Fornminne: Røys, uklart markert og utydelig i terrenget, da den er helt overgrodd av einer og fugletue. Med jordbor merkes stein over et område med tverrmål ca 3 m, høyde ca 0,2 m. Muligens noe usikkert som fornminne.
Kirkegården ligger i tunkontekst på en høyde i åkerlandskap. Middelalderkirkegården er i bruk. Det har vært mer enn 10 gravleggelser etter 1945, senest i 2012.
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2008. Avgrenset av terrengnivåforskjeller i Ø, N og S, mulig gammel kirkevei i V.
Middelalderkirkegården er ikke i bruk. Ved registreringen i 2009 var det ingen gravleggelser etter 1945. Anslagsmessig avgrensning basert på informasjon vedrørende den gamle stenkirkens beliggenhet.
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser etter 1945. Seneste gravleggelse 2008. Anslagsmessig avtrenset i Ø, V, N og S.
«Den gamle kyrkja stod nord for kyrkja som nå er, nede på flata som nå er kyrkjegard. Men ho stod mye lågare enn kyrkjegarden er i dag. Seinare er kyrkjegarden fylt opp med 1200 kubikkmeter jord. Gammelkyrkja stod så lågt at storflaumar gjekk opp i henne» (Holm 1988:192ff).
Beskrivelse fra lokalitet:
Fornminne: Rundrøys. Ganske god markering, ganske godt synlig. Svakt avrundet profil. Slakt skrånende sider. Forsenkning i midtpartiet (3 x 3 m). Stein såvidt synlig i midtforsenkningen. Her sees en større, flatere stein (ca 1 x 0,4 m). Lyng, einer mindre lauvtrær. Mål: tverrmål ca 11 m, høyde c 0,5 m.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Diameter: 8 Høyde: 0,9 Type: Rundrøys Attributter: Plyndringsgrop ; Uklart markert, går I ett med kollen den ligger på. grop ca 3x3 m 0,6 dyp, gjenvokst av bjørkekratt. platting bygd I forb. med hage ca 15 m unna
HERØY, gnr. 4. 5 Herøy (Herøy sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 4. 5) Herøy er i 1432 (Herøy kirkiu, AB 35, 51). Kirken må da ha vært i noe forfall, i og med at erkebiskop Aslak nylig hadde ilagt en lokal stormann bøter for så vel hordøme som for den helligbrøde han hadde begått da han tok steinen af Herøy kirkiu oc bygdhæ sig ein ogn aff. Den seinromanske steinkirken står på (4) Sørherøy. Det eldste bygningsleddet er det nær kvadratiske koret, og som ble reist som skip inntil en eldre, da stående trekirke. Etter at trekirken var revet ble et bredere og høyere, rektangulært skip bygd i vest og en apside tilføyet koret i øst. Golvet i apsiden er hevet fire trinn over golvnivået i koret, og her ble et steinalter bygd. Kirken hadde da portaler i koret mot nord og sør – den nordre nær østveggen, og i skipet mot nord, vest og sør. Den opprinnelige korbuen, som hadde en bredde på 2,9 m, ble revet i 1880. Den hadde tre halvsøyler i recess på hver side, og hver av søylene hadde uthogde menneskehoder på toppen. Den seinromanske kirken har klebervader inn- og utvendig og i veggåpningene. I skipets østvegg, inntil hjørnet sør for korbueåpningen, var det et sidealter. I korets østvegg, sør for bueåpningen inn til apsiden, er det en alternisje, og på nordsiden av bueåpningen er det et repositorium. Kirken er rikt utsmykket med sokkelprofiler og med dekorstein i koret. I seinmiddelalder, trolig rundt 1400, ble skipet forkortet ved at vestveggen og de vestligste 4 m av skipet ble revet og ny vestvegg reist. Vestportalen ble gjenanvendt. I sin opprinnelige form var Herøy den største av steinkirkene på Helgeland. I 1879-80 ble korbueveggen og skipets vestvegg revet, skipet ble forlenget mot vest med noe over 10 m, og mot den nye vestveggen ble det murt opp et tårn (Christie 1973, Liepe 2001:29ff m/ref.). Christie (op.cit.) mener kirken ble bygd i tiden 1150-1250, Liepe (op.cit.) ca. 1150-1220. Kleberstein til kirken er trolig hentet fra Haltøya i Vefsnfjorden (Berglund 2007:241). Ved restaureringen av kirken på 1960-tallet ble kleber hentet fra brudd i Bjørnådalen. Ved utgraving under koret i 1959 ble det funnet i alt 236 mynter og brakteater, de eldste fra slutten av 1100-tallet (Nilsen & Smørvik 1999:9, 26). I 1589 var Herøy anneks til hovedkirken på Alstahaug (Thr.R. 78), så også i 1743 (Mordt 2008:173). I 1861 ble Herøy skilt ut fra Alstahaug prestegjeld som eget sognekald (NG 100). De to øyene Nord- og Sør-Herøy er skilt ved et smalt sund. Ifølge Rygh (op.cit.) bør navnet herøy forstås som ”herr m., Folkemængde, Krigerskare”. Rett sør for kirken ligger Kjerkåsen, og rett ned/øst ligger Marikjeldo. Et større område drøye 50 m øst for kirken er merket med rune-R på ØK. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
Middelalderkirken ble revet i 1859 og stein fra denne ble benyttet til grunnmur for den nye samt til å forhøye kirkegårdsmuren. I 1916 ble tømmerkirken demontert og flyttet til Myklebust hvor den ble gjenreist i en noe endret form, og kirkestedet på Herøy ble lagt øde. Steinkirken hadde ved rivingen rektangulært grunnplan med målene 22,3x8,6 m (utvendig), portaler i skipet mot vest og nord og i korpartiet mot sør. Veggene var delvis kledd med kvader i lokal marmor, og hele eller deler av kirken har hatt en profilert sokkel. Mot skipets sørøsthjørne var det på et tidspunkt blitt satt opp en forstøtningsmur mot vestre del av sørveggen. Ifølge Eide er det trolig at kirken ble bygd på 1100-tallet (Eide 1974, Rabben 1972:42ff, Ekroll 1997:271f). Dette antyder dermed at kirken opprinnelig hadde rektangulært skip med smalere, rektangulært kor, og at den rektangulære form ved rivningstidspunktet var et resultat av en ombygging av det eldre koret. Kirken sto på kanten av en knaus som går bratt ned i sjøen, men det er tvilsomt om dette skulle være grunnen til at den ikke hadde sørportal.
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2010. Avgrenset av kirkegårdsmur i N og Ø, avgrenset av topografi i S, anslagsmessig avgrensning i V.
Middelalderkirken ble revet i 1859 og stein fra denne ble benyttet til grunnmur for den nye samt til å forhøye kirkegårdsmuren. Etter at kirken ble revet ble det påført et 0,7-1,2 m tykt lag sjø- og skjellsand, og over dette et 5-15 cm tykt lag myrjord, over hele kirkegårdsområdet. Seinere ble bruken av kirkegården tatt opp igjen.
HESBY (FINNØY/SKUDEGJERD, hovedkirke), gnr. 15 Hesby (Hesby sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 15) Hesby, også kalt Finnøy (samt Skudegierd som er navnet på prestegården, St. S. 23, NG 249), er i 1296 (Finnroey kirkiu, DN I:84). Rygh (NG 245f) vil forklare navnet Finnøy med at det er mannsnavnet Finni sammensatt med øy, og mener det bør gå tilbake på en opphavsgård i folkevandringstid. Navnet er således ikke et (opprinnelig) områdenavn men et gårdsnavn. Prestegårdens navn viser at den er utskilt fra Hesby (NG 249). Kirken står som del av tunet på Hesby. Steinkirken har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Et kraftig vesttårn ble fjernet tidlig på 1800-tallet. Korportalen ble murt igjen ved restaureringen 1871, samtidig som korbuen ble utvidet og kirken fikk ny forhall i vest. Stiltrekk ved veggåpningene kan datere disse til midten av 1200-tallet. (Lexow 1958:46f, Daae 1899:315, 333). Det er bevart rester av kirkens middelalderske døpefont i kleber som er gjenanvendt som dekorative elementer i kirkens forhall fra 1871 (Lexow 1958:49), datert til 1225-1275 (Solhaug 2001:40f). Kirken er likevel trolig fra 1100-tallet, for den kan ha fått nye veggåpninger i løpet av middelalderen slik vi finner det ved svært mange andre kirker. Dersom det er riktig at Fru Ingeborg på Fit lot bygge nytt todelt vindu i korets østvegg i 1309 (DN IV:82), må det nåværende tredelte vinduet – som også er middelaldersk – være yngre. Ifølge en tradisjon skal Hesby kirke være bygd på 1090-tallet: «(Da) skal have boet i dette præstegield, de 2de i gamle skrifter, sær renommerede mænd germani fratres sc. Find og Aslach Collungssønner. Find, som den ældste broder og derhos meget bemidlet, som skal have været eponijmus til den øe Findøen, har boet paa gaarden Hæsby, næst hos kirken, og da med første catholske biskop i Stavanger hans raad og myndighed bygte Findøe, eller Hæsbye, kirke, hvortil hand og skal have faaet assistance af 2de munke, som besøgte Engelland og Schotland, og der jndsamlet collect til denne kirkes fulde istandsettelse» (Løyland 2006:93). Denne tradisjonen hadde amtmann de Fine fått fra «den kongelige historieograph Tormod Thorfæsen paa Stangeland i Carmsund». Hesby var høvdingesete på 1000-tallet og var i middelalderen bosted for ei lendemannsætt (Daae 1899:100, Iversen 2008:56). Denne ætta hadde rundt 1400 egen huskapellan (þa sem ek var fru Katrinar cappellan j Hest by sem herra Ogmundz Finndzsons hustrv, DN I:640). I 1409 ble Hesby avstått til kronen etter fordringer (DN I:619). Hesby var rundt 1620 hovedkirke med Talgje som anneks (St.S. 93). 21. oktober 1446 (DN IV:898) samt 26. november 1449 (DN IV:914, 915) var biskop Gunnar trolig på visitas på Skudegjerd. Rett ved kirken står en bauta, sørøstover fra kirkegården ligger rester av et stort gravfelt, og kirken må være reist i kanten av dette. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)