Fornminne: Steinalderboplass. Boplassen synes å dekke et område på ca 100 x 100 m. Paul P. Tornes opplyse at det var funnet mange flintfunn i åkeren. Ifølge oppmålinger v/Th. Petersen fra 1917, dekker boplassen et areal på ca 35 x 40 m. Høyden over havet er i nedre kant: 14,47 m over havet, øvre kant 22,56 m. over havet. I prøvegravinger på 5 steder ble det funnet flint (T 11757). Ellers er her funnet: T 11561 flintfunn. Tilvekst 1916. T 11758 flintfunn. Tilvekst 1912.
Middelalderkirkegården er i bruk. Gravleggelser fra tiden etter 1945. 3 gravleggelser fra tiden etter 1945.Anslagsmessig avgrensning bassert på terrengnivåforskjeller i N, S, Ø, og V. Kirkegården er trolig utvidet ved bygging av nåværende kirke, mot vest og syd(?).
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registreringen i 2009 var det mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2005. Anslagsmessig avgrensning i N, S, Ø, og V.
Det er klart at ingen utvidelse av kirkegården er kjent før i 1849, da det etter pålegg ble etablert en kolerakirkegård på prestegårdens grunn, på utsiden av men inntil kirkegården. Deretter skjedde utvidelser i alle retninger, men særlig mot nord og vest (Litleskare 1941:122ff, 199). Den er hele veien omgitt av en steingard.
Begravelsesområde, ingen kjente rester etter kirke. Etter beskrivelsen i vekterruten kirkegården attribuert Margaretakirken. Denne nevnes som gildekirke av stein i Olav Kyrres saga, på seint 1000-tallet, men er også nevnt i byloven i forbindelse med varselklokke i kirkens støpul.
Rektangulær langkirke fra sent 1200-tall, 20 x 6,6 m. Under marknivå gjenværende rullesteinfundamenter, kun indre mur ligger intakt.
Frilegging av murer i kirkeruin, Ola Øgar Svendsen 1964. Rapport i Riksantikvarens arkiv.
STA. MARIA. Eldste omtale av Mariakirken er i 1217, da det ble avholdt et møte der mellom kong Håkon, Skule jarl og biskop Nikolas (Soga om Håkon Håkonsson kap 28). I 1743 ble kirken beskrevet som følger: «Frue kirke er noget mindre [enn Laurentii kirke], har et lidet taarn paa den vestre ende, som tillige med taget overalt er med blye betækket» (Røgeberg 2005:327). Da Klüwer besøkte Tønsberg i 1823 (Vestfoldminne 1967:33f) framsto Mariakirken som en utvidet romansk steinkirke med vesttårn, rektangulært skip og et langsmalt og lavere kor. Den østligste del av koret var litt lavere enn den vestligste delen. Skipet hadde inngang gjennom portaler vest i tårnfoten og i sør, mens koret hadde to portaler mot sør. Mot nord i den vestligste delen av koret hadde det stått et hvelvet tilbygg, fram til rivingen benyttet som gravkapell for familien Budde. Gravkapellet må opprinnelig ha vært bygd som sakristi (jf Wienberg 1991:31); muligens kan dette ha skjedd på 1400-tallet da Peterskirkens og Mariakirkens sogn ble slått sammen under én prest (DN XI:187, XI:203). Klüwer nevner videre en rekke inventarstykker samt gravplater som da var blitt overført fra Lavranskirken, de sistnevnte til trapper og til golv i tårnfoten. En oppmålingstegning fra 1861 (Johnsen 1929:191) viser at det fra tårnets nordøsthjørne løp en trapp opp i tårnet, hvilken trolig også ga tilgang til et rom over skipet. Den rundbuede, høye og smale korportalen vestligst i koret viser tidligromansk stil, mens den spissbuede åpningen mellom de to deler av koret viser at den østligste delen er bygd til i gotisk tid. Den forlengede del av koret har et spissbuet hvelv. Åpningen mellom tårnet og skipet er ikke avtegnet i detalj, men dens beskjedne høyde vist på snittegningen antyder en opprinnelig og romansk portal. Det samme ser ut til å være tilfellet for korbueåpningen. En arkeologisk registrering av fundamentene for kirkens tårn og deler av skipet i 2010 kunne ikke sikkert avgjøre hvorvidt tårnet var samtidig med eller yngre enn skipet (Meyer 2010), men ut fra oven anførte tolkning av oppmålingen fra 1861 er samtidighet det mest sannsynlige. Dersom det ikke opprinnelig har vært portal vest i tårnet, slik Johnsen (1929:191) mener, vil det styrke en slik antagelse. Koret i den romanske kirken har nok opprinnelig hatt apsidal avslutning. Om apsiden er primær, som ved Peterskirken, lar seg ikke avgjøre med sikkerhet. Sannsynligvis er den det, i og med at flere av kvadersteinene fra apsiden i dag i remontert form utgjør grunnmuren for det rondellformede trappehuset til en bygning som ble reist delvis over kirketuften etter at kirken ble revet i 1864, og disse steinene er hogd i bergarten tønsbergitt, en bergart som er karakteristisk for 1100-tallets kvader i Vestfold (Brendalsmo og Sørensen 1995). Dette antyder en datering av steinkirken til første halvdel av 1100-tallet. Kirken ser ut til å ha hatt kvader kun i veggåpninger og utvendige hjørner. En kartskisse fra 1822 (Johnsen 1929:192) viser at kirkegårdsmuren mot nordøst, nordvest og sørvest da i stor grad fulgte det nåværende torgets avgrensning. I vekterruten for Tønsberg 1276 nevnes at vekterne skulle «(…) hittast a krossenom» før de gikk sørøst til Olavskirken og deretter tilbake mot nordvest til Lavranskirken. I en annen variant heter det at de skulle «(…) hittas a torgeno» (NGL II:241). En vanlig antagelse er derfor at det sto et kors på byens torg, og at dette torget lå inntil Mariakirkens kirkegård i nordvest (jf Johnsen 1929:192). Kirken er orientert øst-vest, mens kirkegårdsmuren forholder seg til det middelalderske parsellmønsteret: vinkelrett på strandlinjen. Selv om dette ikke skulle være kirkegårdens opprinnelige avgrensing, viser likevel kirkens plassering på oversiden av det midelalderske Stretet at den er blitt reist i overkant av en eldre bebyggelse ned mot Byfjorden. Under der arkeologiske registreringene i 2010 ble det funnet et antall middelalderske teglstein, noe som tyder på reparasjoner eller andre bygningsarbeider ved kirken etter ca. 1250 (Meyer 2010). Meyer antyder også at undersøkelsen viser spor av en (middelaldersk) gravkjeller i tårnfoten. Prest ved Mariakirken nevnes i 1317-18 (DN XI:9), klokker i 1320 (DN IV:146), kirkeverge i 1399 (DN VII:331) og sognet først i 1380 (DN XI:68). Det ser ut til at Mariakirken i tillegg til bysogn også hadde landsogn på nordøstre Nøtterøy (Brendalsmo 1994:73). Seinest rundt 1450 var Maria- og Peterskirken ett sognekall (DN XI:187, XI:203), og Peterskirkens eget prestebol mistet ved det sin funksjon som bosted for prest (jf St. 66). Mariakirkens prestegård var på slutten av 1300-tallet blitt gammel og noe falleferdig (DN VII:331), og fra andre halvdel av 1400-tallet holdt presten til i en byggård kalt Stinsgård (DN V:763, XI:302). I 1481 var en kannik ved domkirken i Oslo sogneprest for de to kirkene, og han fikk bo i en gård som kirken eide mot å svare årlig leie, samt ved sin død – som han hadde lovet – å overlate til Mariakirken de nye bygninger han hadde reist på stedet (DN XI:247). I 1743 fantes en tradisjon om byens tidligere bestand av kirker: «Her udi byen findes nu ikkun 2de kirker, den eene kaldet Frue, og den 2den Laurentij kirke, hvis ælde, eller naar samme ere bygte, ingen veed, eller findes noget om, men der meenes at her i gamle dage skal have været 7 kirker, foruden klostre» (Røgeberg 2005:324f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo - ny tekst 2016)
Romansk sogne- og gildekirke, først nevnt i 1181, men kan ha blitt bygget på 1130-40-tallet. Flere byggefaser, slektskap med byggehytten ved domkirken i Lund. Kirken på tyske hender frem til 1766, deretter overdratt kongen. Kirken restaurert ved Chr. Christie 1863-76. Gildehus S på kirkegården.
GRAN ST. NIKOLAI OG ST. MIKAEL (hovedkirke) samt GRAN STA. MARIA, gnr. 167 Gran prestegård (Gran sogn). Mariakirken ble i 1328 (PN 133) betegnet som capella, og i og med at Nikolaikirken trolig var fylkeskirke – og dermed sognekirke – faller det urimelig å anta at Sta. Maria var anneks under St. Nikolai i og med av avstanden de to imellom er ca. 20 meter. Muligens kan kapellet ha fungert som privatkapell (oratorium) for stormennene på Gran, men alternativt kan den ha vært kirke for et bondegilde på Hadeland. At den skulle ha vært bygd som klosterkirke er mindre sannsynlig jfr. dens opprinnelige korsformete grunnplan. Sven Rosborn argumenterer imidlertid for et klosterlignende anlegg i Mariakirkens første tid (Rosborn 2013:80-82). Steintårnet sydøst for Mariakirken ble etablert som støpul 1861-1863. Tårnets 3. etasje i tre er et yngre tilbygg. I middelalderen var steintårnet et hjørnekastell i en ringmur. Denne omkranset begge kirkene med kirkegård. Noe tilsvarende anlegg på landsbygda i Norge kjennes bare fra Trondenes i Harstad kommune, Troms. (Ekroll 1995:186; Rosborn 2013:45f). Kannikedømmet på Gran må ha vært et av de viktigere i Norge, for i 1434 anbefalte kong Erik til pave Eugenius IV sin kapellan Olaf Nilssøn, kannik i Hamar og sogneprest på Gran til biskop i Bergen etter Arnold Klemetssøn (DN I:747, jfr. VII:393, I:745, 746). Etter presten Palne er det bevart et segl fra et brev i 1407 (DN II:597). Seglet har omskriften «Seglet til Palne Håkonsson», og det har en avbildning av en alterkalk; etter Alv Karlsson som titulerte seg prestæ a Gran ok Vagha (1477, DN II:903) med motiv en alterkalk (Nyqvist 2013). Under biskopens visitas i september 1594 ble menigheten formanet å reparere kirkegården ”som er sommesteds forfalden, och haffuer verit en skiøn mur omkring” (JN 286). Det ser ikke ut til at det ble ført bygselrett i Gran prestegjeld på 1570-tallet, hvilket gjør det vanskeligere å benytte skyldparter i anneksenes kirkestedsgårder som indikasjon på tidligere prestebol.
På 1570-tallet benevnes kirken både som Grannss Hoffuitt Kiercke som Kallis S: Nicolaj Kiercke (St. 187) og som grans Hoffuitt Kiercke som Kallis S: Michaels Kiercke (St. 188). I første halvdel av 1600-tallet ble St. Nikolai benyttet konsekvent (St. 189ff). Under biskopens visitas i september 1594 ble menigheten formanet å reparere kirkegården. (07.11.13 Jan Brendalsmo/Jan-Erik G. Eriksson)
Sognekirke, nevnt første gang 1276, men kan være eldre. I 1525 nevnes et "koppehospital" i tilknytning til kirken. I bruk som tysk sognekirke frem til 1702 da den brant. Sto som ruin til 1722. Kirkegården i 1750 utvidet mot S, i bruk frem til 1839. Tomten ryddet i 1872 ved byggearbeider ved skolen. Steinmateriale fra kirken brukt i byggingen av skolen og i kirkegårdsmur.