MO (EIDANGER) STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 43 Prestegården (Eidanger sogn). Den romanske steinkirken hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med innvendig apside. Trolig i middelalderen ble koret forkortet slik at den innvendige apsiden forsvant, og på 1780-tallet ble vestmuren revet og skipet kraftig forlenget (Nygaard 1996:17f). I 1398 ble prestbolet ført som prestbolæt allt uten navn men med skyldstørrelse (RB 23), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Kirken står på (gnr. 43) Prestegården hvis opprinnelig navn er Mór. Denne var i middelalderen bruk av opphavsgården Adalheim. I 1521 brant Mór, og Adalheim kom da ved makeskifte inn under kirkens mensa og ble ny prestegård (DN IX:502, jfr. NG 74, 84). På 1570-tallet het det således Alhiem nu Prestegaardenn hhv. Prestegaardenn thend gamble, og sistnevnte lå da med bygsel til Eidanger kirkes mensa (St. 55). Den gamle prestegården lå på det som i dag heter Prestmoen nord for kirken. Et bruk (43/5) under Prestegården heter Øvall (Ødeuoldt, St. 55), nok lagt øde i seinmiddelalderen, og er trolig en tredje part av opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Dennes navn var trolig Eidangr (jfr. NG 84). I 1401 skulle biskopen under visitas lligge firir Moon ij neter og han tok 4 huder i katedratikum (RB 570). I 1433 skulle han være a Monom ij nætter (DN VI:448). 22 februar 1426 var biskop Jens på visitas j Twæitom widher Moo kirkiu j Hæidanghræ (DN IX:242). Om lag 100 m sør for kirken begynner restene av et stort gravfelt som strekker seg videre sør langs den store moreneryggen.
Middeladerkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser er gjort etter 1945. Seneste gravleggelse 2008. Avgrenset av knekk i topografien i S, SV, SØ. Avgrenset av kirkegårdsmur i Ø. Anslagsmessig avgrensning i N og V.
1796-kirken ble plassert noe annerledes på kirkegården: «Funn av skjeletter under nåværende kirke tyder på at den har vært plassert over noe av den gamle kirkegården. Det fremgår også av regnskapet at man kjøpte et stykke jord til tomt» (Teistedal et al 1996:32).
LÆGREID [Eidfjord] ST. JACOB (EIDFJORD, hovedkirke), gnr. 5 Lægreid (Eidfjord sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 5) Lægreid. Den er en middelaldersk steinkirke der kor og skip har samme bredde (22,5x11,25 m), og der deler av det middelalderske korskillet i tre fra tiden da kirken ble reist er bevart. I dette er det benyttet materialer som trolig stammer fra en eldre trekirke på stedet (Hoff 1991). Trolig har det vært et lektorium på skipets østvegg over korbuen. Kirken har portaler kun i vest og ut for koret i sør. Nær samtlige veggåpninger har innfatninger av kleber. Koret har vinduer i øst og sør, skipet har to mot sør. Ut fra stiltrekk og grunnplan kan kirken dateres til rundt 1300. Rundt 1900 hadde kirken fortsatt sine moldbenker langs skipets langvegger i behold (Bendixen 1904:485f). Kirken lå fram til 1630 til Stavanger bispedømme (NG 469), hvorfor den rimeligvis ikke er nevnt verken i BK rundt 1350 eller i bispedømmets jordebok ca. 1600. I 1310 (DN IV:85) ble det testamentert en gave til kirkiunne j Eiðafirði, hvilket kan antyde at steinkirken da var mer eller mindre ferdig bygd. Et brev av 1390 (DN IV:584) er skrevet på Lægreid gård men utferdiget av presten i Kinsarvik, hvilket antyder at Eidfjord kirke da var anneks til Kinsarvik og at det ikke var egen prest i Eidfjord. Om Lægreid 1757: ”Den Lille Flacke hvorpaa Kircken staar, og den inderste Bund af Fiorden kaldet Simoedal; hvor alle de Heste som Østerlændingen opkiøber i heele Hardanger, føres hen for derfra at drives over Fieldet Østeffter (…) Østerlændinger kommer gierne hvert aar ned til Hardanger paa Sneføret i Fasten da hand kiøber alle de heste og andet Qvæg som hand Sommeren dereffter føre over fieldene” (Meldal s. 2). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
EIDSBERG ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 90 Lekum (Eidsberg sogn). Jf. ID 94688 som viser den omkringliggende middelalderske kirkegården. Den eldste kjente kirken på stedet var en romansk steinkirke. Denne ble erstattet av en ny steinkirke i gotisk tid og som deretter ble kraftig ombygd i 1880-81 (NK 39f). Det har vært foreslått at en romansk tympanon som tidligere lå i en grunnmur på (111.112.117.118.119) Skjør skulle stamme fra Hen kirke, men mer sannsynlig kommer den fra den romanske – senere ombygde – Eidsberg kirke (Berg 2001). Steinens størrelse, ca. 2 m bred, tilsier at den har tilhørt en meget stor steinkirke. Etpar andre romanske kvader med billedmotiver – en granittkvader med sjakkbrettdekor på Lekum samt fra samme område en tilsvarende kvader med navnet Odinkar hugget i runer – bør også kunne henføres til den eldre steinkirken på Eidsberg. Kirken står på (gnr. 90) Lekum, strengt tatt i et hjørne av grunnen til (89) Eidsberg prestegård. I 1401 ble prestbolet ført som prestboleth Thufuu og med skyldstørrelse (RB 164), rimligvis et bruk av kirkestedsgården Lekum, da nåværende prestegård (gnr. 89 Eidsberg) opprinnelig er nabogård til Lekum. I 1503 makeskiftet biskopen gården Eidsberg, som inntil da hadde ligget til Sta. Annas alter i domkirken i Oslo, til prestegården fordi ”preste sæthet til Eidzbergs er mykit trangt oc innækrefft oc er lithet til engh saa oc til skogh oc til fee hampner oc haffuer ingie vthuæghær vthen vppa anners mansz eighe”. Det hadde således vært mye missemje og trette mellom presten og ”thee men som bode i Eidzbergh” (DN II:1018). På 1570-tallet lå Tua som ødegård under prestegården, og med dette gikk bruket Tua opp i Eidsberg og finnes nå kun som plassnavn under prestegården (NG 142). At kirken i samtlige kilder kalles Eidsberg, og det lenge før gården Eidsberg ble lagt til prestbolet, bør bety at Eidsberg var navnet på kirkestedsgården i tiden da kirken ble reist. Den har da omfattet Thufuu, Leikangher og Eidsberg samt utfra lokaltopografiske forhold også (dagens gnr. 91) Foss. Eidsberg må i så fall tidlig være gitt bort, for i 1332 lå den til Hovedøya kloster og brukeren het Þorkæle Salomonarsyni a Æiszberghi (DN II:193). At Tore Håkonsson, som i 1297 var utpekt til kongelig sendeferd i England sammen med bl.a. tre andre riddere og kongens kansler (DN XIX:409) kaller seg til Lekum og ikke Eidsberg må bety at Lekum på dette tidspunkt ble sett på som en selvstendig enhet. Dedikasjonen er etter DN VIII:268 (1422), et brev der biskopen i Oslo ga 40 dagers avlat til alle som besøkte eller hjalp St. Olavs kirke i Eidsberg (jfr. brev av 1435, 1437 og 1475). Disse brev ble trolig skrevet i forbindelse med en brann, i alle fall er det ved bygningsarkeologisk undersøkelse av kirken i 1950-årene påvist en kirkebrann i middelalderen (NK 40). I 1400 ble det notert at det skulle gjøres åbud på prestbolet hver tredje vinter, at biskopen under visitas ligger her ok firir kapellor iiij neter thoo hafuum wer æi mæira leghet en iij neter ok tekit vi hudir j cathedraticum (RB 565). Kapellene det gjaldt var Hen, Trømborg, Hærland, Folkenborg og Tenol. 1426 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Eidzberghi (DN IV:829). 2 februar 1410 var biskop Jakob, erkepresten og officialen på visitas på Eidsberg (DN I:626), 19. mars 1456 erkepresten i Oslo (DN VIII:357). Kirken står inne i restene av et større gravfelt som strekker seg rundt ravinen som kirken ligger ved nordenden av. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
EIDSBORG, gnr. 35 Vindlaus (Eidsborg sogn). Stavkirken står på (gnr. 35) Vindlaus. Trolig er skipet fra 1100-tallet, mens koret er et påbygg i tømmer fra 1800-tallet. En eldre kirkegårdsavgrensning har langoval form (Ø-V), men opprinnelig har den vært sirkelformet idet kirken muligens står på en gravhaug (diam. 20-25 m, høyde om lag 3 m). På 1570-tallet lå det en skyldpart (j thønne Kornn) i Windløss til mensa ved Lårdal hovedkirke (St. 216), en indikasjon på et tidligere prestebol til Eidsborg kirke. I 1354 satte Hamarkannik/prost i Telemark og Seljordpresten opp en fortegnelse over hva Gunnilda Aslæ dotter atte av gods þa er hon kom till Eidsborgpresten (DN I:342). Rett ned/sør for kirken, på brinken ned mot Bandak, ligger Kyrkjedalsnuten. Brynesteinsbruddet ligger under Kvålslåa i Kreikestøyldalen, få kilometer nornordøst for kirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
EIDSVOLL HELLIGKORS, ST. PETER OG ST. PAUL (hovedkirke), gnr. 63 Eidsvoll prestegård (Eidsvoll sogn).Kirken står på (gnr. 63) Eidsvoll prestegård. Den ble reist som en romansk steinkirke med den svært uvanlige grunnplan i form av et latinsk kors og med tårn over krysset. Ved utgravninger inne i kirken er det dokumentert graver eldre enn den stående kirken (NK 287). Tidlig på 1000-tallet er gården med kirke nevnt i Soga om Olav den heilage (kap. 75): ”Kong Olav var den gongen på Eid øvst på Romerike. Kjetil kom dit nett då kongen gjekk frå ottesongen… [Så] gjekk han i kyrkja og let syngje messe for seg.” I 1393 ble prestbolet ført som prestbolet allt Austerhusa og med skyldstørrelse (RB 429), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Austerhusa er identisk med dagens Eidsvoll prestegård (NG 375). Opphavsgården da kirken ble reist het trolig Eid (jfr. NG 369f). Dette vises tydelig ved at sognet gjennom hele 1300-tallet ble kalt så vel Eid som Eidsvoll, men eldste belegg for Eidsvollr ser ut til å komme i første del av 1300-tallet. Av dagens gårder som hørte under Eid i tiden da kirken ble reist må foruten Austerhusa iregnes (61) Kirkemyrer og (62) Eidsvollbakken, og utfra lokaltopografi og gårdsgrenseløp trolig også (59) Egger. I 1400 ble det notert at det skulle gjøres åbud på prestbolet hvert tredje år (RB 559). Videre at biskopen under visitas skulle ha 3 nattleger firi Æidzualla ok Duraall og 1 nattlege firi Fæghrin ok Vrdadal, samt at han tok 6 huder (samlet) i katedratikum årlig av de to førstnevnte kirker og 2 huder (samlet) av de to sistnevnte. I 1426 og 1433 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Eidzuallum (DN IV:829, VI:448). Eidsvoll regnes for å ha vært samlingsstedet for lagtinget for det indre av Østlandet, Eidsivatinget (Sveaas Andersen 1995:257). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2008. Avgrenset av kirkegårdsmur i N og Ø, anslagsmessig avgrensning i V og S. Kirkegården er blitt utvidet med 50 m2 i det nordvestre hjørnet i 1860, og med ca. 1000 m2 mot sør i 1899-1900 (Lauen 1968:34).
Kulturlandskapstype: Bofasthet. Fornminne: Brønn, diameter ca 2 m, dybde ca 1,3 m. Store steiner synlig i "veggen" i VSV. Mose vokser i "veggen" i N. Vann i bunnen. En brukket stolpe ligger i N-retning.