Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2009 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse vra da fra 2004. Anslagsmessig avgrensning i Ø, V, N og S.
Middelalderkirkegård i bruk. Gravlegging etter 1945. Mer enn 10 gravlegginger etter 1945. Yngste grav 2006. Avgrenset av Kirkegårdsmur i NØ og NV, avgrenset ved hjelp av gjerde i N, S og V, og fravær av graver i Ø.
Ifølge en innskrift i kirken ble i 1701 ”en ny kirkeg[aard med d]ens giærde at lade paa Kirkens bekostning andlegge…”, og jord skal til stadighet ha blitt kjørt på. På 1970-tallet var kun kirkegårdens østre del i bruk som gravplass. Lokal tradisjon hevder at likene i gammel tid ble fraktet til Flesberg for gravlegging (Flatin 1917:74f, NK 303).
Rester av steinkirkens grunnmur er ved flere anledninger påtruffet ved graving for graver, nær midt på nåværende kirkegård sør for kirken, men noe nærmere kirken enn kirkeårdsgjerdet mot sør. Nykirken ble bygd nord for steinkirken utenfor den daværende kirkegården, slik at søndre korsarm nådde til kirkegårdsgjerdet.
Den middelalderske steinkirken ble revet på 1840-tallet. Ifølge kirkeregnskapene er det mulig å beskrive den med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor – trolig en 1100-talls kirke. Steinkirken ble revet i 1847, og året etter sto nåværende kirke ferdig.
Middelalderkirkegård ikke i bruk. Nedlagt kirkegård. Kirken står midt på en flate over fjorden og inntil prestegårdstunet. Avgrensingen følger kirkegårdsmuren. Ingen gravlegginger etter 1945.
Biskop Nannestad skrev kirke i 1750 "Kirkegaarden med Stengierde og Grøft bedre end 2ndensteds indhegnet” (Wolff 1942:7).
Middelalderkirkegården er ikke i bruk. Ingen gravleggelser fra tiden etter 1945. Avgrenset av kirkegårdsmur i Ø, anslagsmessig avgrensning basert på terrengnivåforskjeller i N, S, og V.
Fornminne: Klart markert, rund røys, bygget av middels stor bruddstein. Tydelig i terrenget. Delvis utgravd, større krater i sentrum, diameter 2 m, dybde 0,6 m. Lyng- og mosebevokst. Noen furutrær vokser på selve røysen. Mål diameter 12 m, høyde 1-1,5 m.
LØRENSKOG, gnr. 111 Hammer (Lørenskog sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor (NK 179), står på (gnr. 111) Hammer rett øst for gårdene og ned for en ås. Rygh har 1594 som eldste kilde til gårdsnavnet Hammer (NG 280), men muligens kan den skyldparten i Hamre som i 1393 lå til Gjerdrum kirkes mensa (RB 415), og som hos Rygh er ført til et bruk av (27) Fjælstad i nabosognet Gjerdrum (NG 303), i stedet gjelde Hammer i Lørenskog sogn (RB 682). Kirken er ikke er nevnt med gårdsnavnet i middelalderen, kun bygdenavnet Lørenskog. Utfra lokaltopografi og navnetyper bør i tillegg til Hammer også (dagens gnr. 112) Torshov og (113) Nordby kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Eventuelt kunne denne ha hett Leireimr (jfr. NG 276). Det ble ikke ført prestbol til kirken i 1393 (RB 406), men på 1570-tallet lå det en bygselpart i Hammer til mensa ved Skedsmo hovedkirke (St. 127) hvilket er en indikasjon på et tidligere prestbol. I 1400 skulle biskopen under visitas ha 2 nattleger firir Fith ok Aker og kirkene på Rælingen og Lørenskog, og han tok 4 huder i katedratikum for Fet og 1 firir Ræling ok Løyrinskogh (RB 561, DN VI:448). Aker var bygdenavnet på den del av Fet sogn som lå vest for Glomma og den del av Skedsmo sogn som lå øst for Leira (NG 245). Om lag 100 m vest for kirken, oppe på åsen ligger et gravfelt.
LØVØYA ST. HALVARD OG ST. MARTIN, gnr. 30/1 Falkensten med Røre, Røre øde og Skavli (Borre sogn). Den gotiske steinkirken, som består av et rektangulært kirkerom uten utvendig skille mellom skip og kor (Brendalsmo 1990:52), står på Løvøya, ei øy som ligger til (gnr. 30) Falkensten. I 1398 ble det ikke ført prestbol til kirken, men først i fortegnelsen ble det ført 3 smørlauper skyld i Øynne sjalfr (RB 71). På 1570-tallet lå en skyld på 1½ pund og 1 fjerding salt i Loffuøenn, Medøenn og Elløenn til mensa ved Borre hovedkirke (St. 70). Rundt 1900 lå disse øyene under (gnr. 29) Apenes, men i 1604 ble Øenn (trolig Løvøya) og Mid Øenn regnet for hver sin fullgård (NG 113). Det er således mulig at det var prestbol til kirken i seinmiddelalderen, men på grunn av stedet den er bygd og tidspunktet den bygd er det mer sannsynlig at kirken hele tiden er blitt betjent fra en annen kirke. Kirken stod i middelalderen kun få titalls meter fra strandkanten, og få meter fra kirkens sørøsthjørne fantes en Olavskilde som i nyere tid er blitt flyttet. Kirken stod øde, noe den trolig hadde gjort i drøyt 100 år, da en privatmann ca. 1720 fikk løyve til å sette den i stand, men den forfalt igjen seinere (NG 128). Kapellet ble restaurert 1930-1950. ”Ved kapellet er der en kilde – St. Olavs brønn. Til denne kilden valfartet syke – ofte langveis fra – for å få sin helbred tilbake. Ved kilden var reist et skur til vern for de besøkende. En hollender, sier sagnet, var kommet ut for en sterk storm, skipet hans hadde lidd skade, og nå søkte han inn til Løvøya for å reparere. Til dette arbeidet tok han trevirke fra nevnte skur. Men da han var ferdig og stakk til sjøs igjen, kom han ut for en slik overhendig storm at han holdt på å forlise. Han skjønte da at dette kom over ham for den helligbrøde han hadde begått ved å ødelegge skuret. Han ga da det løfte at han ville bygge en kirke der hvor skuret hadde stått, dersom han ble frelst av stormen. Skipet klarte å ri stormen av, og eieren innfridde sitt løfte. Sagnet fortelles også på en annen måte: Da hollenderen seilte ut fra havnen, vendte han hodet og så seg tilbake mot øya og kilden der skuret hadde stått. Da ble hodet stående i den stilling han hadde dreid det, og han kunne ikke få det tilbake. Men da han hadde gjort løftet om å bygge en kirke, fikk han straks hodet tilbake i sin naturlige stilling” (Øverland 1954:152f). Bukta nord på øya heter Kirkebukta, og det trange sundet mellom Løvøya og fastlandet heter Drasundet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).