ASKIM STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 99 Askim prestegård (Askim sogn). Den romanske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, (trolig) rektangulært kor med apsidal avslutning. I løpet av middelalderen ble koret forlenget. I 1877-78 ble en kirke av tømmer og med korsformet grunnplan reist like vest for den gamle som da ble revet (NK 15ff). Kirken står på (gnr. 99) Askim prestegård. I 1401 ble prestbolet ført kun som abud prestens uten navn men med skyldstørrelse (RB 142), og til tross for den uvanlig ordlyden var det nok et bruk av kirkestedsgården. Det er muligens dette prestbolet som menes når Rygh refererer at prestegården skal ha hett Koltorp (NG 49). Askimpresten Sigurd ga 1337 sine barns mor i arv en skyldpart i en gård samt ”alt þatt goz er þa stod a oeystra Askeimi: korn ok kyr ok yxn ok brunan hest ok alt annat goz j huarium sem þatt er” (DN V:118). Dette bør bety at Sigurd hadde visse rettigheter i Askim østre, om ikke i bruket så i alle fall i løsøret der. Opphavsgården i tiden da kirken ble reist bestod av prestegården og (dagens gnr. 2) Askim vestre og (3) Askim østre (jfr. Røgeberg 2003:300). Det finnes ifølge ØK flere gamle bruksnavn under prestegården, som Kløverud, Engen og trolig Tårnerud. I 1426 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Askeim (DN IV:829). Kirken har en romansk døpefont i kleber (NK 19). Deler av et gravfelt er bevart drøye 100 m sør for kirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
ASKVOLL, gnr. 22 Askvoll øvre (Askvoll sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian a Askuelli, BK 24a), og kort før dette nevnes presten i 1306 (sira Esteini a Askvelli, DN IV:62). Nåværende kirke bygd 1863 står på (gnr. 22) Askvoll øvre, på flata der Presteelva munner ut i Askvika. En tømmerkirke med korsformet grunnplan bygd 1859 brant i 1862. Nåværende kirke ble reist på branntomta. Kirken fra 1859 hadde erstattet en tømmerkirke reist i 1604 eller 1605 og revet før nykirken ble satt opp, og som i sin tur var blitt bygd til erstatning for en stavkirke revet samme året. Den eldste tømmerkirken målte 17x9 m (skipet) hhv. 5x6m (koret), kun det gamle stavbygde våpenhuset med tårn over ble gjenanvendt. Kort før 1709 fikk denne kirken bygd på en korsarm mot nord (Loftheim 1963:14ff, 82ff, Aaraas & al 2000a:268ff). Det finnes ikke gode argumenter for at kirkene på Askvoll før 1605 skal ha stått andre steder enn der den nåværende står, slik det hevdes hos ovennevnte forfattere. Ca. 1330 lå det høvelig med skyld til mensa, men kun én skyldpart til fabrica (BK 24a-b). Ca. 1600 var Askvoll hovedkirke med annekser på Øen, Hyllestad, Vilnes og Buelandet (JBB 130ff), i 1743 med annekser på Vilnes, Øen og Hyllestad, samt ”et capel i haved kaldet Bue” (Løyland 2006:304). Opprinnelig navn på Prestegården (Askvoll nedre) er Hvammr (jf JBB 132), et ”tapt navn” hos Rygh (NG 261), og den var prestebol ca. 1600 men ikke på 1320-tallet (DN VII:98). I åsen opp/nordøst for kirken heter det Kyrkjeleite, og elva som skiller Askvoll nedre fra Askvoll øvre heter Presteelva. Kirkegården ble utvidet i 1846, i 1858 (mot vest?), i 1872 (mot nord), 1901 (mot vest?), i 1907, i 1921 (mot vest) Den hadde hele tiden steingard (Loftheim 1963:233ff). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: ASK (ASKØY), gnr. 1 Ask (Strusshamn sogn). Kirken er nevnt i bispedømmets jordebok før 1350 (kirkna a Aske, BK 54a), men intet er ført mht. landskyld eller andre inntekter. Gården Ask lå i seinmiddelalderen til Munkeliv kloster, deretter bispestolen, så kronen, og til slutt adelige og/eller borgelige eiere, og den har hele tiden vært skattefri (Bendixen 1904:420). Før dette var gården lendemannsgård, og muligens kan presten herra Arne a Aske, nevnt før 1350 (BK 54a), være identisk med den høvdingættede Arne Ormsson (Skeie 1964:10f). Både Bendixen (Aarb. 1900 s. 170-71) og Rygh (NG 245) mener at innførselen i PN 134 (capella de Hope) i 1327-28 skal være et annet navn på kirken på Ask, hvilket faller sannsynlig. Nåværende (gnr. 3) Hop er nabogård til Ask i sør. Ut fra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper taler mye for at Hop er utskilt fra Ask i tidlig nytid, og gården er da heller ikke nevnt før i 1563 (Houp, NG 280). Aske er gårdsnavn og det middelalderske områdenavnet for nåværende Askøy var Fenring (NG 288). Ei vik drøye 300 m nord for nåværende hovedtun på (gnr. 1) Ask heter (bnr. 15) Kyrkjevika, mot vest ligger Oldervika og Askehamna. Navnet gir en klar antydning om at en kirke har stått på eller ved dette tunet. Bendixen (1900:170f) undersøkte terrenget på Ask: ” Navnet Kirkeviken (Kirkealmuens lending), paa en liden vaag, lige nordenfor Askenesset, peger hen paa, hvor stedet skal søges. Selve gaardparten Kirkevik synes ikke at byde paa nogen heldig plads for en kirke. Men paa den indenfor eller søndenfor liggende nabogaard, Mindet, viste opsidderen mig resterne af kirketomten, der laa paa søndre mark, ved en liden bæk, og en lav hammer, lige under ’Storgaarden’. For kort tid siden havde han her under rydning stødt paa en rad svære stene, som laa i ret linje n.v. – s.ø. Stenrækken, der endnu delvis var meget tydelig, kunde følges over bækken i en længde af 14 m., men var nordenfor denne noget indtrukket. Jeg tør dog ikke sige, om dette har været kirkegaardsgjærdet eller kirkens grundmure, men det sidste er det sandsynligste”. På ØK er det på gårdsvallet til Ask avmerket en parsell ved navn Mindet rett nord for tunet på Mellomgarden. ”Storgården” er navnet på bnr. 1/25. Etter at kirken på Ask ble revet ca. 1741 ble det opprettet et nytt kirkested på storgården (10) Strusshavn helt sør på Askøy, og ny kirke ble bygd her i 1744 men brant i 1861, jf. ID 84982. Nåværende kirke på Strusshavn ble bygd nær stranden i 1864, mens den foregående hadde stått litt lenger opp i det lille, trange dalføret der den gamle kirkegården fortsatt var synlig rundt 1900 (Bendixen 1904:412). Et fjell ved denne eldste lokaliteten heter Kyrkjefjellet (Skeie 1964:15). Kirken på Strusshamn ble betjent av en kapellan fra domkirken i Bergen (Domkirkens landsogn) fram til 1813 da Askøy kirke ble lagt til Fjell prestegjeld, og fra 1819 ble kirken betjent av presten ved St. Jørgens hospital i Bergen fram til pastor ved Fjell kirke tok over i 1842 (NG 279). Foruten Kyrkjevika nord for tunet på Ask, skal det i tillegg finnes en naturformasjon på gården kalt Vespeskåpet (= Vesper-, NK I/2:131). I 1936 reiste ungdomslaget Askestrilen et steinkors på stedet der kirkens alter skal ha stått (Skeie 1964:13). Nytt kapell med kirkegård ble etablert på (3) Hop i 1908 (Clausen & al 1958:21).
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Kirken er nevnt i bispedømmets jordebok før 1350 (kirkna a Aske, BK 54a), men intet er ført mht. landskyld eller andre inntekter. Gården Ask lå i seinmiddelalderen til Munkeliv kloster, deretter bispestolen, så kronen, og til slutt adelige og/eller borgelige eiere, og den har hele tiden vært skattefri (Bendixen 1904:420). Før dette var gården lendemannsgård, og muligens kan presten herra Arne a Aske, nevnt før 1350 (BK 54a), være identisk med den høvdingættede Arne Ormsson (Skeie 1964:10f).
Etter at kirken på Ask ble revet ca. 1741 ble det opprettet et nytt kirkested på storgården (10) Strusshavn helt sør på Askøy, og ny kirke ble bygd her i 1744 men brant i 1861.
Lokaliseringen av et eventuelt kirkested ved Asheim er uavklart. ASHEIM, gnr. 50 (=120) Asheim (Brekke sogn). Det skal ifølge Kraft (IV:797) tidligere ha stått kirke på (gnr. 120) Asheim (NG 194). ”På en flate øverst i Kirkebakken, syd-sydvest for husene på Asheim, støtte man for kort tid siden under en åkerrydning på noen steiner som lå i en halvrunding. Flaten utgjorde ½ mål jord. Etter sagnet var det planlagt en kirkegård som dog aldri blei oppført. Det rimeligste er at man har påbegynt en kirkegård der (…) Sommeren 1931 var han som skriver dette, på Asheim. En eldre, ansett bonde på garden holdt fast på den mening at der på Kirkebakken på Asheim hadde stått en kirke” (Engesæter 1944:79). Bendixen (1903:164) gjengir et kirkeflyttingssagn: ”Etter sagnet var der paa gaarden planlagt en kirkebygning, som dog aldrig blev opført, da Brekke blev fundet heldigere, og tømmeret skulde her, som andetsteds, være drevet didover”. Gården ligger tvers av Risnafjorden for kirkestedsgården (59. 61=129. 161) Brekke. (Kildetekst ved Jan Brendalsmo, NIKU, 2016)
ATRÅ (TINN, hovedkirke), gnr. 73 Tinn prestegard (Atrå sogn). Nåværende kirke, en langkirke i panelt tømmer, står på Tinn prestegard, hvis opprinnelige navn er Atrå (NG 262). En stavkirke ble revet tidlig på 1830-tallet og nåværende kirke ble reist i tiden 1833-36. Det ser ut til at nykirken er reist noe til side for der stavkirken sto: ”Da vart det fastsett å flytja kyrkja noko lenger vest og utvida kyrkjegarden”. Videre at i 1829 ble det bestemt at ”same vår vil stein vera framkøyrd og muren [dvs. grunnmuren?] påbyrja (…) Ved nybyggjingi vart kyrkjegarden utvida og haugen på nordsida utjamna, og i 1934 vart kyrkjegarden utvida mot aust med pålag 1 dekar av prestegardsjordet” (Høgenhaug 1936:22ff). Dette må oppfattes som at nykirken ble reist mens stavkirken fortsatt sto. Jens Nilssøn nevner på 1590-tallet de fire kirkene i prestegjeldet (Atrå, Dal, Mæl, Hovin), ”oc findis ingen flere kircker eller capeller, vden vid 2 eller 3, som haffuer verit i pauedommet oc er nu lang tid forleden nederbraatt” (JN 16). Hans referanse er muligens til noen av de mange tradisjonsbelagte kirkene rundt Møsvatnet. Det ser ut til at det har ligget en større gravhaug rett ved kirken: ”Etter messa gav folk seg alltid god tid på Kyrkjehaugen utanfor kyrkjeleet. (Haugen er no utjamna)” (Gjøystdal 1936:18). Rett ned for kirken, ned mot elva Gøyst, heter det Kyrkjemyre. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Fornminne: Hule. Tykt jordlag på bunnen med følgende funn: T 10278-81 Spissen av harpunlignende redskap av bein, pren av bein, firkantet stykke av bein, avsagd i begge ender, leddbein med forskjellige innskjæringer. (Tilvekst 1912). Rester av ildsed funnet på forskjellige steder inne i hulen. Kullrester viser at det ble brukt furuved. Hulemalerier på veggene, ca 20 tegninger av dansende menneskefigurer. Figurene er malt med en slags rødfarge trolig av knust stein og dyreblod eller dyrefett. Hulen er forholdsvis stor og rommelig. Det er ca 50 m fra åpningen og inn til tegningene på bergveggen, hvor det er helt mørkt. Huleåpningen ligger ca ? m lavere enn terrenget utenfor, i en dyp sprekk i fjellet. Hulen ble oppdaget av Emil Mikalsen (senere ) i 1912. Først ned i hula var Johan Nicolaysen, Peter Busch og Wilhelm Mikalsen. Solsemhula ligger ca. 1700 m nordøst for bunnen av Solsemvågen, 78 meter over havet. Fra sjøen skråner terrenget jevnt oppover til ura som begynner 52 meter over havet. Herfra er stigningen temmelig bratt da ura består av store, utraste fjellblokker. Adkomsten til hula er gjort enklere med ryddet sti fram til huleåpningen og jerntrapp nedover de første meterene innenfor åpningen. Hula deles naturlig i tre avdelinger. Den forreste er fylt av ur i elleve meters lengde. Så er det en innsnevring og deretter er det midtre rommet som er tolv og en halv meter langt i en mer vestlig retning. Så dreier hula igjen i vestlig retning og utvider seg til det innerste rommet ca. tolv meter langt og opptil fem og en halv meter bredt. Veggene møtes til slutt i en spiss vinkel. Dagslyset når til den forreste delen av den midtre avdelingen. Malingene er i det innerste og mørkeste partiet i hula. De er på begge veggene, flest figurer er det på østveggen. Figurene er malt med rød farve. L. Schulerud undersøkte malingen i forbindelse med Th. Petersens undersøkelser i 1912 og 1913 og fant ut at den bestod av jernoksyd blandet med pulver av en ufarget steinart. Motivene er en stor korsformet figur der den vannrette streken er 3,45 m lang og den loddrette er 2,75 m og menneskefigurer, noen med fallos. Figurene er en del utvasket, slik at en del konturer er utydelige. Den innerste figuren er en halv meter fra hulens indre avslutning. Under en av figurene er det en del stein med rødmaling som tyder på at fargen har dryppet ned eller at maleren har sølt med fargen. I kulturlaget i hula og mellom steinene på golvet er det funnet mye beinmateriale fra forskjellige arter av fisk, fugl (deriblant geirfugl), dyr og menneske. Det er også funnet forskjellige typer skjell og trerester (kull) vesentlig av furu som praktisk talt ikke finnes på øya lenger. Det er funnet seks gjenstander av bearbeidet bein, den mest spesielle er en fuglefigur laget av oksebein som man mener forestiller en geirfugl. Det er funnet en pilespiss av mørk fiolett skifer og to bruddstykker av en slipeplate av kvartsitt.