I en V-helling mellom 2 jorder: Gravhaug. Uklart markert, unntatt i S-SV. Består av jord, grus og sand. Den uklare markeringen skyldes at store deler av området rundt haugen er utplanert, i Ø i høyde med toppartiet. Iflg gårdens eier, Bjørg Skuland, Marnardal, skal det dreie seg om en langhaug, orientert N-S. Det står i dag en telefonstolpe på det som skal ha vært haugens midtpunkt. Selve haugen kan muligens fremdeles ligge inntakt under den påførte jordmassen. Bevokst med gress. L 10m, br 3-4m, h 1,8m. Ifølge Nicolay Nicolaysen 1862-1866 var denne langhaugen 165 fot (= ca. 50m) lang, det stod en bautastein i hver ende og en på midten, og fram til rundt 1810 ofra folk øl under den ene steinen; haugen viste i 1864 merke etter utgraving i kantene da en fant jernsaker; under siste utgraving rundt 1860 fant folk et økseblad av jern (C 3456). Kong Koll bodde på Koland (på vestsida av Manndalsåna), men ligger gravlagt her på Fyglestveit (på austsida av Manndalsåna). Storaker og Fuglestvedt: "Omtrent halvtredie Mil op i Mandalen ligger Gaarden Kolland med temmelig høie Aaser, især i Vest, og den vakre Mandalselv i Øst. Til Gaarden er følgende Sagn knyttet: For længe siden levede der en Konge, hvis Navn var Koll. Han var tapper og klog. Nabokongerne søgte at overvinde ham; men de maatte bestandig tage tiltakke med Useier. Kolls Rige blev alt mægtigere. Han lod Kongsgaarden stærkt befæste og oprettede en Thingplads paa den. Naar Thing holdtes, sad Dommerne midt paa Thingpladsen paa Dommersæder, der var opsat i en Trekant, medens Folket stod rundt omkring. I sine sidste Dage fik Koll ufred med en mægtig og stolt Konge, hvis Rige var et af de største paa den Tid. Begge samlede Folk, og det kom til Kamp paa Sletterne ved Gaarden Fuglestvedt. I Begyndelsen vandt Koll, men da den anden Konge fik ordnet sin Hær, vendte Lykken sig. Koll faldt, og hans Mænd tog Flugten. Den fiendtlige Konge drop derpaa til Kolls Kongsgaard. Nogle Kjæmper forsvarede denne tappert, men blev dog tilsidst alle dræbte, naar undtages en af Kolls Sønner, som fik Lov til at begrave sin faldne Fader. Han lagde ham i Jorden i fuld Rustning og kastede en stor Haug over ham. Haugen sees den Dag idag og bærer i Bygden Navn af Kolls-Haugen. I sin Tid værnede Folketroen om denne Haug. Ovenpaa den voxede tre Bjerketræer, og disse agtede Folk som hellige. Ingen maatte røre dem. Engang gik tre Tjenestegutter hen og børd hver sin Kvist at; Sagnet sier, at da Bønderne fik dette at vide, jog de dem bort, og dertil ramte en stor Ulykke dem. En anden Gang tog en Smaagut fat i nogle tørre Kviste, som laa paa Haugen. En gammel Kone, som saa det, raabte da: "Mit vena Baadn, aa min vene Far, du maa inkje røra denne Hau'en; læg di terettes, saa fort du kan!" Hun lod Gutten vise sig, hvorledes Kvistene havde ligget, og lagde dem da ned paa samme Vis. ... Da Koll blev begraven, blev der sat ned i Haugen et Skrin, der var arbeidet af Nypetorn ("Jubetre"), og det var fuldt af Guld og Sølv." "Paa Kong Kolls Haug ... slog man ... Øl ud hver Jul, naar man bryggede. Paa (Fuglestvedt) holdt man ved dermed, indtil en Tjenestegut selv drak Øllet op, og man mærkede, at dette ikke hvade slemme Følger."
Beskrivelse fra lokalitet:
Tidligere funnet skaftfurekølle (C.51586) Skaftfurekølla ble funnet 24. april 1997 av Frank Frydenberg under steinplukking på småbruket Gransbakken. Kølla ble funnet på et jorde som kalles ¿Gråbeinslykkja¿. Like ved funnstedet var det et oppkomme som aldri tørket ut, selv om det kunne være tørke generelt i området. Området ble grøftet ut et par år før kølla ble funnet. Skaftfuekøller kan ha hatt en lang brukstid, forskjellige funksjoner og ha tilhørt forskjellige kulturer. De kan ha vært brukt som et fangstredskap eller kjøkkenredskap i fangstkulturer (pers. meddelelse Hilde R. Amundsen 2009). Utdrag fra Oldsaksamlingens tilvekstkatalog: Funn fra Steinalder fra Gransbakken av Gran (238/2,24), Østre Toten k., Oppland. Skaftfurekølle av gråbrun gneis [¿] Steinen er kraftig forvitrer, slik at den nå er tosidig og oval, forsynt med svært kraftig fure midt på. Furen er ca 3,2 cm bred og ca 1,4 cm dyp. Et større stykke har i nyere tid skallet av. L. 16 cm, b. 10,3 cm, t. 5,1 cm [¿] Det skal være et oppkomme i nærheten av funnstedet. Det ble på 1990-tallet grøftet og innlemmet i den dyrkede marken. For øvrig er det flyttet en del masse rundt om på jordet, så funnstedet kan være sekundært.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Skaftfurekølle C.51586
Lokalitet med eit ruseforma fangstanlegg for rein. Det består av to ledearmar, to bogastelle, 23 enkeltståande stolpefeste og truleg to ramper eller fundament for ramper framfor avlivingskveene. Ledearmane består av stolpefeste, og det vart registrert 123 slike under registreringa. Da vart det i hovudsak teke GPS punkt på kvart tredje stolpefeste i ledearmane, men oftare der det var knekkpunkt, usikre stolpefeste eller andre spesielle trekk ved anlegget. Totalt vart det rekna 255 stolpefeste i anlegget. Avstanden mellom stolpefesta var i hovudsak frå 1-2,5 m. Ledearmane som er innsjekka i databasen er linetema laga ut frå dei registrerte punkta på stolpefesta. Anlegget er ikkje ferdig registrert, det står att ein del arbeid. Id'ane 128212-5, -6, -7, -8, -9, -10, -11, -12, -13, -14, -22, -23, -24, -26, -27, -28 er usikre stolpefeste eller stolpefeste i rekkjer med stolpefeste som ikkje er ferdig registrert. Det er difor teke enkeltståande punkt på desse. N og S ledearmar munnar ut i eit rektangel, truleg ei avlivingskve, i den A enden. Breidda er kring 3 m, og ved "inngangen" til avlivingskvea er det ei rampe. Ved registreringa låg det ei stor snøfonn nær kvea, og det kan difor hende at ikkje alt var kome fram under registreringa. Det er også truleg ei avlivingskve nær den V enden av N ledearm. Der er det eit halvsirkelforma rampe eller fundament til ei rampe, og ei parallell rekkje med stolpefeste til den nordre ledearmen. Dette området er ikkje ferdig registrert. Lokaliteten må truleg sjåast i samanheng med med id 128241 og 128242, som er lokalitetar med stolpefeste og ligg ca. 0,5 km lengre vest.
Ytterst på eggen, på N-S-gående elveterrasse, med Kvennbekken i V: 1. Rund dyregrav. Klart markert og tydelig i terrenget. Murt, tydeligsti Ø-veggen. Grava er oval, N-S-orientert, voll i Nenden og S-enden. Bevokst med mose, lyng, lav. Største d 3m, minste d 2m, dybde 0,8m. 55m N for 1, i et Ø-V-orientert søkk, i den N-S-gående elveterrassen, lengst i S i søkket, og 10m fra stupet på eggen: 2. Oval dyregrav med voll. Ø-V-orientert. Tydelige spor etter muring i S-, Ø- og V-veggene. Vollen mangler i N og Ø, mye stein i den. Bevokste med et einerkjerr på vollen i V, mose, lyng, lav. Største d 4m, minste d 3m, dybde 1,2m. Vollens br 0-3m, h 0-1m.
450 m ØSØ for innfallsosen i Store Krækkja ligger en stor steinbu med beinhauger omkring. Bua er tidligere besøkt og beskrevet av skolebestyrer Bendixen som var på stedet i 1891, Dr. Yngvar Nielsen i 1908 og kaptein Negaard i 1909 og 1910.
Kontrollregistrering utført 04.05.23 av Marita Fleseland og Emma Norbakk, Agder fylkeskommune:
Gravrøys, ca. 1,2 meter høy sett fra sør, beliggende i hellende terreng, tett inntil bilvei i nordvest. Generelt fremstår røysa noe ujevn og skadet. Det er lagt et steingjerde på tvers over røysas nordlige del, i retning nordvest - sørøst, hvor røysa på den nordlige siden av gjerdet er gressdekket og det er trolig fjernet en del stein her. Deler av sørvestlige del er gravd bort i forbindelse med jordbruk og dyrking, og i skjæringen ser man tydelig gravrøysas profil med rullekampstein. En plyndringsgrop på ca. 1 x 1 x 0,2 meter kan ses i sentrum av røysa. Bevokst med gressplen i nord, og gress, kratt og små løvtrær i sør.
Røysen fikk ny kartfesting og ble målt inn med CPOS. Den ble kun visuelt kontrollregistrert, det ble ikke foretatt videre undersøkelser.
-------------------------------------------
Eldre beskrivelser:
Inntil NV-siden av gårdsveien: Rundrøys, uklart markert med tydelig i terrenget. Består av rundkamp og noe jord. Neste hele V-halvdel er fjernet ved dyrkning. I midten et krater, noe mer enn halvparten står igjen. På Ø-sida en del stein fra rydning. Bevokst med gras og lauvtrær. D ca 15m, h ca 1,5m.
Beskrivelse fra lokalitet:
1700 m ØSØ for innfallsosen i Store Krækkja ligger det en lang, smal tuft 10-15 m opp fra vannet i en høyde av 3-4 m over vannflaten. Tufta er inngravet i en morenehaug med vegetasjon av gress, reinlav, dvergbjørk og krekling. Innvendig er det lagt opp mur av morenestein og flate, tykke heller. Tufta er orientert NNØ-SSV og måler innvendig 4,5 x 1,2 m. Høyden er i NNØ 0,5 m, i SSV 0,7 m. Gulvet i tufta er overgrodd av gress. Lokaliteten er tidligere besøkt av B.E. Bendixen som tar den for en dyregrav" ¿¿ der er helt sammensunken, men som maa have været meget stor ¿¿¿ (Bendixen 1891, s. 32). Lokaliteten er beskrevet av kaptein Negaard (Negaard 1911, s. 26-28). Skissen er hentet fra denne publikasjonen. Negaard henviser til Bendixen og avviser påstanden om dyregrav: "..... For det første er den for stor, og dessuten peker fordypningens længderetning mot vandet, hvilket her vilde være meningsløst for en rengrav. Da kunde det hellere være et gammelt nøst. Nogen spadestik bragte imidlertid løsningen, vi støtte nemlig paa de sedvanlige kulturlag av sort jord med kul- og benrester og dermed var saken klar, forekomsten var liten og mager, men egte nok." Negaard oppgir målene til "ca. 5 m lang og 2 à 3 m bred". Dette er sannsynligvis utvendige mål. Om kulturlagene skriver Negaard: "Kulturlagene, som især findes paa vestsiden er hverken dype eller vidtstrakte. De er noksaa sandholdige. I nærheten av boden findes flere steder, hvor jorden er sort av kulrester. Undersøkelsen varte ½ times tid. Der gjordes ingen fund." Negaard kaller lokaliteten "Midtre boplads". Hans publikasjon har to fotos av tufta, fra N og S. Man er tilbøyelig til å holde fast ved teorien om nausttuft. Man kan ikke se noen hensikt med den usedvanlige smale formen hvis tufta skal oppfattes som en bu, bygget primært som oppholdssted for mennesker. Formen er derimot ideell for en tolkning som naust. Avstanden til de to store buene Hein 50 og Hein 54 er ca. 1 km. Fangstanlegget på Svoi, Hein 46, ligger rett ovenfor lokaliteten på andre siden av vannet. Det er vanskelig å bevise at det er forbindelse mellom disse fire lokalitetene, men man mener det er en viss sannsynlighet for det. Det er god mulighet for at arkeologiske undersøkelser ville gi interessante resultater her.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Tuft av steinbu
1850 m ØSØ for Hein 50 og 1300 m V for tangen mellom Storekrækkja og Krækkjungen ligger to steinbuer med beinhauger, 10-12 m fra vannet. Terrenget på lokaliteten er slett og jevnt. Steinbuene ligger på en flat, liten høyde med gressvegetasjon. Lenger S er det et fuktigere område som skråner oppover mot Båtstjørnnuten. Buene og beinhaugene er tidligere besøkt og beskrevet av skolebestyrer Bendixen 1891, Dr. Yngvar Nielsen 1908 og kaptein Hj. Negaard 1909 og 1910. Skissen er etter Negaard (Negaard 1911, s. 28)
Lokalitet med seks stoplefeste og seks bogastelle. Lokaliteten blei fyrst påvist av Runar Hole og Endre Hage frå NINA. Må truleg sjåast i samanheng med ruseanlegget id 128212 og steinfyllt grop/stolpefeste id 128242.