Sandviken var ikke en del av middelalderbyen Bergen. Området lå utenfor bygrensen fram til innlemmelsen i Bergen i 1877, men Sandviksbukten ble tatt i bruk som stapelhavn for Bergen på slutten av 1600-tallet. Tilsvarende som i Skuteviken finnes det derfor også her få fysiske spor fra tiden før 1650, med unntak av veifar.
1650-1700
Fra tiden 1650 – 1700 finnes flere strukturer, nå også i form av bygninger. En rekke havnelagere i tre finnes, - flere av disse er fredet. I delområdet finnes det en rekke lystgårder fra 1700-tallet og tidlig 1800-tallet da Sandviken ble et yndet utfartssted for velstående familier som bygget sine lystgårder her. Sandviken er forøvrig rikt på tidlig urban trehusbebyggelse, som her tok form av grender med bolighus for arbeiderne som var knyttet til aktiviteten i havnen.
Sandviken utviklet i løpet av rundt 200 år et kulturlandskap som besto av sjøboder med brygger og utstikkere, reperbaner, møller og grender med bolighus tilknyttet vann- og sjørelatert næring, lyststeder og gårdsanlegg med tilhørende jordbruksområder.
1700-1900
I perioden 1700 – 1900 ble den mest omfattende mengden av bygningsmasse, vi fremdeles kan se, produsert. En rekke ytterligere havnelagre finnes, i tillegg til bygninger som tyder på både byutvidelse og økt produksjonsaktivitet i denne delen av byen. Eksempler av det sistnevnte her er Reperbanen og 2 mesterhus. Av bygninger mer direkte tilknyttet aktiviteten på sjøen i tillegg til Sandviksboder og Skuteviksboder er Lehmkuhlboden, Måseskjæret (både bod og lyststed), Holmefjordsboden og Grønlandsboden. Lemkuhlboden brant i 2008 og ble totalskadd. Det finnes som nevnt også lystgårder, med Christinegård og Brødretomten som andre eksempler. Enkelte av kaiene utenfor bygningsmassen kan også dateres til denne tidsperioden. Sandvikskirken ble bygget, og vigslet i 1881.
1900-tallet
Etter bybrannen i 1901 ble flere brannstasjoner bygget i Bergen, deriblant Sandviken brannstasjon, som sto ferdig i 1903. Fra 1916 øker innslaget av murgårder; Rothaugen skole (innviet 1912) blir oppført, med Rothaugen- komplekset bestående av 116 toroms leiligheter noen år senere (1915 -20). Slaktehuset ved sjøkanten rett nord for sistnevnte anlegg er også en bygning av signifikans fra denne perioden, påbegynt 1914 og ferdigstilt -19 som følge av vanskelige byggeforhold under 1. verdenskrig. Etter annen verdenskrig har ny bebyggelse bestått i en del blokkbebyggelse og diverse industrianlegg. Her kan anlegget på Hegreneset; Hæggrenes valsemølles silobygning fra 1947 nevnes som et betydningsfullt teknisk kulturminne, som addisjon til lagerbygningen i tre fra 1878 og sjøboden med usikker datering før 1800.
Byplan fra 1849, opptegnet av ingeniørløytnant Røyem. Ved grunnleggelsen av det ”nye” Hamar ved Kgl. res. Av 26. april 1847 var det svakt bølgende området som nå utgjør sentrum av byen landbruksareal for fire husmannsplasser. Planen som ble lagt ut med rette langgater parallelle med strandlinjen, fikk en knekk mot sydøst ved Høiensalodden, for den østlige avslutningen av kvadraturen ved Disen gård. Planstrukturen fra denne tiden er intakt per i dag. Karrèbebyggelsen i Strandgata 37 har stor autentisitet og speiler denne første byplanen.
Byplanen ble videreført i byens plankonkurranse fra 1924 av professor Sverre Pedersen, NTH. Denne planen tok fatt i et mye større område av sentrumsperiferien. Pedersens plan var godt tilpasset terrenget og understreket de store landskapsdragene gjennom akser og plassering av sentrale offentlige bygninger i viktige posisjoner. Pedersen var involvert i arbeid med oppfølginger og revideringer av planen frem til 1948.
Sentrumsområdet har sin klare avgrensning gjennom kvadraturstrukturen med bruddet mot sydøst. Planstrukturen er stort sett intakt, men under trussel på grunn av ønske om høyere utnytting av sentrumsområdet.
I delområdet eksisterer enhetlig kulturminnemiljø knyttet til kystkultur med skipsverft, brygger, ulike typer industri og boliger. Området ble spart for bombardering under andre verdenskrig, og har et sammenhengende bymiljø som forteller historien om sjøfartsbyen Kristiansund. Blant de mest vesentlige kulturminnene kan nevnes:
Brodtkorb-Christiegården kjøpmannsanlegg fra 1787 og 1834 er fredet.
Mellemverftet, skipsverft fra 1800-tallet. Del av Nordmøre Museum – er under fredning.
Woldeiendommen, bøkkerverksted og bolig for bøkkermester fra 1880. Del av Nordmøre Museum
Hjelkrembrygga, klippfiskbrygge frå 1800-tallet, eid av Kristiansund kommune, men disponeres av Nordmøre museum.
Milnbrygga, byens eldste og største klippfiskbrygge, eldste delen fra 1700-tallet. Del av Nordmøre Museum, og huser Norsk klippfiskmuseum. Tilhørende vaskehaller fra 1950-tallet og berg for klippfisktørking.
Gomalandet gravsted, gravsted etablert på 1800-tallet, opparbeidet av ballastmasse fra klippfiskskuter i retur fra Spania. Derfor heter det seg at de som er gravlagt her hviler i spansk jord.
Kranaskjæret Kjølhalingsanlegg.
Flere bolighus, blant annet ved Vidalshaugen.
Bjerggata består av småkårshus og håndverkerhus fra 1800-tallet. Området viser hvordan Sandfjords bebyggelse så ut før brannen i 1900. Bydelen hørte til de fattigslige bydelene (sammen med Grønli og Nybyen) i utkanten av byen, i kontrast til Hjertnespromenaden og Hystadveien som var mer velstående områder.
I dag er området et tett småhusområde midt i byen. De fleste bolighusene er bygget i tre, med store variasjoner i form og utførelse. Det tette boligområdet er supplert med små hagearealer som gir området et grønt og landlig preg. I nyere tid er området fortettet ytterligere, deriblant med noen murbygninger i større skala. Området har likevel bevart mye av sin helhetlige form.
Hytta “Texas bar” skal ha fått navnet etter staten Texas i USA (når hytta fikk sitt navn, er ukjent). Hytta ble bygd av Hilmar Nøis og Martin Pettersen Nøis i 1927. Hytta ble satt i stand av Sysselmannen i 2002/2003.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte ”Texas bar”. Område 1 Nordvestspitsbergen
Hytta i Worsleyhamna, også kalt ”Villa Oxford”, ble oppført i 1924 av Hilmar Nøis. Han skal ha bygd hytta av en flymaskinkasse som ble etterlatt av Mr. Binney i 1924. Binney var medlem av en engelsk forsknings- og kartleggingsekspedisjon som gjennomførte flyfotografering på Svalbard. Ekspedisjonen var den første i sitt slag på øygruppa. Worsleyhamna var baseleir for ekspedisjonen. Har vært vedlikeholdt av forskere.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående hytte ”Villa Oxford”. Område 1 Nordvestspitsbergen
Murchinsonfjorden ble benyttet av russiske fangstmenn og var mye besøkt av norske fangstskuter. Det har vært få norske overvintrere i området (Rossnes 1993:179). På Nordre Russøya og Krossøya står de to eneste bevarte, nesten komplette russekorsene på Svalbard. På Nordre Russøya står korset i en særlig fin sammenheng på en høyde ut mot fjorden med en russetuft innenfor og et annet korsfundament med avbrukket kors på en høyde bortenfor. Pomorene satte opp slike kors for å få beskyttelse fra høyere makter, som seilingsmerker, for å bringe jaktlykke, som gravmarkeringer og som territorialmarkeringer. På Søre Russøya er det tufter etter dansken Henry Ettes overvintring fra 1902-03. Dette var i følge Lønø 1991:120 "Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard» den første overvintringen på Nordaustlandet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med russisk og norsk fangst - Omfatter: To stående russekors, tufter, graver. Område 4 Nordaust Svalbard
“Oxfordhuset” på Depotodden i Brennevinsfjorden ble oppført av den engelske ekspedisjonen The Oxford University Arctic Expedition i 1935-36, under ledelse av A.R. Glem sommeren 1935. Den ble benyttet av ekspedisjonen om vinteren. De solgte denne til den norske stat i 1936 mot at ekspedisjonen fikk skyss med ”Heimland” til Tromsø (Rossnes 1993:183). Lokaliteten omfatter et hovedhus og et lite uthus til forskningsinstrumenter. Hytta er på 70 kvm.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø forskning og norsk fangst - Omfatter: To stående hytter ”Oxfordhuset”. Område 4 Nordaust Svalbard
Recherchefjorden er svært rik på kulturminner og det er mulig å betrakte det som et sammenhengende kulturmiljø med stor tidsdybde og ulike typer virksomhet, som hvalfangst, forskning og mineralleting. Fjordnavnet er etter den franske Rechercheekspedisjonen som i to uker sommeren 1838 oppholdt seg her. Før 1838 var Recherchefjorden kjent av hvalfangerne som Schoonhaven eller Clean Bay. I nesten to hundre år, fra begynnelsen av 1600-tallet til slutten av 1700-tallet, var fjorden en av de største samlingsplassene for hvalfangstflåten på Svalbard. Recherfjorden har høyt potensial for vrak under vann. På østsiden av Recherchefjorden ligger Lægerneset. Hvalfangststasjonen er en av de store stasjonene fra 1600-tallet. Stasjonen ble etablert av nederlenderne i 1612, men den ble senere overtatt av engelske hvalfangere som kalte plassen Edges Point. Rundt 1640 forlates stasjonen. Dette er trolig stedet der den første (ufrivillige) overvintringen på Svalbard fant sted i 1630-31 (Pelham). Her finnes spekkovner, tufter og utkikksposter. Det er også et gravfelt på en høyde bak stasjonen. Lokaliteten Lægerneset var tidligere en del av Sysselmannens miljøovervåkingsprosjekt (Bjerck 1999). Som en oppfølging av Maltakonvensjonen og plikten til å etablere arkeologiske reservater ble det i 2010 innført ferdselsforbud på lokaliteten Lægerneset (Miljøverndepartementet 2010). På Recherchefjordens vestside er det flere kulturminner. På Tomtodden, et stykke inne i fjorden, ligger restene etter den russiske Cicagovekspedisjonen i 1764-66. Dette var en ekspedisjon utrustet for å finne en nordlig passasje til Stillehavet mellom Grønland og Svalbard. Ambisjonen ble aldri oppfylt. Tomtodden ble brukt som base for ekspedisjonens to overvintringer. På stedet finnes det 16 hustufter fra boliger, badstue og forrådshus og to fundament for russekors. Russiske arkeologer gravde ut ti hustufter i 1979 og utgravingen ga et rikt kildemateriale. På Snatcherpynten står Camp Smith eller Giæverhuset. Det ble satt opp av konsul Johs. Giæver fra Tromsø, antagelig som privat sommerhus. På samme plass ligger restene etter en hvalfangststasjon og et lite gravfelt. Ved stranda er det gruveutstyr fra Northern Exploration Company (NEC) Ltds virksomhet. NEC annekterte stedet i 1911. Nordvest for Recherchefjorden ligger Calypsobyen bygd i 1918-19 og eid av Northern Exploration Company. Calypsobyen er ett av de største anleggene for kulldrift utenom dagens bosetninger. Langs fjordsystemet ble det drevet med prospektering og prøvedrift på alt fra kull og jern til asbest og sink. Northern Exploration Company Ltd (NEC) var selskapet som hadde mest aktivitet i området. Firmaet okkuperte alle interessante og potensielle landområder for mineralutvinning av alle slag. På Calypsostranda lå kullforekomstene ute i dagen. Driften ble kortvarig for kullforekomsten viste seg å være liten og ikke særlig mektig. Driften ble derfor lagt ned allerede i 1920. Anlegget besto totalt av åtte bygninger med ulik alder og funksjon, hvorav seks er bevart. En telegrafbygning ble oppført av NEC med stor mast som nå er brutt ned. Et monument over selskapets usvikelige optimisme. Telegrafen kom aldri i bruk. I området ligger også Blomlihytta. Den ble oppført i 1918 av B. Jakobsen som fangsthytte. Hytta har i dag navnet etter fangstmannen Ole Blomli som overvintret i hytta i sesongene fra 1930 til evakueringen av Svalbard i 1941. Fra 1934 til 1940 var blant andre Anna Kiparioff Kræmer med Ole Blomli på fangst. Flere av sesongene hadde hun med sine barn. Like sør for bygningene sto Camp Jakobsen, en laftet bygning reist for Chr. Michelsens bergverksekspedisjon i 1901. Bygningen er den eldste delen i anlegget og en av de aller eldste på Svalbard knyttet til mineralutvinning. Bygningen er et ”claimhouse” med innskrifter. På stranda ligger mye utstyr fra kulldrifta. Deriblant en jernbane med vogner og flere båtvrak, blant annet en stor lekter som dominerer området. Iron mountain Camp er ny blant de prioriteterte kulturminnene i 2013 og sees som en del av kulturmiljøet Recherchefjorden. Denne ble anlagt av NEC rundt 1936. Det samme gjelder Asbestosodden, som også er ny som prioritert kulturminne. Her prøvde britene ved NEC å ta ut asbest rundt 1921. Bygningene er dårlig bevarte.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med stor tidsdybde og ulik aktivitet. Fangst, mineralutvinning, ekspedisjonslokalitet og fritidsbygg. - Omfatter: Calypsobyen: Stående bygning, Camp Jakobsen/Standhuset/Michelsenhuset, Stående bygning – Blomlihytta – fangsthytte, Stående bygninger – NEC bygninger brukt i mineralutvinning. Gjenstander – mye utstyr på stranda, bane og vogner, flere båtvrak. Tomtodden: 16 hustufter – russiske Chicagov- ekspedisjonen Snatcherpynten: Stående bygning – Giæverhuset/Camp Smith - sommerhus bygd av konsul Johs. Giæver. Gjenstander – gruveutstyr på stranda fra NECs virksomhet. Graver – fangstmann. Tuft og gravfelt - hvalfangststasjon Lægerneset: Spekkovner, hustufter, utkikksposter Iron Mountain Camp: Stående bygninger, tufter Camp Asbestos: Tufter. Område 3 Sør-Spitsbergen