Ut mot SSV-delen av høyden: Mulig gravrøys, rund, toppet profil, ganske lett synlig. Dekket av et tykt lag med mose. Ved jordborstikk og litt fjerning av mosen kunne konstateres forekomst av en røys bygd av mellomstor strandrullet rundkamp. Kan muligens være en gammel varde. Ytre mål: Diam. ca 2 m, h. 0,6 m. Mål under mosen: Diam. ca 1m, h. 0,15 m. 2013: Sterkt overgrodd av torv og lyng. Tvilsom plassering av varde ?
KINN, gnr. 39 Kinn (Kinn sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian j Kinn, BK 19b), men en prest er nevnt allerede i 1322-23 (sira Sighurder i Kinn, DN VII:98). Steinkirken står på (gnr. 39) Kinn, på nordvestsiden av øya. Den er bygd rundt/etter midten av 1100-tallet og har rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor. Murverket er både ut- og innvendig for det meste i kleberkvader, men også i en type sandstein fra øya Skorpa. Stikkbjelkene under taksperrene hadde opprinnelig, likt en rekke trønderske steinkirker fra samme periode, utskårne masker på den synlige enden. Det er bevart et lektorium fra midten av 1200-tallet på skipets østvegg over korbueåpningen. Skipets østvegg har på hver side av den opprinnelige korbueåpningen rundbuede alternisjer. Portalene i skip og kor er, helt uvanlig for Norge, kun mot nord og vest – ikke mot sør. Ifølge tradisjonen var det Borni, søsteren til Sunniva, som lot bygge kirken på Kinn. Hun skal ha bodd i ei hule i fjellsida rett opp/sør for kirken (Berner 1903, Aaraas & al 2000a:184f). Det er trolig denne hula (Bårnhilleren) som er merket med rune-R på ØK. Rimeligvis har kirken og hula fungert som mål for pilegrimer. Kirkegården er fortsatt til en viss grad i bruk (Aaraas & al 2000a:191). Ca. 1330 ble det ført landskyld kun til fabrica, et høvelig antall parter, samt tiende (BK 19b-20a). Ca. 1600 var Kinn hovedkirke med annekser på Bremanger og Svanøy (JBB 117ff). Fram til 1863 besto Kinn prestegjeld av sognene Kinn, Eikefjord, Svanøy og Bremanger (Løyland 2006:319 note 155). Prestegården lå tidligere på Kinn men ble i nyere tid flyttet til naboøya Skorpa. Tvers av sundet øst for Kinn heter det Korsneset. Det finnes en rekke gravrøyser og hustufter på øya, samtlige i sør. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
KINSARVIK (hovedkirke), gnr. 141 Kinsarvik allmenning (Kinsarvik sogn). Den romanske steinkirken står på (gnr. 141) Kinsarvik allmenning, der det opprinnelige gårdsnavn trolig er Kinsarvik (NG 457), og der de utskilte parter av denne er (139) Hus, (138) Bråvoll og (140) Sandvik (Kolltveit 1963:220). Allmenningen er etablert ved at et stykke av gårdens grunn gjennom hevd over tid var blitt til ”offentlig grunn” (Kolltveit 1964: 141f). Kirken har rektangulært skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor. Den har kleberkvader i veggåpninger og utvendige hjørner. Skipet har portaler mot nord, vest og sør, koret mot sør, og det er opprinnelig vinduer på samtlige vegger. Korbuenes bredde er 1,9 m. Kirken har et påfallende stort antall repositorier, derunder et i skipet, og muligens kan enkelte av disse ha vært helgennisjer. Portalbuene og kapitelene er hele veien temmelig nøkterne og antyder en byggetid i andre halvdel av 1100-tallet. Over skipets portaler mot nord og sør er det et uthogd kors med ringer over korsarmene, latinsk hhv. gresk. På skipets østvegg er det to alternisjer, og over det søndre var det bevart et bemalt, seinromansk ciborium i tre. Et tilsvarende har stått også over det nordre alteret. I 1686 hadde kirken setningsskader og revner rundt hvert av skipets hjørner i vest samt i korets hjørner i øst (Bendixen 1904:515ff). Skipet har brent før koret er blitt oppført, men avstanden i tid mellom de to bygningsledd er minimal. Samtidig finnes det eldre bygningsdetaljer i den stående kirke som antyder at den kan være påbegynt noe før 1150. Under den stående kirken er det dokumentert rester av en stolpekirke, ved myntfunn daterbar til midten/andre halvdel av 1000-tallet. Denne har hatt et skip på 8x5,8 m og et mindre kor med ukjente mål. Kirken hadde opprinnelig flatt loft. Dateringen på de 450 myntene funnet ved utgravingen i 1960 spenner fra 1050 til 1875 (Christie 1963). Ca. 1330 lå det meget godt med skyldparter til mensa, mange av disse i andre sogn (Odda, Ullensvang, Eidfjord, Granvin, Ulvik, Øystese), men kun seks til fabrica, samt tiende (BK 78b-79a). Det er ikke eksplisitt ført prestebol til kirken i BK, men en skyldpart i (140) Sandviik (BK 78b) lå da til kirkens mensa. Ifølge Olafsen (1903:8f) ble dette bruket av kirkestedsgården av praktiske årsaker prestegård i 1645, og fram til dette hadde et annet bruk (Bråvoll) hatt denne funksjonen. I og med at Bråvoll ikke lå til verken mensa eller fabrica ca. 1330, og det ikke er kjent makeskifte i seinmiddelalder, kan det være at et prestebol på Bråvoll ble opprettet etter at prestegjeld med annekser ble etablert i seinmiddelalder. Eventuelt at presten fortsatte å bo i ei stue på gården fram til reformasjonen, og at det først da ble gjort makeskifte. Ca. 1600 er det ikke eksplisitt nevnt prestegård til Kinsarvik kirke (JBB 229ff). ”Prestegaardens Huse [på Bråvoll] laa paa den østre Side af Elven; en Bro førte over denne lige bag Kirken; Mærker efter Brokarrene har været synlig til det sidste. Tufterne efter Prestegaarden har ogsaa været synlig til den senere Tid paa Sletten ligeover for Kirken. Elvens Løb var den gang lidt annerledes; som bekjendt har Kinso ofte gjort Skade og revet du meget Jord. Veien og Broen er nu flyttet længere op” (Olafsen 1903:9). ”For 15 a 16 aar siden [ca. 1735], da Det store Vandløb giorde Skade paa mange stæder, tog Elven bort den halve Kircke Gaard og stod Kircken (i) stor Fare at tage du, thi Vandet gick lige til Hiørnestenene af Choret. Derfor er der siden med meget bekostning bygget af Tømmer og Steene skræckelige Bryst-Verck og Bygninger imod Elvens Forse, saa Kircken paa den siide, seer ud som den bedste Skandtse eller Fæstning” (Meldal s. 5). Denne steindemningen mot elva Kinso sto fortsatt ca. 1900. I 1865 ble kirken skadet av et kraftig jordskjelv, og på et tidspunkt har kirken brent fullstendig ned så kun murene sto igjen (Bendixen 1904:527). Rundt 1900 kunne man fortsatt påvise tuftene av en gildestue. Ifølge tradisjonen var gildet viet St. Olav og jomfru Maria. Bygningen skal ha målt 20x20 alen, og ”man fornøiede sig under Selskabet med at fortælle om gamle Slægter og Slægtsforbindelser. Den sidste Lysepige døde i 1738 i en Alder af 80 Aar (…) Det maa saaledes have været omkring 1680, at Gildet ophørte” (Olafsen 1903:12). Tufta ble arkeologisk utgravd i 1957 (Kolltveit 1963:219f). Sira Torkel var prest i Kinsarvik i 1298 og både leste og skrev latin (DN IV:44), og han var da utpekt til å forkynne dommen over biskop Arne i Stavanger i dennes konflikt med sine kanniker. Dette er en av flere indikasjoner på at Kinsarvik allerede da hadde hovedkirkefunksjon. Dersom den er en av de gamle fylkeskirker er det således rimelig at det ikke ble skilt ut et bruk av kirkestedsgården til prestebol. Trolig var gården dessuten tingsted, og også dette kan peke i retning av Kinsarvik som gammelt krongods. Ved en tvist om landskyld i 1338 ble parter og vitner stefna til Kinzstarvikr der saken ble drøftet og deretter henvist til Gulatingslagmannen (DN V:119). Om lag 200 m sør for kirken heter det Krossåkeren, en antydning om et tidligere kors i friluft. ”Schnabel fortel i ’Hardangers beskrivelse’ at på [gnr. 140] Sandvik ’skal have staaet en Kirke kaldet Korskirken, hvorefter en Ager paa Gaarden kaldes Kors Ageren’” (Kolltveit 1952:474, se også nedenfor – trad.belagte kirker). Nord for kirkestedet og fjordbunnen, ute på en odde, heter det Kyrkjenes. ”Af en Skibsstøe for Langskibet Harringegeiten, som Schnabel omtaler, findes, ogsaa i Nærheden af Kirken, mærkelige Muur-Levninger” (Neumann 1836:269). Arkeologiske undersøkelser og andre funn på og ved Allmenningen i nyere tid viser kulturlag på rundt ½ m og funn med karakter som i middelalderbyene. Dette sammen med leidangsnaustet, gildestua, kirken og lendemannsgården (krongods) Huse tyder på et kaupsted der Allmenningen nå ligger (jf. Kolltveit 1963:214ff). Det er gjort en rekke gravfunn på så vel Huse som Bråvoll og Sandvik, men ingen i direkte nærhet av kirken. (kildegjennomgan til registrering av middeladerkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Samling med 3 gravrøyser, i et område på ca 120 x20 m, orientert NNØ-SSV. Fornminne 1: Rest av rundrøys. Ganske godt synlig i terrenget, uklart markert. Bygd av rundkamp. Stein i dagen i sentrum av røysa. Utkastet i SØ-lige del og i sentrum. Halvsirkel bestående av 1-3 lag stein i NV-lig del. Overvokst av lyng, mose og dvergbjørk i sentrum. Mål: diameter ca 5 meter, høyde opptil 0,5 meter. Ca 48 meter NNV for fornminne 1: Fornminne 2: Rundrøys. Godt synlig i terrenget, noe uklart markert. Bygd av rundkamp og bruddstein. Flat profil. Grop i sentrum (diameter ca 2 meter, dybde 0,5 meter). Forsenkning rett ØSØ for denne (diameter 2 meter). Overvokst av lyng og mose. Mål: diameter ca 7 meter, høyde ca 0,75 meter. Ca 28 meter NNV for fornminne 2, Fornminne 3: Rundrøys. Ganske godt synlig i terrenget, uklart markert. Ujevn profil. Overvokst av lyng og mose og som dekker steinlaget. Grop i sentrum (diameter ca 1 meter, dybde ca 0,5 meter) hvor 2 steiner er synlig, den ene av disse står oppreist. Mål: diameter ca 4 meter, høyde ca 0,6 meter.
Middelalderkirkegård i bruk. Kirken står på sandslette innenfor en bukt, 60-70 meter ØSØ for handelssted/tun ute på en odde. Avgrenset ved gjerde i S og V, anslag i N og Ø. 1 gravlagt etter 1945, seneste i 1948.
Kjose middelalderske kirkegård ligger på den høyeste delen av dagens kirkegård. Terrenget er forholdsvis flatt, med helling mot øst og mot nordøst i den middeladerske delen. Kirkegården for øvrig har fall i hovedsak mot nord. Det er tuntrær langs tilfartsvei til kirken, langs kirkegårdens vestre del, i øst, og mot jordet syd for kirken. Eksakt beliggenhet og størrelsen til den middelalderske stavkirken og kirken bygget i 1606 er ikke kjent, men begge skal ha ligget nord for kirken fra 1850.
Overført fra iD 22267-1: En stavkirke skal være revet i 1606 og ny tømmerkirke bygget på den gamles plass. Da tømmerkirken ble revet i 1850, ble det lagt til et nytt stykke på sydsiden av kirkegården slik at den nye kirken fikk sin plass litt syd for den gamles tomt.
Middelalderkirkegården er i bruk. Flere enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2011. Anslagsmessig avgrensning i N, S, Ø, og V.
Med utgangspunkt i et kart fra 1676-99, der Klæbu kirke ser ut til å være utseendemessig korrekt tegnet, kan det være at kirkegården opprinnelig har vært sirkelformet i sin avgrensning (Brendalsmo 2006:532f m/ref.).
KODAL (HASÅS), gnr. 111 Hasås vestre (Kodal sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor står på (gnr. 111) Hasås vestre. Til opphavsgården i tiden da kirken ble reist må i tillegg iregnes (dagens gnr. 110) Hasås østre og (109) Prestbøen. Kodal er sognenavn, men kirken er ikke kjent med annen betegnelse (NG 171). På grunn av manglende blader i RB er kirkens landskyld ca. 1400 ukjent (RB 83). På 1570-tallet lå det en større bygselpart i Prestebyenn i Quedall til mensa ved Andebu hovedkirke (St. 76), hvilket klart viser til et tidligere prestbol ved Kodal kirke. Prestebyenn er identisk med dagens Prestbøen, hvis opprinnelige navn er Solberg (NG 173).