Rødberg kraftverk er en del av kulturmiljøet Nore kraftverk og Numedalsbanen. Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
Kraftutbyggingen på Rødberg på 1920-tallet la grunnlaget for at tettstedet vokste frem. Numedalsbanen, som er en jernbanestrekning som ble bygget fra Kongsberg til Rødberg i forbindelse med kraftverket, har hatt stor betydning for gods- og persontrafikken i Numedal i 60 år. Nore kraftverk er også et tidlig eksempel på statlig engasjement innen utbygging av den alminnelige kraftforsyningen. Kulturmiljøet omfatter et område rundt kraftstasjonen for å gi et helhetlig bilde av kraftproduksjonen.
BELIGGENHET
Kulturmiljøet omfatter Nore I kraftverk på Rødberg og Numedalsbanen. Numedalsbanen strekker seg fra Rødberg i Nore og Uvdal til Kongsberg stasjon.
BESKRIVELSE
¤ Kraftstasjonsmiljøet på Rødberg
Nore I ligger på nordbredden av Rødbergdammen. Kraftstasjonen ble satt i drift i 1928, og bygningen er oppført i nyklassisisme, tegnet av arkitektene Carl Buch og Lorentz Harboe Ree. Foruten kraftstasjonen består anlegget av to verksteder, et båthus, et garasjebygg, et nyere administrasjonsbygg, i tillegg til rørgate og trallebane oppover Grytingfjellet bak stasjonsbygget. Rørgata ble faset ut i 1997 da det ble bygd ny vannvei i fjellet. På stasjonens østside ligger et stort overføringsanlegg.
Kraftstasjonen utnytter fall fra Tunhovddammen som ligger nord for kraftstasjonen. Staten hadde kjøpt rettighetene til Norefallene i 1907, og byggingen av dammen tok til i 1915. Tunhovddammen sto ferdig i 1920. Den gamle gravitasjonsdammen ble bygd inn i den nye fyllingsdammen som ble bygd i 1966. Nore I og II er de to øverste kraftverkene i Numedalslågen, med magasiner i Halnefjorden, Pålsbufjorden og Tunhovdfjorden. Nore II ble satt i drift i 1946.
Det var kun noen få gårder på Rødberg da kraftutbyggingen gikk i gang. Kraftverket la grunnlaget for at tettstedet vokste fram. En rekke bygninger ble oppført som en følge av kraftutbyggingen og den store tilflyttingen av arbeidere. Det ble bygd både boliger, skoler, butikker og sykehus. Messa (Stasjonsvegen 11) var en av de første bygningene som ble bygget. Messa er oppført som kontor- og administrasjonsbygg i 1925. Det var også bakeri for kraftverket i bakeribygningen ved Rødberg stasjon.
¤ Numedalsbanen
Numedalsbanen er 92,8 km lang og strekker seg fra Kongsberg stasjon til Rødberg. Numedalsbanen ble offisielt åpnet 19. november 1927.
Numedalsbanen ble anlagt på grunn av kraftutbyggingen på Rødberg på 1920-tallet, og det gikk opprinnelig jernbanespor helt fram til kraftstasjonen.
Det er flere stasjonsbygninger, holdeplasser, ramper og buer langs jernbanelinja. Kongsberg stasjon sto ferdig allerede i 1871 da Randsfjordbanens sidelinje Hokksund–Kongsberg sto ferdig. Dagens stasjon er imidlertid oppført i 1917 og er tegnet av G. Hoel og N.W. Grimnes.
Numedalsbanen har fraktet folk, dyr, post, varer og tømmer i 60 år. Jernbanen gjorde det lettere å frakte gods over lengre avstander. Frakt av tømmer med jernbanen erstattet fløting av tømmer i Numedalslågen. Det er sidespor og ramper flere steder langs jernbanelinja for å håndtere godstrafikken. Det var for eksempel både sidespor og en portalkran til å laste tømmer fra bil til tog på Veggli stasjon.
Person- og godstrafikken ble nedlagt mellom Rollag og Rødberg 31. desember 1988, men det foregår fremdeles godstrafikk på strekningen fra Flesberg. Det er mulig å sykle dresin på strekningen Veggli–Rødberg i sommerhalvåret.
VERNEVERDI
Nore I kraftverk ble satt i drift i 1928 og er et tidlig eksempel på statlig engasjement innen utbygging av den alminnelige kraftforsyningen. Byggingen av kraftverket la også grunnlaget for fremveksten av tettstedet Rødberg. En rekke boliger og andre bygninger ble oppført som følge av utbyggingen og tilflyttingen av arbeidere. Kulturmiljøet omfatter også rørgate og et område rundt kraftstasjonen for å gi et helhetlig bilde av kraftproduksjonen.
I tillegg omfatter kulturmiljøet Numedalsbanen, som ble bygget i forbindelse med kraftutbyggingen. Numedalsbanen ble bygget på 1920-tallet og har vært viktig for gods- og persontrafikken i Numedal gjennom store deler av 1900-tallet.
Kulturmiljøet har høy opplevelsesverdi, kildeverdi og kulturhistorisk verdi. Numedalsbanen er et viktig kulturhistorisk element i landskapet. Kraftstasjonsbygningen på Nore I har høy arkitektonisk verdi.
Nore I inngår i Statkraft sitt pågående arbeid med landsverneplan. Damanlegget tilhørende kraftverket er omtalt som bevaringsverdig av Norges vassdrags- og energidirektorat i Dammer som kulturminner. Jernbanestrekningen Rødberg–Rollag og Kongsberg stasjon er fredet etter kulturminneloven.
NYTTIGE KILDER
Norges vassdrags- og energidirektorat: Dammer som kulturminner (2013)
Norges vassdrags- og energidirektorat: Kulturminner i norsk kraftproduksjon (2013)
Kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer i Nore og Uvdal
Numedalsbanen er en del av kulturmiljøet Nore kraftverk og Numedalsbanen. Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
Kraftutbyggingen på Rødberg på 1920-tallet la grunnlaget for at tettstedet vokste frem. Numedalsbanen, som er en jernbanestrekning som ble bygget fra Kongsberg til Rødberg i forbindelse med kraftverket, har hatt stor betydning for gods- og persontrafikken i Numedal i 60 år. Nore kraftverk er også et tidlig eksempel på statlig engasjement innen utbygging av den alminnelige kraftforsyningen. Kulturmiljøet omfatter et område rundt kraftstasjonen for å gi et helhetlig bilde av kraftproduksjonen.
BELIGGENHET
Kulturmiljøet omfatter Nore I kraftverk på Rødberg og Numedalsbanen. Numedalsbanen strekker seg fra Rødberg i Nore og Uvdal til Kongsberg stasjon.
BESKRIVELSE
¤ Kraftstasjonsmiljøet på Rødberg
Nore I ligger på nordbredden av Rødbergdammen. Kraftstasjonen ble satt i drift i 1928, og bygningen er oppført i nyklassisisme, tegnet av arkitektene Carl Buch og Lorentz Harboe Ree. Foruten kraftstasjonen består anlegget av to verksteder, et båthus, et garasjebygg, et nyere administrasjonsbygg, i tillegg til rørgate og trallebane oppover Grytingfjellet bak stasjonsbygget. Rørgata ble faset ut i 1997 da det ble bygd ny vannvei i fjellet. På stasjonens østside ligger et stort overføringsanlegg.
Kraftstasjonen utnytter fall fra Tunhovddammen som ligger nord for kraftstasjonen. Staten hadde kjøpt rettighetene til Norefallene i 1907, og byggingen av dammen tok til i 1915. Tunhovddammen sto ferdig i 1920. Den gamle gravitasjonsdammen ble bygd inn i den nye fyllingsdammen som ble bygd i 1966. Nore I og II er de to øverste kraftverkene i Numedalslågen, med magasiner i Halnefjorden, Pålsbufjorden og Tunhovdfjorden. Nore II ble satt i drift i 1946.
Det var kun noen få gårder på Rødberg da kraftutbyggingen gikk i gang. Kraftverket la grunnlaget for at tettstedet vokste fram. En rekke bygninger ble oppført som en følge av kraftutbyggingen og den store tilflyttingen av arbeidere. Det ble bygd både boliger, skoler, butikker og sykehus. Messa (Stasjonsvegen 11) var en av de første bygningene som ble bygget. Messa er oppført som kontor- og administrasjonsbygg i 1925. Det var også bakeri for kraftverket i bakeribygningen ved Rødberg stasjon.
¤ Numedalsbanen
Numedalsbanen er 92,8 km lang og strekker seg fra Kongsberg stasjon til Rødberg. Numedalsbanen ble offisielt åpnet 19. november 1927.
Numedalsbanen ble anlagt på grunn av kraftutbyggingen på Rødberg på 1920-tallet, og det gikk opprinnelig jernbanespor helt fram til kraftstasjonen.
Det er flere stasjonsbygninger, holdeplasser, ramper og buer langs jernbanelinja. Kongsberg stasjon sto ferdig allerede i 1871 da Randsfjordbanens sidelinje Hokksund–Kongsberg sto ferdig. Dagens stasjon er imidlertid oppført i 1917 og er tegnet av G. Hoel og N.W. Grimnes.
Numedalsbanen har fraktet folk, dyr, post, varer og tømmer i 60 år. Jernbanen gjorde det lettere å frakte gods over lengre avstander. Frakt av tømmer med jernbanen erstattet fløting av tømmer i Numedalslågen. Det er sidespor og ramper flere steder langs jernbanelinja for å håndtere godstrafikken. Det var for eksempel både sidespor og en portalkran til å laste tømmer fra bil til tog på Veggli stasjon.
Person- og godstrafikken ble nedlagt mellom Rollag og Rødberg 31. desember 1988, men det foregår fremdeles godstrafikk på strekningen fra Flesberg. Det er mulig å sykle dresin på strekningen Veggli–Rødberg i sommerhalvåret.
VERNEVERDI
Nore I kraftverk ble satt i drift i 1928 og er et tidlig eksempel på statlig engasjement innen utbygging av den alminnelige kraftforsyningen. Byggingen av kraftverket la også grunnlaget for fremveksten av tettstedet Rødberg. En rekke boliger og andre bygninger ble oppført som følge av utbyggingen og tilflyttingen av arbeidere. Kulturmiljøet omfatter også rørgate og et område rundt kraftstasjonen for å gi et helhetlig bilde av kraftproduksjonen.
I tillegg omfatter kulturmiljøet Numedalsbanen, som ble bygget i forbindelse med kraftutbyggingen. Numedalsbanen ble bygget på 1920-tallet og har vært viktig for gods- og persontrafikken i Numedal gjennom store deler av 1900-tallet.
Kulturmiljøet har høy opplevelsesverdi, kildeverdi og kulturhistorisk verdi. Numedalsbanen er et viktig kulturhistorisk element i landskapet. Kraftstasjonsbygningen på Nore I har høy arkitektonisk verdi.
Nore I inngår i Statkraft sitt pågående arbeid med landsverneplan. Damanlegget tilhørende kraftverket er omtalt som bevaringsverdig av Norges vassdrags- og energidirektorat i Dammer som kulturminner. Jernbanestrekningen Rødberg–Rollag og Kongsberg stasjon er fredet etter kulturminneloven.
NYTTIGE KILDER
Norges vassdrags- og energidirektorat: Dammer som kulturminner (2013)
Norges vassdrags- og energidirektorat: Kulturminner i norsk kraftproduksjon (2013)
Kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer i Nore og Uvdal
Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
I Buskerud er det omkring 500 boplasser fra steinalderen, og mange av dem ligger i fjellet. Kvarts, kvartsitt og flint ble benyttet til mange slags våpen og redskaper, men hvor fikk de disse råstoffene fra? Forholdsvis få steinbrudd fra steinalderen er kjent i Sør-Norge. Et av dem ligger ved Stongenuten i Hemsedal. Til dette steinbruddet har jegerne kommet i flere tusen år. De slo seg ned på boplassene i nærheten og utvant det de trengte av den fine kvartsitten. Jegerne må ha kommet igjen og igjen, det ser vi av de store mengdene med avfall ved steinbruddet. Steinbruddet er et av de eldste kjente eksemplene på førindustriell produksjon i Buskerud.
BELIGGENHET
Stongeskaret strekker seg som en mindre sidedal vest og opp fra Mørkedalen i Hemsedal. Øljusjøen ligger like over skaret. Selve steinbruddet (Askeladden ID 155736) ligger 1,6 km rett vest for Rv52, ca. 1400 moh., sørvest for Stongenuten på 1506 moh.
BESKRIVELSE
¤ Kvartsittbruddet
De første jegerne i Sør-Norge benyttet flint som finnes naturlig i Danmark, men ikke i Norge. Ganske snart var de like fortrolige med lokale bergarter. Om kvaliteten på kvartsitten eller en annen bergart var spesielt god, ble stedet oppsøkt igjen og igjen. Kvartsittforekomsten ved Stongenuten har vært så ettertraktet at vi kan se sporene etter jegerne den dag i dag.
Her er det tatt ut flere kubikkmeter kvartsitt over en lengre periode i en senere del av steinalderen. I området omkring bruddet er det registrert flere boplasser fra steinalderen. På flere av disse boplassene er det funnet avslag og ødelagte redskaper. Boplassene er registrert, men ikke utgravd. Mye av materialet, avslagene og redskapene, er av samme fine kvalitet som kvartsitten i steinbruddet og stammer nok derfra. Det er også funnet knakkesteiner ved bruddene, steiner som er brukt til å hogge ut kvartsitten. Det ser ut til at mye av bearbeidingen av steinen fra uttaket har foregått på knakke- og verkstedsplasser rett ved bruddet.
På verkstedsplassene er det funnet større og mindre avslag etter redskapsproduksjon. De satt altså i steinbruddet og formet pil- og spydspisser, skrapere, kniver og andre viktige eggredskaper. Flere kvartsittstykker er temmelig uregelmessige, og arkeologen som har studert steinbruddet mer inngående mener at de sannsynligvis stammer fra testing av materialet og ikke fra produksjon av råemner (flekker) til redskaper.
Totalt sett peker funnene mot aktivitet i området i flere tusen år, fra sein jegersteinalder til bronsealder (5000–1500 f.Kr.). Om aktiviteten har vært periodevis eller kontinuerlig er vanskelig å avgjøre.
Kvartsittbruddet er i dag preget av erosjon. Nylig er det også dokumentert en temmelig fersk skade i bruddet, trolig utført av steinsamlere på «skattejakt» i seinere tid. For at vi skal kunne bevare disse enestående sporene etter en flere tusen år gammel førindustriell produksjon, må fredningen av steinbruddet respekteres av alle.
Dette er et av de få stedene i fylket hvor vi kan oppleve et direkte møte med de synlige sporene etter steinaldermenneskenes handlinger, og der vi fortsatt kan se hvordan de har vurdert og bearbeidet en livsviktig ressurs.
¤ Boplasser og dyregraver
De fleste boplassene som er kjent i nærområdet ligger langs Øljusjøane vest for Stongenuten, men det er også registrert to boplasser innenfor kulturmiljøet. Begge ligger mindre enn 1 kilometer fra steinbruddet. Noen avslag under torva på fine flater i skråningene har avslørt at steinalderjegere har holdt til der. Ingen av disse boplassene er undersøkt (utgravd) av arkeologer. Det finnes mange dyregraver rundt bruddet. Disse er ikke datert, men viser hvor gode jakt- og fangstmulighetene har vært i området over lang tid.
VERNEVERDI
Kvartsittbruddet ved Stongenuten i Hemsedal tilhører en svært sjelden kulturminnetype fra steinalderen i Buskerud. Det representerer det eldste, synlige eksemplet i fylket på førindustriell utnyttelse av lokalt råstoff. Kulturmiljøet Stongenuten har stor opplevelsesverdi og kunnskapsverdi.
Steinbruddet og steinalderlokalitetene innenfor området er automatisk fredete kulturminner. De er avmerket på kartet.
NYTTIGE KILDER
Astrid Nyland: Rapport fra arkeologisk forskningsundersøkelse – Id 155736 – Stongeskaret kvartsittbrudd, Bjøberg/Bjørnebergstølen, gnr 88 bnr 2, Hemsedal kommune, Buskerud (2012)
Astrid Nyland: Humans in Motion and Places of Essence. Variations of rock procurement practices in the Stone, Bronze and Early Iron Ages, in southern Norway (PhD, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, 2016)
Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
Kulturmiljøet Joleim–Grøte i Hemsedal omfatter et verdifullt jordbrukslandskap som inneholder både fulldyrka engarealer med karakteristiske løer på den flate dalbunnen, en rekke tun, samt tidligere åker og eng, med et stort innslag av rydningsrøyser og steingjerder. Området forteller mye om utviklingen av jordbruket i fjellbygdene i Buskerud fram til midten av 1900-tallet.
BELIGGENHET
Kulturmiljøet kalt Joleim–Grøte befinner seg i nedre del av Hemsedal, mellom tettstedet Ulsåk og kommunesenteret Trøim. Det avgrenses av elva Hemsil i sør. De bratte sørhellingene til Grøtenuten (1135 moh.), Myljofjell (1238 moh.) og Imrestinden (1151 moh.) avgrenser kulturmiljøet i nord.
BESKRIVELSE
Kulturmiljøet omfatter nåværende og tidligere jordbrukslandskap på en ca. 3 kilometer lang strekning mellom Ulsåk og Trøim, med gårdene Grøte, Joleim og Imre, som alle tre er delt opp i flere bruk.
I Et landskaps kulturkvaliteter skriver Oskar Puschmann at området viser to vidt forskjellige jordbrukstradisjoner:
• Det iøynefallende og moderne, som består av store, veldrevne grasfôrarealer. Et høyproduktivt jordbruksområde og naturlig blikkfang for reisende langs hovedveien.
• Det tilbaketrukne og tradisjonelle, som består av gamle innmarksarealer med spor av århundrers jordbruksdrift. En gradvis overgang fra åker- og engbruk til beite har gjort at gammel innmarkstruktur fortsatt er godt synlig.
¤ Det moderne landskapet
Det «moderne» landskapet, kalt Grøte- og Joleimsmyrene, omfatter den helt flate dalbunnen som består av fulldyrka eng med flere løer spredt utover. Opprinnelig var dette flomutsatte arealer, brukt til myr- og skrapslått. Allerede midt på 1800-tallet begynte oppdyrking av jord til grasmark i Hemsedal. I bygdeboka fra 1914 står følgende: «Det største jorddyrkingsarbeide i bygden endnu er fællesarbeidet i Grøto- og Joleimsmyren». Det ble dyrket 1100 dekar og anlagt en gjennomgående landbrukskanal for drenering og for øking av produktiviteten. Reguleringen av vassdraget bidro også til denne utviklingen.
Større avlinger skapte behov for større løer, og de gamle tømmerløene ble i løpet av tidlig 1900-tall erstattet av noe større løer i bindingsverk. Mange av dem er fortsatt bevart.
¤ Tunene
På oversida av riksveien ligger nærmere 20 tun med en blanding av eldre og nyere bebyggelse. Storparten av bygningene er fra 1900-tallet, spesielt våningshus og driftsbygninger. De store driftsbygningene som fortsatt er i bruk er dominerende.
¤ Det tradisjonelle landskapet
Ovenfor tuna ligger tidligere åker og eng. Den store oppdyrkingen av dalbunnen har gitt gårdene tilstrekkelig areal til fôrdyrking, slik at den tidligere innmarka i hovedsak har unngått «maskinell omforming», men i stedet blitt omgjort til beite. På tre av Joleims-gårdene er det imidlertid nyere oppdyrking også ovenfor tuna.
De tidligere åker- og engarealene har et stort innslag av rydningsrøyser og steingjerder. Spesielt åkrene måtte ryddes for stein, som dels ble brukt i steingjerder, men for det meste i rydningsrøyser. Mange av røysene og gjerdene kom til som en følge av en omfattende utskifting rundt forrige århundreskifte.
VERNEVERDI
Dette kulturmiljøet viser en utvikling av jordbrukslandskapet fram til midten av 1900-tallet, med mange elementer typisk for jordbruket i fjellbygdene. Den fulldyrka marka med de mange løene er karakteristisk. Løene ligger som et særegent kulturlandskapselement når en nærmer seg Hemsedal sentrum.
Spesielt interessant er det at tidligere åker og eng med steingjerder og rydningsrøyser er lite endret, som en følge av den omfattende nydyrkinga på tidligere myr i dalbunnen. Landskapsstrukturen er godt bevart.
NYTTIGE KILDER
Oskar Puschmann: Et landskaps kulturkvaliteter (NIJOS-rapport nr. 12/96)
Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
I alle fjellbygdene i Buskerud har støling vært en svært viktig del av jordbruket fram til midt på 1900-tallet. Stølslandskapet viser derfor en viktig del av jordbrukets historie. Kulturmiljøet Hydalen i Hemsedal er ei typisk stølsgrend med mange eldre bygninger, samt tufter og steingjerder. Det opprinnelige preget er bevart, med svært få nyere elementer.
BELIGGENHET
Hydalen ligger nordøst i Hemsedal, mellom Grøndalen og grensa mot Oppland. Atkomsten er fra vest, over fjellet fra Grøndalen. Elva Hydalsåni renner mot øst, til Valdres.
BESKRIVELSE
¤Støler
Den i hovedsak flate dalbunnen ligger ca. 900 moh. og er innrammet av bratte fjell, i nord opp til nesten 1800 moh. og i sør ca. 1550 moh. Alle stølsvollene ligger på nordsida av vassdraget.
Det største og mest intensivt drevne stølslaget heter Sør-Hydalen og ligger i øst. Nord-Hydalen, med stølene Slettane og Sørlie, ligger i vest. Her er det mer kupert og mange rydningsrøyser, steingjerder og hustufter.
I hele Hydalen er det rundt 15 setervoller med flere eldre bygninger. I dag er det bare Ulsåkstølen i Sør-Hydalen som har tradisjonell stølsdrift, mens de øvrige stølsvollene for det meste blir beitet. Stølene tilhører gårder på Tuv.
¤ Jernvinner
I Sør-Hydalen er det registrert en slaggforekomst og kullgroper som viser at det også har blitt utvunnet jern her en gang i vikingtid eller middelalder. Jernvinneanlegg ble ofte etablert i områder hvor det senere også ble stølsdrift.
Kanskje var dette også tilfellet i Hydalen, der stølsvollene ble etablert i et område som tidligere hadde blitt avskoget for å skaffe ved til kullgroper og jernvinner.
VERNEVERDI
Kulturmiljøet Hydalen er et godt eksempel på ei stølsgrend med mange eldre bygninger og andre elementer i kulturlandskapet. Det opprinnelige preget er bevart, med svært få endringer fra nyere tid.
I Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i Buskerud har Hydalen fått høy kulturhistorisk verdi og samlet sett regional verdi.
Hydalen er vernet som landskapsvernområde. Formålet med vern av Hydalen er å bevare et særpreget østnorsk stølsdalføre med storslått naturlandskap, som har usedvanlig fin veksling i topografi og planteliv, og å bevare et karakteristisk kulturlandskap.
NYTTIGE KILDER
Fylkesmannen i Buskerud og Buskerud fylkeskommune: Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap i Buskerud (rapport 1999)
Forvaltningsplan for Hydalen
Evenstadovnen er en del av kulturmiljøet Sudndalen. Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
Kulturmiljøet Sudndalen i Hol viser sammenhengen mellom gårdsbosetning og bruk av utmarka. I Sudndalslia, blant annet ved Nonstølen, er det flere spor etter både jernutvinning og seterbruk. De tre gårdstunene på Gudbrandsgard, Veslegard og Halvorsgard inneholder over 20 freda bygninger fra 1700- og 1800-tallet. De ligger i et tradisjonelt jordbrukslandskap. Kulturmiljøet viser på en god måte hvordan en typisk gård i de øvre dalbygdene utviklet seg fra og med jernalderen, gjennom middelalderen og fram til i dag.
BELIGGENHET
Kulturmiljøet ligger i Sudndalen i Hol og består av tre delområder. På nordøstsida av Sudndalsfjorden, om lag 775 moh., ligger tunene på Gudbrandsgard, Veslegard og Halvorsgard i et åpent jordbrukslandskap. På motsatt side av fjorden, i Holmevika, ligger en jernutvinningsovn. Oppe i den nordøstvendte skogkledde lia omtrent 2 kilometer i luftlinje sør for gårdstuna ligger Nonstølen.
BESKRIVELSE
¤Gårdstunene
Tunene på Gudbrandsgard og Veslegard ligger tett ved hverandre, med tunet på Halvorsgard litt høyere opp og lenger øst. De er omgitt av et tradisjonelt jordbrukslandskap med tidligere åker, eng og beite og et stort innslag av rydningsrøyser. Alle tre tun er varianter av firkanttunet og har en noe uregelmessig form.
Tunet på Gudbrandsgard består i dag av ti fredete hus: stue, loftstue, to loft, eldhus, låve, stall med trev, fjøs, badstue og smie. Husene er trolig bygd i perioden 1760 til 1870, med det ene loftet som det eldste.
Tunet på Veslegard består i dag av elleve fredete hus: loftstue, stolphus, eldhus, låve, stall, stall med trev, fjøs, sauestall, skåle, badstue og smie, samt et våningshus fra 1900 og en driftsbygning fra 1963. Det eldste huset er stolphuset, trolig bygd rundt 1750. Loftstua er bygd i 1771, de andre husene i hovedsak fra begynnelsen av 1800-tallet.
Tunet på Halvorsgard inneholder våningshus, stolphus, eldhus, stall og redskapshus. Våningshus og redskapshus er ombygd eller nyere, de andre er gamle tømmerhus. Det eldste er stolphuset fra tidlig på 1700-tallet. Ingen hus på Halvorsgard er fredet.
Sudndalen har i nyere tid omfattet to matrikkelgårder, Sudndalen i sør og Skøro i nord. Seinest på 1600-tallet ble Sudndalen delt i tre bruk: øvre (Gudbrandsgard), midtre (Veslegard) og nedre Sudndalen (Halvorsgard). De nåværende navnene fikk de først på 1700-tallet.
I 1732 ble det holdt utskifting mellom de tre gårdene, som fram til da hadde ligget i sameie. Både Gudbrandsgard og Veslegard ble solgt i 1745, og det finnes en oversikt over bygningene på det tidspunktet. På Veslegard var det da hele 21 hus, som alle var i forfall, og sannsynligvis står ingen av dem i dag. På Gudbrandsgard var det på samme tid nevnt 11 bygninger, de fleste i forfall.
¤ Jernutvinning ved Nonstølen
På den andre siden av Sudndalsfjorden ligger Nonstølen, som er stølen til Gudbrandsgard, nesten 1000 moh. Stølshusene er borte, men det finnes tre tufter sammen med slagghauger, blestertufter og kullgroper etter jernutvinning. Det er til sammen registrert fire jernvinneanlegg innenfor stølsvollen på Nonstølen.
Jernvinnene tyder på omfattende jernutvinning i middelalderen, der hovedvekten av dateringene ligger mellom 1050 og 1275 e.Kr. Undersøkelser av området ved Nonstølen viser at det har vært i bruk helt tilbake i førromersk jernalder, først til sporadisk beiting og slått.
Fra vikingtid (ca. 1000 e.Kr.) viser materialet at jernutvinning ble en viktig del av utmarksbruken. I høymiddelalderen (1200-tallet) ser det derimot ut til at området går over fra å hovedsakelig bli utnyttet til jernproduksjon, til å bli en støl med inngjerdet voll og bygninger (Ole Tveiten 2012).
¤ Jernutvinningsovn
En unik type jernutvinningsovn ligger nede ved fjorden i Holmevika. Dette er den eneste kjente såkalte evenstadovn vest for Mjøsa. Evenstadovner representerer den siste fasen av den førindustrielle jernframstillingen i Buskerud. Slike ovner var i bruk fra siste del av middelalderen og opp mot 1800-tallet enkelte steder.
VERNEVERDI
Kulturmiljøet i Sudndalen viser fjellgårdene i øvre del av fylket (Gudbrandsgard, Veslegard og Halvorsgard), samt utmarksbruk og jernutvinning knyttet til Nonstølen.
Historiske og arkeologiske undersøkelser belyser på en god måte sammenhengen mellom gårdsbosettingen på Gudbrandsgard og Veslegard i jernalder og middelalder og forholdet mellom setring og jernutvinning. På Nonstølen har vi dokumentasjon på at området først ble utnyttet til jernutvinning fra 1000-tallet, for senere å gå over til mer tradisjonell støling. Dette gir området, som er representativt for store deler av jernvinneområdene i Buskerud, en spennende historie å formidle.
Ti bygninger i tunet på Gudbrandsgard ble fredet i 1924, og elleve bygninger i tunet på Veslegard ble fredet i 1941. Formålet med fredningene er å bevare tunene som kulturhistorisk og bygningshistorisk viktige eksempler på 1700- og 1800-tallets gårdsbebyggelse i øvre Hallingdal. De kulturhistoriske verdiene er særlig knyttet til helheten ved anleggene, som er typiske fjellgårder med mange ulike bygningstyper.
Av enkeltbygninger har særlig de to loftstuene høy verdi. Denne bygningstypen er typisk for Hallingdal. Alle bygninger har en høy grad av autentisitet. Kulturlandskapet omkring gårdstunene er også godt bevart. De fredete kulturminnene er avmerket på kartet.
NYTTIGE KILDER
Ole Tveiten: Mellom aust og vest – Ein arkeologisk analyse av jarnvinna kring Langfjella i yngre jarnalder og mellomalder. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen, 2012
Buskerud fylkeskommune: Sudndalslia. Arkeologisk registreringsrapport i sammenheng med reguleringsarbeid (Ole Tveiten, 2007)
Nonstølen er en del av kulturmiljøet Sudndalen. Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
Kulturmiljøet Sudndalen i Hol viser sammenhengen mellom gårdsbosetning og bruk av utmarka. I Sudndalslia, blant annet ved Nonstølen, er det flere spor etter både jernutvinning og seterbruk. De tre gårdstunene på Gudbrandsgard, Veslegard og Halvorsgard inneholder over 20 freda bygninger fra 1700- og 1800-tallet. De ligger i et tradisjonelt jordbrukslandskap. Kulturmiljøet viser på en god måte hvordan en typisk gård i de øvre dalbygdene utviklet seg fra og med jernalderen, gjennom middelalderen og fram til i dag.
BELIGGENHET
Kulturmiljøet ligger i Sudndalen i Hol og består av tre delområder. På nordøstsida av Sudndalsfjorden, om lag 775 moh., ligger tunene på Gudbrandsgard, Veslegard og Halvorsgard i et åpent jordbrukslandskap. På motsatt side av fjorden, i Holmevika, ligger en jernutvinningsovn. Oppe i den nordøstvendte skogkledde lia omtrent 2 kilometer i luftlinje sør for gårdstuna ligger Nonstølen.
BESKRIVELSE
¤Gårdstunene
Tunene på Gudbrandsgard og Veslegard ligger tett ved hverandre, med tunet på Halvorsgard litt høyere opp og lenger øst. De er omgitt av et tradisjonelt jordbrukslandskap med tidligere åker, eng og beite og et stort innslag av rydningsrøyser. Alle tre tun er varianter av firkanttunet og har en noe uregelmessig form.
Tunet på Gudbrandsgard består i dag av ti fredete hus: stue, loftstue, to loft, eldhus, låve, stall med trev, fjøs, badstue og smie. Husene er trolig bygd i perioden 1760 til 1870, med det ene loftet som det eldste.
Tunet på Veslegard består i dag av elleve fredete hus: loftstue, stolphus, eldhus, låve, stall, stall med trev, fjøs, sauestall, skåle, badstue og smie, samt et våningshus fra 1900 og en driftsbygning fra 1963. Det eldste huset er stolphuset, trolig bygd rundt 1750. Loftstua er bygd i 1771, de andre husene i hovedsak fra begynnelsen av 1800-tallet.
Tunet på Halvorsgard inneholder våningshus, stolphus, eldhus, stall og redskapshus. Våningshus og redskapshus er ombygd eller nyere, de andre er gamle tømmerhus. Det eldste er stolphuset fra tidlig på 1700-tallet. Ingen hus på Halvorsgard er fredet.
Sudndalen har i nyere tid omfattet to matrikkelgårder, Sudndalen i sør og Skøro i nord. Seinest på 1600-tallet ble Sudndalen delt i tre bruk: øvre (Gudbrandsgard), midtre (Veslegard) og nedre Sudndalen (Halvorsgard). De nåværende navnene fikk de først på 1700-tallet.
I 1732 ble det holdt utskifting mellom de tre gårdene, som fram til da hadde ligget i sameie. Både Gudbrandsgard og Veslegard ble solgt i 1745, og det finnes en oversikt over bygningene på det tidspunktet. På Veslegard var det da hele 21 hus, som alle var i forfall, og sannsynligvis står ingen av dem i dag. På Gudbrandsgard var det på samme tid nevnt 11 bygninger, de fleste i forfall.
¤ Jernutvinning ved Nonstølen
På den andre siden av Sudndalsfjorden ligger Nonstølen, som er stølen til Gudbrandsgard, nesten 1000 moh. Stølshusene er borte, men det finnes tre tufter sammen med slagghauger, blestertufter og kullgroper etter jernutvinning. Det er til sammen registrert fire jernvinneanlegg innenfor stølsvollen på Nonstølen.
Jernvinnene tyder på omfattende jernutvinning i middelalderen, der hovedvekten av dateringene ligger mellom 1050 og 1275 e.Kr. Undersøkelser av området ved Nonstølen viser at det har vært i bruk helt tilbake i førromersk jernalder, først til sporadisk beiting og slått.
Fra vikingtid (ca. 1000 e.Kr.) viser materialet at jernutvinning ble en viktig del av utmarksbruken. I høymiddelalderen (1200-tallet) ser det derimot ut til at området går over fra å hovedsakelig bli utnyttet til jernproduksjon, til å bli en støl med inngjerdet voll og bygninger (Ole Tveiten 2012).
¤ Jernutvinningsovn
En unik type jernutvinningsovn ligger nede ved fjorden i Holmevika. Dette er den eneste kjente såkalte evenstadovn vest for Mjøsa. Evenstadovner representerer den siste fasen av den førindustrielle jernframstillingen i Buskerud. Slike ovner var i bruk fra siste del av middelalderen og opp mot 1800-tallet enkelte steder.
VERNEVERDI
Kulturmiljøet i Sudndalen viser fjellgårdene i øvre del av fylket (Gudbrandsgard, Veslegard og Halvorsgard), samt utmarksbruk og jernutvinning knyttet til Nonstølen.
Historiske og arkeologiske undersøkelser belyser på en god måte sammenhengen mellom gårdsbosettingen på Gudbrandsgard og Veslegard i jernalder og middelalder og forholdet mellom setring og jernutvinning. På Nonstølen har vi dokumentasjon på at området først ble utnyttet til jernutvinning fra 1000-tallet, for senere å gå over til mer tradisjonell støling. Dette gir området, som er representativt for store deler av jernvinneområdene i Buskerud, en spennende historie å formidle.
Ti bygninger i tunet på Gudbrandsgard ble fredet i 1924, og elleve bygninger i tunet på Veslegard ble fredet i 1941. Formålet med fredningene er å bevare tunene som kulturhistorisk og bygningshistorisk viktige eksempler på 1700- og 1800-tallets gårdsbebyggelse i øvre Hallingdal. De kulturhistoriske verdiene er særlig knyttet til helheten ved anleggene, som er typiske fjellgårder med mange ulike bygningstyper.
Av enkeltbygninger har særlig de to loftstuene høy verdi. Denne bygningstypen er typisk for Hallingdal. Alle bygninger har en høy grad av autentisitet. Kulturlandskapet omkring gårdstunene er også godt bevart. De fredete kulturminnene er avmerket på kartet.
NYTTIGE KILDER
Ole Tveiten: Mellom aust og vest – Ein arkeologisk analyse av jarnvinna kring Langfjella i yngre jarnalder og mellomalder. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen, 2012
Buskerud fylkeskommune: Sudndalslia. Arkeologisk registreringsrapport i sammenheng med reguleringsarbeid (Ole Tveiten, 2007)
Gudbrandsgard, Veslegard og Halvorsgard er en del av kulturmiljøet Sudndalen. Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
Kulturmiljøet Sudndalen i Hol viser sammenhengen mellom gårdsbosetning og bruk av utmarka. I Sudndalslia, blant annet ved Nonstølen, er det flere spor etter både jernutvinning og seterbruk. De tre gårdstunene på Gudbrandsgard, Veslegard og Halvorsgard inneholder over 20 freda bygninger fra 1700- og 1800-tallet. De ligger i et tradisjonelt jordbrukslandskap. Kulturmiljøet viser på en god måte hvordan en typisk gård i de øvre dalbygdene utviklet seg fra og med jernalderen, gjennom middelalderen og fram til i dag.
BELIGGENHET
Kulturmiljøet ligger i Sudndalen i Hol og består av tre delområder. På nordøstsida av Sudndalsfjorden, om lag 775 moh., ligger tunene på Gudbrandsgard, Veslegard og Halvorsgard i et åpent jordbrukslandskap. På motsatt side av fjorden, i Holmevika, ligger en jernutvinningsovn. Oppe i den nordøstvendte skogkledde lia omtrent 2 kilometer i luftlinje sør for gårdstuna ligger Nonstølen.
BESKRIVELSE
¤Gårdstunene
Tunene på Gudbrandsgard og Veslegard ligger tett ved hverandre, med tunet på Halvorsgard litt høyere opp og lenger øst. De er omgitt av et tradisjonelt jordbrukslandskap med tidligere åker, eng og beite og et stort innslag av rydningsrøyser. Alle tre tun er varianter av firkanttunet og har en noe uregelmessig form.
Tunet på Gudbrandsgard består i dag av ti fredete hus: stue, loftstue, to loft, eldhus, låve, stall med trev, fjøs, badstue og smie. Husene er trolig bygd i perioden 1760 til 1870, med det ene loftet som det eldste.
Tunet på Veslegard består i dag av elleve fredete hus: loftstue, stolphus, eldhus, låve, stall, stall med trev, fjøs, sauestall, skåle, badstue og smie, samt et våningshus fra 1900 og en driftsbygning fra 1963. Det eldste huset er stolphuset, trolig bygd rundt 1750. Loftstua er bygd i 1771, de andre husene i hovedsak fra begynnelsen av 1800-tallet.
Tunet på Halvorsgard inneholder våningshus, stolphus, eldhus, stall og redskapshus. Våningshus og redskapshus er ombygd eller nyere, de andre er gamle tømmerhus. Det eldste er stolphuset fra tidlig på 1700-tallet. Ingen hus på Halvorsgard er fredet.
Sudndalen har i nyere tid omfattet to matrikkelgårder, Sudndalen i sør og Skøro i nord. Seinest på 1600-tallet ble Sudndalen delt i tre bruk: øvre (Gudbrandsgard), midtre (Veslegard) og nedre Sudndalen (Halvorsgard). De nåværende navnene fikk de først på 1700-tallet.
I 1732 ble det holdt utskifting mellom de tre gårdene, som fram til da hadde ligget i sameie. Både Gudbrandsgard og Veslegard ble solgt i 1745, og det finnes en oversikt over bygningene på det tidspunktet. På Veslegard var det da hele 21 hus, som alle var i forfall, og sannsynligvis står ingen av dem i dag. På Gudbrandsgard var det på samme tid nevnt 11 bygninger, de fleste i forfall.
¤ Jernutvinning ved Nonstølen
På den andre siden av Sudndalsfjorden ligger Nonstølen, som er stølen til Gudbrandsgard, nesten 1000 moh. Stølshusene er borte, men det finnes tre tufter sammen med slagghauger, blestertufter og kullgroper etter jernutvinning. Det er til sammen registrert fire jernvinneanlegg innenfor stølsvollen på Nonstølen.
Jernvinnene tyder på omfattende jernutvinning i middelalderen, der hovedvekten av dateringene ligger mellom 1050 og 1275 e.Kr. Undersøkelser av området ved Nonstølen viser at det har vært i bruk helt tilbake i førromersk jernalder, først til sporadisk beiting og slått.
Fra vikingtid (ca. 1000 e.Kr.) viser materialet at jernutvinning ble en viktig del av utmarksbruken. I høymiddelalderen (1200-tallet) ser det derimot ut til at området går over fra å hovedsakelig bli utnyttet til jernproduksjon, til å bli en støl med inngjerdet voll og bygninger (Ole Tveiten 2012).
¤ Jernutvinningsovn
En unik type jernutvinningsovn ligger nede ved fjorden i Holmevika. Dette er den eneste kjente såkalte evenstadovn vest for Mjøsa. Evenstadovner representerer den siste fasen av den førindustrielle jernframstillingen i Buskerud. Slike ovner var i bruk fra siste del av middelalderen og opp mot 1800-tallet enkelte steder.
VERNEVERDI
Kulturmiljøet i Sudndalen viser fjellgårdene i øvre del av fylket (Gudbrandsgard, Veslegard og Halvorsgard), samt utmarksbruk og jernutvinning knyttet til Nonstølen.
Historiske og arkeologiske undersøkelser belyser på en god måte sammenhengen mellom gårdsbosettingen på Gudbrandsgard og Veslegard i jernalder og middelalder og forholdet mellom setring og jernutvinning. På Nonstølen har vi dokumentasjon på at området først ble utnyttet til jernutvinning fra 1000-tallet, for senere å gå over til mer tradisjonell støling. Dette gir området, som er representativt for store deler av jernvinneområdene i Buskerud, en spennende historie å formidle.
Ti bygninger i tunet på Gudbrandsgard ble fredet i 1924, og elleve bygninger i tunet på Veslegard ble fredet i 1941. Formålet med fredningene er å bevare tunene som kulturhistorisk og bygningshistorisk viktige eksempler på 1700- og 1800-tallets gårdsbebyggelse i øvre Hallingdal. De kulturhistoriske verdiene er særlig knyttet til helheten ved anleggene, som er typiske fjellgårder med mange ulike bygningstyper.
Av enkeltbygninger har særlig de to loftstuene høy verdi. Denne bygningstypen er typisk for Hallingdal. Alle bygninger har en høy grad av autentisitet. Kulturlandskapet omkring gårdstunene er også godt bevart. De fredete kulturminnene er avmerket på kartet.
NYTTIGE KILDER
Ole Tveiten: Mellom aust og vest – Ein arkeologisk analyse av jarnvinna kring Langfjella i yngre jarnalder og mellomalder. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen, 2012
Buskerud fylkeskommune: Sudndalslia. Arkeologisk registreringsrapport i sammenheng med reguleringsarbeid (Ole Tveiten, 2007)
Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
Bergensbanen (1894–1909) representerer en viktig del av Norges samferdselshistorie. Rallarvegen ble bygget som en anleggsvei for å kunne frakte opp materiell i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Kulturmiljøet omfatter anleggsveien Rallarvegen og Haugastøl stasjon i Hol. Rallarvegen er bevart som et autentisk veianlegg fra omkring 1900. Haugastøl stasjon er et helhetlig jernbanemiljø med arkitektoniske, bygningshistoriske og jernbanehistoriske verdifulle bygninger bygd i perioden 1903–1908.
BELIGGENHET
Kulturmiljøet omfatter Haugastøl stasjon i Hol og anleggsveien Rallarvegen som går langs Bergensbanen fram til fylkesgrensa til Hordaland. Kulturmiljøet strekker seg gjennom et høyfjellslandskap på Hardangervidda. Hallingskarvet ligger nord for Bergensbanen.
BESKRIVELSE
Stortinget vedtok at det skulle bygges en jernbaneforbindelse mellom Christiania og Bergen i 1894. Byggingen av Bergensbanen var et stort samferdsels- og industriprosjekt som kostet over et helt statsbudsjett. Bergensbanen ble offisielt åpnet av kong Haakon i 1909, og jernbaneforbindelsen var viktig for å knytte Østlandet og Vestlandet sammen og forkorte reisetiden. Den raskeste veien fra Bergen til Kristiania hadde tidligere foregått med dampskip og tog langs kysten, en reise som tok tre døgn.
Bergensbanen var et stort og krevende jernbaneprosjekt. Det måtte bygges anleggsveier fra Geilo, Voss og Flåm fram til traseen der banen skulle ligge for å kunne frakte materiell, utstyr og forsyninger. Rallarvegen ble derfor bygget.
¤ Rallarvegen
Rallarvegen starter på Haugastøl stasjon og følger Bergensbanen til Finse, Hallingskeid og Myrdal før den fortsetter langs Flåmsbanen til Flåm. Rallarvegen er 82 kilometer lang og anleggsveien ble bygget før arbeidet med selve jernbanestrekningen kunne starte. Rallarvegen har navn etter anleggsarbeiderne – rallerne. Det arbeidet over 2000 anleggsarbeidere med byggingen av Bergensbanen.
Materiell og andre varer ble fraktet gjennom Hallingdal til Ustaoset og videre med ferjetransport over Ustevatnet til kaia på Haugastøl. Det ble blant annet fraktet dynamitt fra Engene gamle dynamittfabrikk (Nitroglycerin Compagniet) utenfor Sætre i Hurum.
Det er bevart flere bruer og murer langs Rallarvegen. Det ligger også flere vokterboliger og sikringsboder langs veien. Flere av disse er i privat eie.
¤ Haugastøl stasjon
Haugastøl stasjon (988 moh.) representerer endepunktet for Rallarvegen i øst, hvor videre transport av materiell og varer ble gjort med ferge over Ustevatnet, der det var kai. Haugastøl stasjon består av stasjonsbygning og uthus fra perioden 1903–1908 samt Sløtfjord vokterbolig fra 1904.
Bygningene er tegnet av Paul Armin Due, en av de ledende jernbanearkitektene i den store utbyggingsperioden omkring 1900. Det ble brukt lokal stein i første etasje og bindingsverk i halvetasjen over. Stasjonene på Finse og Myrdal ble bygd etter samme type.
Flere av stasjonene langs Bergensbanen er tegnet etter Paul Armin Due (Due d.y.) sine bygningstyper for Bergensbanen. Mange av disse er verneverdige og er representative for tidens stilarter, blant annet sveitserstil, historisme, dragestil og jugendstil.
VERNEVERDI
Bergensbanen (1894–1909) representerer en viktig del av Norges samferdselshistorie. Anleggsveien Rallarvegen er et godt bevart veianlegg fra omkring 1900, og Haugastøl stasjon er et helhetlig jernbanemiljø med arkitektoniske, bygningshistoriske og jernbanehistoriske verdifulle bygninger oppført i perioden 1903–1908. Kulturmiljøet har høy sjeldenhetsverdi, opplevelsesverdi og autentisitet.
Haugastøl stasjon ble fredet etter kulturminneloven i 2002. Rallarvegen ble gjenåpnet som sykkelvei i 1974 og er i dag en av Norges mest populære sykkelturer.
NYTTIGE KILDER
Jernbaneverket: Landsverneplan for jernbanen
Magne Fugelsøy: Landsverneplan for jernbanen. Dette for Landet velsignede Transportmiddel. Bok 1, og Landsverneplan for jernbanen. Respekten for Forfædrendes Værk. Bok 2
Eivind Hartmann, Øistein Mangset og Øyvind Reisegg: Neste stasjon. En guide til jernbanens arkitekturhistorie (Gyldendal, 1997)
Kulturmiljøet er vurdert til å ha regional verdi, jf. Oversikt over verneverdige kulturmiljøer som forteller viktige deler av Buskeruds historie (Kulturminnekompasset, Buskerud fylkeskommune 2017).
Lenke: https://bfk.no/_f/p104/i46ddab40-8027-4bfe-9c21-692ab42be3fa/vedlegg-oversikt-over-verneverdige-kulturmiljoer-i-buskerud.pdf
OPPSUMMERING
I bygdene rundt Hardangervidda har det gått sagn om massefangstanlegg for rein både vest og øst for vannskillet. De fleste anleggene ligger i vest, men ved Store‑Krækkja i Hol er det i senere tid oppdaget og undersøkt spor etter både slaktebuer og små varder som har skremt reinen på vannet. Kulturmiljøet Krækkja inneholder det eneste synlige eksemplet på denne formen for jakt i Buskerud. Hovedperioden for massefangsten er middelalder, og kulturmiljøet Krækkja representerer en av de eldste formene for førindustriell produksjon av livsmiddel i Buskerud. Massefangsten ga både store mengder kjøtt, samt gevir til produksjon av kammer m.m., langt ut over det lokale behovet.
BELIGGENHET
Vannet Store‑Krækkja ligger i høyfjellet, 1150 meter over havet og ca. 9,5 km i luftlinje sørvest for Haugastøl. Kulturmiljøet Krækkja ligger i Hardangervidda nasjonalpark og innenfor landskapsvernområdet Skaupsjøen/Hardangerjøkulen.
BESKRIVELSE
Kulturminnene rundt Krækkja viser at området har vært benyttet til jakt, fangst og fiske siden steinalderen. Det finnes flere boplasser langs strendene og fangstgraver for rein i området rundt vannet.
På eidet (Svoi) mellom Krækkja og Ørteren er det spor etter et massefangstanlegg med bevarte varder og steingjerder som har drevet reinsdyrflokkene på høsttrekk ned mot Krækkja og ut i vannet. Ruiner etter store steinbuer ligger på den andre siden av vannet, hvor slakten foregikk. Slakteavfallet ligger i store dynger utenfor steinbuene.
Beindyngene viser at fangsten var effektiv, og det ble drevet regelrett massefangst av rein, både på 200‑tallet og særlig på 1200‑tallet. Liknende ruiner finnes også i nordenden av Ørteren, men disse er nå neddemt. Arkeologiske registreringer er i senere tid utført på Svoi, og det er nylig foretatt utgravninger i beinhaugene ved ruinene av steinbuene på motsatt side av vannet.
Ved nordvestsiden av vannet ligger Krækkja turisthytte, som er den første DNT‑hytta som ble oppført på Hardangervidda i 1879. Den gamle hytta er i dag helt innbygd i det store, moderniserte hyttekomplekset. Turiststien fra Fagerheim Fjellstugu til Krækkja turisthytte passerer over Svoi.
VERNEVERDI
Det er registrert spor av flere bevarte fangstanlegg for rein på Hardangervidda, men massefangstanlegget for rein ved Krækkja og på Svoi er det eneste eksemplet som er kjent i Buskerud. Området har stor opplevelsesverdi og kunnskapsverdi.
Steinbuene og fangstsystemene med varder er automatisk fredete kulturminner. De fredete kulturminnene er avmerket på kartet.
NYTTIGE KILDER
Svein Indrelid: Oppdagelser på Hardangervidda (Fagbokforlaget, 2014)