Hytta ”Heimland” på Frankenhalvøya, Barentsøya, er den siste av fire Merckollhytter av samme type som Kapp Koburg (se område 4). Hytta og de tre andre tilsvarende hyttene kan sees som ett samlet kulturmiljø. Den ble ikke helt ferdigbygd etter dr. Orvins tegninger. Hytta har vært brukt av forskere.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående fangsthytte ”Heimland”. Område 5 Søraust Svalbard
Litt sør for Kapp Lee, ved Dolerittneset, finner vi ei av de merkeligste hyttene på Svalbard, ei åttekanta lemhytte som ble satt opp her i 1904 av mannskapet på jakten ”Elina Kristine” ved skipper Fredrik M. Isaksen. Dette kan tidligere ha vært et ekspedisjonshus, det er i alle fall et prefabrikkert bygg. (Se Kjerpeseths innlegg i Svalbardposten nr. 36/2009.) Så langt er det ikke avklart om hytta har vært brukt et annet sted før den kom til Kapp Lee via Tromsø. Denne typen åttekantet paviljong er kjent fra vitenskapelige ekspedisjoner i samme periode. På Grønland ble det i 1901 oppført tre oktogonale bygninger som depoter for Baldwin- Zieglerekspedisjonen. Disse husene ligner svært på Kapp Lee, men forholdet høyde/bredde på veggelementene ser ut til å være noe lavere, og takene er uten utstikk. Det er derfor tvilsomt om dette er nøyaktig samme type. I årene 1899-1902 ble stedet benyttet under den svensk-russiske gradmålingsekspedisjonens kartlegginigsarbeid. Russerne oppførte en bygning for vinkelmålinger og astronomiske latitudebestemmelser (Rossnes 1993:171). Denne bygningen framstår i dag som en tydelig tuft, like nord for åttekanthytta. Litt lengre ut på neset, dvs. mot sør finner vi både tuftene etter en russisk fangststasjon og flere graver.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående fangsthytte ”Kapp Lee”. Område 5 Søraust Svalbard
I Diskobukta, ved Raddedalen ligger ”Villa Disco”, en fangsthytte oppført i 1929 av Georg Bjønnes og brødrene Alfred, Einar og Eldor Svendsen. Like inntil ligger et nyere anlegg som tilhører Norsk polarinstitutt. Hytta er trolig satt opp av Caltex oljeboring i Raddedalen på 1970-tallet og er således ikke fredet.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med norskfangst og oljeleting - Omfatter: Stående fangsthytte ”Villa Disco” og stående hytte fra norsk oljeboring ”Caltexhytta”. Område 5 Søraust Svalbard
Hytta på Andréetangen er oppført av blant andre Henry Rudi i 1946 og er dermed den nyeste i området og ikke i seg selv fredet. Det har imidlertid vært aktivitet på Kvalrossanden lenge, for her er spor etter Petter Trondsens ekspedisjon i 1904 og en liten slakteplass for hvalross.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående fangsthytte. Område 5 Søraust Svalbard
Ny-Ålesund er et kulturmiljø med tilknytning til gruvedrift med en dramatisk politisk historie, til vitenskapelige ekspedisjoner, og i senere tid til internasjonal forskning av mange slag. Ny-Ålesund er den største samlingen av fredete kulturminner som finnes på Svalbard med ca. 30 fredede bygninger (de fleste i aktiv bruk). Kulturmiljøet består av bygningsmiljøet, industrielle kulturminner (kullgruvedrift), Roald Amundsens luftskipsmast og hangartuft, kaier og kulturminner knyttet til forskning. Ny-Ålesund er den største av de norske bosetningene som ikke brant under krigen. Til kulturmiljøet hører også flere hytter i Kongsfjorden med forskjellig historie. Det ble i 2008 utarbeidet en forvaltningsplan for bygningene ( Hoem og Paulsen 2008). Arealplan ble vedtatt 14. september 1998 og revidert i 2009. I forbindelse med arealplanen ble det gjennomført registrering av bygningene i byen. Det ble også vedtatt grenser for fredningsområdet omkring fredete kulturminner. Etter gruveulykka i 1962 ble det slutt på gruvedrifta og området ble ”ryddet”. Området er et vitnemål om fortvilelse og frustrasjon, men også en meget interessant ruinpark etter 45 år med gruvedrift. I 1999 ble det utarbeidet en ”Helhetlig plan for miljøtiltak i gruveområdet i Ny-Ålesund” (Bjerck 1999). Kings Bay AS har i 2012 sluttført den fysiske opprydningen i samsvar med planen fra 1999 (Kylling 2012).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med gruveby, ekspedisjonsminner og forskningsstasjon - Omfatter: Bygninger, graver, tufter, gruver, luftskipmast, forskning. Område 6 KongnOscar II land og Kongsfjorden
På Blomstrandhalvøya etablerte Northern Exploration Company Ltd i 1911 et marmorbrudd. Forekomsten ble oppdaget i 1906 og ble da beskrevet som ”ingenting mindre enn en øy av ren marmor”. Driften ble avviklet i 1920. Anlegget ble overtatt av den norske stat i 1932. Så seint som i 1950-årene ble de fleste beboelseshusene flyttet til Ny-Ålesund. Anlegget består i dag av to bolighus, seks tufter etter bygninger, traseer etter skinneganger, smie, verkstedbygning og maskinhall med dampkjeler, lokomobil og marmorbruddet. Anlegget er den ypperste representanten for "klondyke" på Svalbard. NEC ved Mansfield har etterlatt flere hytter i Kongsfjorden/Krossfjorden, som i dag er freda kulturminner som hører sammen med Ny- London i et kulturmiljø, blant annet Storholmen og Camp Zoe (Barr 1986; Barr m.fl. 2012). Husene var ferdighus fra England. Noen av husene ble senere benyttet av fangstmenn. Blant annet overvintret P. Pedersen Ulsfjord med kona Hansina Hansen og hennes datter Hanna Hansen her 1929-1930 (Rossnes 1993:112). Hanna fødte en gutt her i 1930. Ny-London var før 2. verdenskrig en viktig plass for forsøk med fiskeforedling på Svalbard, blant annet med tørking av klippfisk over en lengre sesong. Det er to hytter som kan bebos. Den ene benyttes og vedlikeholdes av Velferden i Ny-Ålesund
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med bygninger og anlegg knyttet til marmorbrudd, norsk fangst - Omfatter: Stående bygninger, seks tufter, skinneganger, marmorbrudd. Område 6 KongnOscar II land og Kongsfjorden
På Storholmen i Kongsfjorden er en av bygningene etter Ernest Mansfield, NEC fra 1911. Huset er av samme type som i Ny-London og det ble kalt Camp Davis. Mansfield bodde i perioder i huset, som ble overtatt av staten i 1932. Øya ble også kalt Gressholmen. Hytta har i mange år vært disponert av velferden i Ny-Ålesund, men har fram til Sysselmannen igangsatte håndverkskurs i 2010 i liten grad vært vedlikeholdt. Fuglereservatet hindrer ferdsel i hekkesesongen.
Kulturhistorisk kontekst
Fangsthytte, norsk - Omfatter: Stående fangsthytte ”Storholmen” eller ”Camp Davis”. Område 6 KongnOscar II land og Kongsfjorden
Landskapet her er uvanlig frodig og vakkert på grunn av fuglefjellet i det karakteristiske Alkhornet. Kulturmiljøet er sammensatt av kulturminner med tilknytning til hvalfangst med rester etter en landstasjon, som består av en dobbelt spekkovn i Trygghamna og muligens en utkikkspost på Alkepynten. Kulturmiljøet har også tufter etter en av de største russiske fangststasjonene på Svalbard, flere graver, en eldre norsk fangsthytte i dårlig forfatning og en del andre kulturminner. Restene etter den russiske fangststasjonen med flere russetufter er av samme type som i Russekeila. Arkeologiske funn knytter stedet til russisk overvintringsfangst på 1700-tallet. Det er tidligere vurdert å tilrettelegge det bedre for besøkende, noe som ikke er gjennomført. Den norske hovedstasjonen ved Alkhornet ble oppført første gang i 1905 av Hans Jørgensen Furfjord og Daniel Nøis. Den siste hytta skal være oppført av Karl Eliassen, Tromsø og solgt til Hilmar Nøis i 1920 (Rossnes 1993:95). Sysselmannen har en nyere tjenestehytte i området.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med hvalfangststasjon, russisk og norsk fangst - Omfatter: Spekkovner, utkikkspost, tufter, graver, fangsthytte. Område 7 Isfjorden
På Bohemanneset brøt ishavsskipper Søren Zachariassen i 1899 den første skipslasten, 600 hl med kull, for salg. Dette regnes som starten på den industrielle utnyttelsen av kullet. Året etter var han tilbake og okkuperte Bohemanneset på vegne av det nystiftede selskapet Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen og satte opp et hus. Det skulle romme 16 mann. Regulær drift av kullfeltet ble det først på 1920- tallet da Nederlandsche Spitsbergen Compagnie hadde overtatt okkupasjonene. De satte opp flere hus som ble revet i 1922 og flyttet til Barentsburg. Eiendommen ble overtatt av Trust Arktikugol i juni 1932. Det russiske selskapet drev undersøkelser på feltet i 1953 og satte blant annet opp et skur kledd med svart papp som var kombinert lagerbygning og sovebrakke for arbeiderne. Hvis disse opplysningene stemmer (Hoel 1966:230), er en av de stående bygningene på Bohemanneset den eldste norske bygningen med tilknytning til mineralutvinning på Svalbard. Rundt bygningene og mellom fjæra, bekken og de nærmeste dagbruddene, finner vi hustufter, båtvrak, tømmer, treplanker, oljefat og alle de løse gjenstandene som virksomheten har lagt igjen. I landskapet omkring har gruveaktiviteten satt spor. Det er mange dagbrudd og prøvesjakter, de fleste nede i fjæra, det finnes en brønn, ferskvannsdam, en innebygd borerigg, anneksjonsskilt for Trust Arktikugol, som eier området i dag, varder, seilingsmerker og en jernpåle med kløvet topp av den type "Isefjord" benyttet til sine anneksjonsgjerder.
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med gruveminner og fangst - Omfatter: Stående bygninger, gruver, grav, anneksjonsskilt, gjenstander. Område 7 Isfjorden
Kulturmiljøet består av et fangstområde med en norsk fangststasjon som fremdeles er i bruk med tilhørende bistasjoner. Bistsjonenene vitnert om fangstmannens utnyttelse av terrenget. Kapp Wijk er ett av stedene hvor det er mulig å bevare strukturen i hele fangstfeltet. Alle bistasjonene har ikke vært benyttet samtidig. For å vise strukturen i fangstfeltet er det derfor ikke nødvendig å bevare alle. Noen av hyttene brukes i dag av Harald A. Soleim og vedlikeholdes derfor av ham. Bistasjonene er Kapp Wærn, Kapp Smith, Tåkefjellhytta, Hagahytta, Skansbukta, Småhuset i Dicksonfjorden, Ekmanfjorden (ruin), Blomesletta (ruin). I tillegg kommer fire bistasjoner Soleim selv har oppført, blant annet innenfor Flintholmen (1983/84). Denne ble dokumentert i samarbeid med ham med bilder og gps-posisjon i 2011. Kapp Wijk har tre generasjoner med fangsthytter, den eldste med jordvoller, sjøbu og dessuten en kasseformet felle for fangst av levende rev. To av hyttene er knyttet til den legendariske fangstmannen Arthur Oxaas. Den tredje er bygd av nåværende fangstmann Harald A. Soleim. Han har også bygd seg badstue. Den eldste steånde hytta på Kapp Wijk er bygd tidlig på 1900-tallet (ikke av Oxaas). Oxaas brukte hytta fram til 1937. Hytta ble i 1998 bygget inn i et slags vernebygg i fangsthyttestil (Dahle 1998). Hytta fra 1937 er bygd av Oxaas og ble satt i stand av Sysselmannen i 2005 (Hoem 2005). Rett i nærheten ligger restene av to russetufter som viser at dette har vært en god fangstplass i flere hundre år. Russetuftene var i ferd med å vaskes vekk av sjøen. Ved høyvann står vannet helt opp mot ytterveggene. Deler av kulturlagene var vasket vekk i og rundt begge tuftene og den ene tufta var nesten borte. Det ble derfor i 2001 – 2002 gjennomført en arkeologisk nødgravning av russetuftene nord for stasjonen (Wolley 2002). I dag sees kun rester igjen av disse (2011).
Kulturhistorisk kontekst
Kulturmiljø med norsk og russisk fangst - Omfatter: Hovedstasjon med bistasjoner, russetufter. Område 7 Isfjorden