Sammenhengende trehusmiljø bestående av rundt 300 toetasjes tømrede og panelte bolighus med uthus, overveiende bygget på første halvdel av 1800-tallet (gjenoppbygget etter storbrann i årene 1842-45), men med enkelte innslag av bebyggelse helt tilbake fra tidlig 1700-tall og fremover.
Reguleringsmessig sikret som bevaringsområde i 1981, og i årene før og hele tiden siden under stadig utvikling som populært boligmiljø. Godt bevarte empire- og senempirepregede fasader konstituerer områdets helhetskarakter. Få innslag av annen type bebyggelse ”splitter” miljøet.
Delområdet består av et verneverdig byområde på Singsaker. Området ble underlagt en særskilt verneplan i 1994, planen er Trondheims første i sitt slag.
Områder bestod opprinnelig av 28 parseller av Singsaker gård, som i 1885 ble fradelt. Villabegynnelsen på Singsaker ble i stor grad oppført fra like etter 1900 til første halvdel av 1920-tallet. De fleste av villaene ble bygget av og for professorene på NTH. De første boligene som ble oppført var kompaktvillaer i halvannen etasje, da bygningsloven av 1906 tilsa at man ikke kunne bygge trebygninger høyere enn dette. Etter 1919 ble det også tillatt å bygge trehus i to fulle etasjer, de fleste nyklassisistiske bygg i området er bygget rundt denne tida.
Rundt 1910 var det bruddet med sveitserstilen som preget bebyggelsen. Mange villaer fra denne tida tok utgangspunkt i det lokale og stedlige. Blant annet har mange av villaene barokke elementer fra 1700-tallets trearkitektur i Trondheim og kraftig tømmermannspanel. Elementene er brukt på kreativt vis. Eksempel på bebyggelse fra denne perioden er Nedre allé 17 og 19 (begge 1912), nr. 22(1917) og Professorveien 1 (1913) som alle er tegnet av arkitekt August Albertsen. Nedre allé 20 (1916) er teget av Erik Guldahl. I tillegg har Sverre pedersen tegnet Marituveien 5 (1909), Andreas Bugge Nedre allé 18 (1911) og Jens Zetlitz M. Kielland har tegnet Øvre allé 8 (1913).
Under og like etter 1. verdenskrig var nyfunksjonalismen ledende. I denne perioden ble oppført blant annet Øvre allé 15 (1919) tegnet av Jacob Holmgren og Øvre allé 19 (1920) tegnet av Carl J. Moe.
Innenfor området er det også enkelte eksempler på murarkitektur fra samme periode mellom 1910 og 1920. Øvre allé 12-14, tegnet av Sverre Pedersen. Boligen var bygget for E.C.Bull Simonse , direktør for den Nordenfjeldske Dampskipselskab i 1917. Bygningens grunnflate er på ca. 200 kvadratmeter, og bygget er oppført i massiv mur. Det har smårutede vinduer og mansardtak. I oppføringen var det lagt vekt på husets representativitet, bygget har også fått et herskapelig preg.
Boligblokkbebyggelse i funksjonalistisk stil, reist etter tegninger av Sverre Pedersen i perioden 1935-1940. Blokkene er i tre og fire etasjer, hovedsakelig ordnet som nord-syd-orienterte lameller med endevegg mot gaten. Over 1. etasje er de utstyrt med balkonger, bærekonstruksjon og dekker er bygd i armert betong. I tillegg til 295 leiligheter ble det i 1. etasje bygd åtte butikker, og de fleste av disse butikklokalene er fremdeles i bruk. Området fremstår som lite endret og ble fullført først på 1950-tallet med boligblokker hovedsakelig med samme dimensjoner.
Den Trondhjemske firemannsboligen har blitt et uttrykk og var en hustype som preget boligbyggingen i Trondheim i over 40 år, fra 1920-tallet til 1960-tallet. Alt i alt har det blitt reist flere hundre slike bygninger, de fleste bygd over samme lest. Typen er også kalt byggmesterhus, da det gjerne var små byggmestre som utnyttet ledig kapasitet med slikt byggeri. Grunnlaget var arkitekttegnet, med senere gjentatt og tilpasset av byggmesteren selv.
I all hovedsak er firemannsboligene oppført i reisverk i to etasjer, med to leiligheter i hver etasje. Blant de første boligene som ble bygd var de på Øvre Rosenborg, reist av ulike industribedrifter for sine ansatte under og like etter 1. verdenskrig. Det kooperative boligselskap bygde bl.a. nyklassisistiske boliger i Holbergs gate fra 1922.
Drøbak var på begynnelsen av 1600-tallet et viktig utførselssted for trelast. Handelsborgere i Christiania kjøpte husmannsplassene Husvik, Drøbak og Vennebek for å drive uthavner midt på 1600-tallet, og stedet fikk status som ladested og vinterhavn under Christiania. Håndverkere, sjøfolk og andre handelsmenn søkte seg etter hvert til stedet som gradvis vokste fram som handelssted. Ladestedet fikk kjøpstadsrettigheter i 1842. Da trelasthandelen fra midten av 1800-tallet begynte å avta vokste det i stedet frem en stor eksport av is. Ved slutten av århundret var begge disse næringene nærmest borte og var blitt erstattet av handel, småindustri og rekreasjon.
Drøbak har unngått store bybranner og siden byen hadde utviklingsarealer utenfor den historiske bykjernen har Drøbak bevart en betydelig bestand viktige enkeltbygninger og bygningsmiljøer fra 17- og 1800-tallet. Gjennom den selvgrodde gatestrukturen, de trange smugene, husrekker tett i tett og små pittoreske bygninger oppleves Drøbak omtrent slik byen var på 1800-tallet. Byens næringsbygg fra 1700- og 1800-tallet finnes rundt torvet og langs Storgata og karakteriseres av to etasjes bygninger. Drøbak fikk også flere hoteller og mange sommervillaer for velstående byborgere.
Faglige råd for forvaltning
Generelle råd
De etterfølgende faglige rådene skal bidra til å ivareta kulturhistoriske og arkitektoniske verdier i forvaltningen av kulturmiljøet. Verneverdiene forutsettes ivaretatt av kommunen i deres plan- og byggesaksbehandling. Dette gjelder både hensyn til viktige enkeltbygg, kulturminner, grøntområder og kulturlag innenfor kulturmiljøet samt landskapsrelaterte og strukturelle sammenhenger.
Kommunen kan bruke rådene som bestemmelser i kommune-, område- eller detaljplaner. I det tilfelle kan det være hensiktsmessig at anbefalingen «bør» erstattes av «skal». Dette vil gjøre rådene juridisk bindende, og bidra til å sikre en god forvaltning av kulturmiljøverdiene.
Landskapsnivå
•Utbygging og utfylling av sjø- og havneområder som visuelt og funksjonelt skiller den historiske byen fra sjøen bør unngås.
• Gateløp som er åpne mot sjøen bør ikke lukkes igjen.
• Innen området bør terreng og vegetasjon bevares og eksisterende naturtyper bør ivaretas.
• Innenfor området bør eksisterende stedegen vegetasjon ivaretas.
• Tak bør vurderes som del av byens taklandskap og behandles som en del av tiltakets samlede arkitektoniske uttrykk. Ved eventuelle nybygg og ombygginger bør tekniske anlegg, som heisoppbygg og ventilasjonsanlegg m.m., integreres i den arkitektoniske utformingen.
• Ethvert tiltak innenfor kulturmiljøet bør ha gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til tiltakets funksjon, og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering.
• I tilstøtende randområder bør nye tiltak ikke redusere opplevelses- eller bruksverdien knyttet til det historiske bymiljøet.
Områdenivå
• Ved brann eller annen uopprettelig skade bør ny bebyggelse gjenoppbygges som rekonstruksjoner på dokumentert grunnlag.
• Utfylling av tomtearealer anses som uheldig tiltak som svekker lesbarheten og opplevelsen av det historiske bebyggelsesmønsteret.
• I området bør historiske bygningshøyder og gesimshøyder være førende for eventuelle nybygg. Den historiske bebyggelsens karakteristiske volum med skala og proporsjoner, samt plassering av bygninger bør videreføres ved nye tiltak.
• Eksisterende bebyggelsesmønster bør opprettholdes.
• Eiendoms- og tomtestruktur bør gi føringer for den prinsipielle bebyggelsesstrukturen. Der den historiske tomtestrukturen slås sammen er det viktig at den uttrykker seg i fasadenes inndeling og rytme.
• Gater og smug bør ikke bygges igjen da dette vil forringe områdets historiske karakter og lesbarhet.
• Bebyggelsesmønsteret, torgene, og gatestrukturen er en viktig del av områdets historie og bør bevares og videreføres.
Objektnivå
• Ved vedlikehold og utbedring bør kulturhistoriske og arkitektoniske verdier som knytter seg til de historiske byggenes detaljer bevares, derav material- og fargebruk, dør- og vindusutforming og øvrige bygningsdetaljer. Originale bygningsdeler bør bevares, dersom disse er tapt bør de rekonstrueres etter historiske forbilder.
• Riving av trehus bør unngås. Dette gjelder også for murhus av kulturhistorisk interesse innenfor området.
• Stedegen byggeskikk og håndverkstradisjon bør opprettholdes og videreføres ved eventuelle nye tiltak, herunder endringer, til-, på- og nybygg. Eventuell oppføring av tilbygg bør tilpasses eksisterende bebyggelse og underordnes denne.
• Der det er gjennomført uheldige tiltak som har svekket kulturmiljøets egenart bør det gjennomføres byreparasjon i form av tilbakeføring og gjenoppbygging som viderefører den lokale byggeskikken.
• Den historiske fargepaletten bør videreføres, eventuelt tilbakeføres på dokumentert grunnlag.
Elementnivå
• Eksisterende gatebelegg, gatemøblering og elementer som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker.
• Tekniske innretninger, herunder også skilt og reklame, bør gis en diskret utforming.
• Eksisterende gatebelegg, trapper, forstøtningsmurer, utomhus- og hageanlegg, gangveier, terrasseringer, trapper, murer og andre konstruksjoner som er karakteristiske for området bør bevares eller tilbakeføres. Utbedring bør skje ved bruk av tradisjonelle materialer og teknikker.
• Hageareal og verdifulle trær bør bevares.
Middelalderbyen
I middelalderen utviklet Bergen seg til å bli et betydelig handelssted og maktsentrum. Fra 1100-tallet lå kongesete på Holmen, i tillegg ble byen bispesete og kirkelig sentrum. På slutten av 1200-tallet ble Bergen innlemmet i det nordeuropeiske hanseatiske handelsnettet, og mange av de tidlige historiske strukturene i Bergen er knyttet til handelsaktiviteten i havneområdet rundt Vågen. Håndverks- og kjøpmannsvirksomhet i sentrumsområdet, samt kirkelige og verdslige institusjoners plassering her, skapte et rammeverk som fremdeles preger byen og dens bebyggelsesstruktur.
De første og konstituerende strukturene i Bergen ble etablert på østsida av vågen, fra Holmen til Vågsbunnen. Langs Øvregaten ble det etablert bebyggelse i tette, øst-vest-liggende rekker ned mot Vågen. Det ble anlagt tette smug mellom byggene, og noen bredere alleer. Havnebebyggelsen innerst i Vågen ble først utbygget på 1400-tallet, og deler av nåværende Vågsbunnen var tidlig utbygget med boliger særlig knyttet til håndverksvirksomhet.
I Marken utgjør Nonneseter klosterruiner et betydningsfullt innslag fra denne perioden, med sin tårnfot og sidekapellet. Veiløpet som nå er Kong Oscars gate var byens hovedvei ut mot nord og stammer fra denne tid. Gateløpet Marken var veien ”over markene” til Nonneseter kloster.
Etter reformasjonen forsvant mange av byens klostre og kirker.
I perioden 1600 – 1700 forsterkes Bergen med ytterligere forsvarsverker. I øst bygges Stadsporten, som en del av Bergenhus Befesting. Byggverket markerer det som på denne tiden ble ansett som byens yttergrense mot sørøst, og er i dag omgitt av to gravlunder som kom til i det påfølgende århundre.
Bybrann 1702
I 1702 ble store deler av Bergen lagt øde i bybrann, men den Bergenske tradisjonen med brannsikre steinkjellere over bakken gjorde at en del steinbygninger i Vågsbunnen og på Bryggen helt eller delvis ble stående. De gamle kjellerne ble brukt som fundamenter ved gjenoppbyggingen, og de gamle byggelinjene og kommunikasjonsstrukturene ble beholdt. Dette førte til at bystrukturen ble videreført.
Allmenninger og interne havnegårdspassasjer er ved siden av gatenettet også vitnesbyrd fra denne tidsperioden, med spor etter gater helt fra tiden rundt byloven fra 1276. I delområdet finnes også spesielle anlegg i form av 3 middelalderkirker, Håkonshallen, Rosenkranstårnet og Det gamle Rådhus, samt andre ruiner fra tidsperioden.
I denne delen av Bergen inneholder også kulturlagene i bakken spor fra tiden før 1600.
Bergenhus festning, Smalgangen 1, Hollendergaten 12, den yngre del av Domkirken, samt Korskirken er spor fra perioden 1600 – 1700. Nedre korskirkeallmenning og Vetrelidsallmenningen er planstrukturer fra perioden som fremdeles er intakt.
1700-1880
Fra årene 1700 – 1880 finnes en god del bybebyggelse, herunder havnekvartaler, utført i tre. Bryggen ble gjenoppbygget i sin nåværende form inkludert Finnegården (også World Heritage). Av andre objekter kan nevnes Kjøttbasaren, Hagerupsgården, Rådstuplass 5, Gamle tinghus (med fengsel), Manufakturhuset og Latinskolen. Strukturmessig mest betydningsfullt fra denne perioden er reguleringsplanen av 1702 og Vågsallmenningen.
Viktige deler av byens bank og finansvirksomhet etablerte seg på 1800-tallet i Vågsbunnen som del av det nye sentrum. I 1859-62 ble en ny børsbygning oppført på Vågsallmenningen. Da var allerede Norges Bank bygget i 1842, senere kom flere bankbygninger. Vågsallmenningen fikk i tillegg til de store bankbygningene i mur, også nye forretnings- og leiegårder. De gamle bygningene i området ble revet for å gi plass til de nye bygningene.
I Marken preges perioden mellom 1700 og 1900 av sterk vekst. En selvgrodd trebebyggelse vokser fram i området som i dag ligger mellom Nygaten og Assistentkirkegården. Bebyggelsesstrukturen gror innover på begge sider av det som i dag er gatene Marken og Kong Oscars gate. Gatenettet fra denne perioden er stor grad bevart frem til i dag, selv om bygningene gradvis er skiftet ut og består i dag for det meste består av småskala 1800 – talls trebebyggelse. Kirkegårdene i tilknytning til byporten ble også anlagt innenfor dette tidsspennet, St. Jacobs kirkegård i nordvest og Assistentkirkegården i sørøst. Lohnes sølvvarefabrikk bygges i perioden. Fra rundt 1880 går konstruksjonsmetoden for nye bygg over fra tre til murstein, noe som gjør at det også finnes innslag av denne typen bygninger i området.
1880-1916
I perioden 1880 – 1916 utvikler delområdet seg i retning av det området en kan se i dag. De omfattende brannreguleringene førte til større områder med murgårder i kvartalsstruktur. For havnebebyggelsen mellom Nicolaikirkeallmenningen og Vetrelidsallmenningen ble det i 1899 vedtatt en svært omfattende regulering da eierne ble enige om å rive og bygge nytt. Bystyret betraktet dette området som så viktig for byen at de vedtok detaljerte regler for utformingen selv om det var en privat plan. Jens Z.M.Kielland ble valgt til arkitekt for alle bygningene slik at de fikk et enhetlig preg.
Av viktige bygninger i delområdet fra denne perioden kan nevnes Skur 11, Slottsgården 1, Bergen Kreditbank, Brannstasjonen, Tanks skole og Bergen Katedralskole.
1900-tallet
Fra 1900 til 2. verdenskrig bygges de nå fredede anleggene Jernbanestasjonen og Terminus hotell, samt Kunsthøyskolens to bygninger. Etter dette skjer ikke utbygginger eller større byutvikling i betydningsfull grad i byområdet Marken.
Fra perioden etter 1. verdenskrig og frem til 1975 er delområdet for en stor del utbygget og det er ikke gjennomført større transformasjoner. Bygninger som ble ødelagt under 2. verdenskrig ble gjenoppbygget, noe som blant annet førte til et rettlinjet gatenett i et mindre område i tilknytning til Dreggsallmenningen og Bradbenken.
Kaistrukturen på Strandsiden og Bryggen er forskjellig, og kontrasterer hverandre. På Strandsiden har man hoper, kai og allmenning. Disse strukturene har historiske linjer tilbake til den første bebyggelsen på Stransiden. Det er viktig å bevare dette og unngå nedbygging utenpå varehusene og i allmenningene/kaiene. Denne moderniserte middelalderstrukturen, som en del av Vågen og i strukturell kontrast til verdensarvstedet Bryggen gjør at delorådet har nasjonal interesse. Den ytterste delen av området har en liten rest av denne sjøgårdstrukturen som går tilbake til middelalderen. Tollboden fra 1759-61 og sammen med pakkboden fra 1830 er også en del av dette kulturmiljøet.
Historikk
Strandsiden ble utbygget i løpet av middelalderen. I første del av middelalderen var det antagelig en spredt bebyggelse på strandsiden, med mer konsentrert bebyggelse helt innerst i Vågen, samt i forbindelse med klostrene og erkebispegården.
I løpet av 1500- til midten av 1600-tallet, ble strandsiden fullt bebygget med sjøboder. Disse skiller seg fra Bryggens sammenhengende kaifront, ved at de hadde hoper (innhuk mellom sjøbodene)mellom bygningene på strandsiden, for effektiv lossing og lasting fra båt. Som på Bryggen, bestod bebyggelsen langs strandsiden av gårder som strakte seg med pakkhus fra sjøen og med bolighus ovenfor. Mellom gårdene var det smale smau som gikk over til hoper i sjøen.
Strandsiden brant en rekke ganger, mens eiendoms- og bebyggelsesstrukturen forholdt seg stabil. Etter brannen i 1686, i området mellom Muren og Nykirken, ble det foreslått en gate som skulle skille bodene fra bolighusene ovenfor. Dette skjedde ikke, fordi bygningene ble satt opp igjen før myndigheten rakk å få gjennomført planene. Først etter en brann i 1901 fikk man påbegynt planene og gjennomført en vei fra Muren til Holbergsallmenningen. Selv om det var skjedd noen bygningsmessige forandringer enkelte steder, forble områdes karakteristikk intakt. Ved allmenningene hadde man bygget kaier som stakk ut i vannet fra bebyggelsen, men det dominerende bildet var fremdeles miljøet med sjøbodene.
I tiden mellom 1880 og 1916 ble den nye bebyggelsen preget av murkonstruksjoner. Fra denne tiden finnes blant annet Hotell Admiral innenfor delområde Strandsiden. Av gate- og byromsstrukturer er C. Sundts gate fra denne tida (av reguleringsplan fra 1906).
Under krigen ble dette området sterkt endret av bombingen i 1940 og eksplosjonsulykken i 1944. Sjøbodene ble utradert fra Holbergsallmenningen til Sliberget utenfor Tolbodallmeningen. Etter krigen ble det bygget opp nye varehus langs strandlinjen der hvor det tidligere var boder. Kaiutviklingen har skjedd der hvor det var kaier fra før, ved allmenningene.
Karakterisering
Området
På vestsiden av vågen var sjøen dypere enn ved Bryggen. Dette er en mulig forklaring på at det aldri utviklet seg noen kai foran bodene slik som på Bryggen. I tillegg så var området mer utsatt for nordavinden. En annen forklaring er at bruken av føringsbåter var blitt vanlig da dette området ble bygget ut. Man kan dermed forklare bebyggelsesstrukturen med teknologiutvikling og rasjonalisering i lasting og lossing fra båt.
Bebyggelsen
Det er i dag bare sjøboder helt ytterst på Nordnes. Av disse er det bare de på Sliberget, som representerer den typen som man tidligere fant langs hele strandsiden. Lengre ute finnes tversliggende sjøboder. Dette bruddet med tradisjonen er sannsynligvis fordi det her var dypt og bratt i bakkant. Her måtte det bygges på tvers. Innenfor disse bodene finner vi tollbodkaien med tollboden og tollbod. Mellom Tollbodallmeningen og Korskirkealmeningen finner vi, til dels ombygget, de gamle lagerhusene som ble bygget etter krigen (to er for øvrig bygget før krigen C. Sundtsgate 55 og 53). Lagerhusene finner vi igjen i mellom Nykirkeallmeningen Munkebryggen. Ved Munkebryggen var det etter krigen en rest av sjøboder. Denne ble revet da Munkebryggen ble bygget. På hele strekket fra Tollboden til Holbergalmeningen, ble C.sundtsgate sluttført etter krigen. Denne ble koblet sammen med veien fra 1901.
Fra perioden 1650 – 1700 finnes ikke omfattende spor etter byutvikling i denne delen av byen, bortsett fra festningsutbygginger. Vollene under det som vi i dag kjenner som Nordnesparken, samt deler av Fredriksberg festning ble utbygget i denne perioden.
I hundreårene mellom 1700 og 1880 er byggeaktiviteten større. Utbyggingen av festningsverkene øker i omfang, med Lavetthusene, Krutthuset og Katten.
Direktebombing og enkeltbranner, samt eksplosjonen på Bryggen i 1944 skadet også og mye av trehusbebyggelsen på Nordnes. Blant annet ble hele området mellom Nykirken og Tollbodalmenningen ødelagt. Allerede under krigen ble det holdt konkurranse for Nordneshalvøyen. De premierte forslagene ble grunnlag for reguleringsplaner for henholdsvis østre Nordnes i 1946 og vestre Nordnes og Nøstet i 1948.
De mest betydningsfulle tilskudd av etterkrigsarkitektur på Nordnes er boligblokkene bygget etter reguleringsplanen fra 1948 samt havnelagrene, i tillegg til Havforskningsinstituttet og Akvariet ved Nordnesparken.
Reguleringsplanen for gjenreisninga etter krigen ble utarbeid av Sverre Pedersen i samarbeid med byingeniør Dørum. Forslaget til planen var klart i august 1940. Planen bygde på reguleringsplanen fra 1937, men fikk større spillerom etter bombingen. Av økonomiske årsaker bygde planen også på den gamle infrastrukturen. Grøntanlegg med roser mellom husene. Småhus av tre, med små hager utenfor mur-sonen.
Det var store diskusjoner om størrelsen og utformingen av torget. Torget var en sentral del av hovedgrepet i gjenreisingsplanen. Inspirasjonen var Markusplassen i Venezia. «Innramma utsikt mot fjorden og fjellene” var mottoet. Sverre Pedersen var særlig opptatt av å beholde fjordkontakten. På hver side av torget ble det anlagt ei rekke med gavlbygg. Planen ble godkjent 15.juni 1941.
I mur-sonen ble det bygd murbygninger i 3 etasjer. Murtvang ga nytt hovedpreg, ulikt boligene i tre fra før krigen. Men tradisjonelt saltak og plasseringen langs Storgata og Myrabakken sitt gamle gateløp gjorde det mulig å kjenne igjen gamle Molde i planen.
Et annet tradisjonelt trekk var kombinasjon av bolig og næring, noe som var et klart brudd med sonedelingsprinsippet i funksjonalismen. Et av få eksempel på reine forretningsbygg var Pettersongården, like vest for Torget, som på et elegant vis tar opp i seg kurvaturen i Storgata.
Utanfor mur-sonen ble det bygd en del mer tradisjonstilpassede trehus. Eksempelvis svenskhusene i Henrik Ibsens veg, tradisjonelle trehus med saltak, vertikalt lektepanel og rutedelte vindu. Et annet typisk eksempel er Øvre veg 1, et skeivtekt trehus med liggende sulagt panel og rutedelte vindu. Gjenreisingsperioden bø ellers på mange rivaliseringer mellom tradisjonalister og modernister. Det hele endte med en forsiktig, tradisjonspåvirket modernisme. Det første modernistiske hus i Molde etter krigen var Gørvelalleen 1, et bolighus tegnet av Håkon Mjelva.
Molde nye kirke er tegnet av Finn Bryn. Rådhuset, tegnet av arkitektene Cappelen og Rodahl, ble tatt i bruk 1966.
Av enkeltbygg i sentrum er huset Myrabakken 8, fra gjenreisingen, fredet. I tillegg står den tidligere Tollboden som et av Moldes fineste eksempel på modernisme fra etterkrigstida. Tollboden har høye arkitektoniske kvaliteter. Moldes nye kirke ble innviet desember 1957.
I de siste 20-30 år er det skjedd flere uheldige påbygg av bygningene på nordsiden av Storgata, hvor en har satt på en 4.etasje med flatt tak. Også på torget forran rådhuset er det satt opp et bygg, brukt til gatekjøkken, midt i siktlinjen mot fjord og fjell fra Rådhusplassen. Denne utviklinga bidrar til å svekke de opprinnelige og monumentale trekkene ved Sverre Pedersen sin plan.
Langs nordsiden av Ladehalvøya er det bevart fire, mer eller mindre, komplette storgårdsanlegg fra første del av 1800-
tallet. Disse, Ringve, Leangen, Devle og Lade, har også gått under betegnelsen «lystgårdene på Lade». I tillegg
inneholder området også enkelte andre anlegg, slik som den meget godt bevarte sveitserstilvillaen Rognli og flere
mindre gårdsanlegg. I miljøet inngår også det store, kompakte sinnssykehus-anlegget Rotvoll (fra 1872) og det mer
paviliongmessige Østmarken (fra 1916). På gården Ringve, og mellom denne og Østmarken, ligger Trondheims
botaniske have.
Lade gård
Lade gård var i middelalderen sete for Ladejarlene, og var derfor et viktig maktsentrum i nasjonal målestokk. Da Olav
Tryggvasson grunnla Nidaros og tok opphold der ble Lade gjort til kongsgård. Ladejarlen kom noen år seinere tilbake,
men ble igjen fordrevet og lagt under kongen av Olav den hellige i 1015. Lade gård fortsatte å være krongods inntil det
ble lagt under Bakke kloster senere i Middelalderen. Etter reformasjonen ble Lade ved makeskifte med kronen 1574
overtatt av Hans Ovesen Rød, som gjorde den til adelig setegård.
Lade gård har byttet eiere mange ganger. I 1809 ble gården kjøpt av Hilmar Meincke som oppførte dagens bebyggelse i
1811. I 1917 kjøpte Trondheim kommune Lade gård. Fra 1922–60 hadde Norges lærerhøgskole tilhold på Lade. I1963
overtok Sosialhøgskolen i Trondheim, som flyttet ut 1994, etter at gården 1992 var solgt til Reitangruppen A/S. Gården
benyttes nå som hovedkontor for Reitangruppen og Rema 1000 Norge A/S.
Gårdsbebyggelsen som ble oppført i 1811 regnes som ett av hovedverkene i norsk klassisk arkitektur. Gårdsbygningene
er oppført rundt to U-formede tun. Nordvest for hovedanlegget ligger driftsbygningene; i fonden ligger låven, som er
utstyrt med et åttekantet tårn. Anlegget ble fredet 1923.
Hovedbygningen består av to etasjer og den er flankert av to mindre toetasjes fløybygninger. Hovedbygningen har høyt
valmtak med tre kobbhus. Fasaden er dekorert med horisontalbånd mellom etasjene og i takgesimsen. Inngangspartiene
er identiske både på frem og bakside av bygget, og består av søyleprydede loggiaer. Innvendig ble mye av den
opprinnelige dekor endret da gårdens bygninger tjente som undervisningslokaler fra 1960. Det best bevarte rommet er
midtstuen, også kalt Napoleonsrommet, som ligger sentralt i bygningen. Denne har gamle franske papirtapeter som viser
scener fra slaget ved Austerlitz (1805). Interiørene ble restaurert i 1994–95, og man benyttet materialer som lignet på de
opprinnelige for å gjenskape den originale utsmykkingen.
Lade kirke
Lade kirke ligger rett foran gårdstunet på Lade gård. Kirka ble antagelig innviet i 1190, er ei av landets eldste steinkirker,
og ei av fire middelalderkirker i Trondheim. Kirken er en langkirke med tilbygget kor og våpenhus. Skipet måler
16,5x10,7meter, og koret 7,1X7,4 meter. Vestportalen som er kleberomarammet skriver seg fra middelalderen, i tillegg er
det bevart et opprinnelig vindu i romantisk stil i korets østmur.
Kirkestedet ble fredet i 2000.
Ringve gård
Navnet Ringve er nevnt allerede omkring 1520, men det er først ved delingen av det store Ladegodset i 1661 at
eiendommen Ringve ble en realitet. Navnet Ringve kommer trolig av det gammelnorske Reyniviðr som betyr "rognetre,
rogneskog".
Husene på Ringve ligger tett rundt et tun. Den eldste bygningen, «Wesselbygningen» er oppført i 1736. Bygget er en
tidlig utgave av et tradisjonelt, stort trønderlån med innkledd svalgang. Huset er fredet. I dag ligger serveringsstedet
Tordenskjold kro i første etasje i dette huset. På tunets sørside ligger gårdens nye hovedbygning, bygget i perioden
1853-1878. Bygningen huser i dag Ringve museum.
I samme perioden som hovedhuset ble oppført ble også driftsbygningen på gården fullført. Da det siste husdyrholdet på
gården ble avskaffet i 1960 ble fjøset bygget om til konsertsal, høyloftet ble til utstillingslokaler og grisehuset ble
forvandlet til festsal. Driftsbygningen rommer i dag også konserveringsverksted, magasiner, butikk og kontorer.
Det eneste murhuset på gården ble bygget i 1950, som bolig for gårdens siste eier og grunnlegger av Ringve museum,
Victoria Bachke. Huset brukes i dag som gjestebolig og til representasjon.
Ringve gård var Peter Wessel Tordenskiolds (1690-1720) barndomshjem, noe som gjenspeiles i en samling knyttet til
han og hans samtid på gården.
Botanisk hage
Rundt Ringve gård, og mellom Ringve gård og Østmarka ligger Trondheims botaniske hage. Hagen, som er på 130
dekar ble opprettet i 1973 som universitetshage. Den eies i dag av NTNU, og organiseres under Vitenskapsmuseet.
Devle gård
Som de andre gamle Ladegårdene ligger Devle på en høyde i terrenget. Devle gård tilhørte Bakke kloster i
middelalderen og lå senere under Lade gård frem til 1661. Da Caspar Schøller døde i 1661 overtok hans sønner gården.
Devle gård var beslaglagt av tyskerne under krigen og husene ble svært ramponert.
Gården hadde flere eiere før Trondheim kommune overtok den i 1962. På dette tidspunktet var det meste av jorda først
overtatt av Strinda kommune og utstykket til industri- og boligtomter.
Hovedbygningen fra ca. 1828 er et H-formet midtsalhus i empirestil oppført i 1 ½ etasje. Bygget har fremspringende
takarker på midten g på begge sider. Gårdsbygningen brukes nå som leiegård med syv leiligheter. De game
driftsbygningene er revet og kommunen har bygd alders- og omsorgsboliger i tre fløyer rundt det gamle tunet.
Den gamle hagen med sine store, praktfulle platantrær, er i dag helt overgrodd og forfalt. Det parkbehandlede tunet
benyttes av beboerne i nabolaget til rekreasjon.
Leangen gård
Den nåværende gårdsbebyggelsen på Leangen gård ble oppført i 1821-22 for Ludvig Must. Gården er et relativt sent
eksempel på lystgårdsbebyggelse. Hovedbygningen har tre fløyer, og er dekt med stående panel og detaljer hentet fra
samtidens steinarkitektur. Takrytter på hovedbygningen er oppført i 1884. Interiørene fra 1820 har gjennomgått mange
ombygginger, men er godt bevart.
I tillegg til hovedbygningen er det en frittliggende økonomi- og forpakterbygning på gården. Anlegget omfatter også en
landskapshage med svane-dam, samt en paviljong. Anlegget ble fredet av Riksantikvaren i 1923.
I 1963 overtok Trondheim kommune Leangen gård og Rådmannen disponerer eiendommen til representasjon og andre
arrangementer. I 1997 åpnet Trondheim kommune kurs og konferansesenter i det gamle låvebygget på Leangen gård.