Kulturlandskapstype: Bofasthet. Fornminne 1: Hustuft, rektangulær, orientert Ø-V, 7,5 m lang og 6 m brei. Voll 1 m brei og ca 0,4 m høg. Vollen er av torv og jord. Vollen er noe utflytende i V-enden. På innsiden av vollen, fra 0,5 - 1 m innenfor gikk noen "rette groper" i hele vollens lengde. Disse forsenkningene var ca 0,2 m dype. Tufta er furu og rognbevokst i SØ-hjørnet av voller, her en rogn på NV-hjørnet og er einerbevokst i midten og flere stedet på vollen. Er forsenkningene inni tufta skapt av bortråbredde, tømmerstokker eller ? slik som i "Kvængammer". Ca 50-60 m mot Ø: Fornminne 2: Gammel vei. Ca 50-60 m V går gammelveien. Den deler seg i tre med en vei mot fjæra og naustene, en vei mot kirkegården og en vei mot sandmelen og overfarten til Samuelsberg. Den er tegnet som på kartet med rødt. Veien er 1,0-1,2 m brei, og består flere steder av 3 "groper". De to ytterste er sporene etter vognhjul, mens den i midten er selve gangstien. Over bakkekanten ned mot kirkegården har veien gravd seg langt nedi sanden, og ser ut som en typisk hulvei. På det meste har veien gravd seg 60-70 cm ned i bakkekanten. Hjulsporene og stien er ca 10 cm dype, men på kirkegårdsveien har sporene gravd seg ca 25 cm ned i sanden. Gammelveien er godt synlig omkring kirkegården og på "Mobakken". Nedigjennom granskogen er veien utydelig, og ned mot fjæra forsvinner den. Oppover mot Øvremyra er alle spor etter veien borte, men den er likevel tegnet inn etter informantopplysninger.
EFTELØT STA. MARIA OG JOHANNES DØPEREN (hovedkirke), gnr. 45 Sandsvær prestegård (Efteløt sogn). Den romanske steinkirken har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med innvendig apsidal avslutning (NK 406f). Kirken står på (gnr. 45) Sandsvær prestegård hvis opprinnelige navn er Efteløt (NG 375). Kirkegården ble utvidet i 1906 mot sør, øst og vest. I 1395 ble prestbolet ført som prestbolet alt men med skyldstørrelse og sammen med skyldparter i andre bruk av Æftaløyti (RB 2, 84), så prestbolet var rimeligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Et brev datert 1553 viser at det da var kun nordre Efteløt som var prestegård. Denne prestegården brant ned til grunnen 1584, og deretter ble det ikke oppført nye hus på dette stedet. Området ligger oppe på Moen nord for kirken, og det bar ca. 1900 fortsatt betegnelsen Tuftene. I stedet ble det bygd ny prestegård på vestre Efteløt. På Efteløt skal det i hedenske tid ha vært tingvoll og et område i prestegårdens innmark kaltes fortsatt rundt 1900 for Tingmyrene (NG 378). 1433 skulle biskopen under visitas ha iij nætter a Æftaløyte (DN VI:448), og det er videre kjent en visitas 1488 (DN II:959). Selv om kirken ca. 1400 hadde en kalvariegruppe, framgår det av RB at den også hadde et separat Mariaalter. Kirken er reist inne i et gravfelt (NK 406). (kartreferanse: CE 037-5-4) (Kildegjennomgang til registreringa v middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
EGERSUND STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 13 Årstad (Egersund sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 13) Årstad i nåværende Egersund er i 1292 (ecclesia sancte Marie de Eikundasund, DN VI:60). Da ble det sendt et brev fra paven om avlat for alle botferdige som på angitte dager besøkte Mariakirken i Egersund og Olavskirken i Nidaros. Ofte er slike avlatsprivilegier utstedt for å skaffe midler til gjenoppbygging etter en brann. I følge Rygh er det mulig at nåværende Egersund kirke helt nede ved Vågen ikke står på samme sted som middelalderkirken (NG 78). I så fall ville det være rimelig å anta at den sto oppe ved tunet på Årstad. Lokal litteratur refererer likevel til nåværende kirkested som det opprinnelige. Datering av dette kirkestedet til middelalder er dessuten bekreftet arkeologisk ved undersøkelse av en grav fra 1420-tallet, beliggende mellom nordre og vestre korsarm (Dunlop 2016). En eldre kirke ble revet i tiden 1623-34, og nåværende kirke ble reist som en langkirke i tømmer i samme tidsrom. Den ble påbygd med sideskip først mot nord, deretter mot sør, og fikk således sitt korsformede grunnplan. I 1785-88 skjedde store byggearbeider på kirken. Stedet der kirken står, ble tidligere kalt Lahedlå, en indikasjon på et tidligere sted for utveksling/kaup. Et kart fra 1708 viser kirken på samme plass som den nåværende (Salveson 1937, Kirkeguide 1990, Grude 1996:28ff). Problemstillingen mht. eldste lokalitet er mao. mye den samme som for Hidra kirke i Vest-Agder – også mht. det at kirken står på en opprinnelig «omflødt holme». Et rektangulært parkområde om lag 330 m opp/sør for nåværende kirke, avgrenset på tre sider med en steingard, på østsiden av Kjeld Bugges gate rett nord for der Prestegårdsveien ender, er merket med rune-R på ØK. Trolig er dette en eldre kirkegård, avmerket på et kart fra 1901 og utenfor daværende bebyggelse som Begravningsplads. På et kart fra 1857 er den ikke med. Trolig er dette en avlastnings- eller erstatsningsgravplass for gravplassen nede ved kirken. Den nåværende gravplass ligger rundt 150 m sørsørøst for denne igjen (jfr. Salveson 1937:81f). Ca. 1620 var Egersund hovedkirke med Ogna som anneks. Tienden ble svart på vanlig vis ved begge kirker (St.S. 274f). Nåværende bysentrum i Egersund med kirke og torg ligger på østsiden av Vågen, på en odde der Eideåna fra nord og Lundeåna fra øst munner ut i Vågen. Inne på vågen og vest i Nysund finnes navn som Tjuvholmen, Kongsholmen, Kremmarvika, Krossvikbukta og Kaubaneset (kaup-?). Prestegårdsveien går fra Vardberg og ned til Djupevik, på grunnen til (gnr. 12) Prestegården (= Husabø). En drøy kilometer øst for sentrum, oppe i heia, ligger Kjerkjetjørna. På Årstad ble det i 1836 gjort et skattefunn: ringer, spenner etc. samt 1.650 sølvmynter – datert til rundt 1030 (Salveson 1937:175). Videre er det funnet en betalingsring i gull på gården, samt en grav fra folkevandringstida. (Oppdatert tekst 10.05.2016, Jan Brendalsmo NIKU).
EGGE STA. MARGARETA, gnr. 65 Egge nordre (Frogner sogn).Nedlagt kirkested. Kirken stod muligens på (gnr. 65) Egge nordre (øvre) (NG 336), trolig oppe på toppen i nærheten av en gravhaug hvor det skal være funnet spor av grunnmurer (NK 30), jf. ID 19074. Til opphavsgården da kirken ble reist må iregnes (dagens gnr. 67) Egge mellom, (68) Egge øvre og (69) Egge vestre. På 1570-tallet ble det anført at Egge kapells gods da nylig var blitt lagt til hovedkirken (St. 94), hvilket betyr at kirken da var lagt ned. Dette bekreftes 20 år seinere (Egge capel, vdi huilcken der undertiden tienniste før reformasjonen, JN 3). Det ble ikke ført prestbol til Egge kirke ca. 1400 (RB 100), og det lå heller ingen bygselpart i kirkestedsgården til Frogner hovedkirkes mensa (St. 92f) og som kunne ha indikert et tidligere prestbol på Egge. I 1400 skulle biskopen under visitas ha 4 nattleger firi Fraunar, Syllingadall ok capellur og han tok 8 huder i katedratikum (RB 551). Egge bør ha vært ett av disse kapellene. At Egge 1345 lå i Frogner sogn (DN V:176) antyder at Frogner kirke allerede da hadde status som hovedkirke (= hovedsogn). (kartreferanse: CJ 043-5-4). (Kildegjennomgang til registreringa v middelalderkirksteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
EGGE, gnr. 4 (=197) Egge (Egge sogn). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Egge k., OE s. 46, 84), mens sognet er nevnt 1490 (Eggesokn, OE s. 117). Både synfaringer og kirkeregnskap fra 1600-tallet viser at kirken på denne tiden var meget brøstfeldig og stod til forfalls. Det framgår videre at den må ha vært et stavbygg og dessuten svært værutsatt, for i 1661 nevnes at den var utstyrt med støtter. Kirken ble sterkt ombygd i 1676: “Det gamle skipet vart kor i den nye kyrkja, og koret vart skriftehus. Så reiste dei langskip og tverskip av nytt, og der stod så korskyrkja”. Kirken fikk likevel ikke stå lenge, for den ble rammet av lynnedslag og brant ned 11. august 1765. Ny kirke ble deretter bygd på samme sted og denne stod ferdig i 1769-70. Schøning bekrefter i 1774 dette hendelsesforløpet: “Egge Kirke, som ogsaa var tilforn en Stav-Kirke, blev liigeledes af nye opbygd Ao. 1675: men den afbrændte for faa Aar siden; dog nu igien paa nye opsat”. Nåværende kirke på Egge er en langkirke av tømmer ble bygd 1870 på samme sted og med de brukbare materialer fra den forrige. I 1589 var Egge anneks under hovedkirken på For i Stod prestegjeld. I 1774 var situasjonen den samme, men da Steinkjer prestegjeld ble opprettet i 1867 ble Egge eget sogn i dette gjeldet (Brendalsmo 2006:640f m/ref.). Det finnes ingen indikasjoner på et tidligere prestebol til kirken på Egge. Jernaldergravfeltet på Egge er nok et av de største og mest mangfoldige i Norge med hensyn til gravformer. De eldste gravene her går tilbake til 200-tallet e.Kr. (Petersen 1926:37), og kirke og kirkegård ligger midt oppe i feltets søndre del. Schøning (II:184) noterte seg i 1774 endel fornminner inne på og nær ved kirkegården: “Ved det nordøstre Hiørne af Kirkegaarden, staaer en temmelig stor Bautastein, 3 1/2 Al. omtrent høi, 1 Al. breed, næsten oval-rund, og spidsagtig oven til. 3 Skridt fra den, omtrent mod Øst, ligger en temmelig anseelig rund Kiæmpe-Haug, som nu er meget udgraven. Tæt hos denne, mod N.O., ligger en aflang Høi; ved denne en Hat, eller en trekantet Høi, saa atter en rund Haug; ved Siiden af desse, mod Vesten, en aflang firekantet, og saa atter mod N.O., en aflang Høi. Desse Høie ligge paa den søndre Siide af Veien: men paa den anden Siide, længer hen mod Nord, ligger en stor rund Haug; endnu viidere hen, en liiden ditto; hos den en oval-aflang Høi, og saa strax hos den, en meget stor rund Haug, af sammenkastede Steene, nu udgraven”. En av de bautasteinene som Schøning observerte inne på kirkegården står der fortsatt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
Eggedal kirkested var nyopprettet i 1878. Den første kirken i Eggedal sto på Hovland, ID 21831. Her ble en stavkirke revet i 1881 etter at ny kirke stod ferdig i 1878 om lag 1 km mot sør på (gnr. 147/3) Teige, nabogård til Hovland og nede i bygda - dagens kirkested. Kirkegården på Hovland ble nedlagt 1905. (Kildegjennomgang tiol registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Steinalderboplass, bortpløyd. De ovennevnte strandterrassene ligger lunt til i bunnen av Langfjorden. Boplassen befinner seg ca. 60 m fra Russeelva som har helårs vannføring. I årenes løp har det blitt funnet en stor del steingjenstander - hovedsaklig av skifer - og det var i dette området Nummedal foretok sin utgravning i 1930. Det har også blitt funnet steinalderredskap etter Nummedals utgravning - disse gikk tapt da tyskerne brente bebyggelsen under krigen. Gårdens eier opplyser at det har blitt funnet redskap av stein hovedsakelig fiskesøkk nesten over hele eiendommen - også disse er gått tapt under evakueringen. Det har ikke blitt funnet noen redskap etter 1945. Kan ha vært tuftefelt, men pløying er foretatt i mange omganger.
2022: Lokaliteten revurdert i forbindelse med fradeling, september 2022. Geometrien - som opprinnelig strakk seg som et rektangel med avrunda sider fra deler av 20-24 moh-terrassen på 6/73 og over til 20-22-moh terrassen på 6/36, samt ned på 11-15 moh-flaten der - så ikke ut til å stemme med hverken Nummedals beskrivelser i 1929 eller rapportene fra redningsbefaringene i 1994-95. Begge disse beskriver alle funn til å stamme fra terrassene 28-32 moh og 20-23 moh NV for den gamle postveien.
Terrassen av dyrket mark på 6/36 SØ for postveien fortalte eier Emaus hadde blitt brukt som potetland for mange år siden, men at han ikke kunne husket noe ble funnet der. Alle funn på eiendommen stammet fra terrassene som nå ligger under 6/73 (solgt til Finnmarkskollektivet for 30-40 år siden), ifølge hans far og farfar, som ble levert inn ved anledning. Vi lette i 2022 rundt på låven etter fiskesøkk han husket, men fant ingen. Disse har trolig blitt innlevert. Området som ble undersøkt i 1995 (20-23 moh, NV for postveien) ble ifølge Emaus kalt "Lillehållet" og var slåttemark på 1900-tallet.
Det ble gravd 12 prøvestikk på terrassen, inkl. to på terrassen 14 moh,, men med forbehold var alle negative. Det ble påvist et avslag av melkefarget, fin kvarts samt et mulig avslag av rød skifer i gressrøttene helt NV på terrassen, men grunnet den generelle funntomheten ellers her tolkes de som intrusive fra den egentlige boplassen som i dag ligger på 6/73, trolig gjennom landbruksaktivitet. Geometrien endret til å stemme med Nummedals beskrivelser og muséets rapporter fra 1995.
EID, gnr. 20 (=144) Eide (Eid sogn). Eldste omtale av kirken er i 1589 (Eedz kircke, Thr.R. 67). Nåværende kirke står på (gnr. 144) Eide, tett på tunet til bnr. 1-2 Eide. Muligens er den stående bygning en stavkirke som ble kraftig ombygd i 1796 og da fikk tilbygd tverrskip. I 1915-16 ble kirken grundig renovert innvendig. Det skal i langveggene på nåværende kirke finnes rester av stavkirkens konstruksjon (Rogne 1927:21ff, Klungnes 1997). Mer sannsynlig er det, som Myskja (1987:57f) skriver, at det i løpet av 1796-97 ble bygd ny kirke. I tiden august-oktober 1797 var det ingen preken i Eid kirke, og i kirkeboka dette året heter det at i skiftet juli/august ble siste preken i ”den gamle Kirke” holdt, og at ”den nye Kirke blev innviet af Hr. Prost Krog paa Weedø” den 9. oktober. Dette korte tidsrommet forutsetter at en eldre kirke var blitt stående mens ny ble reist. Nykirken, en langkirke i tømmer, ble i 1872-74 forlenget ved at koret ble lagt til skipet og nytt kor med sakristi ble bygd til i øst. To år etter ble det gamle taket skiftet ut, takrytteren ble revet og nytt våpenhus med tårn ble bygd til i vest. ”Ifølge et sagn stod den første kirke på haugen øst for den nuværende kirke. Den skulle stå på samme tomt som et gudehov hadde stått i sin tid (…) et sted som nu kaldes Haugene. Man ser endnu rester av tomten til denne kirke. Men det er ikkje gjort gravfunn som kan stadfeste at det har vore ein kyrkjegard der (…) Anders Eide senior meiner at gammelkyrkja låg like ovafor den noverande, der parkeringsplassen og bårehuset er i dag. Da han var gutunge, var det eit søkk i terrenget der. Der samla regnvatnet seg, og om vinteren gjekk dei på skeiser på isen. Søkket såg ut som ei gammal hustuft” (Klungnes 1997:17, 21). Eidhaugen er trolig en liten flate i det stedlige hellende terrenget, om lag 200 meter nordøst for kirken. Ifølge Myskja (1987:55) kalles den Kyrkjehaugen, og han mener at kirkestedet før 1797 var på denne haugen. I 1589 lå Eid som anneks under Grytten hovedkirke (Thr.R. 67), og i 1862 ble Eid kirke eget sognekall med Vold kirke som anneks (NG 226). (Kildegjennomgag til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
EIDE [Eid], gnr. 13 (=191) Eide (Eid sogn). Eldste kirke på stedet var mest trolig en stavkirke. Denne sto til 1665, og i 1668 ble en tømmerkirke med korsformet grunnplan ble reist, usagt hvor i forhold til stavkirken. Tømmerkirken ble i 1824 erstattet med den nåværende langkirken, og denne ble reist i kirkegårdens nordøsthjørne (NK 207f). Det kan, ut fra kirkegårdens form og utstrekning, se ut til at de to eldre kirkene sto noe ned og sørvest for nåværende kirke. Ifølge Kraft (IV:705) skulle Eide kirke i 1538 være overført fra Halsnøy kloster til Fjellberg hovedsogn (NG 82). Kirkens inntekter er ikke nevnt i BK, mest trolig fordi siden der de skulle stått mangler. Den eldre del av kirkegårdens avgrensning er i form av en mur i naturstein (NK 215). På nordsiden av det smale eidet av Halsnøy der kirkestedsgården Eide ligger, i sundet mot Lykelsøya, heter det Kyrkjesund. Ca. 100 m nordvest for kirkegården ligger en gravhaug (Ingvaldsen 1996:63).