Første registrering: Fornminne 1-3: Kapell, Gravplass, Markedsplass. Registrering 2002:Neiden ortodokse gravplass (nedlagt). Kirkegården er vanskelig å avgrense, og det er dermed foretatt ei rekke GPS-målinger for å sikre at et tilstrekkelig område er tatt med. Det må likevel tas et visst forbehold med denne avgrensinga. Veipunktene 246-251 representerer nåværede inngjerding rundt skoltekapellet. De øvrige veipunktene representerer den ytre avgrensinga av kirkegården, og følger ytterkantene av den naturlige forhøyningen som kirkegården ligger på. Området innafor gjerdet skal være urørt, men det er tatt over 100 kranier fra området der campingplassen nå ligger. Pga vegetasjonen på regstreringstidspunktet var det ikke mulig å se forseninger etter gravene, heller ikke evt. gravmerker.
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2010 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2008. Avgrenset av kirkegårdsmur i V, anslagsmessig avgrensning basert på skift i nordre kirkegårdsmur i Ø. Anslagsmessig avgrensning i N og S.
Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian j Loda, BK 13a).
LOGTUN ST. MIKAEL, gnr. 92 Logtun (Frosta sogn). Kirken står på (gnr. 92) Logtun ytre. Den framstår i dag som en seinmiddelalderkirke med rektangulært skip og rektangulært, smalere kor, og et flertall elementer av så vel romansk som høygotisk kvaderdekor. Høyst sannsynlig ble kirken fullstendig ombygd ca. 1500. Den seinmiddelalderske ombyggingen vises ved kirkens byggemåte, da skipet er kort og bredt, nær kvadratisk, koret har større bredde enn lengde, skipet mangler nordportal, veggene er relativt lave, murverket er en uryddig blanding av store og små steiner uten klare skifteganger, portalene har en tilsvarende blanding av steinsorter og kvader/tuktet bruddstein, og de er satt sammen av dekorert kvader fra forskjellige stilperioder. Et gjenanvendt attisk profil i korportalen antyder at kirken første gang ble ferdigstilt på 1150-60 tallet, og man aner dermed konturene av en opprinnelig, rundbuet romansk kirke med marmor- og trolig grønnskiferkvader i veggåpninger og utvendige hjørner. Hvorvidt det har vært flere enn denne ene hovedbyggefasen ved den romanske utgaven av Logtun kirke er ikke mulig å avgjøre, men på 1200-tallet er minst en av portalene blitt skiftet ut med mer tidsriktig gotisk steinhoggerkunst. Deretter ble kirken totalt ombygd ca. 1500, bevitnet ved erkebiskop Gautes (1475-1510) segl på krukken i alterplatens relikviegjemme. Logtun var lagmannsgods i seinmiddelalder, så trolig var det lagmannen Erik Amundsson (funksjonstid 1458 til etter 1497) som lot ombygge kirken rundt 1500. I og med at kirken ble reist på krongods, og i tillegg på stedet for Frostatinget, er det sannsynlig at kongen stod bak byggingen av den romanske utgaven av den. I 1589 var kirken på Logtun hovedkirke i Frosta prestegjeld med kirkene på Lo, Vang (Åsen), Røstad (Leksvik) og Hindrem (Stranda) som anneks. Også i 1774 var Logtun hovedkirke, men med annekser kun på Vang og Lo. I 1866 ble det bygd ny kirke noen kilometer lenger nordøst, på kirkestedsgården (77) Presthus, og den gamle kirken på Logtun ble delvis revet to år seinere. Omfattende restaureringsarbeider fant deretter sted i 1903-04 (Brendalsmo 2006:567ff m/ref.). Dedikasjonen er etter innskriften på kirkens kalk fra 1350-1400 (Ecclesie Laghatuni munus tibi gratum sit presentatu Michael). I 1432 (AB s. 114) betinget erkebiskopen seg nattlege på Frosto i 4 netter for seg og sitt følge under visitas. At forhandlingene med biskopen under visitas 2. februar 1433 om Mikkelskorn ble undertegnet apud ecclesiam Laghatwn (DN V:623) kan tyde på at det da ikke var prestebol til kirken. Eldste omtale av slikt er i 1589 (Thr.R. 47), men det kan være at (89/7, 93/15) Prestaunet få hundre meter øst for kirken antyder et prestebol eldre enn (89) Mo som var prestegård i 1661 (s. 120). Schøning noterte seg følgende fornminner i området i 1774 (I:257): “Østen for Kirken, paa Lagtun, sees en Bautastein, staaende paa en liden Høi, sat uden Tvil til Erindring af dem, som ere begravne i de, strax vesten for Kirken, ved Kirkegaarden beliggende Høie”. Løytnant Fougner innberettet i 1868 til Fortidsforeningen følgende (Aarb. 1869:176): “i nærheten af...Logtu (...) findes spor efter gravhauger men i regelen smaa og utydelige”. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
MO (LOM) STA. MARIA, DØPEREN JOHANNES OG ST. OLAV (?) (hovedkirke), gnr. 70 Lom prestegård (Lom sogn).
Stavkirken står på (gnr. 70) Lom prestegård hvis opprinnelige navn er Mo (NG 57). I sin opprinnelige form hadde kirken rektangulært skip med smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning. Trolig har kirken hatt sørportal i koret og portaler mot nord, vest og sør i skipet. I 1634 ble skipet forlenget mot vest, og i 1663 ble det bygd til tverrskip mot nord og sør. Ved arkeologiske undersøkelser under golvene i 1973 ble det dokumentert spor etter en mindre stolpebygning, mest sannsynlig en kirke, under den stående kirken. Stolpekirken kan trolig dateres til 1000-tallet ved hjelp av myntfunn (Christie 1978). Lom var områdenavn for bygdene Lom og Skjåk fram til 1863 (NG 47). Mo var på 1400-tallet stevnegård i Lom, og 1617 nevnes Moons thingstue (Schøning I:66). Mo var nabogård til kirkestedsgårdene Nes og Andvord. Kirkens dedikasjon er basert på Schønings tolkning av et diplom fra 1382 (DN I:472). I brevet beskrives en avhending av skyldparter til fabrica hhv. mensa ved Mo kirke og presten som mottaker på disses vegner (ok gafuo ok afhændo gudi till hæiders sancte Marie guðs modor sancto Johanni baptiste sancto Olawo ok ollum guðs hællgom monnum till lofs ok wyrdingar ok sinum salom fæddræ þæiræ ok moedræ frændæ ok forælldris mannæ till syndæ aflausnær ok salæ hialpæ). Dette kan være en referanse til kirkens dedikasjon, men det kan også være et standard formular, og dedikasjonen er derfor noe usikker. I 1429 omfattet sognet også Bøverdalen, der det (tidligere) stod en kirke på Galle (DN III:701), og på et tidspunkt før 1498 lå også kirkene på Skjåk og Hove som anneks til Mo (DN II:999). 1743 var Lom hovedkirke med annekser på Hoff, Schieager og Garmoe (Røgeberg 2004:301). På ukjent dato var biskop Ivar i 1202-20 på visitas i Lom kirke (DN II:4), likeledes visiteradhom a Moonom biskop Torstein i 1299 (DN I:90), biskop Ingjald i 1313 (DN I:140) og biskop Sigurd i 1389 (DN III:485). Ved sistnevnte tilfelle gjennomgikk biskop og prest landskyld som lå til mensa/fabrica. 25. januar og 14. mars 1437 var det visitas på Mo (DN I:758, 759, IX:270). 22. februar 1440 var wyrdæligx herræ ok andæligx faders herræ Peters med gudz nadh biskups j Hamre på prestegården j hans visiteringh (DN IX:277). 6. februar 1443 var biskop Gunnar med to kanniker j waro fyrsthe wisiteringh aa Monom, DN III:774). 1. februar 1470 var biskopen wisitæradom a Loom (DN XV:96). Muligens var det visitas 2. februar 1498, for da makeskiftet Mopresten fra kirkens mensa en gård med wærdeligz herres oc andelig faders samticke biscop Herman i Hammer (DN II:999). 4. mars 1526 var biskopen på visitas på Mo (DN XVI:469). Et stykke nordvest for kirken ligger Prestegårdsskogen, kort vei mot sør Presthaugen, i sørøst Prestfossen og i øst Prestøye. Rett nordøst for Mo ligger gården (gnr. 35) Blakar, og på denne middelalderske adelsgården fantes 1775 bevart ”en af massive firekantede Jærn-Stænger sammenkjædet saa kaldet Jærn-Biælke, som skal være brugt til at slaa over deres Sale eller Stuer, i Giæstebude, for derpaa at hænge Lamper” (Schøning I:53). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
LOMEN, gnr. 33 Lomen øvre (Lomen sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 33) Lomen øvre på grensa mot (34) Lomen søndre er i 1344 (Lomens kyrkiv, DN II:264), men presten nevnes i 1325 (Asle prestar a Lomene, DN II:157). Kirken har dessuten foten av en døpefont i kleber datert til 1150-1200 (Solhaug 2001:63). Prestegård nevnes 1345 (setzstofwonni a prestgardenum j Huams hærade, DN V:184). Rundt 1750 ble stavkirken fra andre halvdel av 1100-tallet nær fullstendig ombygget. Etter 1914 er den kun blitt brukt til Olsokmesser hver sommer. Kirkegården er nå ute av bruk (Jahnsen 1983:65f). Nåværende Lomen kirke står på (30) Hove 1,8 kilometer vest for stavkirken, og rett opp/nordøst for denne ligger Krøssengen under (24) Egge – muligens med referanse til et tidligere kors i friluft. Gjennom middelalderen har betegnelsen på sognet skiftet mellom Lomen og Kvamsherad (DN II:264, DN IV:160 osv.). Kvamsherad skal ha bestått av Lomen sogn, eller muligens kun gårdene på østsida av vassdraget, med tillegg av Kvålegårdene i Slidre sogn (NG 295). Rundt 1620 var Slidre hovedkirke med annekser på Lomen, Hegge, Rogne, Volbu, Fyrstrå, Øyjar (St.S. 146ff), og situasjonen var den samme i 1743 (Røgeberg 2004:185). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - tektsen er oppdatert 12.11.13).
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2004. Erfaringsbasert anslag av avgrensing (ca. 30x30m) i S, N, V og Ø.
LUNNER, gnr. 23 Lunner østre (Lunner sogn). Den opprinnelig romanske steinkirken på Lunner hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor samt et rundt tårn føyet til skipets vestende. I gotisk tid ble kirken ombygd slik at den framstod med rektangulært grunnplan. På slutten av 1700-tallet ble tårnet og vestveggen i skipet revet og kirken kraftig påbygd. Bygningen framstod etter ombyggingen med korsformet grunnplan, og der den middelalderske delen utgjør østre korsarm. (Ekroll 1997:187f). Gamle kongeveg går rett forbi kirken. Kirken er blitt reist i østre delen av et langstrakt gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Middelalderkirkegårdens lokalisering og avgrensing er uavklart. Gjeldende avgrensing er anslagsvis ut fra at det kan se ut til at samtlige kirker er reist på samme tuft.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 18) Lurøy er i 1589 (Lurøø kircke, Thr.R. 80), av sognet i 1432 (Ludherøy sokn, AB 91). På grunnlag av kirkens bevarte alterskap fra rundt 1435, samt hva han kaller en ”nybyggingsinteresse” på bakgrunn av Nidarosdekan Svein Erikssons samtidige utsmykking av Trondenes kirke, vil Brodahl (1916:1) antyde en nybygd eller ombygd kirke på Lurøy rundt midten av 1400-tallet.