SØGNE (hovedkirke), gnr. 1 (=71) Prestegården (Søgne sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 71) Prestegården, hvis opprinnelige navn er Søgne (St.S. 223), er rundt 1620 (Søgne hoffued kiercke, St.S. 222). Derimot nevnes prest, sogn og prestebol på stedet i 1344 (DN I:291). Rundt 1620 var Søgne hovedkirke med anneks på Greipstad og det var 48 gårder i Søgne sogn (St.S. 222, 224). Til samme tid ble det påpekt at det ikke fantes inventar på prestegården, i og med at Søgne i 1604 var blitt skilt ut fra Oddernes prestegjeld (St.S. 223). Middelalderkirken ble revet på 1630-tallet, og Søgne gamle kirke sto ferdig rundt 1640, trolig på samme tuftsted (Vreim & Helland 1959:6). Denne ble bygd i tømmer og har rektangulært grunnplan med smalere, rektangulært kor. Et tårn i vest ble bygd til rundt 1760, og sakristiet inntil korets nordside sto ferdig et par tiår tidligere. Nye Søgne kirke står på (71) Lunde, drøye 3 kilometer mot vestnordvest, dit kirkestedet ble flyttet 1861 (NG 46). Den gamle prestegården ligger rundt 100 meter nordvest for kirken, og denne er i dag kommunens kultursenter. I et brev av 30. august 1344 nevnes det at møtet med Stavangerbiskopen ble holdt i prestestova. Om det betyr at presten da kun hadde ei stue på gården, eller om et selvstendig prestebruk med flere bygninger da allerede var etablert, er vanskelig å avgjøre. På møtet ble det med biskopens godkjenning gjennomført et makeskifte, slik at Søgnepresten skiftet fra seg en skyldpart i et bruk av Søgne - Midhuus j Sygnu boe. Dette tilsvarer nåværende (bnr. 3) Mehusmark. Denne skyldparten kom seinere tilbake under Søgne kirkes mensalgods, for 1668 og 1723 lå Midhus som underbruk til Søgne prestegård (NG 46). Om lag 100 m vest for kirken ligger rester av et gravfelt midt inne på tunet av Søgne gamle prestegård. Der står også en runestein med innskriften Øivind reiste denne stein etter Gunnhvat/Gunnvald, sin sønn, og dateringen er til 1000-tallet. På Kirkejordet der kirken står lå det tidligere flere gravhauger fra jernalderen (Bruskeland 1945:34). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
SØRBØ ST. PETER, gnr. 12 Sørbø (Sørbø sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 12) Sørbø er i 1280 (Sæbiar kirkiu, DN I:70). Den er ikke nevnt med sogn i de skriftlige kilder, men den har både en døpefont i kleber fra rundt 1300 (Solhaug 2001:90) og kirkegård, hvilket viser at den var en regulær sognekirke. Steinkirken fra rundt 1140 har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor samt tårn i vest. Ved restaureringen 1883 ble vinduene kraftig utvidet og fikk nygotisk form, tårnet (i 1801 omtalt som Munketorn) ble redusert til en forhall, vestportalen ble fjernet og bueåpningene mellom tårnet og skipet og mellom skipet og koret ble fjernet for å gjøre veggåpningene større (Lexow 1958:42f). Kirken står inntil og øst for nåværende gårdstun. Lokaliteten kalles Kyrkjebakken. Gården var i middelalderen krongods og kirken var ett av de 14 kongelige kapeller (jf. Daae 1899:332f). Ifølge lokal tradisjon skal kirken ha tilhørt dronning Margrete Skulesdatter. Daae (1899:117) antar at Peterskirken i Stavanger, sammen med to av de tre kirkene Sørbø, Huseby og Husabø/Egersund, var arv etter dronning Margrete Skulesdatter [1208-1270] (jf. DN VIII:6). I 1514 ved kroningen ga kongen Sørbø kirke – eller i det minste dens inntekter – til Utstein kloster, noe Stavangerbispen motsatte seg (jf Daae 1899:118). Året etter klaget således abbeden på Utstein (ether naadhess closther Wtsten och meg fattig mandh) over at biskop Hoskuld i Stavanger hadde fratatt abbeden «fran kyrcken Sødherby alle henness landskyll och rettighet» (DN VII:540). Rundt 1620 var Hauskje (Rennesøy) hovedkirke med annekser på Sørbø, Aske, Naustvoll og Utstein (St.S. 89f). Den middelalderske korbueåpningen var meget smal, ”so ein såg lite av koret når ein sat i skipet”. Det er påført jord på kirkegården i 1901 og 1924 (Rennesøy prestegjeld s. 34). På kirkegårdsmuren ligger følgende gjenstander fra middelalderen: 2 kistelokk i kleber, 2 gravheller hvorav den ene med buet overside, fragment av steinkors samt 1 trapesformet gravkiste i kleber. Kirken ble trolig reist i et gravfelt, for på kirkegårdsmuren ligger følgende: 3 heller som trolig er bautasteiner samt 2 runesteiner. Nær kirken lå tidligere en gravhaug kalt Krosshaug, og materialet til de middelalderske gravkistene skal stamme fra et gammelt klebersteinsbrudd på Ertenstein lenger sør på Rennesøy (Lexow 1958:43f). Rundt 1620 var det noe usikkerhet rundt eierretten til (deler av) Ertenstein, for en skyldpart på 3 vetter korn lå da til presten ved hovedkirken på Hauskje: «Her hoes er en øe wed naffn Eerkneszøe som med rette legger till Eercknesteenn naar grunden ret forfaris; denn haffuer Kongens fougedt leiedt henn och lagt denn wnder Sørbøe, fordi gamble mend widner at denn haffuer lenge werett brugt vnder forschreffne Sørbøe men wed icke om prestenn eller Kongen haffuer leiedt denn aff Arilds tidt thill dennem paa Sørbøe» (St.S. 92). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
Kulturlandskapstype: Utmark. 1000 - 1200 m S for fornminne R1 (eget skjema): Fornminne: Åpen boplass (R2), markert med et mindre område med avslag av melkekvarts. Tok med et avslag. Her var også en mulig tuft eller grop. Området er ikke nøyaktig markert på kartet da jeg ikke hadde det gjeldende ØK-kart med i felt. Registreringen ble også kortfattet pga kraftig regnvær.
Kirkegården ligger i tunkontekst i et smalt åkerområde mellom skog og sjø. Middelalderkirkegården har vært i bruk etter 1945 med mer enn 10 gravleggelser, den siste i 2010.
SØRUM ST. PETER OG ST. PAUL (hovedkirke), gnr. 35 Sørum (Sørum sogn). Den romanske steinkirken, som har langt, rektangulært skip og smalere, rektangulært kor (NG 153) står på (gnr. 35) Sørum. I 1393 ble prestbolet ført som prestboleth Husaby alt og uten skyldstørrelse (RB 443), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Prestbolet er identisk med (dagens gnr. 32) Sørum prestegård (NG 251). Det er mulig at Huseby var blitt prestbol ikke mange år i forveien, for i 1371 ble et brev utferdiget a Husaby men uten antydning til at det da var prestbol (DN III:372). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Sørum og Huseby (= dagens gnr. 32 Sørum prestegård) også (33) Ålgård og (34) Smedsrud iregnes i opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1400 ble det notert at presten skulle gjøre åbud hver tredje vinter jfr. dom i saken i 1388 (RB. 560). Videre skulle biskopen under visitas ha 3 nattleger firir Sudreim, Frogner og Ingrid-Asak, og han tok 6 huder i katedratikum fra Sørum kirke og 1 hud (samlet) firir Fraunr ok Jngiridhasaker (RB 561). I 1426 og 1433 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Sudreimi (DN IV:829, VI:448). Kirken har en romansk døpefont i kleber (NK 156). Rett nordøst for tunet på prestegården ligger bruket (32/18) Prestenga. Om lag 100 m øst for kirken ligger restene av et større gravfelt, og rett ved tunet på Huseby finnes det en gravhaug. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA ska 06/02235-21)
TALGJE STA. MARIA, gnr. 41 Garå (Talgje sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 41) Garå på Talgje er på 1280-tallet (Tolgo kirkiv, DN II:24). Garå er trolig det gamle hovedbølet på en gård som omfattet hele øya Talgje (jf. NG 254f). Steinkirken fra rundt 1140 har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med steinhvelv og apsidal avslutning. Kirken hadde trolig vesttårn. Skipets sørportal ble ved restaureringen 1870 flyttet til et nybygd våpenhus i vest og gjort bredere, mens korbuen er som den eneste i Rogaland intakt. Det er usikkert hvorvidt det har vært en sørportal i koret. Før restaureringen fantes en lang runeinnskrift på sørveggen og som fortalte hvem som hadde latt kirken bygge og at det i tillegg var blitt opprettet en veldedig stiftelse, trolig et hospital. Rett øst for kirken lå fram til 1840 ruinene av en rektangulær steinbygning, muligens fra 1200-tallet, og som kan ha vært (2. generasjon av) et slikt hospital. Et murt båtnaust fantes tidligere rett nedenfor kirken. I våpenhuset står en gravstein av om lag samme alder som kirken (Lexow 1958:40f, jfr. de Fine 1870:150f). Hesby var rundt 1620 hovedkirke med Talgje som anneks (St.S. 93). Dedikasjonen er etter et brev av 1355 (parochialem ecclesiam sancte Marie deTolgo, DN VI:227). I dette brevet fra paven gis biskop Botulf retten til å innsette Sigurd Vignaldsson, prest på Talgje, som kannik ved domkirken i Stavanger. Kirken står fortsatt som del av tunet på Garå. Til forskjell fra Talgje i Sjernerø ble denne kalt Gauta-Talga etter en Gaute fra en adelig ætt som stammet fra lendmannen Gaute Erlingsson († 1288) (NG 254f). På Garå satt ei mektig ætt som bl.a. var inngift i kongehuset, og gården var på 1200- og tidlig 1300 tallet lendmannsgård (Daae 1899:315, Iversen 2008:56). Talgjeætta hadde også eiendommer i Aust-Agder og oppholdt seg tidvis der, noe som kan forklare forekomsten av en gravplate etter den såkalte «Fjæreprinsessen» i Fjære kirke (Daae 1899:98). Rett ut for landet nord for kirken ligger Prestholmen, og en odde i vest heter Prestnes. Kirken er reist midt i et større gravfelt og hvor det tidligere stod en av de hvite fallossteinene. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
Se lok.23908 for nærmere beskrivelse av gravminnene i området.
Middelalderkirkegård i bruk. Gravleggelser fra tiden etter 1945. Fler enn 10 gravleggelser fra tiden etter 1945. Seneste gravleggelse 2012. Anslagsmessig avgrensning i Ø basert på terreng, kirkegårdssti i N og gravstøtter i V. Avgrenses av kirkegårdsmur i S.
Romansk klosterkirke av høy klasse, utv. 35 x 14 m, enskipet langkirke med apsis av samme bredde. Kistemurer ca 1,8 m tykkelse. Under kor og apsis krypt med 4 frittstående pilarer og 10 små krysshvelv. Mange høgklassige funn av hogne bygningsdetaljer. Planformen uvanlig og krypten unik i Norge. På 1200-tallet bygget et V-tårn, 9 x 9 m, gotisk V-fasade. På 1400-tallet ble kirken tilpasset birgittinenes spesielle krav og et sideskip bygget langs kirkens S-vegg, denne muligens del av korsgang. Klosterbygniner i S, kirkegård Ø og N for kirken, graver i ganske liten dybde i området. Ved utgr. sto veggene i kirken i opptil 2,4 m høyde over kirkegulvet. Disse ble brutt ned og i dag er ikke noe av klosteret synlig over bakken.