HUSTAD, gnr. 198. 199 Hustad (Hustad sogn). Nåværende Hustad kirke, en langkirke av tømmer, står på (gnr. 206) Hegstad dit kirkestedet ble flyttet 1887. Steinkirken på (199) Hustad, noen kilometer nord for Hegstad, ble overdratt til Fortidsforeningen og restaurert i perioden 1905-07. Eldste omtale av den middelalderske steinkirken er i 1533 (Hustad kircke, OE s. 84). Den har tårnfot/forhall i vest, rektangulært skip og et smalere, rektangulært kor. Dendrokronologiske dateringer fra kirken viser at tømmer i takverket i skipet ble hogd i 1162/63. Ut fra muringsteknikk og stiltrekk ved portalene kan det konkluderes med at kirken ble påbegynt i første halvdel av 1100-tallet og ferdigstilt rundt 1163, mens tårnfoten stod ferdig ca. 1180. Koret og skipet er murt i en rundbuet romansk stil med kvader delvis i lokal marmor og delvis i kleber fra bruddet øst for Mære kirke (Slipsteinsberget). Det forhold at det også ved Hustad kirke tidligere fantes utskårne dyrehoder og masker på stikkbjelkene over skipets murkrone gjør det riktig å plassere denne kirken i gruppe med de øvrige hvor det også finnes slike (Alstahaug, Mære, Værnes). I følge Holmsen må Hustad være blant de høvdinggårdene som i den tidlige rikssamlingstiden ble konfiskert av kongen, i og med at Tore Skjegg fra Husabø på Inderøya var blant de høvdinger som skulle tvinge kong Håkon den gode til å delta i blotgilde. Fra 1100- og 1200-tallet var gården trolig sete for den kjente Standalætta fra Sunnmøre, og kannik seinere erkebiskop (1224-26) Peter Brynjolvsson hørte muligens hjemme på Hustad. Peter var kongsvenn og Håkon Håkonsson promoterte ham for paven ved valget til erkebiskop. Peter ble vigslet av paven i Roma i 1225. I 1589 lå Hustadt som anneks under Sakshaug hovedkirke i Inderøy prestegjeld. Også i 1774 var Hustad anneks under Sakshaug, i 1909 var Hustad eget sogn i Inderøy prestegjeld (Brendalsmo 2006:627ff m/ref.). Det er ingen antydninger til et tidligere prestebol til kirken på Hustad. Ingen av topografene har opplysninger om fornminner på Hustad i nærheten av kirken eller tunet. Likevel finnes det indikasjoner på at det har vært et gravfelt på gården. På midten av 1800-tallet ble det funnet 7 sølvbarrer svøpt i bjørneskinn i en haug under et av husene på gården, men dette depotfunnet er gått tapt (Møllenhus 1973:53). Rett ut for kirkegårdsporten i vest ligger hva som muligens kan være restene av en liten gravhaug. På gården blir det hevdet at det tidligere er blitt funnet et vikingtids sverd på eller nær tunet, samt et par spinnehjul nede på åkeren i sørvest. Den om lag 3 m lange og flate steinen som er murt inn i ytterveggen i skipet på kirken skal i følge tradisjonen være en bautastein. Kirke med kirkegård ligger i tett kontakt med nåværende gårdstun, og slik skal det etter tradisjonen ha vært tidligere også. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
Fornminne 1: Heller med bred åpning mot NØ. Nivået ved hulens åpning ligger ca 3,5 meter over terrenget nedenfor. Bunnen skråner ca 3 meter innenfor dråpefallet og ligger der ca 1 meter lavere. Selve bunnen er dekket av utsprengt stein, som dekker kulturlaget. En del stein som ligger i åpningen og ned mot flaten nedenfor, synes være nyutsprengt. Hulens bredde er ca 8 meter, høyde til dråpefall 5 meter, avstand fra åpningen til bunnen av hulen er 7 meter. Ca 9 meter NV for fornminne 1: Fornminne 2: Hule med funn fra eldre jernalder. Åpning mot Ø. Hulen er dypere og trangere enn nr 1. Mål på vedlagte skisse. Hulens bunn er til dels dekket av nedraste blokker av varierende størrelse, forøvrig har gulvpartiet et ganske jevnt sand- og jordlag. I åpningen vokser en del gress og brennesle. Området utenfor hulen er i samme nivå, men ca 8 meter ØNØ for åpningen skråner terrenget ned mot idrettsplassen. Ca 10 meter VNV for fornminne 2: Fornminne 3: Hule med åpning mot ØNØ. Mindre hule, se tegning og mål på vedlagte skisse. Selve huleåpningen er formet som en rund trakt mot et større rom (2,8 x 2 meter) i noe lavere nivå enn bakken utenfor (ca 0,6 meter lavere). Bunnen består av jord og sand og er forholdsvis fri for stein. Terrenget rett utenfor huleinngangen er en mindre flate (ca 2 x 2 meter) beskyttet av et overheng (3 x 1,5 meter). I SØ-delen av denne flaten fantes ved E. Høvdings undersøkelse i 1926 et ildsted fylt med skjell og andre matrester. Utenfor denne flaten skråner terrenget nedover mot NØ. N for huleåpningen i nr 3 dreier berget brått mot VSV.
HVALER (hovedkirke), gnr. 3 Hvaler prestegård (Hvaler sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og rektangulært, smalere kor med apsidal avslutning står på (gnr. 3) Hvaler prestegård hvis opprinnelige navn er Brimnes. I 1397 ble prestbolet ført som Prestbolet Brimnes men med skyldstørrelse (RB 513), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården og identisk med dagens Hvaler prestegård (jfr. NG 259). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper kan Brimnes ha vært bruk av (dagens gnr. 23) Rød store i tiden da kirken ble reist. Det er ikke usannsynlig at kirkestedsgården bar navnet Hvaler. Kirken har en døpefont i kalkstein fra ca. 1300 (NK 173). Rett opp/nordøst for kirken ligger Kirkås. Ei bukt sør for kirken og Prestegårdsskogen heter Prestesand. Lokal tradisjon refererer et kirkeflyttingssagn mht. et opprinnelig byggested på Asmaløy.
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2007. Avgrenset av kirkegårdsmur i Ø og V, anslagsmessig avgrensning i N og S.
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser etter 1945. Seneste gravleggelse 2008.
Kirkegården fikk steingard i 1790, og den ble utvidet først i forbindelse med byggingen 1829, samt i 1875 og 1920 (Åsen 1930).
Middeladerkirkegården er i bruk. Det har vært mer enn 10 gravleggelser etter 1945. Seneste gravleggelse 1994. Avgrensning av terrengnivå i SV, anslagsmessig avgrensning i Ø, N og S.
HØRE, gnr. 96 Kvien (Høre sogn). Stavkirken står på (gnr. 96) Kvien. Kirken ble bygget om til sin nåværende form i 1822 med kvadratisk kor og utvidelser mot nord, vest og sør slik at svalgangene ble innlemmet i bygningen. Den ombygde stavkirken kan dateres til rundt 1180. Den hadde rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor med apsidal avslutning og svalganger rundt hele. Ved arkeologiske undersøkelser ble det dokumentert spor av en kirke fra ca. 1100 og graver eldre enn denne kirken (Jahnsen 1983:61f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
HØYVÅG (Høvåg), gnr. 49 (=96) Høyvåg nedre (Høyvåg sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 96) Høyvåg er rundt 1620 (Hæuaags kiercke, St.S. 207), men sognet er nevnt i 1416 (Høyuaaghe sookn, DN III:627). Kun skipet fra den romanske steinkirken fra 1100-tallet (?) er bevart. I 1768 ble dette forlenget mot vest med en trekonstruksjon med takrytter, og et tverrskip mot nord og et sakristi mot sør ble reist i 1828-1831 (Ekroll 1997:245). Trolig har kirken hatt den tradisjonellse form med rektangulært skip med smalere, rektangulært kor. Kirken er i liten grad dokumentert. Rundt 1620 var Vestre Moland hovedkirke med anneks på Høyvåg (St.S. 207). Til samme tid lå det 3 huder i skyld i Høyvåg nedre til mensa ved Vestre Moland kirke (St.S. 209), en indikasjon på et tidligere prestebol til Høyvåg kirke. Rett ned for kirken heter det Kjerkenes, i sundet mot vest Kjerkekilen og et stykke mot nord Kjerkemyra. En førkristen grav lå tidligere rett ved kirken: «Steinringen er borte, men den er ikke sagn. Kirkas mangeårige organist Kirsti Hæstad, født i 1907, kunne fortelle at da hun gikk på skolen, tok læreren med elevene til vollen ovenfor kirka og viste dem de store steinene som stod i ring. Den forsvant på 1960-tallet» (Jessen 2004:6). Tre sagn relaterer byggestart for Høyvåg kirke på tre forskjellige steder: Ulvøysund, Kjøstveit og Hærklev (Jessen 2004:6). Sagnene kan vise til lokaliteter hvor det tidligere har stått kirkebygg som ikke er dokumentert på annet vis. (Kildegjennomgang tilk registrering av middelalderkirkgårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Tillegg 2020;
I forbindelse med fjerning av gammel kalk sommeren 2020 så man veldig tydelig at kirken ble ikke forlenget mot vest i 1767-68, men antakelig utvidet både mot øst og vest. Det ble observert et tydelig skille i steinen. Hvis en ser på de fire vinduene så ser man også at de to midterste er grovere utført en de to «nye» som ble utvidet i 1767-68.