BORGUND ST. MATHIAS (alt. ANDREAS APOSTELEN), gnr. 9 (=56) Kyrkjevoll (Borgund sogn). Eldste omtale av kirken er i 1331 (Mathios kirkia j Borghund, DN XVIII:11). Den treskipete stavkirken fra rundt 1200 står på (gnr. 56) Kyrkjevoll. Den ble i 1877 overdratt Fortidsforeningen. Rundt 100 m mot sør står nykirken fra 1868, uten egen kirkegård, da den gamle ved stavkirken fortsatt brukes. Stavkirken har rektangulært skip (7,4x6,1 m) med smalere, kvadratisk kor (3,4x3,4 m) med apsidal avslutning og svalgang rundt hele. Kirken har portaler i skipet mot vest og sør, og i koret mot sør. Søylene har hatt kapiteler med utskårne masker. Det middelalderske steinalteret med dekkplate med relikviegjemme er bevart. Utenfor kirkegården, sør for kirken, står støpulen fra rundt 1250. Muren som avgrenser kirkegården ble bygd på slutten av 1800-tallet, og det ble samtidig opparbeidet en grusgang rundt kirken (Aaraas & al 2000b:288ff, Heiberg 1970:39). En runeinnskrift på en av midtromsstavene i kirken (kirkia a Kirkiuuelli) er på språklig grunnlag datert til ”ikke yngre enn 12te Aarhundre”, noe som er i overensstemmelse med de stilhistoriske dateringer av portaldekoren (Heiberg 1970:37, jf NG 76). Innholdsmessig kan innskriften tolkes å vise til gårdens/gårdeierens eierforhold til kirken. Rester av en svalgang eldre enn den stående kirken ble i 1969 funnet under golvet (Anker 2000:106 m/ref.), noe som kan antyde gjenbruk av materialer fra en eldre kirke i den stående – som for eksempel nevnte midtromsstav. Før ca. 1340 lå det nær godt med skyldparter til både mensa og fabrica (BK 45a-46a). På slutten av mensafortegnelsen ble det notert at Liggr þetta alt til prestekiu vm dagha sira Olafs medan hann syngr a Borghund en sidan stendr til miskunnar þess byskups er þa rædr firir (BK 46a). Hvilket vel bør bety at etter at sira Olaf var gått av, sto det til biskopen å disponere mensalgodset, hvilket igjen bør bety at Borgund kirke på denne tiden sto i fare for å bli anneksert. Og/eller at sira Olav var den siste av en rekke høgendesprester på gården. Til støtte for denne siste tolkningen ligger brevene fra 1331 (DN XVIII:11-12), der biskop (erkebiskop? – DN er uklar på dette) Eilif bygslet bort eiendom under fabrica samt utstedte avlatsbrev for de som ga gaver, da Mathios kirkia j Borghund på dette tidspunkt var niðrfallæ komen. Ifølge en nedtegnelse fra 1668 skal kirken ha vært viet apostelen Andreas (Heiberg 1970:37, jf NG 75), så muligens kan kirken ha blitt nydedisert etter reparasjonen. Alternativt at det her kan være snakk om to forskjellige kirker, og at en Andreaskirke ikke er belagt annensteds; kirken på Kyrkjevoll ser gjennom de skriftlige middelalderkilder og gårdsnavn i området ut til å være temmelig sikkert belagt som en Mathiaskirke (DN II:371, XVIII:11, 12). Det bør samtidig bemerkes at det fra kirken er bevart en klokke fra 1200-tallet med innskriften Sanctvs Lavrencivs (Aaraas & al 2000b:298), hvilket viser at grunnlaget for å bestemme en kirkes helgendedikasjon tidvis kan være noe usikkert. Ifølge tradisjonen skal Borgund stavkirke være oppført ”af Talienara (Italienre), som kom fra Valdres, hvor de første havde opført Hurum og Lomen Kirker” (Heiberg 1970:9). Det ble ikke ført prestebol til kirken rundt 1340, selv om 14 mmb i Kyrkjevoll da lå til mensa (BK 45a-b). Ca. 1600 lå Borgund som anneks til hovedkirken på Tønjum (JBB 150ff). På forespørsel fra stiftsdireksjonen i 1867 svarte sognepresten at kirkegårdene i Borgund og Tønjum ikke behøvde å utvides, da de etter loven hadde tilstrekkelig areal i forhold til folketallet (Nesse 1968:66f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
BOTNE ST. NICOLAY (hovedkirke), gnr. 61 Prestegården (Botne sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor står på (gnr. 61) Prestegården. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Prestegården også (dagens gnr. 60) Knatten, (62) Haugan, (63) Gunnerød og trolig flere regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Dennes navn må ha vært Botne (jfr. NG 64). I 1398 ble prestbolet ført som prestbolet uten navn men med skyldstørrelse (RB 75), rimligvis et bruk av kirkestedsgården (RB 75). På 1570-tallet lå det en liten skyldpart (i) Kirkethegenn til fabrica ved Botne kirke (St. 82). I registeret til dette kildeskriftet er det foreslått at det dreier seg om en part i (gnr. 99) Teigen i Hillestad sogn (St. 282). Dette er trolig feil. Teigen (99) er en svært sein gårdsdannelse, mest sannsynlig utskilt fra (97) Krone på 1800-tallet. Mer trolig er det at Kirketeigen i dette tilfellet er betegnelsen på en fysisk teig av kirkestedsgården, i og med at skylden er ført under kirkens fabrica. I mars 1442 var det visitas på Botne (DN XI:172), så også i februar 1445 (DN XI:179). (kartreferanse: CK 035-5-3). (Kildegjennomgan til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Botnedalen (Kyrkjehaugen, Kirkehaugen) kyrkjestad / Botnedalen kyrkje
opphav
Telemark fylkeskommune
informasjon
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er ID 96312. Tegning.: Johan J. Meyers tegning (1921) av grunnplan for kirke, Botnedalen, Mo, Tokke, Telemark. Tegningen er basert på funn av rester av fundamentet. I 1965 ble det samme området undersøkt arkeologisk, uten at de sporene Meyer dokumenterte i 1921 ble gjenfunnet. Området er nå neddemmet.
BRANDSØY, gnr. 18 Brandsøy (Kinn sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian j Bransøy, BK 20a), yngste omtale ca. 1350 (Branzøyjar sokn, BK 32b). Kirken skal ha stått innved tunet på vestsiden, på Brandsøyneset, på bnr. 15 under (gnr. 18) Brandsøy. I dette området er det ved jordarbeider funnet en stor helle der kirken etter tradisjonen skal ha stått, samt en barnekiste: ”Me veit og kvar gravstaden var – for ein del av han. Då dei tok veiter i hagen i den tid far hadde garden, fann me botnen etter ei litt stor barnekiste. Den låg aldeles heil, var komen ned i noko leire og var vel bevart, nokre sidefjøler var ramla ned på to kantar. Alle stader der me fann merke etter graver, låg fjølene for aust-vest. Ingenting vart oppteke, alt vart gøymt att. Der me fann desse merka etter graver, kan gravstaden berre ha gått utetter. Mot sud, aust og nord møtte han berg. Kyrkja kan berre ha stade nord for gravstaden, anten der husi til planteskulen no står – eller der eplehagen er no. Kyrkja vart i biskop Svanøy si tid (1662) flytt til Svanøy, fortalde dei gamle. Dei fortalde det soleis: Det var bestemt å flytte kyrkja frå Brandsøy til [gnr. 98] Stavang, og timberet var flota dit bort. Men biskop Svanøy vilde ha kyrkja til Svanøy, og ei natt hende det underet at timberet av seg sjølv losna frå land og ròk over til Svanøy,- det måtte altso vera eit teikn på at kyrkja skulde vera der. Men mange trudde at drengjane til futen, som budde på Svanøy, hadde havt seg ei travel vakenatt den natti. Korsen vart og flytt til Svanøy, sa dei gamle” (Hødal 1951, Buckholm 1998:17). I BK ca. 1330 er kirken ført med sogn, godt med mensalgods men knapt noe til fabrica, samt tiende (BK 20a-b). På den nedlagte kirkegården på (gnr. 117) Svanøy/Bru står et steinkors, og ifølge tradisjonen skal St. Olav ha reist korset på kirkestedsgården Brandsøy før det så i ettertid skal være flyttet til Svanøy. Ca. 1330 ble det ført kun ½ laup i landskyld til fabrica men svært mye til mensa, samt tiende (BK 20a-b). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Eldre beskrivelse: Det fins ingen synlige spor etter kyrkja. Jf. Informanten skal det ha vorte gjort funn av ei vidjefletta barnekiste noko A for kyrkjestaden. Ei stor steinhelle skal og vere funne i området utpeikt som kyrkjestaden.
Furulund og Berger kirker var på 1600-tallet svært forfalne, og ny kirke ble i 1648 ved kongelig bevilling tillatt bygd på (gnr. 33=106) Brandval (NG 246). Furulund middelalderkirke stod på (13=86) Kirkhus som tidligere var bruk av (gnr. 12=85) Foss men er i dag eget gnr. Jf. ID 11732. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)