DAVIK, gnr. 17 (=104) Ytre Davik (Davik sogn). Eldste omtale av kirke på Davik er ca. 1330 (kirkian i Dauikum, BK 9b). Nåværende kirke bygd 1886 står på (gnr. 104) Ytre Davik, på strandvollen der hvor Storelva munner ut i fjorden. Den erstattet en tømmerkirke med korsformet grunnplan bygd 1750. Nykirken ble reist ”på tuft nær den gamle kyrkjetufti”, men uvisst i hvilken retning. Kirken fra 1750 hadde i sin tur avløst en liten langkirke i tømmer bygd 1655, og som igjen hadde avløst hva som vel var en middelaldersk stavkirke (Aaland 193954ff). Muligens sto de tre eldre kirkene på samme tuftsted. Ca. 1330 lå det høvelig med skyld til mensa, men kun 3 kyr til fabrica (BK 9a-b), mens det i 1351 ikke lå noe til fabrica (BK 19a). I Bergen bispedømmes jordebok er Davik kirke tilføyd med en yngre hånd i fortegnelsen over treårskatedratikum, men uten beløp, mens den er ført med de øvrige kirker i gjeldet mht. tiende og landskyld (JBB 77, 106). Til fabrica lå det ca. 1600 kun tre landskyldparter, samt inntektene av 8 kirkekuer og kirkeparten av tienden Kirken lå da som anneks under hovedkirken på Eid (JBB 106). I 1743 var Davik hovedkirke med annekser på Rugsund og Ålfoten (Løyland 2006:321). 50 m øst for kirken ligger Håkonshaugen, en gravhaug fra eldre jernalder (Aaland 1939:181). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
DEGERNES, gnr. 193 Kirkeng (Degernes sogn). Kirken står på (gnr. 193) Kirkeng. Den romanske steinkirken, som hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor, ble revet i 1862 og dagens teglkirke oppført samme sted (NK 29). Ifølge Rygh er både Kirkeng og nabogårdene i nord (116) Stentorp og (117) Bjørneby deler av den opprinnelige kirkestedsgården Digranes. Kirkeng kaltes ca. 1400 i Ængium (1723 Eng) og har først seinere fått tillegget Kirk-, og den var Rakkestad-prestens anneksgård i tiden etter reformasjonen (NG 117). I 1400 ble det ikke ført prestbol til Degernes kirke (RB 157), og på 1570-tallet lå det heller ikke bygselparter i kirkestedsgården til mensa ved Rakkestad hovedkirke (St. 26) og som kunne ha vært en indikasjon på et tidligere prestbol på Degernes. Heller ikke i diplomatariet (fra 1368 og utover) nevnes prest ved kirken, så trolig har den seinest fra tiden etter Svartedauden ligget som anneks til Rakkestad kirke. I 1400 het det at lligger biscop firir Rakkastadir [Oss ok Giurdine (fra [senere tilføyet) iij neter at fornno ok ij neter firir Dyggra ness ok [Wttanskooghs kirkiu (fra [senere tilføyet) ok tha skulli fylghia x hudir j cathedraticum en æi hafuum wer fleri neter leghit en thriar, ok stondum fiorar en cathedraticum æi meira tekit en vj hudir firir allar thessar kirkiur (RB 564f).
DOLM ST. COLUMBA(?) (HITRA), gnr. 20 Dolm (Dolm sogn). Eldste sikre omtale av steinkirken på (gnr. 20) Dolm er i sogneprest Johan Størens beskrivelse av Hitra prestekall i 1774 og hvor den kalles Dolmøe Kirke. Reformatsen av 1589 omtaler kun hoffued kircken i Hijtterens prestegieldt. Inntil da hadde benevnelsen vært amundaas (AB s. 117, 117) i 1432, Amundaraas prestdøme (DN V:630) i 1433, Amundoss prestageld (DN V:868) i 1470 og Amundaas prestegeld (OE s. 79, 81, 91) i 1533. Første gang prestegjeldet kalles Hitra (Hytterenz prestegeld) er i 1558 (NRJ V:32b). Eldste betegnelse på Dolm som prestegård er i 1723, og for så vidt i 1661 (Dolme och Wnddaas prestgrd). I og med at Reformatsen 1589 ikke fører opp Undås som annekskirke under hovedkirken i Hitra prestegjeld må kirken på Undås innen denne tid være nedlagt. Trolig kan vi sette nedleggelsen av Undås kirke og Dolm kirkes overtagelse av hovedkirkestatus i samband med navneskiftet fra Amundaraas til Hijtterens prestegjeld. Dette ser ut til å ha skjedd en gang mellom 1533 og 1558. At Dolm ikke er nevnt med skatteytere i 1520-21 har nok sammenheng med at den var en kannikgård. Steinkirken på Dolm er blitt utsatt for lynnedslag og brann ved flere anledninger (1674, 1704, 1771, 1848, 1920) og dermed kraftige gjenoppbygginger. Kirkens skip er temmelig bredt i forhold til lengden, og koret er bredere enn det er langt. Murene er tynnere enn på de vanlige romanske trønderkirkene (1,2-1,3 m). Fortanningsstein som stikker ut av skipets østvegg i sør viser at skipet er bygd før koret. Skipet har motstilte portaler mot nord og sør og har trolig ikke hatt vestportal. Den eneste portalen som trolig er opprinnelig, korets portal mot sør, er rektangulær i utvendig åpning. Her er også det eneste stedet vi finner anvendt enkelte kvader (kleber), i de øvrige portalene og de utvendige hjørner er det kun tuktet bruddstein. Det øvrige murverket består av mye store steiner, og generelt har steinene uregelmessig størrelse. Utvendig på korets nordvegg stikker det fram fortanningsstein for et sakristi som aldri ble bygd. Samlet gir dette et klart inntrykk av at Dolm kirke er bygd i seinmiddelalderen. På grunnlag av skriftlige kilder er tiden rundt 1500 et sannsynlig byggetidspunkt, uansett etter 1432 da Sundulma på dette tidspunkt ble bygslet bort. Dette understøttes av at Dolm var hovedkirke i et seinmiddelaldersk kannikegjeld. Det er ingen tydelige indikasjoner verken i bygningen eller i de skriftlige kilder på at den nåværende kirke skulle være en ombygd eldre kirke, slik Logtun er det. Fram til den siste brannen hadde kirken en døpefont i kleber, daterbar til etter 1300, rimeligvis overført fra den nedlagte kirken på Undås tvers av Dolmsundet (Brendalsmo 2006:411ff m/ref.). I 1589 var Dolm hovedkirke i Hitra prestegjeld (Thr.R. s. 74f). Den hadde da seks annekskirker: Sula og Titran ute på Frøya, Kvenvær og Ulvan på Hitra samt Hemne og Vinje inne på fastlandet. I følge Strøm (1933:3) skal Dolm kirke ha vært viet St. Colban: “Dolm kirke, som i middelalderen var kaldt St. Colbans kirke på Hitr, skal i følge sagnet oprindelig være opført omkring 1250”. I en oppgave over husmannsplasser under Dolm i 1701 (ref. i Fugelsøy 1962:221), finner vi på Hebersvåg husmannen Colbanus Nilsen, f. 1645. Et slikt uvanlig navn på en husmann på Hitra støtter opp under den lokale tradisjon om kirkens dedikasjon. St. Colban kan være en forkortning for den irske helgen St. Columba of Iona, da det ikke finnes noen helgen ved navn Colban (Farmer 1992). Et kirkeflyttingssagn knytter Dolm kirke til kirken på Undås (Bang 1780): “Fra Undaas, beretter man, at Dolmø Kirke skal være flyttet strax før den Sorte Død, og i Begyndelsen være bestemt til en Kirke og et Kloster tillige”. Klosteret kunne ha sitt utgangspunkt i bygningsmessige sider ved kirken, for eksempel sakristiet som ikke ble reist, men mer trolig refererer tradisjonen til at det på gården fantes et herberge for reisende. På 1700-tallet gikk fortsatt leia for jektefarten gjennom Dolmsundet (Schøning II:138). Rett opp/nordvest for kirken heter det Kjerkhaugen, mot nordøst ligger Kjerkvatnet, og en odde i øst heter Likberget. Ingen av topografene har opplysninger om førkristne graver i umiddelbar nærhet av kirken på Dolm. Langs sundet rett ned for kirken, på begge sider, samt på små holmer i sundet, finnes det derimot et større antall røyser og hauger. (Kildegjennomgangm til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
DOLSTAD ST. MIKAEL, gnr. 104 Dolstad (Vefsn sogn). Nåværende kirke, en tømmerbygning med korsformet grunnplan, står på (gnr. 104) Dolstad i det ytre sentrum av tettstedet Mosjøen mot sør, rett ved der Skjervo renner ut i Vefsnfjorden. Lite er kjent om kirken eller kirkestedet i middelalderen: eldste omtale av sognet er i 1544 (Veffsne sokenn, DN XIII:676, 677), kirken i 1589 (Dolstad kircke wdi Wefftzen, Thr.R. 79). Sistnevnte år ble en res.kap. under Alstahaug etablert ved Dolstad kirke, men prestegård som sådan er ikke nevnt før i 1723 (Dolstad Præstegaard, NG 74). I en inventarliste fra 1666 nevnes et gammelt alterklede med munkebokstaver, forslitt og ubrukelig. Regnskapene fra 1647 viser at kirken få år før dette var blitt totalrenovert eller nybygd, noe som harmonerer godt med at kirken fikk ny altertavle i 1644. Ved besiktigelsen 1661 framstår kirken som en laftet tømmerbygning med korsformet grunnplan, våpenhus i vest og et ”funthus” ved dettes side. I 1734 sto ny kirke ferdig, den nåværende, en åttekantet tømmerbygning med fire korsarmer og tårn over korsskjæringen. Den ble vigslet året etter. Før 1771 hadde kirken fått føyet et sakristi til koret. Dolstad, som Hemnes, var blant de meste velstående kirker på Helgeland på 1600-tallet. Ifølge biskop Nannestad 1750 het det seg da ”i Kirkestolen” at Dolstad kirke skulle være viet St. Mikael. Til samme tid het det at ”Kirkegaarden er meget vel med god Steen-Mur indlukt, uden 8 eller 10 Favner, som ingen vil hegne” (Brodahl 1918, Wolff 19442:50). Da nåværende kirke ble reist tidlig på 1730-tallet ble gammelkirken stående fram til den nye var ferdig: ”Nærmere bestemt tror jeg den [gamle kirken] har ligget mellom den nåværende kirka og prestegarden, kanskje helst ved det nordaustre hjørnet av kirkegarden, i det området som ikke vart innlemmet i kirkegarden før i 1899. En av grunnene til denne antakelsen er at det før var en åker på Dolstad som kaltes Gammelkjerk-åkeren, og den låg visst om lag i dette området” (Jacobsen 1985:31). I 1589 var Dolstad anneks til hovedkirken på Alstahaug (Thr.R. 78), men i 1743 var Dolstad (Vefsens, kalded Dolstad kirke, af træ) residerende kapellani under Alstahaug (Mordt 2008:173). Dolstad prestegård er nevnt i 1723 (NG 74), altså før sognet ble skilt ut som eget prestegjeld i 1767 (NG 64). I 1432 lå en større skyldpart (5 spann) i Dilstadom til Knutskirkia j Harme (AB 90), men Knutskirken var da tydeligvis nedlagt og landskylden overført domkirken i Nidaros. Oppe i fjellsida øst for kirken heter det Kjerkelia. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).