Den formale stil i offentlige parker fikk sitt gjennomslag i 1920-årene i norske byer i parken ved Lille Lungegårdsvann. Den lille innsjøen ble strammet opp i polygonform med oppmurte bredder og omgitt av regelmessige rekker av lindetrær.
Inspirasjonskilden var nyere offentlige parker i våre naboland utformet i den formale stil. Tyske ”folkeparker” fra århundrets første tiår dannet viktige forbilder. De gjenspeiler motiver fra de europeiske barokkhager med den åpne ”folkeplenen” i stedet for barokkens parterre og med alleer og skyggefulle treplantninger som ytre ramme.
Karbid- og Cyanamidfabrikk bygges i Odda i 1906, mens Tysso i Tyssedal bygges ut for å generere kraft til fabrikken. Produksjonen av karbid starter i 1908. Mulighetene i området var unike. Hardangervidda som et kjempestort nedslagsfelt for oppsamling av vann, muliggjorde fornybar energi i form av vannkraft og la grunnlag for kraftstasjonen i Tyssedal. Utbygging av fossekraft og store fabrikker i perioden fra 1906-1918 var vesentlig for Tyssedals og Oddas bypregede utvikling og avgjørende for det industrielle gjennombrudd i Norge.
Problemer oppstår fra 1916-17 med vareknapphet, krig til sjøs og prisstigning. Kombinert med økende konkurranse fra nyetablerte karbidfabrikker i Europa, fører dette til at smelteverket går konkurs i 1921. Konkurs for Tyssefaldene følger i 1923. Konkursen rammer Odda hardt. Skatteinntekter uteblir og kommunen iverksetter nøds-arbeidstiltak, som veibygging mellom Tyssedal og Odda.
Virksomheten gjenopptas i 1924 med norsk eierskap og Odda Smelteverk får økende produksjon frem mot 1930. Oddasamfunnet viser seg sårbart for internasjonale konjunktursvingninger. Produksjon fortsetter under andre verdenskrig, mens anlegget forfaller og investeringene uteblir.
Kraftmangel preger den kraftkrevende industrien og alminnelig forsyning. Byggingen av Mågelikraftverket i 1956 tilfører bedriften mer kraft. Samtidig følger fornyelse av store deler av produksjonsanlegget ved karbidfabrikken. Cyanamdifabrikken moderniseres og står ferdig i 1962. Stor grad av internasjonalisering av norsk industri preget 1960-årene. Skillelinjene mellom hjemmemarkeds- og eksportindustri viskes ut. Varierende nedbør medfører ujevn kraftforsyning. Økt behov for kraft, nødvendiggjør utbyggingen av kraftverket Tysse 2 og samkjøringsnett. Disse ferdigstilles i 1967.
Økt fokus på miljøvern preger begynnelsen av 1970-tallet, og Odda Miljøvernkomité dannes. Produksjonsutstyr fornyes gjennom 1970-tallet. Svakt marked og stor konkurranse medfører innsats på kostnadsreduksjoner og kvalitetsforbedringer. Amerikanske eiere overtar i 1978.
Odda Smelteverk opplever omsetningssvikt fra 2001 og konkurs i 2003.
Produksjonslinja som består av importkai med siloer, taubane med bærekabel, skalltak over råvarelager, kalkovner, ovnshus III og cyanamidfabrikken og nitrogenanlegget i lindehuset står i 2011 i hovedsak slik det var da bedriften gikk konkurs. Tidlige dicyanamidfabrikk demontert i 2004 og ovnshus revet I og II og 2009.
Karbid- og Cyanamidfabrikk bygges i Odda i 1906, mens Tysso i Tyssedal bygges ut for å generere kraft til fabrikken. Produksjonen av karbid starter i 1908. Mulighetene i området var unike. Hardangervidda som et kjempestort nedslagsfelt for oppsamling av vann, muliggjorde fornybar energi i form av vannkraft og la grunnlag for kraftstasjonen i Tyssedal. Utbygging av fossekraft og store fabrikker i perioden fra 1906-1918 var vesentlig for Tyssedals og Oddas bypregede utvikling og avgjørende for det industrielle gjennombrudd i Norge.
Problemer oppstår fra 1916-17 med vareknapphet, krig til sjøs og prisstigning. Kombinert med økende konkurranse fra nyetablerte karbidfabrikker i Europa, fører dette til at smelteverket går konkurs i 1921. Konkurs for Tyssefaldene følger i 1923. Konkursen rammer Odda hardt. Skatteinntekter uteblir og kommunen iverksetter nøds-arbeidstiltak, som veibygging mellom Tyssedal og Odda.
Virksomheten gjenopptas i 1924 med norsk eierskap og Odda Smelteverk får økende produksjon frem mot 1930. Oddasamfunnet viser seg sårbart for internasjonale konjunktursvingninger. Produksjon fortsetter under andre verdenskrig, mens anlegget forfaller og investeringene uteblir.
Kraftmangel preger den kraftkrevende industrien og alminnelig forsyning. Byggingen av Mågelikraftverket i 1956 tilfører bedriften mer kraft. Samtidig følger fornyelse av store deler av produksjonsanlegget ved karbidfabrikken. Cyanamdifabrikken moderniseres og står ferdig i 1962. Stor grad av internasjonalisering av norsk industri preget 1960-årene. Skillelinjene mellom hjemmemarkeds- og eksportindustri viskes ut. Varierende nedbør medfører ujevn kraftforsyning. Økt behov for kraft, nødvendiggjør utbyggingen av kraftverket Tysse 2 og samkjøringsnett. Disse ferdigstilles i 1967.
Økt fokus på miljøvern preger begynnelsen av 1970-tallet, og Odda Miljøvernkomité dannes. Produksjonsutstyr fornyes gjennom 1970-tallet. Svakt marked og stor konkurranse medfører innsats på kostnadsreduksjoner og kvalitetsforbedringer. Amerikanske eiere overtar i 1978.
Odda Smelteverk opplever omsetningssvikt fra 2001 og konkurs i 2003.
Produksjonslinja som består av importkai med siloer, taubane med bærekabel, skalltak over råvarelager, kalkovner, ovnshus III og cyanamidfabrikken og nitrogenanlegget i lindehuset står i 2011 i hovedsak slik det var da bedriften gikk konkurs. Tidlige dicyanamidfabrikk demontert i 2004 og ovnshus revet I og II og 2009.
Historikk
Odda og Tyssedal var destinasjoner for turisme på 1800 tallet. På denne tiden var det to gårder i Tyssedal, på hver sin side av elva Tysso. Tyssedal på nordsiden og Tyssedalstveit på sørsiden. Kommunikasjonen foregikk kun sjøveien. Turister ble fraktet med hotellskip og ble ført til severdighetene i Tyssedal og Skjeggedal med hest eller til fots. Det var ikke vei for hest og kjerre eller karjol. Turistveien mot Skjeggeda bygd i årene 1898 – 1904, fulgte elva Tysso på sørsiden. De største tursitmålene var Tyssestrengene og Ringedalsfossen. Keiser Wilhelm II var flere ganger på besøk.
For utenlandske industrietableringer var tilgangen på sikker og rimelig energi en av de viktigste etableringsfaktorene. Teknologien for å utnytte fossekraft til elektrisitet fantes allerede, og Tyssedals lokalisering ble sett på som unik. Tyssedal skulle levere kraft til den engelsk eide karbid- og cyanamidfabrikken i Odda.
Etter 1906 startet utbyggingen av Tyssovassdraget med Sam Eyde som den første generaldirektør for Tyssefaldene. Kapital og kraftteknologi fra utlandet ble forent med lokale naturressurser og norsk og svensk arbeidskraft og steinhoggerkunnskaper, samt arkitektur- og bygningskunnskaper.
Etter unionsoppløsningen i 1905, skjer det avgjørende hendelser både nasjonalt og internasjonalt som får stor betydningen for Tyssedals utvikling. Det utvikles og søkes etter en nasjonal byggestil påvirket av tidligere norsk byggeskikk. Elektrisitetens gjennombrudd er avgjørende med påfølgende kraftverk, smelteverk, kunstgjødsel og sement. Nye grupper funksjonærer vokser frem. Dette borgerskap var ulikt arbeiderklassen i aktiviteter (foreningsliv) og fremsto utad som fornemme og verdige. Formell dannelse og språkkunnskaper var en måte å skille seg fra arbeiderklassen på, men også en mulighet til å omgås utenslandske spesialister, styrerepresentanter og funksjonærer ved bedriftene.
Staten blir mer aktiv for å motstå det utenlandske presset med store eierandeler i industri og kraftutbygging. Konsesjonslover ble innført sammen med en sosial lovgivning. Det ble fokusert på hygiene og kamp mot sykdommer (tuberkulose). Arbeiderbevegelsen med LO og Arbeiderpartiet vokser frem og det utvikles en sterk klasseidentitet. Politikken preges av industri- og arbeiderspørsmål. Tariffavtaler kjempes frem og kvinnene fikk stemmerett.
«Egne hjem-bevegelsen» fikk grobunn i grupper fra ulike befolkningslag (NB! dette gjelder generelt i denne tiden og i Odda, men ikke i Tyssedal før langt seinere). Hjem for arbeiderfamilier skulle bygges, med tilhørende lite jordstykke hvor det kunne dyrkes hagevekster og jordbruksprodukter nok til familiens eget bruk. Hagedyrking og landlige omgivelser skulle gjenspeile sunnhet, og det å eie selv skulle gi respekt og selvfølelse. Boligområdet Tveitahaugen er et karakteristisk eksempel på hagebybebyggelse, (men ikke selveide boliger!).
Stiftelsen av Tyssefaldene i 1906 var et resultat av mange års virksomhet for å sikre fallrettighetene gjennom oppkjøp fra jordeierne for NOK 420.000,-. Tyssefaldene kjøpte fallrettigheter som andre hadde kjøpt opp, samlet og solgt videre. Konsesjonslovene (1906-17) begrenset mulighetene for å selge vassdrag, bergverk, og skog til utlendinger. Konsesjon ble gitt for 100 år.
Anleggsarbeidene kom i gang i 1906. Det krevde en stor arbeidsstokk av anleggsarbeidere med erfaring, og steinhoggere. Arbeidsstyrken var i perioder på ca 500 mann i Tyssedal/Skjeggedal og 1000 i Odda. Disse kom fra alle kanter av landet og utlandet. Arbeiderne brakte ikke bare med seg fagkunnskap, men sosiale erfaringer, interesser, og tradisjoner fra sine hjemsteder.
Første byggetrinn ble gjennomført på 20 måneder og det kunne overføres strøm til fabrikken i Odda allerede i mai 1908. Anleggene var ferdigstilte sammen med Ringedalsdammen i 1918. Dammen var da Norges største. Nye utbygginger kom oppe i Skjeggedal i 1956 (Mågeli) og på 60-tallet (Tysso II). I 1980 kom den nye Oksla kraftstasjon i Tyssedal i drift. Denne ”overtok” vannet fra Ringedalsdammen gjennom en ny tunell da Tysso I ble faset ut.
Byggestil
Helhetlige bygningsmiljøer, byggeskikk og bygningsstruktur i boligbygging, kraftverksutbygging, industri og offentlig bebyggelse representerer hver for seg viktige kulturminner.
Utvalgte enkeltbygg representerer en nesten kontinuerlig norsk bygningshistorie, bortsett fra et fåtall eksempler av funksjonalismeperioden. Dette forteller om et Tyssedals- samfunn i nedgangstider med liten byggeaktivitet i 30-åra og i krigsårene. På 50 tallet kom aktiviteten i gang igjen og gjenreisningsarkitekturen og husbanken styrte stilutviklingen.
Klassisisme. 1780-1810. Tyssedal gård kan på et tidspunkt ha vært preget av klassisismen, selv om gårdshuset ikke er så gammelt.
Emipre/Senempire. 1805-1870. Tyssedal gård mest preget av senempire. Gården var også skolestue. Gården Tyssedal ble solgt til A/S Tyssefaldene i 1911 og gårdshuset har vært doktorbolig/legebolig.
Sveitserstil.1840-1920. Eksemplene finnes blant de aller første husene i Tyssedal bygget rundt 1900 før Tyssefaldene og kraftutbyggingen begynte å dominere stedet. Også sveitserhusene i Tveitabrotet bygd av grunneieren i 1908-9 for penger fra salg til utbyggerne, ble reist i sveitserstil/tradisjonell byggmesterstil.
Historisisme og dragestil. 1860-1910. Slutten på denne perioden sammenfaller med vasskraftutbyggingen og Tyssefaldenes tidlige byggevirksomhet. Det er spesielt historisismen i murarkitekturen som dominerer. Eksempler er den fredede Tyssedal Kraftstasjon (Tysso I), administrasjonsbygget (nå museum), boligbygget ”Slottet”, Festiviteten og skolen. Villaen ved Ringedalsdammen i Skjeggedal var oppført i dragestil.
Jugend 1890-1920. Typisk eksempel er Tyssedal Hotell. Jugenddetaljer på ”Slottet”, skolen og administrasjonsbygget, samt interiør i kraftstasjonen. Mellom sveitserhusene i Tveitabrotet finnes noen trehus som faller inn under Jugendstilen.
”Det nye Norge”. 1905-1930. Direktørboligen til DNN, senere TTI svært typisk eksempel. Eksempler på stilen i den historiserende murarkitekturen i funksjonærboliger og arbeiderboliger i Kvernhusteigen. Flere eksempler som Lille Skogly fra 1917.
Gjenreisning og husbank. 1940-1955. Egne hjem-prosjektet Skogly fra 1952. Tegnet av Boligdirektoratets arkitekter i Oslo. Karakter styrt av Husbankregler (sokkel). Oppført etter selvbyggerprinsipp.
Vossevangen ble lagt i grus under bombing i 1940, men ble senere gjenreist som en moderne småby. Den nye reguleringsplanen for Vossevangen var resultat av en arkitektkonkurranse, vunnet av Lars Tvilde, som deretter ble knytta til arbeidet i Brente Steders Regulering
Våren 1940 vendte de kommunale myndighetene i flere av de krigsskadde byene seg til professor Sverre Pedersen ved arkitektavdelinga NTH i Trondheim for å få hjelp til å lage nye byplaner med tanke på snarlig gjenoppbygging av byene. Pedersen var en internasjonal autoritet i byplanlegging, og han hadde laget byplaner for mange av byene tidligere. 1. juli 1940 ble Pedersen av Administrasjonsrådet utnevnt til sjef for et nyoppretta kontor (et ”byplandirektorat”), kalt Brente Steders Regulering (BSR), som overtok arbeidet.
De første planene var klare i september 1940. 25. september oppløste Reichskommisar JosephTerboven Administrasjonsrådet og innsatte sitt eget Reichskommisariat. Arbeidet i BSR kom under tysk kontroll. To tyske arkitekter reiste sammen med Pedersen rundt til alle byene og gjennomgikk planene på stedet. Tyskerne påpekte ”at det var tatt litt for meget hensyn til de lokale forhold og private grunneierforhold (og) ønsket også litt større dimensjoner på enkelte gater og en mer bevisst utformning av plassanleggene”. På grunnlag av dette utarbeidet BSR nye planer, som ble stadfesta i 1942.
Mangel på bygningsmaterialer og byggeforbud gjorde at lite gjenreisingsarbeid kom i gang før etter krigen. Etter frigjøringa ble 1942-planene lagt ut til offentlig ettersyn, men det ble stort sett gjort relativt små forandringer. Sverre Pedersen ble avløst av Erik Rolfsen som sjef for BSR.
Det er få førkrigsbygninger igjen på Vangen. Om lag 1/3 del av husene ble jevnet med jorda under krigen, men like mange førkrigshus er revet i perioden etter. En del bygninger er blitt endret, men strukturen er i hovedsak intakt
Spesielt er Hestavangen og området rundt kulturhistorisk interessant. Dette området er den siste tettbygde delen av sentrum før det åpner seg mot sør og mer åpent landskap. Før biltransporten var det på Hestavangen bøndene bandt hest og vogn når de transporterte varer til og fra Vangen.
Middelalderkirken Vangskyrkja, murt i naturstein med takverk og tårn av tre er i særklasse den viktigste og mest særmerkte av alle bygningene på Voss. Både kirkens eksteriør, interiør og veggfast inventar er fredet. Andre sentrumsnære kulturminner er jernbanestasjonen knyttet til Vossebanen/Bergensbanen og turistnæringen med Fleischers hotell i sveitserstil, som også er ombygd og påbygd.
Bydelen Innlandet slapp bedre unna bombingen i 1940 enn resten av sentrum. Innlandet har derfor det eldste bevarte byområdet med bebyggelse helt tilbake til 1600-tallet, men med hovedvekt på 1700 og 1800-tallet.
Området består av en blanding av sjøhusbebyggelse, bolighus og uthus med stor spredning når det gjelder bygningstyper og alder, og inneholder den eldste bevarte bybebyggelsen i Møre og Romsdal med røtter tilbake til 1600-tallet. Spesielt interessant er bebyggelsen i Hønebukta der deler av den eldste bebyggelsen vokste frem på 1600-tallet. Her utviklet det seg senere viktige byfunksjoner og bydelsfunksjoner som tollbod, sykehus, skole, fengsel med mer. Lossiusgården, Skippergata 17, fra 1780 er fredet.
Flere eldre verneverdige bygninger (Toldboden, Dødeladen, ”Tahitibrygga” og Kjønnøybrygga) ved Sundbåtkaia er restaurert på en vernefaglig god måte og tatt i bruk som arena for kulturaktiviteter. Dette har satt et positivt vernefokus på Innlandet, og har ført til at flere har satset på vern, blant annet gjennom bruk til ulike kulturaktiviteter.
Bryggene og den gamle bebyggelsen er nå flere steder presset av byutvikling og utbyggingsprosjekter som er lite tilpasset den eldre bebyggelsens dimensjoner og miljøkvaliteter. Trafikkutviklingen representerer også en trussel mot kulturmiljøet i Kristiansund.
Moskvahaugen er et av områdene i byen hvor det eksisterer helhetlige bymiljø fra før bombarderingen under andre verdenskrig.
Bebyggelsen på Moskvahaugen består av mindre villabebyggelse bygd etter samlet plan på små tomter i mellomkrigstiden, på den tiden da Moskvatesene ble diskutert som heftigst i det Norske Arbeiderparti. Bebyggelsen står sosialhistorisk og arkitektonisk i sterk kontrast til den tilgrensende plysjbyen, selv om ingen av arbeiderne som tok initiativ til utbyggingen hadde råd til å bo der og håndverkerstanden overtok.
Områdets integritet er truet ved at bygningene er i ferd med å få større og mindre tilbygg som gjør at noe av småskalapreget forsvinner. Det er også eksempler på uheldige vindusutskiftinger og andre fasadeendringer.
Plysjbyen slapp unna bombardementet av Kristiansund under andre verdenskrig. Bydelen er derfor i stor grad bevart som helhetlig bymiljø som viser deler av den historiske byen.
I plysjbyen villabebyggelse, hovedsakelig oppført i mellomkrigstiden/jobbetiden, men noen av bygningene er fra siste halvdel av 1800-tallet. Flere av husene har et meget påkostet preg. Stilartene spenner fra sveitserstil, nasjonalromantikk, jugendstil til 1920-tallsklassisisme og funkisstil.
Store deler av sentrumsområdet på Kirkelandet ble ødelagt av tyske bomber i 1940. 28 % av landets samlede krigsskade på bygninger under krigen ble påført i Kristiansund, og Kristiansund var dermed den enkeltbyen som bidro mest til denne statistikken. På grunn av de store krigsskadene vedtok Administrasjonsrådet den 26. juli 1940 å etablere et eget gjenreisningsinstitutt i Kristiansund, som det eneste i landet. Arbeidet med gjenreisningsplanen ble ledet av professor Sverre Pedersen.
Etter hvert ble arkitekt Erik Rolfsen tilsatt som leder av BSRs avdelingskontor i Kristiansund, frem til årsskiftet 1942/43, da han ble overført til gjenreisningsdepartementet i England. Han fikk i hovedsak ansvar for utarbeiding av soneplan for Kristiansund. Arkitekt Arne Korsmo ble tilsatt som byarkitekt i 1940, en stilling han hadde til 1942 da han ble avløst av Karsten Stang. I tillegg var flere lokale og nasjonalt kjente arkitekter engasjert for å planlegge enkeltbygg.
Kristiansunds byplan er klart påvirket av et klassisistisk planideal, med utsiktsakser og sentrale plassdannelser. De to hovedaksene er Langveien, som peker mot Freikollen, og vinkelrett på denne, Kaibakken eller Oppfarten, som fører fra havnen opp til sentralplassen Kongens plass i krysspunktet mellom de 2 aksene. Oppfarten peker mot Tustnastabben i øst, tidligere også via sentrum i stålfagverksbuen i Nordsundbrua, som ble revet på slutten av 1990-tallet.
Et annet byplanmotiv er havnefronten på begge sider av Oppfartens nedre ende. Havnefronten har stort slektskap med bebyggelsesmønsteret i de eldre kjøpmannstunene som opprinnelig omkranset havnen. Disse hadde tilbaketrukne våningshus med langfasaden mot havna og et fremskutt sjøhus/brygge på hver side, ofte med gavlveggen mot havnen.
Ellers sto hagebyideen sterkt i byplanen, blant annet med et sentralt parkdrag som løper nordover fra sentralplassen Kongens plass til det går over i det gamle grønt-draget ved drikkevatnanlegget ”Vanndamman” og videre via Kringsjå ut til havet. Dette parkanlegget lå parallelt med utsiktsaksen Langvegen. Sverre Pedersen trakk sammenligninger med parken i Versailles, med utsiktsakse som fortapte seg i det fjerne. I parken i Kristiansund ledes blikket i retning Freikollen.
Bebyggelsen hadde klare funksjonalistiske trekk, men samtidig med klare sideblikk til det historiske, med røtter i lokal byggeskikk. I de mest sentrale byområdene ble det ført opp branntrygg bebyggelse, for en stor del i armert betong. Dette var naturlig følge av brannkrav, men også resultat av en funksjonalistisk materialtankegang. Det langt mer tradisjonelle saltaket, som ble benyttet på de fleste av betongbyggene, brøt imidlertid med funksjonalismen. Volumsammenstillingen hadde, som nevnt, slektskap med oppbyggingen av de gamle kjøpmannstunene.
Flere av de saltakskronede betongbyggene hadde også andre trekk som ledet oppmerksomheten mot det maritime. Øverst i gavlveggen var det i enkelte tilfeller vinduslignende små balkonger. Betongbyggene fikk ofte også et foredlet preg gjennom mineralittpuss i duse nyanser av grått grårosa, grågrønn, gråblå, med mer. En del forretningsbygg hadde butikkskilt med emblem som illustrerte firmanavn og bransje. For eksempel Sverdrup Bokhandel med sverdsymbol, Løveapoteket med løve osv. Butikkskiltene var også nøye inkorporert i fasadens komposisjon og design. De fleste forretningsbyggene var kombinasjonshus, med forretning i første etasje og kontor og eller bolig i de 2 øverste etasjene.
De mer perifere sentrumsområdene består av rekkehusboliger av tre, bygd i 2 etasjer samt sokkeletasje og loft. Enkelte steder var også små butikklokaler i sokkelen. Disse rekkehusene hadde ellers et annet påfallende historistisk trekk. Inngangspartiet var ofte omrammet av en parafrase over klassiske portaler. Enkelte ganger nøyaktig kopi av de klassiske portalene som prydet 1700- og 1800-tallets kjøpmannshus i Kristiansund, andre ganger manierte utgaver, ofte med litt komiske innslag. Maskinistforeningens lokale har for eksempel propell som utsmykking i tympanonfeltet.
De fleste av rekkehusene var formet over en felles lest. For å unngå konformitet valgte man en polykrom fargesetting der blå, røde, grønne og gule hus lå skulder ved skulder. Dette ga Kristiansund klengenavnet ”Fargeskrinet” eller ”Den polykrome by”.
I Kristiansund finnes også eksempler på markante offentlige byggverk fra gjenreisningsperioden, slik som Brannstasjonen, Rådhuset, Folkets hus, Dalabrekka skole, Norges bank, Biblioteket, og ikke minst Kirkelandets kirke av Odd-Kjeld Østby. Kirken, som ble bygget i 1963, markerte avsluttingen av gjenreisingsperioden, og var et av de første modernistiske kirkebygg i Norge. Den er en meget særpreget langkirke oppført i betong. Kirken er listeført
Delområdet Kirkelandet er et sammenhengende grøntområde med følgende komponenter:
Vanndamman: Drikkevannsanlegg anlagt på slutten av 1800-tallet av stadsingeniør Bechstrøm, bestående av flere oppmurte dammer, vannoppsamlingsrenner innenfor murte promenadeveier på naboåsen mot nord, samt høytrykksbasseng.
Kringsjå: Turområde med oppmurte spaserveier, fra den sentrale parken i gjenreisningsbyen og ut til havet. Disse går også via Varden (kopi fra 1970-tallet av utsiktstårn bygd for å markere byens 150-årsjubileum i 1892).
Kirkelandets Gravsted: Innviet 1877. Anlagt på eiendommen ”Jens Minde” som i følge bystyret var ”det eneste sted hvor det fans nogenlags jord i tilstrekkelig mengde til begravelsesjord.”. Gravstedet ble lagt i et klart avgrenset, lavt dalføre ut mot havet. Dalen er avgrenset av bratte men lave åsrygger mot sør og nord. Ved utformingen av gravstedet har man dratt full nytte av kvaliteter og dramatikk som naturen legger opp til.
Langs begge dalsider er det murt natursteinsplatåer der de økonomisk best stilte kjøpmannsslektene hadde sine familiegraver. Særlig er gravene i sørhellingen på nordsida av dalen påkostet. Enkelte steder er gravmonumentene formet som urner innfelt i små nisjer i bergveggen, inspirert av søreuropeiske gravskikker. 1800-talet gikk i Kristiansund under navnet Spansketiden, med nær kontakt med spansktalende land gjennom klippfiskeksporten. De minst bemidlete er gravlagt i dalbunnen, eller i de vestre deler av gravstedet lengst ut mot havet.
Gravkapellet er tegnet av arkitekt Riverts i 1921, og ble innviet i 1928. Det har klassisistisk volumkomposisjon, med knapp detaljering og vegger av upusset, grovt tilhogd naturstein. I fondveggen er det glassmaleri utført av Per Vigeland.