HØYJORD, gnr. 81 Høyjord vestre (Høyjord sogn). Stavkirken står på (gnr. 81/1) Høyjord vestre. Utfra lokaltopografi og navnetyper bør i tillegg (dagens gnr. 80) Høyjord østre, (86) Aulesjord og (79) Prestegården regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. På grunn av manglende blader i RB er kirkens landskyld ca. 1400 ukjent (RB 83). Det lå ingen bygselpart i Høyjord prestbol eller lignende på 1570-tallet, kun en større part (iij pund smør) i Hougierdt. Det het da at denne, sammen med andre ødegårder og skoger, ble brukt under prestbolet ved Andebu hovedkirke (St. 76). Prestegården har tidligere vært kalt Prestegaard (1593) eller Presterud (1604) (NG 168). Ingen av disse er nevnt i St., så trolig er Prestegaard i 1593 identisk med ødegårdsparten Hougierdt på 1570-tallet og som igjen kan indikere et middelaldersk prestbol ved Høyjord kirke. Presterud nevnt 1604 bør derimot være identisk med et bruk av (79) Prestegården som heter (79/3) Presterød, og som trolig kan ha vært det eldste prestbolet ved kirken. Til Prestegården hørte i 1723 Klochersætter (NG 168), men navnet har ikke kilder lenger tilbake i tid. Rett ut for, og til dels under kirkegårdsmuren i vest ligger flere gravhauger.
Kirken står i tunkontekst noe tilbaketrukket fra sjøen, på et større dyrkingsområde på øya. Ingen gravlagte etter 1945.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 90) Ibestad øvre er ca. 1370-80 (Jwarstada kirkiu, DN VI:302).
Samling fornminner som består av en trearmet steinlegning, en mulig prosesjonsvei og to gravrøyser, alle samlet oppe på et kalkrikt bergdrag, Lunderhaugen. De ligger innenfor et område på ca 40 x 80 m, orientert ØSØ-VNV. Lengst mot V, Fornminne 1: Trekantet anlegg, klart kantmarkert, men ikke så lett synlig i terrenget. Det danner en likesidet trekant med innbuede sider. Hjørnene peker mot hhv. N, ØSØ og VSV. Sidene, med unntak av den søndre, er markert med ganske kraftige steinblokker. Det indre av anlegget er oppfylt med jordblandet stein. Overflaten er lav og noe ujevn. Omtrent midt i anlegget ligger 4 store steiner som til sammen danner en firkant, der hjørnene peker mot N,Ø,S og V. De har en størrelse på opptil 1,5 meter og danner et indre rombeformet rom, str. ca 0,6 x 0,6 meter. Hver av sidene i anlegget måler 22 m, h. opptil 0,5 m. Anlegget ble undersøkt og restaurert i 1991-92. Trekulldateringer viser et stort tidsspenn, fra førromersk jernalder til tidlig yngre jernalder. Konkrete spor etter gravlegging ble ikke funnet, og funn tilknyttet fruktbarhetskult og funn av sverd og bryne i ytterkanten av anlegget kunne sammen med den lange brukstiden peke mer i retning av at dette har vært en kultplass fremfor et gravanlegg. Ca 7 m Ø-ØNØ for enden på den ØSØ-orienterte armen på trekantanlegget, 2. Rundrøys, noe uklart markert og ikke så lett synlig. Flat, jevn profil, synes urørt. Noe overgrodd med gress. Mål: Diam. 5,5 m, h. 0,4 m. Ca 3 m Ø-ØSØ for 2, 3. Rest av en svær rundrøys, ganske godt markert og forholdsvis lett synlig i terrenget. Det er i tidens løp fjernet en mengde stein fra røysa, og den nåværende overflaten er sterkt omrotet, men den opprinnelige formen kan fortsatt sees. Stort sett overgrodd med gress. Mål: Diam. 31-33 m, h. opptil 1,2 m. Kant i kant og N for 3, 4. Mulig brolagt vei som kan følges fra NØ-siden av gravrøysa langs N-siden av denne og dreier videre i retning VSV mot midtpartiet av trekantanleggets ØNØ-side. Antydninger til en slik trase kunne sees på jordmagnetiske målinger foretatt på stedet i 1995. To smale prøvesjakter på tvers av traseen avdekket en ca 2,5 m bred ganske løs steinpakning som kan ha vært fundamentet for veien - en mulig prosesjonsvei mot kultanlegget. Fornminnene på Lunderhaugen inngår i en kultursti laget i sammenheng med prosjektet ¿Fotefar mot nord¿.
IDD (hovedkirke), gnr. 51 (=190) Torp (Idd sogn). Den opprinnelig romanske steinkirken står på (gnr. 190) Torp. Kirken har rektangulært skip, og det rekatangulære men noe smalere koret ble forlenget i seinmiddelalderen (NK 87ff). Det ble ikke ført prestbol til Idd kirke i 1397, men skyldparter i Heidhom og Thorpe ble ført først i fortegnelsen over kirkens mensalgods (RB 505). Førstnevnte er trolig identisk med prestegarden med underbruk på 1570-tallet (St. 27), hvilken på 1590-tallet kaltes Meelhee (Hede mellom, JN 241) og som i dag er den samme som (56=195) Idd prestegård (NG 203). Rygh vil utfra navnetyper definere to gårder i dette området i historisk tid, Heidar og Idd (NG 202ff). Den første skulle bestå av Idd prestegård, (55=194) Heier og (57=196) Ystehede, den andre av Torp, (50=189) Nordby og (53. 54=192. 193) Bø. Ut fra lokaltopografien, gårdsgrenseløp og navnetyper bør begge disse navnegårdene til Rygh har hørt med i opphavsgården Idd i tiden da kirken ble reist, trolig også inkludert (dagens gnr. 36. 37=175. 176) Hov og (58=197) Snekketorp. Samtlige av de her nevnte gårder befinner seg i et lite dalføre med et bekkedrag som munner ut i Iddefjorden 2-3 km sør for kirken. Snekketorp ved dalmunningen viser til landingssted for større skip, noe som kan understøtte tanken på Idd som en gammel storgård. Adelsslekten Stumpe hadde Heidar på 1300-tallet, og både Hakon Stumpe og kona fru Øylin er ført som givere av skyldparter i de forskjellige bruk av gården (RB 506). Biskop Jakobs tilstedeværelse på prestegården 25 november 1411 skyldtes trolig visitas (DN V:476). Kirken har en romansk døpefont i kleber (NK 90). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKJU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02335-21)
Middelalderkirkegården er i bruk. Ved registrering i 2008 var mer enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse var da fra 2008. Avgrenset av kirkegårdsmuir i S og V, anslagsmessig avgrensning i N og Ø.
Middelalderkirken var en stavkirke med svalgang uten tårn. På 1670-tallet ble ny kirke, en liten langkirke i tømmer, reist. Nåværende kirke ble bygd 1861, og året etter ble gammelkirken revet og solgt. Kirkegården var blitt utvidet samtidig med nybyggingen, og i 1959 ble den igjen utvidet (Jubileumshefte s. 5f). Nåværende kirke ser således ut til å være reist noe til side for det gamle tuftstedet.
SØNDELED, gnr. 51 Søndeled lille (Indre Søndeled sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 51) Søndeled lille er rundt 1620 (Synneleff kiercke, St.S. 188), men prest ved kirken nevnes allerede i 1320 (sira Eiriki a Sundaleidi, DN I:160). Kirken har dessuten en døpefont i kleber, datert til 1250-1275 (Solhaug 2001:59). Kirken står i grensa mellom Søndeled lille og store, ved nordenden av Søndeledfjorden på østsida av den korte elvestrekningen fra Brøbørvann ned til fjorden. Av den romanske steinkirken er kun det rektangulære skipet med de rundbuede portalene bevart. Trolig har den hatt smalere, rektangulært kor (jfr. Masdalen 2000:14), og rimeligvis er kirken bygd rundt midten av 1100-tallet. I 1752 ble den påbygd et vesttårn, og i 1768 ble koret revet, korsarmer mot nord og sør bygd til og nytt kor reist i øst. Et kart som viser de suksessive kirkegårdsutvidelser finnes hos Hellerdal (2000:47). Rundt 1620 var Gjerstad hovedkirke med annekser på Søndeled og Moland/Vegårshei (St.S. 188f). Til samme tid het det, når det gjaldt hovedkirkeprestens tiende av bøndene i Søndeled anneks, at «Thiende aff Søndeleff sougen haffuer aff Arildts thiidt ganget en wisz renntte thill præsten aff huer gaard» (St.S. 191), noe som vel må forstås som en variant av den gamle (smør)reiden. Allerede rundt 1400 stod Søndeled kirke uten egen prest (DN X:95), for da var det Gjerstadpresten som var på Søndeled og bevitnet salget av en part i Gryting i øvre Gjerstad. Gjerstadprestene fortsatte å bruke dette tidligere prestebruket (DN XXI:461), fram til det ble makeskiftet av biskop Eilif med skyldpart på Vegårshei (Daae 1899:111f). Noen titalls meter nord for kirken ligger åsen Kjørkehaugen. Gården (50/29) Øren ligger på en odde ut i fjordbunnen rett sør for kirken, og på denne oddens bratte ytterside heter det Presthella. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
INGEDAL, gnr. 114 (=1114) Bø østre / 115 (=1115) Bakke (Ingedal sogn). Den romanske steinkirken hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Ca. 1730 ble koret revet og kirken utvidet mot øst i skipets bredde (NK 148ff). Kirken står på et felleseie mellom (gnr. 1114) Bø østre og (1115) Bakke. Ifølge Rygh er kirkestedsgårdens navn opprinnelig Ingrardalr, jfr. det lokalt benyttede navn Ingedalsbø om (113. 114) Bø vestre og østre (NG 249). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør opphavsgården i tiden da kirken ble reist foruten Bø og Bakke ha inkludert også flere av de følgende gårder: (dagens gnr. 109) Jørstad, (110) Melleby, (111) Rød, (112) Utengen, (116. 117) Besberg øvre og nedre. Både Jørstad og Besberg har jord som strekker seg tett opp mot kirken. I 1397 ble det ikke ført prestbol til kirken (RB 510), og det lå heller ingen bygselparter i verken Bø eller Bakke til mensa ved Skjeberg hovedkirke på 1570-tallet (St. 30f) og som eventuelt kunne ha indikert et tidligere prestbol ved Ingedal kirke. Under 100 m øst og sørøst for kirken ligger rester av et større gravfelt.
Middelalderkirkegården er i bruk. Mer enn 10 gravleggelser etter 1945. Seneste gravleggelse 2007. Kirkegården er avgrenset ved hjelp av topografi og skritlig informasjon om gammelkirkens takdrypp. Avgrensningen er rektangulær, men det skal ikke utelukkes at kirkegården kan ha vært sirkulær (jfr. dagens kirkegårdsmur).
Fornminne: Rundrøys. Lite synlig i terrenget, uklart markert. Består av stein som kan kjennes under tett mose og lyngdekke. Lav forsenkning i sentrum (diameter 1 meter, dybde inntil 0,2 meter). Sterkt overvokst av lyng og mose. Mål: diameter 4-5 m, h. opptil 0,3 m.
Jelsa kirke, som ble innviet i 1647, er en laftet langkirke med bindingsverk i gavlparteiene. Sakristiet ble oppført i forbindelse med ombygging i 1850-årene. Over sakristiet ble det laget galleri. På samme tid det ble bygd gallerier langs langveggene i kirkeskipet, mens galleriet på vestveggen antagelig er eldre. Takrytteren er fra 1871.
Både skip og kor har rikt dekorerte tredelte himlinger. Over skipet er det stjernehimmel, mens korhimlingen har rankedekor og buefelt med bilder av disiplene. Dekorasjonene, som ble overmalt med hvitt i 1850-årene, ble hentet frem på 1950-tallet, i forbindelse med at kirken ble restaurert ved arkitekt Waldemar Hansteen og konservatorene Finn Krafft og Ola Seter. Da ble også de opprinnelige, dekorerte benkevangene og dørene satt på plass.
På alteret står en del av et epitafium, en minnetavle, fra 1617. Bildet viser Jesus som blir båret til graven. Prekestolen har bilder av evangelistene, malt av Gottfried Hendtzschel i 1630-årene. Messingkronen i koret hang opprinnelig i kirkeskipet. Den ble gitt til kirken rundt 1620. Et Limoges-krusifiks fra 1200-tallet, som opprinnelig tilhørte Jelsa kirke, finnes i dag i Nationalmuseet i København.
Kilder:
Storsletten, Ola: Kirker i Norge 5, Oslo 2008