Anlegget har kulturhistoriske og arkitekturhistoriske verdier som eksempel på en tollbod fra 1827 med et tilbygget pakkhus fra 1895.
Eiendommen inngår i bymiljø med blandet bebyggelse fra forskjellige perioder for sentrums- og havnefunksjoner, det meste fra nyere tid.
Det er tegnet av arkitekt Chr. H. Grosch, og det framstår som et meget markant og representativ anlegg og et vesentlig innslag i Kristiansands bybilde.
Bygningsbeskrivelse:
Bygningen består av to deler: Tollboden nærmest havna fra 1827 og pakkhuset på landsiden fra 1896.
Tollboden er oppført i empire-stil ? en streng og enkel form for klassisisme. Fra 1820-årene var empiren den alminnelige byggestilen. Et typisk stiltrekk var bl.a. framskutt midtparti kronet med tempelgavl etter antikke forbilder. Bygningen er oppført i to etasjer med fasader i pusset tegl, valmtak, krysspostvinduer med småruter. Den har bred midtrisalitt med en dominerende gavl midt på fasaden mot havna der de opprinnelige inngangene til kontorer og pakkhus var.
Tollpakkhuset er oppført i en etasje. Fasadene er preget av symmetri og historiserende stilelementer bl.a. ved gesims- og gavlmarkering. Vinduene og dørene/portene er buet i overkant. Dørene har medaljonger med riksvåpen ved sluttsteinen, og fasadene er pusset.
Materialbruk:
Vinduer: Helt utskiftet. Tidspunkt for utskifting varierende og ikke avklart. Vinduer rehabilitert 2006.
Dører: Helt utskiftet. En port i tollpakkhuset mot gårdsrommet i sør er kanskje opprinnelig.
Eiendomshistorikk:
Tollopkreving har tradisjoner i distriktet tilbake til 1500-tallet. Var lokalisert på Flekkerøya, men flyttet til Kristiansand etter byens grunnleggelse i 1641.
Virksomheten ble flyttet til nåværende tomt i Vesterhavnen i 1796, til allerede den gang gamle hus på den tomten som danner kjernen i den nåværende eiendommen. Den eldste delen av nåværende bygning ble oppført her i 1825-27, mens pakkhusdelen fra 1895 ble oppført på en senere innkjøpt tomt der det lenge sto et bolighus som ble leid ut (matr. nr. 465 a, trolig innkjøpt etter 1853, men før 1862). En tid brukte man også et eldre treetasjes tømret pakkhus (matr.nr. 484 c) som trolig var innkjøpt samtidig som 465 a og lå ut mot kaien, sørvest for tollboden. Deler av eiendommene med bl.a. kaier og eldre, separate pakkhus ble solgt og makeskiftet med Kristiansand kommune i 1896. (Høiden: Norske tollboder, 2000; "St.meld. nr. 10, 1826, 1845, 1862, 1898.)
Alle de frittliggende eldre pakkhusene er senere revet.
Historikk:
Bygningen er bygget sammen av to hoveddeler: Tollboden nærmest havna fra 1827 og pakkhuset på landsiden fra 1896.
Det ble planlagt ny bygning i 1825 fordi den gamle på samme tomt var både ramponert og uegnet for formålet. Tegninger ble levert av ingeniørløytnant Georg Daniel B. Johnson i Kristiansand. Etter gransking av disse for Finansdepartementet leverte Chr. H. Grosch, stadskonduktøren i Christiania som også var bygningskyndig for departementene, nye tegninger som ble godkjent i 1825. Det ble den første bygningen denne meget fremtredende arkitekten fikk oppført. Bygningen ble tatt i bruk 3.7.1827.
Nybygget hadde pakkhus og veierbod i 1. etg. og kontorer og vaktrom i 2. etg. Det har siden vært en jevnlig forflytting av funksjoner ved at kontordelen har økt og forskjøvet vaktrom ned i 1.etg., mens pakkrom er forskjøvet ut, først til et annet pakkhus på kaien, i 1896 til det nybygde pakkhuset, og etter hvert helt ut også fra pakkhuset som nå er helt kontorisert.
Det første tilbygget var for et veierrom, angivelig oppført 1853 (se eldste foto). Pakkhustilbygget kom til i 1895-1896 med branngavl mot den opprinnelige tollboden. Samtidig ble det oppført et mellombygg mellom tollboden og pakkhuset med ny hovedinngang fra Tollbodgt. og trapper til kontorene i 2. etg. i den opprinnelige tollboden. Dette mellombygget ble integrert i tollbodbygningen med dennes fasadedetaljer og overdekket av tollbodens ombygde valmtak som ble utformet som saltak ut til møtet med pakkhusets branngavl. Takløsningen ble fullført og et kontor innredet over trappen i 1900.
Ved rehabilitering av tollbod-delen i 1998-1999 ble opprinnelige detaljer i stor grad beholdt, mens nyere endringer i stor grad ble fjernet. Ved rehabilitering av pakkhusdelen til kontorer i 2006 er det lagt inn messanin med trapp og heis midt i bygningen, mens det som kan ha eksistert av eldre innredning er fjernet.
Vinduer og utvendige dører er tidligere fornyet i former som i stor grad er lik de opprinnelige.
Tidslinje:
1825-1827 Ny tollbygning som erstattet en gammel på samme tomt, fordi den gamle var ramponert og uegnet (Beskr. over Statens Eiendomme, 1827). Bygningen tegnet 1825 og approbert ved kgl. res. 27.8.1825, ferdig 1827 (Beskr. over Statens Eiendomme 1827; A. Bugge: Grosch, 1928, s. 89). Tidstypisk empirestil. Rektangulær plan med fem dør/vindusakser i hovedfasade mot sjøen i vest, tre vindusakser i hver sidefasade. Midtrisalitt med tre dører kronet av lav tempelgavl i hovedfasaden. Lavt valmtak. Symmetrisk plan med bred midtgang i begge etasjer, trapp til 2. etg. og til loft innerst i midtgangen. Pakkbod i 1. etg. med to rom på hver side av midtgangen, kontorer i tre rom på hver side av midtgangen i 2. etg. Oppr. kubbebrolegning i pakkrom synlig ca 20 cm under glassplate i gulv i nordre del 1. etg. Store bueåpninger mellom pakkrommene, bueanslag og porthengsler fremdeles synlige. Div. oppr. dører, listverk, gesimser og brannmurer bevart i 2. etg., trolig også enkelte oppr. paneler.
1843 - Pakkhusrom og veierbod i 1. etg. I 2. etg. seks værelser som ble benyttet til kontorer for inspektøren, kassereren og overtoldbetjenetene, samt til vaktstuer for undertollbetjentene og rorskarene. Loftet benyttes til tollbodens og båtenes "Inventarier". (Fortegn. over Statens Eiendomme, 1845.)
1853 -1862 Tilbygg mot øst 1853 (Høiden: Norske tollboder, 2002, beskr. av tilbygget s.st. neppe korrekt). Tilbygg oppført for veierbod før 1862, sannsynligvis i mur og i en etasje til Tollbodgaten, flatt tak (Fortegn. over Statens Eiendomme, 1862; jf. foto før 1895). Funkjsonsfordeling som i 1843, men nå også pakkboder i tre etasjes tømret pakkhus på nabotomten ut mot sjøen.
1895 -1896 Nytt pakkhus i mur og en etasje oppført på tomt etter et tidligere bolighus på tomten øst for tollboden og sammenbygget med denne (veierboden fra 1853-1962 trolig revet eller inkorporert i nybygget som mellombygg med trapperom). Nybygget inneholdt i tillegg til pakkhusrom, varebehandlingsrom, innpakningsrom og kontor for pakkhusforvalteren. I tollbodens 1. etg. var det nå vaktværelser for tollbetjentene og tolloppsynsmennene i tillegg til pakkhusrom, mens det i 2. etg. var "7 kontorværelser m.v." Det tømrete pakkhus revet. (St.meld. nr. 10, 1896). Mellombygget mellom gamle kontorbygning og nye pakkhus er sannsynligvis fra denne tid med ny trapp og lett panelvegg med dører til kontoravd.s korridor i 2. etg.
1899 -1900 Taket over mellombygget mellom gamle kontorbygning og det nye pakkhus fornyet og belagt med jernplater (sannsynligvis en ombygging av tollbodens valmtak så det her nå ble et saltak over det nye mellombygget frem til den nye pakkbodens branngavl). Et kontor med vindfang innredet i 2. etg. (trolig i mellombygget over hoved inngangen til trapperommet, dvs. rommet som lenge hadde balkong). (St.meld. nr. 10, 1903-1904).
1911 - Det var nå tilkommet et pakkepostrom og et eksta varebehandlingsrom i pakkhusdelene (St.meld. nr. 10, 1913).
1939 -1940 Ominnredninger. Bl.a. ble to ekspedisjonsrom i tollkassererkontoret i 2.etg. slått sammen og forlenget i lengderetningen ved overbygging av en tidligere trapp (trolig i kontorbygningens søndre del), mens det i 1. etg. ble dusj og tørkerom (trolig årsak til den gjenmurte porten i sørfasaden). 2 vektrom slått sammen og utbygd oppholdsrom for tolkontrollører og tollassistenter. (St.meld. nr. 10, 1949).
1958 - Pakkhusbygningen modernisert og innredet til pakkhushall og fem små kontorer (St.meld. nr. 10, 1962-63).
1987 - Ny loftstrapp. Tidl. åpent loft over pakkhusdelen innredet på dugnad av tollvesenets idrettslag til treningsrom, fra ca 1996 mest brukt som møterom.
1997 - Utvendig mur malt med silikatmaling i en grågul fargenyanse. Opptil seks eldre fargelag fjernet, og det ble observert bruk av kontrastfarger på enkelte ledd i de gamle fargelagene. (Gjenpart av brev fra Siv.ing. O. Nørve 5.9.1997, Riksantikvarens arkiv.)
1998 -1999 Den eldste tollboddelen rehabilitert til kontorformål i begge etasjer. Oppr. detaljer i stor grad bevart, mens nyere tilføyelser i stor grad ble fjernet. Enkelte kontorer ble tilbakeført med opprinnelig overflatebehandling og farvesetting.
2006 - Fullstendig rehabilitering av pakkhusdelen for kontorer i åpne landskap. Det meste av innredningen fjernet. Nye trapper, heis og messanin innlagt midt i bygningen. Loftet ominnredet til kantine. Arkitekt: SMS arkitekter, Kr.sand.
Formål:
Formålet med fredningen er å bevare Kristiansand tollsted som et kulturhistorisk, arkitekturhistorisk og tollhistorisk viktig bygningskompleks fra 1800-tallet i norsk historie og i Kristiansands bybilde. Fredningen skal sikre bygningskompleksets arkitektur.
Formålet med fredningen er videre å sikre hovedstrukturen i det arkitektoniske uttrykket og detaljeringen så som fasadeløsning, opprinnelige og eldre deler som dører og vinduer, samt materialbruk og overflater. Formål med fredning av interiør er å opprettholde opprinnelig rominndeling med opprinnelige og eldre bygningsdeler, overflater og materialbruk, belysning, armaturer og detaljer, samt opprinnelig fast inventar.
Begrunnelse:
Anlegget har kulturhistoriske og arkitekturhistoriske verdier som en formålsbygget tollbod fra 1827 tegnet av arkitekt Chr. H. Grosch, og med et tilbygget pakkhus fra 1895. Dette var forøvrig det første verket han tegnet som ble oppført.
Tollboden er oppført i empire-stil og det senere tilbygde pakkhuset er preget av et historiserende uttrykk. Anlegget er godt bevart i eksteriør og hovedkonstruksjoner. I tollboden er mange av de opprinnelige interiørelementene bevart. Bygningen har videre stor kulturhistorisk og tollhistorisk verdi da den symboliserer tollvesenets betydning i utviklingen av Norge fra 1800-tallet og fremover. Tollbygningene er påkostede bygninger som skal synliggjøre soliditet og trygghet.
Det framstår som et meget markant og representativ anlegg og et vesentlig innslag i Kristiansands bybilde. Tollboden ble administrativt fredet i 1934.
Kommentar fra SKE:
Gruppe 1: Bygninger/anlegg med svært høy kulturhistorisk verdi
Anlegget er en av landets godt bevarte tollboder som det knytter seg store kulturhistoriske og arkitekturhistoriske verdier til. Det framstår som et markant og godt bevart anlegg. Det representerer en viktig statlig funksjon som har vært med på å prege byen gjennom mange år. Utformingen og plasseringen gjenspeiler denne stillingen.
Anlegget er godt bevart i eksteriør og hovedkonstruksjoner. I tollboden er mye av de opprinnelige interiør-elementene bevart. Rommene er imidlertid delt opp. Tollboden utmerker seg som særlig verdifull, men tollpakkhuset fra 1895 har også arkitektoniske kvaliteter i seg selv og er en del av anleggets historie. Det er i større grad endret innvendig enn tollboden. Loftet er innredet til samlingslokaler. Takkontruksjonene er synlige.
Anlegget kan være aktuelt for vern gjennom sansynlig fredning etter lov om kulturminner. I den sammenheng vil elementer som eksteriør og de deler av interiørene som er opprinnelige i begge bygningene være sentrale. Muligens vil man finne bevarte bygningsdeler som i dag er skjult bak nyere kledning.
KDP Kr. sand Havn av 10.10.95: Byggeomr. Antikvarisk, arkitektonisk verneverdig.
Merknader fra SKE:
Byggeår:
1825-27 og 1895-96.
Anlegget består av:
2 bygg ? tollbod i 2 et. samt loft og tollpakkhus i 1et. samt loft.
Arkitekt:
Tollbod 1827:
ark. Christian Heinrich Grosch
Tollpakkhus 1895:
Rehabilitering 1998-99:Siv.ing Harald Hertzberg, Kristiansand.
Rehabilitering 2005-2006: SMS arkitekter, Kristiansand.
Beliggenhet:
Sentrum
Opprinnelig funksjon:
Tollsted
Nåværende funksjon:
Tollsted
Store endringer:
1853 ? Hovedinngangen flyttet til Tollbodgaten tilbygg (trolig en misforståelse)
1871 ? pakkhuset ominnredet (usikker opplysn., gjelder ikke stående bygn.)
1995 ? pakkhuset ombygget
1998-99 ? anlegget totalrehab.
Opprinnelig byggherre:
Tollvesenet
Opprinnelig arkitekt:
Christian Heinrich Grosch
Pleiestiftelsen for spedalske - Kalfarveien 31, Bergen
opphav
Riksantikvaren, Hovedkontor
informasjon
Kalfarveien 31 har stor kulturhistorisk og arkitekturhistorisk verdi. Anlegget i sveitserstil sto ferdig i 1857 som pleieinstitusjon for leprapasienter. Det er også en av Nordens største trebygninger.
Anlegget utgjør et eget kulturmiljø med bygninger som lukker seg om to gårdsplasser og med eiendommens gamle parkanlegg i nordvest. I en større sammenheng utgjør det et vesentlig innslag i Kalfaret-området med mye verneverdig bebyggelse fra 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet preget av frittliggende boliger med hager. Eiendommen fremstår som synlig i vid omkrets fra vest og sydvest, over en høy skjæring mot jernbane- og godsområdet nedenfor.
Utenomhuselementer:
Jernstakitt med spydformetete spiler og støpejernstolper langs Kalfarveien i hele eiendommens lengde, trolig det samme stakittet som ble satt opp samtidig med bygningene (nevnt i statens eiendomsfortegnelse 1862). Over Åsaneveiens tunnelmunning i nordvest er bare øvre del av stakittet synlig, nedstøpt i nyere betonggjerde.
Hageanlegg rundt hele anlegget, spesielt verneverdige er hageanleggene i nordvest for hovedbygningen frem til skjæring for Åsaneveien og i nordvestre del av sydvestre gårdsrom.
Eiendomshistorikk:
Tomten ble innkjøpt av staten fra gården Lungegården etter vedtak i 1851 og 1854. Etter hvert ble noe grunn innvunnet ved utfylling i Store Lungegårdsvann. I 1917 ble 70 kvm avstått til en mindre utvidelse av jernbanestasjonen (St. med. nr. 10 1919). Ytterligere 4400 kvm omtales som ekspropriert av jernbanen i 1955 eller tidligere (St. meld. nr. 10 1958).
Anlegget sto ferdig i 1857 som pleieinstitusjon og komplement til Lungegaardshospitalet for spedalske som var reist på nabotomten få år tidligere og samtidig var under gjenoppførelse etter brann (revet 1957 for å gi plass til jernbanen). Navnet Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1 skyldes at tilsvarende statlige pleiestiftelser ved Molde og Trondheim (Reknes og Reitgjerdet) var planlagt som nr. 2. og 3. Arkitekt var Hans Hansen Kaas som i en periode praktiserte i Bergen.
Anlegget er symmetrisk om en akse fra porten ved Kalfarveien i øst og ut mot Store Lungegårdsvann i vest. Det besto opprinnelig av den nåværende hovedbygningen for pasienter og voktere og de to mindre bygningene som flankerer porten og rommet boliger for ledelsen, apotek og noen lokaler for driften. Her var allerede fra begynnelsen et jernstakitt som lukket det østre gårdsrommet sammen med de to portbygningene. Disse portbygningene var og er forbundet med et mindre bygg med portrom i. Anlegget hadde opprinnelig også et badehus og to privetbygninger i midtaksen på vestsiden som sammen med et trestakitt lukket det vestre gårdsrommet. Badebygningen inneholdt også en såkalt ?Liigstue.?
Dette anlegget var uvanlig stort for en trebygning, og detaljeringen ble preget av en forholdsvis tidlig sveitserstil.
Største endring i bygningsmassen før spedalskeinstitusjonen ble nedlagt rundt 1955 var innlegging av nye bad i kjelleren rundt 1900 og av priveter som tilbygg til hovedbygningen (de to utbyggene ved sidefløyenes vestre ender). Et funksjonærbad ble samtidig innredet i kjelleren i hver av de to portbygningene. Etter at disse nye badene var innredet, kunne de opprinnelige bygningene for bad og priveter på vestsiden av anlegget rives. I stedet ble det her oppført et likkapell med obduksjonsrom med mer (Sth. Med. No 1903-1904) som ble revet igjen ca 1958 før oppføring av det nåværende verksted- og kontorbygget.
Eldre foto viser at tårnet har vært forandret, muligens i forbindelse med en istandsettelse 1890-1892.
Sykehuset var planlagt for 280 pasienter i en tid da det var ca 3000 spedalske i Norge, hvorav de fleste på Vestlandet. Belegget var på det meste 279, men antallet sank raskt utover 1900-tallet. I 1955 var det bare 7 spedalske pasienter. I 1956 overtok Statens Attføringsinstitutt som i flere år også drev en mindre avdeling for de siste spedalske pasientene. Det ble gjennomført en rekke endringer da attføringsinstituttet overtok, først og fremst ved modernisering og oppussing samt riving av et mindre bygg og oppføring av verkstedbygget. Attføringsinstituttet hadde bygningene frem til 1990 da Statsbygg startet en omfattende rehabilitering og restaurering. Eksteriørene ble i mindre grad ble berørt, mens mange nyere endringer innvendig ble fjernet og interiørene delvis tilbakeført ved avdekking til opprinnelig tilstand, men tilpasset ny bruk. Dette ble gjennomført i etapper frem til 1998.
Entra Eiendom overtok eiendommen ved opprettelsen av selskapet fra 1. juli 2000. Største leietaker er i 2008
Universitetet i Bergen med Institutt for samfunnsmedisin og Nasjonalt fødselsregister i hovedbygning og verkstedbygning, mens Fretex leier portbygningene til undervisningslokaler. I verkstedbygningen er dessuten et privat legekontor.
Den unge legen Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912) kom til Pleiestiftelsen i 1868. Den vesentligste delen av hans forskning foregikk imidlertid ved Lungegårdshospitalet som lå rett ved, men som ble nedlagt i 1895 og revet i 1950-årene. Armauer Hansen var motstander av den eldre teorien om at lepra var arvelig. Han hadde derimot tro på en teori om leprabasillen, og dette sto i sentrum for forskningen hans. Med moderne mikroskoper og forskningsmetoder kunne han snart underbygge teorien om at lepra var en smittsom sykdom. Armauer Hansen fikk med tiden stor internasjonal anerkjennelse for oppdagelsen av leprabasillen som ble epokegjørende for sykdommens behandling og helbredelse. (Se også om Armauer Hansens minnerom under 1962 i Bygningshistorikk.)
I dag er Pleiestiftelsen et viktig monument over en medisinsk bragd og utgjør sammen med St. Jørgens Hospital i Bergen et vesentlig kulturminne om behandlingen av en tidligere svært utbredt og alvorlig sykdom.
Opprinnelig funksjon:
Pleiehjem for spedalske.
Nåværende funksjon:
Kontorer/forskning/undervisning
Omfang: Fredningen omfatter bygningene portnerbolig, hovedbygning og et utomhusområde.
Formål: Formålet med fredningen er å bevare Kalfarveien 31 som et stort trehusanlegg i sveitserstil og som eksempel på en tidligere pleiestiftelse for spedalske fra 1850-tallet med stor kulturhistorisk, arkitekturhistorisk, institusjonshistorisk og forskningshistorisk verdi. Fredningen skal sikre enkeltbygningene, bygningenes innbyrdes sammenheng samt kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet.
Begrunnelse: Kalfarveien 31 har stor kulturhistorisk og arkitekturhistorisk verdi. Anlegget i sveitserstil sto ferdig i 1857 som pleieinstitusjon for leprapasienter. Det er også en av Nordens største trebygninger. Anlegget er symmetrisk om en akse fra porten i øst da institusjonen var delt mellom en mannsside og en kvinneside. Spesielt ved dette anlegget er også dets store medisinhistoriske betydning internasjonalt som base for deler av den virksomheten som førte til oppdagelsen av leprabasillen. Anlegget er meget representativt og godt bevart, og fremstår som et vesentlig innslag i bybildet. Arkitekt er Hans Hansen Kaas. Bygningene er viktige både som enkeltbygninger og som del av et helhetlig anlegg sammen med parken.
Tollbodens bygning fra 1907 bestående av kontorbygning og
pakkhusfløy som forlengelse mot nord, er et påkostet formålsbygg og fremstår som en monumental og representativ bygning, og et vesentlig innslag i Stavangers bybilde. Tollboden er oppført i en historiserende
stil, preget av jugendstil og nybarokk. Arkitektonisk og stilmessig er anlegget av høy kvalitet og framstår som representativ for perioden. Schak Bull er arkitekt.
Tollboden ligger ytterst i Stavangers gamle havn, Vågen. Tomten var fylt ut foran eldre sjøhus og gatebebyggelse og var meget strategisk plassert for god kontroll med skipsfart og omlasting i havnen. Nærmeste nabo er byens gamle storhotell, Victoria, som var oppført få år før tollboden og også røper dette stedets store betydning i byen og for kommunikasjonen på denne tiden. For øvrig består området av blandet eldre og nyere bebyggelse.
Skansekaien og Skagenkaien ved Tollboden er blitt fortøyningsplass for byens veteranskip.
Fra enhetsbeskrivelsen:
Anlegget består av en hovedbygning i syd med kontorer og en lavere pakkhusbygning i nord. Kontordelen er i 2 ½ etasje på høy sokkeletasje som er forblendet med naturstein mens de øvrige vegger er i pusset teglmur. Gesimser, hjørnemarkeringer og vindusomramminger er utført i upusset tegl. Pakkhusdelen er i en etasje med samme materialbruk.
Begge hovedvolumene i anlegget brytes opp av arker, tårn og sprang i vegglivet som gir stor variasjon i formene. Kraftige blindarkader markerer gesimsene. Stilmessig tilhører bygningen 1800-tallets nord-europeiske historisme med blandet stilmessig innhold som kan karakteriseres som rundbuestil med både romanske og senmiddelalderske detaljer. Hovedinngangen til kontorene markeres med en kraftig buet portalform som er typisk for periodens nybarokk og jugendstil. På frontfasaden er murankrene utformet som årstallet 1905 samt kong Haakons emblem. I pakkhusdelen gir arker for lasteportene til pakkhusloftet liv til bygningskropp og takflater.
Innvendig er utstilt et stort klebersteinsrelieff av riksvåpenet som aldri ble oppsatt på sin tiltenkte plass mellom vinduene over hovedinngangen. Trolig skyldes dette at det var hugget før det kom en ny standard for utformingen av rikets våpen på høsten i 1905. Det var derfor ikke lenger passende å sette dette opp på bygningens fasade. (Bjørn Bratbak: Riksvåpenet som ble bortgjemt, Stavanger Museum årbok 1989).
Materialer:
Vindu: Delvis utskiftet. Gamle jernvinduer bevart i pakkhus.
Dører: Delvis utskiftet. Noen gamle dører bevart i pakkhus.
Kommentar:
Trolig teglmur med utvendig natursteinsforblending.
Historikk:
Anlegget ble tegnet av den kjente Bergens-arkitekten Schak Bull og ble oppført 1904-07. Det består av tollbod og pakkhus. De to delene er sammenbygget på rekke med et mindre gjennomkjøringsbygg mellom, den såkalte garasjen.
Ved en større rehabilitering av kontordelen i 1989 ble det angivelig lagt vekt på å bevare opprinnelig eksteriør og interiør samt materialbruk. Det later til at dette først og fremst gjelder eksteriøret og innvendig trappehall, mens kontorene har lite igjen av opprinnelig innredning og detaljering.
Ved innredningen av pakkhuset til restaurant i 2004 er det lagt vekt på eksponering av opprinnelige konstruksjoner mens nye tilføyelser er utført i et strengt modernistisk formspråk.
Tidslinje:
1904-1907 Oppført i pusset tegl i to etasjer på høy kjeller og med høy loftsetasje. Hovedbygningen inneholdt fra begynnelsen: 11 værelser i 1. etg., 10 værelser i 2. et., 7 rom i loftsetasjen og i kjelleren 5 rom foruten priveter og vasker. (St. med. nr. 10 1913). Det var i hovedsak planlagt vaktstuer og lokaler for oppsynsmenn, betjenter og assistenter i 1. et. og kontorer for inspektør, overtollbetjent, kontrollør og kasserervirksomheten i 2. et. I underetasjen var det pakkhusrom og varebehandlingsrom. Pakkhusdelen hadde i 1. et. et større pakkhusrom og 5 mindre varebehandlings og innpakningsrom, mens det på loftet skulle være et større pakkhusrom. Dessuten et pakkhusrom i mellombygget mot hovedbygningen. (Påskrifter på ark. Schak Bulls tegninger 20.3.1903.)
1922 - Bad innlagt (St. med. nr. 10 1925).
1955 - Vaktmesterleilighet innredet i loftsetasjen bestående av stue, kjøkken, bad, alkove m.v. Loftet inneholdt nå dessuten 5 værelser og bad. (St. meld. nr. 10 1958).
1988 1989 Hele tollboddelen oppusset og rehabilitert utvendig og innvendig. Fasadene rehabilitert og utvendige beslag fornyet i kobber. Nye vinduer med isolerglass og delvis med støystopp, tilnærmet opprinnelig utforming. Trapperom rehabilitert og tilbakeført til opprinnelig utforming (farger og eksponering av bindingsverk er neppe opprinnelig). Delvis nye rominndelinger, og mye nye kledninger (inkl. en del nye brystpaneler), listverk og senkete himlinger i kontorene. Ny hydraulisk heis i gammel sjakt. Nye VVS-, ventilasjons- og elektrisk anlegg. Kantine innredet i 3 etasje (nedre loft). En del nye innvendige dører, spesielt i 3. etasje. (Registreringer ved befaring 2008 og Ferdigmelding Statens bygge- og eiendomsdirektorat 356, prosjektnr. 88005, 1989.)
1999 - Etasjeskille innlagt i garasjen (mellombygget mellom hovedbygning og pakkhus) som tidligere var åpent helt til loftet. (Opplyst ved befaring 2008.)
2001 - Ny publikumsekspedisjon i hovedbygningen innredet i underetasjen med trappefri adkomst fra bakkeplan på kaisiden etablert ved terrengjustering. Innvendig ble fallende gulv opprettet og lettvegger montert. Trappefri adkomst videre via heis (fra 1989) opp til øvrige etasjer. Job arkitekter. (Brev fra Riksantikvaren til Stavanger kommune 4.12.2000.)
2003 -2004 Innredet til restaurant med scene og med en større skjermet terrasse for uteservering på utsiden. Planer utarbeidet i samråd med Riksantikvaren som forutsatte bygningen behandlet som om den var fredet. Brandsberg-Dahls Arkitektkontor AS. (Korrespondanse i Riksantikvarens arkiv).
Eiendomshistorikk:
Stavanger har en lang historie som tollsted, og hadde egen ansatt toller allerede fra 1620, beskrevet som "en velhavende Borger af Staden". Det antas at dette var Nils Thrane som tidligere hadde forpaktet tollen i Stavanger len. Christen Thrane var siseforpakter i 1620 og toller frem til 1642. Han ble betegnet som byens rikeste og mest fremtredende mann. Det antas at både forpaktere og tollere på 16- og 17-hundretallet holdt kontorplass i egne eiendommer. Før den tid ble tolloppkrevingen foretatt av byfogden I begynnelsen av 1840-årene bygde staten egen tollbod, en bygning som fortsatt står, litt lengre inn på den andre siden av Vågen. Den ble tegnet av Chr. H. Grosch, som også tegnet tollboden i Kristiansand. Etter hvert som virksomheten økte ble anlegget for lite, og en ny tollbod ble planlagt på den nåværende tomten på Skansekaien som da var byens viktigste losseplass for stykkgods fra utlandet.
Den nåværende tomten, Skansegaten 2, ble anskaffet ved makeskifte med Stavanger kommune i 1898 og besto av det bebygde areal 1590 kvm (St. med. nr. 10 1913). Kommunen overtok tollvesenets tidligere eiendommer med bl.a. de fremdeles bevarte tollbodbygningene fra 1840 og 1860 på den andre siden av Vågen der den gamle hovedbygningen lenge har vært kontor for havnevesenet. Pakkhuset ved siden av ble påbygget en etasje og brukt i byens hermetikkindustri som del av Stavanger Preservering.
Tollvesenet fylte hele den nye bygningen på Skansekaien med sin virksomhet fra den sto ferdig i 1907. I 1975 flyttet tollerne ut av pakkhuset, og det ble deretter drevet som privat lager til ca 1992. Det ble i noen år brukt til forskjellige kulturaktiviteter før det ble innredet til restaurant. Restaurant Hall Toll åpnet her i november 2004.
Entra Eiendom overtok eiendommen ved opprettelsen av selskapet fra 1. juli 2000.
Formål:
Formålet med fredningen er å bevare Stavanger tollsted som et kulturhistorisk, arkitekturhistorisk og tollhistorisk viktig bygningskompleks i norsk historie og i Stavangers bybilde fra tidlig 1900-tall. Fredningen skal sikre bygningskompleksets arkitektur.
Formålet med fredningen er videre å sikre hovedstrukturen i det arkitektoniske uttrykket og detaljeringen så som fasadeløsning, opprinnelige og eldre deler som dører og vinduer, samt materialbruk og overflater. Formål med fredning av interiør er å opprettholde opprinnelig rominndeling med opprinnelige og eldre bygningsdeler, overflater og materialbruk, belysning, armaturer og detaljer, samt opprinnelig fast inventar.
Begrunnelse:
Tollbodens bygning fra 1907 bestående av kontorbygning og pakkhusfløy som forlengelse mot nord, er et påkostet formålsbygg og fremstår som en monumental og representativ bygning, og et vesentlig innslag i Stavangers bybilde. Tollboden er oppført i en historiserende stil, preget av jugendstil og nybarokk. Arkitektonisk og stilmessig er anlegget av høy kvalitet og framstår som representativ for perioden.
I interiøret er det flere rom med bevarte detaljer, spesielt entre og trappehall har rikt utformete interiører. Bygningen har videre stor kulturhistorisk og tollhistorisk verdi da den symboliserer tollvesenets betydning i utviklingen av Norge fra 1800-tallet og fremover. Tollboden er et påkostet anlegg, som skal synliggjøre soliditet og trygghet. Schak Bull er arkitekt.
Opprinnelig arkitekt:
Schak Bull er arkitekt.
Opprinnelig byggherre:
Tollvesenet.
Merknader:
1905: Schak Bull
1989: NIL Gisle Carlsen
Kommentar fra SKE:
Gruppe 1: Bygninger/anlegg med svært høy kulturhistorisk verdi
Behandles som om den var adminsitrativt fredet av Riksantikvaren.
Regulering til spesialområde bevaring etter pbl er til politisk behandling.
Framstår som et markant og godt bevart anlegg i miljøet. Representerer en viktig statlig funksjon som har vært med på å prege byen gjennom mange år. Utformingen og plasseringen gjenspeiler denne stillingen. Anlegget er også et av statens påkostede funksjonsbygg oppført rett etter unionsoppløsningen. Arkitektonisk og stilmessig er anlegget av høy kvalitet og framstår som representativ for perioden. Anlegget har både høy kulturhistorisk og arkitektonisk verdi. Bygningen kan være aktuell for vurdering av vern gjennom fredning etter lov om kulturminner.
Regulering til politisk behandling, plan nr. 1872;
Tollbod: Offentlig/allmennyttig
Tollpakkhus: Allmennyttig/næring
Begge: Spesialområde bevaring
Den tidligere Bergen tekniske skole er et påkostet anlegg for sin tid og fremstår som en representativ skolebygning og et vesentlig innslag i bybildet. Anlegget fra 1876 er formålsbygget og av håndverksmessig høy kvalitet. Arkitekt er Giovanni Müller.
Strømgaten 1 ligger på en fremtredende tomt i bybildet der nærmeste naboer i syd fremtredende arkitekturverk som det fredete Bergen offentlige bibliotek og byens jernbanestasjon (Strømgaten 6 og 4). Skoleanlegget danner randbebyggelse mot syd og sydøst for det vernete gamle småhusmiljøet Marken. Strømgaten 1 vender dessuten sin gårdsfasade mot det fredete St. Jørgens hospital i nord (Kong Oscars gate 59), mens bygningen i øst vender mot det fredete anlegget Zander Kaaes stiftelse (Kong Oscars gate 67). Ved Kaigaten, mellom jernbanestasjonen og biblioteket , ligger dessuten de automatisk fredete restene etter Nonneseter kloster.
Bygningene inngår i området Marken som ble regulert til spesialområde bevaring etter Plan- og bygningsloven 09.02.1979.
Utenomhuselementer:
1Utvendig hovedtrapp Hovedtrapp mot Strømgaten av stein med murer, trolig fra 1876 som bygningen. Mindre tillegg av steinblokker og to kobbertekte lykter på jernstolper i jugendstil.
2 Parkanlegg Hovedbygningen omgis av parkanlegg mot nordøst, sydvest og langs Strømgaten. Ev. endringer bør forankres i historisk utforming. Asfaltert parkeringsplass i sydvestre del kan fjernes.
3 Steinsetting og jernstakitt Eiendommen er avgrenset av stensetting mot omgivende fortau, langs Marken fra hjørnet i syd til gatekjøkken, langs Strømgaten fra hjørnet i syd til hovedbygningens østre hjørne. Gjerdet har enkelte granittstolper, og gammelt jernstakitt er bevart langs begge sider av eiendommen sydøst for hovedbygningen (med unntak av noen mindre åpninger langs Strømgaten og Marken).
4 Park Mot nordøst ligger eiendommen som åpen park, gjennomskåret av en bygate.
5 Verkstedbrakke En nyere verkstedbrakke sydvest for hovedbygningen, t.h. i bildet, brukes av kunsthøgskolen. Den inngår ikke i fredningsforslaget og kan ev. fjernes.
6 Butikkbrakke En liten butikkbrakke (oppført etter sentrumsbrannen i 1916?), plassert i parken langs Marken, inngår ikke i fredningsforslaget. Store setningsskader og ute av bruk i 2008. Kan istandsettes eller fjernes.
7 Gatekjøkken Nyere gatekjøkken ved eiendommens vestre hjørne ved Marken. Inngår ikke i fredningsforslaget. Kan ev. fjernes eller forminskes.
Eiendomshistorikk:
Eiendommen var en del av Lungegaardsmarken og tilhørte allerede Bergen kommune da skolebygningen skulle oppføres.
Bygningen ble oppført 1875-76 for Bergen tekniske skole. Den ble opprettet som treårig elementærteknisk skole i 1875. I 1890 ble skolen omdannet til en mellomteknisk skole med sterkere linjedeling og yrkesrettet undervisning på det lavere ingeniørnivå, og fra 1914 ble skolen toårig. Skolen holdt til her til 1963. Da flyttet Kunsthåndverkskolen inn, forløperen til den nåværende Kunsthøgskolen i Bergen. Den ble fylkeskommunal yrkesskole i 1972, fikk statsstøtte fra 1977 og høyskolestatus fra 1987. Kunsthøgskolen planlegger utflytting til nye lokaler i 2009.
Byggherre var Bergen kommune støttet av rentefrie lån fra Bergens Søndagsskole, Bergens Sparebank og Det nyttige Selskab. Driften ble bekostet av staten og kommunen. Bidraget fra søndagsskolen var knyttet til at også Søndags- og aftenskolen med tegneundervisning for håndverkere skulle ha tilhold i bygningen, noe den hadde fra 1877. Denne regnes også som forløper til Kunsthåndverksskolen som overtok bygningen i 1964 etter at den tekniske skolen var flyttet ut til nybygg. Aftenskolens virksomhet var da inkorporert i den nyopprettete yrkesskolen som fikk nybygg ved samme tid. Andre leietakere har vært Bergens sjømannskole 1882-94 og Bergens maskinistskole 1885-1912.
Entra Eiendom overtok eiendommene ved opprettelsen av selskapet fra 1. juli 2000.
Etter sentrumsbrannen i 1916 ble det reist en midlertidig brakke for Bergens Tidende i skolens hage. Den ble overtatt av Bergen kommune til husvillebolig i 1920.
Formål:
Formålet med fredningen er å bevare den tidligere Bergen tekniske skole som et kulturhistorisk, arkitekturhistorisk og skolehistorisk viktig anlegg fra 1870-tallet. Fredningen skal sikre bygningens arkitektur, samt kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet.
Begrunnelse:
Den tidligere Bergen tekniske skole er et påkostet anlegg for sin tid og fremstår som en representativ skolebygning og et vesentlig innslag i bybildet. Anlegget fra 1876 er formålsbygget og av håndverksmessig høy kvalitet. Arkitekt er Giovanni Müller.
Tollboden fra rundt 1760 er et formålsbygg for sin tid og fremstår som en meget representativ bygning og et vesentlig innslag i Bergens bybilde. Bygningen har en sentral plassering i by- og havnebildet.
Tollboden ligger innerst i en større hop som ble anlagt samtidig med tollboden. Hopen åpner seg ut mot Vågen og Bergenhus på den andre siden og ligger dessuten i synskontakt med Håkonshallen og Rosenkrantztårnet. På landsiden ligger bygningen som nedre avslutning av Tollbodallmenningen som ble anlagt samtidig med bygningen etter bybrannen i 1756. Både tollboden og hele det omgivende bygningmiljøet ble sterkt skadet ved eksplosjon og brann 20. april 1944. Tollboden og Nordre pakkhus med havnelageret i vinkel mot nord ble istandsatt mens den øvrige bebyggelsen ble fullstendig fornyet i nye former og store dimensjoner. Denne nye bebyggelsen utgjør et forholdsvis helhetlig bygningsmiljø med høy utnyttelsesgrad fra rundt 1950 med enkelte senere endringer og tilføyelser.
Bygningsbeskrivelse:
Anlegget ble oppført i to etasjer med valmet tak med svai og pyntegavl mot sjøen. Originaltegningene viser at det også var planlagt tilsvarende gavl mot landsiden, dette ble ikke gjennomført. Det var også planlagt takarker på alle sider. Heller ikke dette ble gjennomført. I gavlen sees i dag opphøyete steinpartier. Her skulle det hugges relieffer med figurene Merkur, Justitia og kongekrone over Chr. 7s monogram, men bare steinblokkene kom på plass. I første etasje er det en gjennomgående portåpning. Det var opprinnelig flere dører på langsidene. Langveggene er oppdelt i tre like flater ved hjelp av et ca 10 m fremskutt midtparti ("midt-risalitten") Båndgesimsen rundt hele bygningen som deler veggenes høyde i to like store deler, samsvaret mellom midt-risalittens bredde og høyden til toppen av prydegavlen og den kraftige utfallende takgesimsen, alt dette hører barokken til. Dette gir bygget et helhetspreg av symmetri og monumentalitet.
Etter gjenoppbygging etter krigsskade er dekker og takkonstruksjon utført i armert betong. Noen av arkene fra de opprinnelige tegningene ble etablert. Innvendig ble det særlig lagt vekt på utformingene og materialbruken i vestibylen i 2. etasje hvor det er panelt med Oregon pine og gulvet er dekket med marmorfliser. Også bakveggen på tollkasserererens ekspedisjonslokaler (2. et. søndre del) har slik panel. Interiøret framstår som typisk fra perioden og har høy kvalitet i utforming, materialbruk og håndverksmessig utførelse.
Eiendomshistorikk:
Bergen var fram til 1830-årene Norges største by og spilte en viktig rolle, ikke minst i forhold til handel. Før 1563 var det kongens sysselmenn på Bergenhus slott som innkrevde toll og avgifter fra alle tollsteder. Da ble tolladministrasjonen utskilt fra andre myndigheter, og det ble ansatt en toller, og det antas at han fortsatt holdt til på Bergenhus. Betegnelsen tollbod ble første gang nevnt i 1564 og den lå ved Rosenkrantz tårn. Den ble beskrevet som "nogenlunde brøstferdig og av idel gammel tømmer". men var i bruk fram til ca 1651.
Første tollbod på nåværende tomt på Strandsiden av Vågen ble oppført i 1651 og sto fram til hele bydelen brant i 1756. Denne tollboden var oppført i tømmer i to etasjer og sto på et bolverk som stakk ut i Vågen, godt utenfor byborgernes tilgrensende sjøboder slik at det var godt oversyn over virksomheten i havnen. Bygningen var kjent for å være den største og anseligste tømmerbygningen i byen. En gammel tegning viser svalganger langs nordre langside i begge etasjer. I første etasje var det vaktstue i enden ut mot vannet, mens resten av etasjen besto av pakkboder. I annen etasje var det både skriverstuer og leilighet for generaltollforvalteren. (Hilbrandt Meyer: Bergens beskrivelse 1764, utg. 1904).
Etter brannnen i 1856, gikk byens ledende menn med stiftsamtmann Ulrik Fredrik de Cicignon i spissen snart i gang med å planlegge en ny tollbod. Cicignon engasjerte en tysk arkitekt, Johan Joachim Reichborn (1715-1783). Han var født i Hamburg, men ble værende i Bergen og regnes som Norges første faglærte arkitekt. Han ble engasjert til å bygge opp igjen Bergen etter bybrannen. Hans mest kjente verk er Nykirken og Tollboden.
Den nåværende tollboden ble oppført 1758-63, noe lengre inn fra Vågen enn det nedbrente anlegget. Rester av de gamle bolverkene ble fjernet og den nye tollboden oppført på bolverk oppfylt med stein. På sjøsiden ble det laget en skjermet havn i form av en hop med kaianlegg på tre sider. Dette kaianlegget er senere forlenget utover i Vågen og erstattet av steinkaier og større utfyllinger. Anlegget har tidligere hatt pakkhus langs begge sider av hopen (Søndre og Nordre pakkhus). Disse pakkhusene er oppført, endret, forlenget og fornyet til forskjellige tider. Eldste del av det nåværende Nordre pakkhus ble oppført i 1908. Det ble forlenget vestover i 1919 og i 1920-23 med en 3 etasjers fløy i vinkel som i begynnelsen inneholdt lokaler for Tollvesenet og pakkrom til utleie. (St. med. nr. 10 1932). Hele dette Nordre pakkhus med havnelager er senere solgt til Bergen Havnevesen. Søndre pakkhus ble totalskadet i brann i 1960, og restene ble revet få år etterpå.
Tollbodkaiene ble overdratt til Bergen havnevesen 1914, med bruksrett og fri tomt til pakkhus mv. for Tollvesenet (St. med. nr. 10 1913.)
Entra Eiendom overtok eiendommen ved opprettelsen av selskapet fra 1. juli 2000. Den brukes i 2008 som kontorer for Bergen tollsted som også leier lokaler av havnevesenet i Nordre pakkhus. Det arbeides med planer om gjenoppføring av Søndre pakkhus.
Historikk:
Oppført som tollbod 1758-63 med pakkhus i søndre del av 1 etasje og kontorer i etasjen over. Bygningen er oppført i det som kalles nordtysk senbarokk, velkjent fra mange herregårder i Nord-Tyskland og i Danmark.
Nordre del var fra begynnelsen av leilighet for tollforvalteren i begge etasjer, og leiligheten ble etter hvert utvidet til en større del av 2. etasje der flere kontorer ble fortrengt til Søndre pakkhus. Fra 1860-årene ble leiligheten innskrenket og i 1902 fjernet.
Bygningen ble fullstendig utbrent ved eksplosjonsulykken på Vågen i 1944, og ble etter langvarige diskusjoner gjenreist 1952-54 i tilnærmet opprinnelig utforming, men med helt ny innredning i moderne stil og etter tidens nye funksjonskrav uten forsøk på gjenskapning av historisk innredning. Arkitekt Johan Lindstrøm.
Tidslinje:
1758-1763 Bygningen oppført 1760-61 og tekket, deretter innredet. Oppført av pusset gråstein i to etasjer med kjøreport gjennom midten av underetasjen. Arkitekt Johan Joachim Reichborn. Originaltegning viser at det skulle være leilighet for tollforvalteren gjennom begge etasjer i nordre del og lokaler for tollbodens virksomheter i søndre del. Det var planlagt følgende romfordeling: 1. et. delt av et portrom med 3 pakkboder på sydsiden, alle med egen inngangsdør utenfra, mens det på nordsiden var kjøkken, spiskammer og to kjellere med inngang fra husets begge langsider. Dessuten var her markert to rom som losji for overbetjent og underbetjenter som sammen med et stempelkammer hadde inngang fra langsiden mot Vågen. I 2. et. vises ti kontorer og et trapperom organisert på begge sider av en midtkorridor gjennom ca 2/3 av bygningens søndre del. Egen trappeoppgang førte fra portrom opp til kontorene. I nordre del var boligens stue, dagligstue, store sal og ene soverom, organisert rundt en mindre gang der egen trapp førte opp fra inngangsdøren på vestre langside som betjente både kjøkkenet i 1. et. og resten av boligen i 2. et. Planen hadde således en klar funksjonsdeling mellom bolig og virksomhetsdel. Dessuten var det dørforbindelse både mellom boligens gang og kontorkorridoren i 2. et. der tollforvalteren også hadde dør mellom sitt kontor og stuen.
1821 - Reparasjon (omtalt uten spesifikasjon i St. Prp. No. 12 1859-60).
1826 - Inneholdt nå: I 1. et.: 3 store pakk-kjellere og en fjerde som var husholdningskjeller for tollinspektøren. Dessuten 3 værelser og kjøkken som tilhørte inspektørens leilighet. I 2. et.: 16 værelser hvorav 6 var kontorer for inspektøren og kassereren, og 10 beboddes av tollinspektøren. (Beskrivelse over Statens Eiendomme, Chra. 1827.)
1843 - 2 av værelsene i 1 et. tilhørende inspektørleiligheten spesifiseres nå til tjenerværelser. Til huset hørte et lite skur av bindingsverk inneholdende vaskehus med mer (i 1862 nevnes her 2 latriner), og dessuten en liten have. (Fortegnelse og beskrivelse over Statens Eiendomme, Chra. 1845.)
1856 -1858 Omfattende reparasjoner og oppussing. Taket og murer reparert og alle vinduer i 2. et. skiftet ut. Hovedreparasjon av kontorene og oppussing av leiligheten med oppganger. Bl.a. ble det lagt nye gulv i 2. et., delvis med utskifting av bjelker, vegglerret skiftet ut og himlinger reparert. Arbeidene ledet av arkitekt Hans Kaas. (St. Prp. No. 12 1859-60).
1864 -1865 Kontorene og vaktstuene for overtollbetjenter, undertollbetjenter og rorskarer flyttet fra søndre pakkhus for å avgi rom til pakkboder og unngå fortsatt brannfare ved oppvarming der. Nye kontor- og vaktlokaler ble innredet i 1. et. i tollbodens nordre del som tidligere hadde hørt til tollinspektørens bolig. (St. Prp. No. 4D 1862-63, s. 50-54 og No. 20 1884).
1880 - Taket var i 1880 i dårlig stand. De ildfaste kjellerrom bruktes nå til oppbevaring av flytende varer. (Sth. Prp. No. 20 1884).
1888 -1889 Hovedreparasjon av taket. (Sth. Prp. No. 48 1892).
1896 - Taket i dårlig stand og trenger jevnlig utbedringer (St. Med. No. 10 1898).
1902 - Inspektørleiligheten i 2 et. tatt i bruk til kontorer og ekspedisjonsrom og nødvendige innredningsarbeider utført for kr. 1500. (Sth. med. Nr. 10 1906/1907).
1904 - Et lite vedhus nevnt i 1898 er revet i 1904 for å skaffe innkjøring til tollbodkaiene på hovedbygningens nordside. (St. med. nr. 10 1913.)
1911 - Det var nå lager for flytende varer i 1. et. og vaktlokaler og garderober for oppsynspersonalet. I 2. et. var det korridor gjennom hele bygningen (slik det trolig alltid hadde vært) og 14 værelser som alle ble brukt til kontorer. (St. med. nr. 10 1913.)
1930 - Nå omtales (uten datering) toalettrom, bad, garderobeskap m.v. i underetasjen, og på loftet arkivrom og garderobeskap for tolloppsynsmennene. (St. med. nr. 10 1932.)
1944 - Bygningen utbrent etter eksplosjonen på Bergen havn 20.4.1944. Bare murveggene sto igjen, og de ble betegnet som i mindre god forfatning i 1947 (St. meld. nr. 10 1949).
1952 -1954 Nyoppført i henhold til Stortingets beslutninger 9.5.1949, 6.6.1951 og 12.5.1952. De gamle veggmurene reparert og gjenbrukt, den tidligere takformen gjenskapt med en moderne betongkonstruksjon. To etasjer, loftetasje, kjeller til sentralfyringsanlegg. Ble nå benyttet til kontorer for tollkammer og stedlig revisjon og til rom for vaktstyrken m.m. (St. meld. nr. 10 1958). Ny planløsning og innredning i sin tids stil ut i fra Tollvesenets krav til en helt moderne innredning uten forsøk på gjenskapning av eldre forhold. Nye inngangsdører midt i portrommet. På sydsiden vaktrom, hvilerom, garderober, toalett, tekjøkken og dusj. På nordsiden hovedinngang til administrasjonsavdelingen med kontorer for pakkhusforvalteren etc. i 1. et. I 2. et. en større vestibyle med kassererkontor på sydsiden og distriktsjefkontor med ekspedisjon og birom på nordsiden. Arkitekt Johan Lindstrøm. (Byggekunst 1957 nr. 4 s 104-105).
2004 - Innvendig oppussing i 1. et. med overflatebehandling av treverk, maling etc. Noen lettvegger innsatt i samme stil som de tidligere i 2. et. (Opplyst ved befaring 2008.)
2006 - Ventilasjonsanlegg montert i hele huset, skjult over nye himlinger. Vifterom på øvre loft. (Opplyst ved befaring 2008.)
Formål:
Formålet med fredningen er å bevare Bergen tollsted som et kulturhistorisk, arkitekturhistorisk og tollhistorisk viktig bygning.
Formålet med fredningen er videre å sikre hovedstrukturen i det arkitektoniske uttrykket og detaljeringen så som fasadeløsning, opprinnelige og eldre deler som dører og vinduer, samt materialbruk og overflater. Formål med fredning av interiør er å bevare interiøret fra gjenoppbyggingen i 1954, med rominndeling, opprinnelige og eldre bygningsdeler, overflater og materialbruk, belysning, armaturer og detaljer, samt opprinnelig fast inventar.
Begrunnelse:
Tollboden fra rundt 1760 er et påkostet formålsbygg for sin tid og fremstår som en meget representativ bygning og et vesentlig innslag i Bergens bybilde. Bygningen har en sentral plassering i by- og havnebildet. Tollvirksomheten i byen er knyttet til byens handelsvirksomhet og representerer en viktig statlig funksjon. Bygningen er oppført i senbarokk stil, og til tross for at den fikk omfattende skader etter eksplosjonsulykken på Vågen i 1944 og senere ble gjenoppbygget, er den fremdeles et hovedverk i periodens arkitekturhistorie i Norge. Den opprinnelige bygningen er tegnet av arkitekt Johan Joachim Reichborn. Johan Lindstrøm var arkitekt ved gjenreisingen på 1950-tallet. Innredningen fra 1954 er et meget markant uttrykk for sin tid og er av høy kvalitet både som form, i materialvalg og i håndverksmessig utførelse. Bygningen ble administrativt fredet i 1934.
Kommentar fra SKE:
Gruppe 1: Bygninger/anlegg med svært høy kulturhistorisk verdi
VERNEVURDERING
Anlegget representerer bebyggelsen i Bergen etter bybrannen i 1756 og er tegnet av en av Norge første arkitekter, som fikk mye å si for Bergen. Bygningen er en god representant for datidens stilretning. Bygningen har en sentral plassering i by- og havnebildet. Bergen har gjennom mange år vært en svært viktig handelsby – Norges viktigste i lang tid. Tollvirksomheten i byen er knyttet til byens handelsvirksomhet og representerer en viktig statlig funksjon. Utformingen og den dominerende plasseringen på havna gjenspeiler denne stillingen. Det at man etter krigen valgte å gjenoppbygg bygget understreker byggets kulturhistoriske og arkitekturhistoriske betydning og at det var en levende bevissthet knyttet til dette.
Interiørene stammer i sin helhet fra etterkrigsperioden. Deler av interiøret framstår som av høy formmessig og håndverksmessig kvalitet og representerer periodens innredningsstil.
Bygningen kan være aktuell for vurdering av vern gjennom fredning etter lov om kulturminner. Også det nyere interiøret kan være aktuelt i denne sammenheng.
Reguleringsplansformål (1946); Tollbod.
Kommunedelplan Sentrum (2001); Offentlig formål, Byutviklingsområde C.
Byggeår:
1758-1763
Merknader fra SKE:
Arkitekt:
1759: Johan Joachim Reichborn
1946: Johan Lindstrøm (gjenoppbygging)
Kilde:
Hilbrandt Meyer 1764.
Trondheim tollbod fra 1910 er et påkostet anlegg for sin tid og fremstår som et representativt anlegg og et vesentlig innslag i Trondheims bybilde. Anlegget er tegnet av arkitekt Karl Martin Norum.
Tollboden ble oppført på nyutfylt grunn ved elveutløpet i 1910, på en tomt med strategisk plassering for kontroll med aktiviteter i havna, rett ved dampskipskai for utenlandstrafikken og med god oversikt for innseilingen til hele havna. Tollboden ble også lagt nær den nye jernbanestasjonens godsområde.
I senere år er området videre utfylt både nord- og østover så den opprinnelige stategiske plasseringen ikke lenger er synlig. Det foregår i 2008 dessuten en omfattende restrukturering og byutvikling i omgivelsene. Dette medfører også at nye hovedveier overtar for skipsfarten som viktigste transportnett i nærmiljøet der det blir større nærhet til E6 enn til kaikanten. "Rockheim", opplevelsessenter for pop og rock, er etablert i tidligere Mellageret på nabotomten i sydvest og åpnet i 2010.
Utenomhuselementer:
Gjerde. Gjerde som avgrenser gårdsplassen mellom fløyene og forhagene utenfor søndre pakkhusfløy. Følger eiendommens grenser mot øst, syd og vest, fra hovedbygningens østre hjørne, sydover rundt søndre pakkhusfløy og opp til søndre hjørne av pakkhusets gavl mot sydvest (ved rullestolrampen). Består av grinder med jernspiler innfestet mellom stolper av granitt. Har hele veien fundament av liggende, hugne granittblokker. Gedigent element som i materiale og utforming er nært beslektet med arkitekturen.
Eiendomshistorikk:
Det eldste tollregnskapet fra Trondheim er først registrert på slutten av 1500-tallet. Det skyldtes at Bergen tidligere hadde rett på all handel med utlandet nord for Bergen. Frem til 1620 var det slottsskriveren som sto for tollinnkrevingen. Han ble i 1604 utnevnt til toller, men beholdt sitt embete som slottsskriver. I 1620 ble Johan de Noquer tollforpakter. Det antas at dette ble et kortvarig forhold. I 1651 brant byens første tollbod ned, men ble bygget opp igjen på Brattøra ytterst i elveutløpet. I 1681 brant også denne bygningen, men ble straks gjenreist på samme sted. I 1671 hadde tollstedet en toller og fem betjenter. Tolleren hadde leilighet i bygningen. Det ble imidlertid etter hvert i så dårlig forfatning at kravet om ny tollbod meldte seg.
Ny tollbod ble oppført på Brattøra 1728 med separat bolighus for tollforvalteren ved Kjøpmannsgata mens tollervirksomheten var samlet i et firefløyet anlegg mellom bolighuset og elven med pakkhus, veierbod, ekspedisjon og kontorer. Brannfare og nærhet til sjøbodene på sydsiden førte til at en del av anlegget og halve bolighuset måtte rives allerede året etter oppførelsen. Det er dette gjenstående halve bolighuset som fremdeles står på den gamle tollbodtomten i Kjøpmannsgata 89.
Gjennom hele 1800-tallet ble dette reduserte bolighuset brukt som kontorer for tollinspektør og tollkasserer, mens den øvrige virksomheten foregikk i det andre bygningsanlegget ute ved elven. Det ble flere ganger modernisert og utført endringer, blant annet ble nytt to etasjers pakkhus i mur oppført i 1864 (St. meld. nr. 10, 1898). Eiendommen ble overdratt til Trondheim kommune i 1913 etter at ny tollbod sto ferdig på Brattørkaia 13B.
Entra Eiendom overtok eiendommen ved opprettelsen av selskapet fra 1. juli 2000.
Formål:
Formålet med fredningen er å bevare Trondheim tollsted som et kulturhistorisk, arkitekturhistorisk og tollhistorisk viktig anlegg i norsk historie og i Trondheims bybilde fra 1910. Fredningen skal sikre enkeltbygningene, bygningenes innbyrdes sammenheng samt kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet.
Begrunnelse:
Trondheim tollbod fra 1910 er et påkostet anlegg for sin tid og fremstår som et representativt anlegg og et vesentlig innslag i Trondheims bybilde. Anlegget har høy kulturhistorisk og arkitekturhistorisk verdi. Anlegget representerer en viktig institusjon og er et tidstypisk og arkitektonisk godt utformet anlegg. Det er oppført i jugendstil, og av høy arkitektonisk kvalitet med en utforming egnet til å markere tolletaten og statens tilstedeværelse. Anlegget er godt bevart og er autentisk i eksteriør og deler av interiøret. Anlegget er tegnet av arkitekt Karl Martin Norum.
Dyrkingsflate, avgrenset av steinstreng mot N, tippsteinsrøyser i kanten mot Ø. En større røys i SØ. Resultatet av kullprøven er år 1880 pluss minus 30 år.
Bygningen fra 1733 var opprinnelig oppført som kirke og verkstedsbygg for Tukthuset. Den ble ombygget til lokaler for Frostating lagmannsrett i 1920.
Anlegget utgjør et eget kulturmiljø med restene av Trondheims tidligere tukthus langs Kongens gate og Erling Skakkes gate. Det inngår i et område med mange andre gamle sosiale institusjoner som alle har markant og verdifull gammel bebyggelse som for eksempel Trondheims hospital med Hopitalskirken og Thomas Angells stuer.
Eiendomshistorikk:
Etter ombyggingen i 1770-årene hadde institusjonen sengekapasitet til 50 personer på de to loftene over hovedbygningens verksteder. Her var åpen ild forbudt, og oppvarmingen skjedde gjennom luker fra de underliggende arbeidsværelsene. Vestre del av hovedbygningen ble i 1788 avstått til en nyopprettet arbeidsstiftelse for fattigvesenet, fra 1822 overtatt av Kong Carl Johans Arbeidsstiftelse. Denne nye stiftelsen oppførte en rekke nye bygninger på vestsiden av de gamle, bygninger som ble overtatt av tukthuset da arbeidsstiftelsen flyttet ut i 1837. Disse bygningene fra 1822 ble revet etter nedleggelsen av fengselet i 1971 for å gi plass til nytt politihus (Kongens gate 87, i 2008 brukt av Skatteetaten).
Etter at hele anlegget var frigitt til sin egentlige funksjon, hadde tukthuset i 1840 et belegg på 100 personer. I hovedfløyen ved Kongens gate, øst for porten og i den tilgrensende østfløyens 1. etasje fantes fire værelser som overinspektøren benyttet, videre på vestsiden i 1. etasje en leilighet for institusjonens tilsynshavende (?økonom?), en vevstue for 10 innsatte med 12 soveplasser, en spinnestue som var arbeidsplass for 18 personer og hadde et tilsvarende antall sengeplasser, et verksted for to håndverksfanger, et undervisningslokale, et mottakelsesværelse for nye klienter, et stampe- og ullvaskingslokale og et rom der åtte personer kardet ull. I 2. etasje mot Kongens gate lå overinspektørens bolig og et lokale der man solgte institusjonens produkter. Med enkelte endringer forble dette hoveddisponeringen i anlegget til langt ut på 1900-tallet. Langs ytterveggen i hvert arbeidsrom fantes tilbygg med priveter utstyrt med ?trekkrør? for å redusere lukt.
I sydfløyen (nå Erling Skakkes gate 60) lå institusjonens kirkerom som ble lagrettsal i 1920 etter en nyinnredning av hele bygningen til bruk for Gula- og Frostating lagdømme.
På tomten ble deler også lenge benyttet til luftegårder, gravplass (siste gang omtalt i fortegnelsene over statens eiendommer 1842-43), blekeplass (siste gang omtalt i 1880) og gårdsplass og hage for direktøren (siste gang omtalt i 1932).
Hovedkilde for historikker: Tonte Hegard: Fredede hus og anlegg 4, Sør-Trøndelag, utg. av Riksantikvaren 1986. Supplert med opplysninger fra Ras arkiv, muntlige opplysninger 2008 og fortegnelser over statens eiendommer (St.meld. nr. 10 med forløpere).
Eiendommen omfatter restene av det tidligere Trondheims tukthus som ble anlagt her i 1733 og representerer nå landets eldste institusjonsbygg i sitt slag. Det var tidligere et anlegg i en nesten lukket firkant, men er i løpet av 1900-tallet delt i to etter brann og riving. Den søndre delen (Erling Skakkes gate 60) ble i 1920-årene ombygget til lokaler for Lagmannsretten. Den nordre delen (Kongens gate 85) var i bruk som kretsfengsel frem til 1971. Etter en større innvendig ombygging, benyttes den til kontorer. Den vestre delen ble revet og ga plass til nytt politihus med separat garasjeanlegg som sto ferdig i 1974 (Kongens gate 87, senere Skatteetaten).
Entra Eiendom overtok eiendommen ved opprettelsen av selskapet fra 1. juli 2000. Leietakere i Erling Skakkes gate 60 er i 2008: Lagmannsretten i 1. etasje, mens Entra selv bruker vestre del av 2. etasje og østre del er utleid til kontorlokaler. I Kongens gate 60 er det en bolig utleid i den lille bygningen innerst i østre del, mens resten av østre del siden 2005 er leid ut til firmaet Otium Sanserom som arrangerer kurs og leier ut møtelokaler. I vestre del er 1. etasje leid ut til kunstneratelier og visningsrom mens 2. etasje er leid ut til organisasjonen MOT.
Tukthusets historie til 1920/1970
Tukthuset hadde sin opprinnelse i Det Trondhjemske Veksthus som ble stiftet i 1650-årene, hovedsakelig et opfostringshus for piker, men tok også imot betlende kvinner og etter hvert generelt arbeidssky personer. Dette lå ved Domkirken og ble ødelagt ved bybrannen i 1681 da man også mistet tomten etter ny regulering. Først i 1732 maktet stiftelsen å reise en tvangsarbeidsanstalt som dessuten var hjelpeinnretning for fattigvesenet på den nåværende tomten som ble gitt av kongen og som ligger i sammenheng med en rekke andre sosiale institusjoner på Kalvskinnnet.
Anlegget ble etter hvert mer og mer en tvangsinstitusjon, og vesentligste beskjeftigelse var veving og spinning. Slaveriet fra 1830-årene muliggjorde en differensiering av belegget, men da dette ble nedlagt igjen i 1879 ble fangene igjen plassert på Tukthuset. I 1885 ble navnet Trondhjems Straffeanstalt, fra 1909 til 1920 Landsfengsel, og deretter frem til 1971 Trondheims Kretsfengsel, avd. C. I perioden 1965-71 ble anlegget brukt til soning for promilledømte.
Det opprinnelige anlegget fra 1733 var omgitt av et høyt plankegjerde og besto av en bygning ved Kongens gate og en ved Erling Skakkes gate. Pga. dårlig vedlikehold måtte mer eller mindre av disse bygningene rives ved en større istandsetting og utvidelse av anlegget til firfløyet rundt en gårdsplass i 1772, bekostet av Angell-stiftelsen. I 1775-76 ble det nye anlegget bordkledd og malt. I hovedsak er det dette anlegget som er bevart i de nåværende bygningene. En tegning av Gerhard Schøning fra denne tiden viser liggende panel opp til vinduene i 2. etasje på fasaden langs Kongens gate. Heinrich Kühnemann har vært foreslått som mulig arkitekt ved denne ombyggingen siden han benyttet en lignende symmetrisk utforming av hovedbygningen omkring en sentral gjennomkjørsel i Thomas Angells Stuer på naboeiendommen mot vest.
Formål:
Formålet med fredningen er å bevare det tidligere Trondheims tukthus som et kulturhistorisk, arkitekturhistorisk og institusjonshistorisk viktig anlegg i norsk historie og i Trondheims bybilde fra 1700-tallet. Fredningen skal sikre enkeltbygningene, bygningenes innbyrdes sammenheng samt kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet.
Begrunnelse:
Det tidligere tukthusanlegget er en av Norges eldste institusjonsbygninger. Anlegget ble oppført i 1733. Det har stor kulturhistorisk, arkitekturhistorisk og institusjonshistoriske verdi. Anlegget fremstår som et representativt anlegg og et vesentlig innslag i bybildet. Det utgjør videre en sentral del av det historiske institusjonsmiljøet på Kalvskinnet. Anlegget ble administrativt fredet i 1934.
NVE - Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen - Middelthunsgate 29
opphav
Byantikvaren i Oslo
informasjon
Bygningen er tegnet av arkitektene Fr. Lykke-Enger og Knut Enger og oppført i perioden 1962- 64 som administrasjonsbygning for Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen (i dag Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE).
NVEs administrasjonsbygg ligger som en frittliggende bygning i en åpen bysituasjon, og utgjør bybebyggelsens avslutning mot nordre del av Frognerparken. Tomten er flat og avgrenses av Middelthuns gate både mot vest og sør, mens Fridtjof Nansens gate avgrenser eiendommen i nord. Hovedfasaden ligger monumentalt vestvendt mot Middelthunsgate. Bygningen er langstrakt og buet, og følger parallelt den gamle del av Middelthunsgate. Bygningen er mot Middelthunsgate oppført i syv etasjer - den øverste etasjen er inntrukket. En bakfløy i seks etasjer er tverrstilt på bygningens østfasade. I tillegg er det to underetasjer. Hovedinngang er plassert i buens innside.
Det store bygningsvolumet er omgitt av en åpen park med beplantning hentet fra norsk natur slik som bjørk, furu og gran. Parkanlegget skal være utformet av landskapsarkitekt Grindaker. Her er også en bronseskulptur av en anleggsarbeider som er utført av Ottar Espeland (1913-96), samt luftinntakstårn utført i corténstål med dekor (anlagt i forbindelse med ombygging 2010-11). Det utvendige, fallende vannbassenget ligger langs hovedfasaden mot vest, og er utformet av Odd Tandberg. Inngangspartiet går i bru over bassenget. Vannbassenget er utformet i naturbetong med naturstein i forskjellige farger og størrelser. Anlegget gir assosiasjoner til en strømmende fjellbekk, og NVEs virksomhetsområde. Det henspiller sannsynligvis også på Frognerbekken som går i rør under denne delen av tomta.
Bygningen inneholder kunst av høy kvalitet som en integrert del av arkitekturen. Odd Tandberg står for utsmykningen av blant annet innsiden av brystningene i rotunden, søylene i inngangspartiet og bakveggen i vestibylen, alt i naturbetong. Nic. Schiøll har utsmykket fondveggen i kantinen.
Bygningens romdisponering både når det gjelder kontorer, andre arealer for ansatte så som fritidsrom, trimrom, legekontor samt tekniske installasjoner viser 1960-tallets idealer angående det gode arbeidsliv og effektive løsninger. Statsadministrasjonen vokste i etterkrigsårene, og særlig nye muligheter for energitilgang hadde offentlig og politisk oppmerksomhet.
Norges vassdrags- og energidirektorats hovedkontor fra 1964 er et eksempel på et påkostet kontorbygg fra etterkrigstiden, og for statlig byggeri på 1960-tallet. Bygget har høy arkitektonisk verdi, og er en fremragende representant for modernismen i etterkrigstiden. Det er oppført i et helhetlig grep, med høy materialkvalitet, integrert utsmykning samt arkitektoniske og kunstneriske elementer med referanse til NVEs virksomhetsområde. NVEs administrasjonsbygg følger kurvaturen i Middelthuns gate ved at bygningskroppen er gitt en lang slak bueform. Det formmessige grepet forsterkes ved utomhusanlegget og den private veien som leder inn til den lange hovedfasaden mot vest. Det store bygningsvolumet er omgitt av en åpen park med beplantning hentet fra norsk natur slik som bjørk, furu og gran. Parken er en viktig del av anlegget der enkel, stringent og modernistisk arkitektur kontrasteres av en friere parksituasjon.