BOKN, gnr. 10 Boknaberg (Bokn sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 10) Boknaberg er i 1620 (Buckns kiercke). Kirken har en døpefont i kleber, datert til 1100-tallet (Solhaug 2001:31), så kirkestedet må likevel regnes å være fra middelalderen – spesielt også fordi det ikke knytter seg noen tradisjon til at døpefonten skal være flyttet til Bokn fra en annen kirke. Kirken på den gamle storgården Boknaberg har til alle tider stått ved Kyrkjehaugen i den nordøstre del av middelaldertunet. I 1664 var gården fortsatt adelsgods. Muligens var kirken som ble revet i 1686 en middelaldersk stavkonstruksjon. Denne ble erstattet av en liten tømmerkirke. I 1847 ble ny kirke vigslet på samme tuft som den eldre, som var revet i forkant. I mellomtiden ble kirkelige tjenester holdt i den da nybygde løa på gården Laupland. Sakristi og kor ble bygd til i 1933. Nabogården (9) Sæbø i nordøst var på 1500-tallet bortbygslet mensalgods, noe som er en indikasjon på et tidligere prestebol til Bokn kirke, hvilket er i overensstemmelse med lokal og lokalkirkelig tradisjon (Lindanger 2001:292ff). Rundt 1620 var Falnes hovedkirke med annekser på Bokn, Ferkingstad og Åkra (St.S. 128f). Kirkegården er blitt utvidet i 1950 (to dekar mot vest, på andre sida av veien), i 1990 (fire dekar mot nordøst (Lindanger 1997). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
BOLSØY, gnr. 17 Bolsøy (Bolsøy sogn). Eldste omtale av kirken er i 1589 (Bolsøe kircke, Thr.R. 66), den lå da som anneks til hovedkirken på Veøy. Kirken sto på (gnr. 17) Bolsøy, en gård som utgjør det meste av øya. Kirken ble i 1661 beskrevet som en stavkirke, men med korsformet grunnplan da det på et tidspunkt (muligens 1660) mest trolig var bygd til tverrskip mot nord og sør. I 1727 ble det reist ny kirke på stedet, en tømmerbygning med korsformet grunnplan. Den eldre kirken sto da til nedfalls, men trolig ble den stående til den nye var ferdig (pers.kom. B. Austigard 2007). På slutten av 1800-tallet ble kirkestedet flyttet noen kilometer mot øst og ny sognekirke bygd på (14) Røvik inne på fastlandet (BF 110-5-1). Bolsøy var anneks under Veøy fram til 1740 da det ble utskilt som eget kall (NG 278). Gården ble kjøpt av erkebiskop Aslak Bolt i 1432 og lagt til domkirkens mensa (AB 127). Åsen rett opp/nord for gravplassen heter Kjerkjehaugen. Ca. 100 m sørsørvest for kirketufta ligger rester av et gravfelt, og i tilsvarende avstand mot sørsørøst står den enorme bautaen "Trollpila". Begge fornminner befinner seg på den samme ryggen, og trolig har dette opprinnelig vært et sammenhengende gravfelt som også har sin fortsettelse i et fornminneområde om lag 200 m øst for bautaen. Sognet er nevnt på to steder i Aslak Bolts jordebok i 1432 (Bølingxøy sokn, AB 126, 128).
Lokaliseringen av den navngitte kirkestedene i middelalderbyen Borg (Sarpsborg) er uavklart. Tre kirker er kjent fra middelalderbyen (Sarps-)Borg: St. Olav, Sta. Maria og St. Nicolai. Samtlige av disse stod i – eller i umiddelbar nærhet av – middelalderbyen, og samtlige var nedlagt før 1590-tallet (St. 34, JN 113 note 2). Det er antatt at Nikolaikirken med kirkegård er lokalisert. Kirkeruinen er fremgravet og konservert, jf. ID 50755. Bakgrunn for grov lokalisering av de andre kirkestedene er dette: Det er antatt at Mariakirken hadde tilknytning til kongsgården, at den lå innenfor ringvollen, og at den trolig var oppført allerede i Olav den helliges tid. Siste gang Mariakirken omtales er i 1207 i Baglersagaen. Kirken var trolig i fortsatt bruk 1219-19. Biskop Øysteins jordebok omtaler både en Nikolaskirke og en Olavskirke omkring 1400. (Norseng, P. G. 2005:162ff, 171-172, Østfolds historie 2). Sarpsborg by brant 1567, og byen ble som følge av dette forlatt og en ny by reist ved Glommas utløp – Fredrikstad. I 1575 ble det gitt tillatelse til å ta stein fra to da forfalne kirker i Sarpsborg. Fortsatt i 1642 var ruinene av to steinkirker synlige. Ved jordfallet i 1702 raste størstedelen av det gamle byområdet innenfor vollen i elva (NK 213). I prostens redegjørelse av 1743 het det likevel at ”der findes endnu [i den ældgamle norske kiøbstad Sarpsborg] tegn af 2de andre kirkegaarde, den ene kaldet Mariæ, den anden St Nicolai kirker” (Røgeberg 2003:206). Utfra disse opplysningene er det således rimelig å anta at den bevarte ruin av en steinkirke som ennå finnes i Sarpsborg, er restene av St. Nicolai. Referansene på 14- og 1500 tallet til prest/sogneprest, prost, kannik og prestegård i Sarpsborg bør trolig relateres til St. Olavskirken, da denne er nevnt med sogn i dette tidsrommet. Trolig var de to andre kirkene på dette tidspunkt annekser til St. Olav. (Tekst med bidrag fra Jan Brendalsmo, NIKU)
BORGE, gnr. 25 (=93) Borge (Borge sogn). Eldste omtale av kirke på (gnr. 93) Borge er i 1432 (kirkian a Borgom fimtungen, AB 95), men prest på stedet er nevnt allerede i 1335 (Arne prestr a Borghom, DN IV:217). Nåværende kirke, en nær kvadratisk bygning, står på en markant åsrygg opp for sjøen i øst. Trolig har det vært i alt seks kirker på Borge før den nåværende ble reist, og samtlige av de eldre ser ut til å ha stått på om lag samme stedet. I 1652 sto kirken til nedfalls, og nybygget ble reist i 1658-59, en (trolig) tømmerbygning med korsformet grunnplan. Bygget ble reparert i 1702, men allerede i 1725 ble det omtalt som brøstfeldig. Ny kirke sto ferdig i 1730, en langkirke i tømmer med korsarm på skipets nordside og et mindre sakristi bygd inntil koret mot sør. 40 år seinere ble det bygd til en korsarm mot sør, og kirken sto da med korsformet grunnplan. I 1797-1801 ble det bygd ny kirke. Nybygget ble revet av en storstorm i 1798 og gjenoppført året etter i tømmer med korsformet grunnplan, slik som forgjengeren (notat av E. Vea 1983, RAA). I 1896 brant kirken som følge av lynnedslag. Ny kirke ble reist som en treskipet langkirke i tømmer med små, spisse tårn over både skip og kor, innviet 1898 (Sandness 1970). Denne brant ned til grunnen i en vinterstorm i februar 1983. Nåværende kirke ble innviet 1987, som synes rett øst for de eldre kirketufter. En eldre kirkegård ligger rett vest for nåværende kirke, og her er synlig ei tuft etter en eldre kirke. Det kan se ut til at denne kirkegården er blitt anlagt på en gårdshaug med datering til middelalder. En annen gårdshaug ligger noe mot vest der prestegårdstunet er (Gabrielsen 1998:46 m/ref.). I 1750 var kirkegården innhegnet ved en steingard (Wolff 1942:41). I 1589 var Borge residerende kapellani under Buksnes hovedkirke (Thr.R. 85), i 1743 var den hovedkirke med (nyopprettet 1740) anneks på Valberg på østsiden av Vestvågøy, og situasjonen var den samme i 1817. Prestegårdstunet lå rundt 1800 rett opp for kirken, trolig der nåværende kirke står (Colban 1818:50, Mordt 2008:190, NG 321). Noen hundre meter vest og nordvest for kirken ligger flere hustufter, derunder en fra folkevandringstid/vikingtid med største mål 80x9 m – trolig en gildehall ut fra funn av gullgubber og importert glass. Ned for kirken, ved sjøen, er det registrert 20 nausttufter, og de fleste er datert til jernalder. På (92) Bøstad få kilometer nordøst for kirken er det registrert (rester av) et tunanlegg, med fire tufter i rad, datert til jernalder (Simonsen 1991:69f, Gabrielsen 1998:46f m/ref.). (kartreferanse: DR 238-5-2). (Oppdatert tekst 20.06.2016, Jan Brendalsmo)
Den middelalderske steinkirken, som hadde rektangulært skip og et smalere, rektangulært kor ble i 1861 erstattet med en ny steinkirke samme sted (NK 177ff). Kirken står på (gnr. 62) Borge store, som sammen med (dagens gnr. 17) Borge lille trolig var opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1397 ble prestbolet ført som Prestbolet Vphus og med skyldstørrelse (RB 493), rimligvis et bruk av en gård, og på 1570-tallet lå Ophuiss med bygsel til mensa ved Torsnes hovedkirke (St. 32). Dagens (54. 55) Ophus er ifølge Rygh opprinnelig part av nabogården (56-58) Hunn (NG 273). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør Hunn og Borge ha vært selvstendige gårder i yngre jernalder. Prestbolet på Ophus viser derfor trolig til en tidligere nedlagt kirke på Hunn (se nedenfor), og at prestbolet der i 1397 ble benyttet av presten til Borge kirke. 1540 nevnes kirckebiærgit som grensemerke i en grensegang for Lille-Borge (DN V:1101). Få titalls meter nord for Borge kirke ligger restene av et gravfelt.
Fornminne 1: Rundrøys med gravkammer (lengde 0,7 m, bredde 0,35 m, høyde 0,18-0,30 m) indre rommet. Mål: diameter 2 m, høyde 0,3 m. Ca 2 m N for fornminne 1: Fornminne 2: Rundrøys. Et indre rom (0,4 m, høyde 0,3 m). En stor, flat stein dekker delvis det indre rommet. Mål: diameter 2 m, høyde 0,3 m.
BORGUND ST. PETER, gnr. 43 Borgund (Borgund sogn). Eldste omtale av kirken er i 1309 (ecclesie sancti Petri de Borgund, DN III:79, VI:71). Nåværende kirke står på (gnr. 43) Borgund, på et høydedrag sørøst på øya. Kirken brant i 1904, og det ble i den sammenheng gjennomført en bygningsarkeologisk undersøkelse av ruinen før reparasjonsarbeidene tok til. Bygningen er i dag en steinkirke med korsformet grunnplan og lengdeakse nord-sør, der østre korsarm utgjøres av et middelaldersk kor og den østligste del av dettes skip, og der vestre korsarms østligste del utgjøres av middelalderkirkens vestligste del av dens skip. Denne eldre steinkirken er blitt reist tidlig på 1100-tallet, den var bygd av tuktet gneis og granitt og hadde kleberkvader kun i utvendige hjørner. Målene (innvendig) var 12,9x8,9 m (skipet) og 6,5x5,8 m (koret). Den hadde sørportal i koret og vestportal i skipet, eventuelle andre portaler var ødelagt ved ombyggingen i 1632-33 da nordre tverrskip ble oppført og det søndre i 1868. Det har vært uklarhet mht. hvilken dedikasjon den nåværende Borgund kirke har hatt: Sta. Margaretha eller St. Peter (Strøm II:60f, Aars 1905). Likevel synes identifiseringen av den som St. Peters kirke rimelig sikker, i og med en innskrift fra 1632 på kirke på bygningen. Her heter det av stein er tatt fra Margarethakirken for å bygge/utvide den stående kirke Dicitur & Petri (den kalles også etter Peter) (Kloster 1957:354ff m/ref.). Videre har begrepet Petærskirkiu sokn j Borghund/Ste Peders kircke soghnn holdt seg gjennom hele middelalderen fram til 1568 (DN XI:729), mens Kristkirken var blitt nedlagt før 1432 (AB 131, 133, 136), Mathiaskirken i 1432 (AB 135) og for Margarethakirken har vi ingen omtale etter 1309 (DN XV:1). Sognebetegnelsen er ikke nødvendigvis et bevis, da slike betegnelser kan holde seg lenge etter at en kirke er lagt ned, men nærmere 300 år er et for langt tidsspenn. Et brev av 1290 (DN III:28), om en strid mellom Kirke og kongemakt i Nidaros, gir ut fra sammenhengen en klar antydning om at presten ved Peterskirken i Borgund også var kannik i Nidaros (jf også DN XII:597, 1540). Tilsvarende mht. konflikten i 1309 (DN VI:71 osv.), der erkebiskopen hadde utnevnt presten ved Peterskirken til biskop på Færøyene. I 1538 (DN II:1125) omtales Borgund som sted for fylkestinget, hvilket indikerer at Peterskirken var fylkeskirke. Ved visitas på 1430-tallet skulle biskopen ha j Borgund v næter (AB 190). I 1589 var Borgen kircke hovedkirke med annekser på Haram, Vigra, Skodje og Vatne (Thr.R. 63). Haram fraskiltes som eget prestegjeld i 1702, Skodje i 1858 (NG 173). Rett øst for kirken ligger en bratt ås kalt Tinghaugen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKI ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)