Anlegget er forma som ein avrunda trekant med ein smal tarm stikkande ut mot vest. Storleiken er på ca 4x4 m på det breiaste. Det er ein del stein i anlegget, noko er skjørbrent, og det er ein god del trekol i massane her. Det vart gjort funn av ein naturlig sandstein nytta som bryne og ein udefinerbar bit av jern i anlegget. Om lag 50 m SV for A10 vart dei i ein kunstig oppbygd skråning gjort funn av ein bit slagg. Styraren på museet Borlaugstunet kunne opplyse om at massane i denne skråninga kom frå same område som der A10 ligg. Det var og i følgje han sjeldan med slagg i Borlaugsområdet. I sjaktprofilen går det eit ca 7 cm tjukt kultulag i området V for A10. Over dette ligg eit 10-15 cm tjukt erosjonslag, der øvre halvpart er grus. Kulturlaget er gråbrunt med små spreidde trekolbitar og noko skjørbrend stein. Kulturlaget vart C14 datert til 430-650 e. Kr. (folkevandringstid).
Av totalt 10 prøvestikk på bergryggen var to funnførande (PS 15 og 16). PS 15 og 16 ligg med 1,5 m mellomrom. I PS 15 vart 256 avslag i kvartsitt og 3 avslag i flint funne. Funna vart gjort i eit bøttelag i overgangen mellom eit utvaskingslag og eit lag brun grus/sand. I PS 16 vart ein uferdig pilspiss i kvartsitt funne ståande med spissen ned, i overgangen mellom torva og utvaskingslaget. To avslag i flint vart og funne i torva. Trekol vart ikkje påvist. Materialet talar likevel for ei tidlig neolittisk datering på lokaliteten. Lokaliteten er mest trulig ein knakkeplass.
Sjakt 1,2,3 og 7 var funnførande. Sjakt 1 er den SV-ligaste av sjaktene. Sjakt 2 og 3 ligg parallelt med sjakt 1 i NV/NA-lig retning, men NNA for sjakt 1. Sjakt 7 ligg NV for sjakt 1, 2, 3 og nærmast elva i V. I sjakt 1 vart 16 stolpehol, 1 kokegrop, 1 veggrille og eit dyrkingslag påvist. Eit stolpehol vart C14 datert til 340-320 BC (førromersk jernalder). Dyrkingslaget vart C14 datert til 790-410 BC (yngre bronsealder-førromersk jernalder). I sjakt 2 er 2 dyrkingslag påvist, med 12 m mellomrom. I nordre del av sjakta vart ardspor påvist. I sjakt 3 vart et 5-40 cm tjukt trekollag påvist. Laget synes å vere likt dyrkingslaget i sjakt 2. I sjakt 7 vart eit 10 cm tjukt, gråbrunt dyrkingslag funne.
Lengst i N: 1. Rundrøys. Klart markert. Består av bruddstein og rundkamp. Noe avlangt krater i toppen, orientert Ø-V, l 1,9m, br 1,4m, dybde 0,5m. Røysen noe utrast mot S. Steinene kun lavgrodde. D 6m, h 0,6-0,7m. 4m S for 1: 2. Rundrøys. Klart markert. Bygd av rundkamp og bruddstein, men her er steinene gjennomgående mindre enn i 1. Røysen er svært regelmessig. I toppen krater, d 2m, dybde 0,6m. Bevokst med enkelte bringebærbusker, steinene kun lavgrodde. D 9m, h 1-1,5m.
Ein del av ryddingsrøysene var overgrodde noko som kan tyde på at dei er gamle. Eit prøvestikk vart tatt midt på flata og eit brungrått svakt sand og grusblanda og svakt kolspetta dyrkingslag vart påvist. Dyrkinglaget er C14 datert til 710-750, 760-900, 920-960 AD (vikingtid). Stikket var 36 cm djupt, men kom ikkje i botnen pga stein.
Beskrivelse fra lokalitet:
Reingjerde/giedtie ved Øyingen. Slakteplass på vinteren.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Reingjerde/giedtie. Slakteplass brukt på vinteren. Antagelig vært i bruk fra århundreskiftet (ca 1890). Vet ikke hvem som var de første brukerne. Men de som er i Luru/Brandsfjell reinbeitedistrikt i dag (1986), hadde vinterbeite i disse områdene før. Bengt Jåma og John Martin Stenfjell slaktet her i 1925-26. Opphold i bruken av slakteplassen, men fra 1936 til 1939 ble stedet brukt som vinterslakteplass igjen. Opphold frem til 1952. Morten J. Danielsen, Nils K. Danielsen og Neila Wilks slaktet der i januar og februar 1971 og 1972. Selve slakteplassen er på ei gressmyr, m/ fururabber ved to små tjern ved vestsiden av Øyingen, ca 250m fra vannet. Slakteplassen har en utstrekning på ca 100 meter.
Opprinnelig beskrivelse fra lokalitet:
Gammetuft, ikke gjenfunnet. Denne plassen/området lå under Markstein, som ligger på vestsiden av veien som går mellom Steinkjer og Snåsa. Var samisk bosetting her ca. 1850.
Ved Sametingets besøk 05.09.2017 ble det funnet en flat, sirkulær tuft med sentralt ildsted like SV for stua på Fjelltrøa. Ca. 6m i diameter og antydning til voll. Det var vanskelig å tolke formen på ildstedet annet enn en tydelig steinansamling i sentrum. Kull påvist i jordmassene mellom steinene. Beboer og grunneier hevdet at han i sin barndom hadde satt opp ei lita bu her på ca. 2x3m. Denne er nå flyttet til "utpå myra" nord for Fjelltrøa et sted. Men trolig har han satt denne oppå tufta ettersom dette var eneste fine og planerte flate på denne haugen.
Landbremmen på sørsida av Vingepollen ender lengst vest i en langstrakt, bratt østvestgående bergrygg. I tidligere litteratur er den omtalt som «Hammaren», men vår hjemmelskvinne, Helga Vingelven, har påpekt at den riktige betegnelsen er «Vehammaren», og dette navnet blir brukt i det følgende.
Nordsida av Vehammaren er en steil og naken bergflate – ca. 45 m lang målt Ø-V og ca. 15 m høy. Den har en helning på 45o. Det høyeste punktet lengst vest er ca. 20 m o.h. (Hallström 1938:417). Berget er vitret, med flere loddrette sprekker, og særlig i den vestligste delen er bergflaten «foldet» med parallelt løpende dype riller og glatte partier imellom. Nedenfor den østlige enden av hammaren er en kilde, som i 1992 ble lagt i brønn (muntlig Helga Vingelven).
Det er registrert fem felt – Vehammaren 1–5 – med til sammen 199 figurer. Majoriteten av disse figurene er registrert av Bøe og Hallström på de nordvendte flatene av Vehammaren (Vehammaren 1 og 2). Bakka har dokumentert fire-fem nye figurer på felt 1. Felt 3, som er delvis dokumentert av Bøe og som ble gjenfunnet i 1997, står i den vestvendte tverrveggen lengst vest på Vehammaren. Felt 4, som er en mindre blokk med én figur nedenfor østenden av hammaren, ble oppdaget i 1996. Felt 5 ble oppdaget av Lødøen i 2012, og består av en geometrisk figur på en stor steinblokk like ved felt 4. Pr. 2012 er gjenfinningsgraden og bevaringstilstanden på Vehammaren 1 og 2 – dvs. figur for figur – bare delvis kartlagt, derfor forholder vi oss til Bøes dokumentasjon. En har derfor ikke oversikt over hvilke figurer som eventuelt ikke kan gjenfinnes. (Se også Lødøen & Mandt 2012).