EIDSKOG (MIDTSKOG) ST. OLAV, gnr. 51 Midtskog (Eidskogen sogn). Eidskog kommune. Nåværende kirke står på (gnr. 31) Prestegården hvis opprinnelige navn er Matrand (NG 224). To eldre stavkirker har stått på samme tomt. Dateringene går tilbake til tidlig 1200-tall. (Sørmoen 1990:32-35). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør Matrand være utskilt fra (dagens gnr. 51) Midskog (Mesku). I tillegg til disse to gårdene bør også (dagens gnr. 52) Hesbøl kunne regnes til en opphavsgård i tiden da kirken ble reist. I 1394 ble prestbolet ført som Matrander allar abudh prestens men med skyldstørrelse, rimeligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården (RB 461). På 1570-tallet lå en skyldpart i Matterrann til mensa ved Vinger hovedkirke, men underlig nok uten bygsel (St. 114). Skiftet i navnet på kirken og sognet fra Eidskog til Midtskog kan være et skifte fra områdenavn til gårdsnavn. I 1400 skulle biskopen under visitas ha 4 nattleger firi Vinger Æidiskogh ok Øyiasæter og han tok (samlet) æi mæir en 6 huder i katedratikum (RB 555). I og med at det var presten ved Vinger kirke som i 1367 forestod makeskiftet av jord til Eidskog kirkes fabrica og mensa (DN XXI:124, 130), kan det være at Eidskog da lå som anneks til Vinger og ble betjent derfra. At det ble makeskiftet også til mensa, prestenom aa æidhæskoghæ till æuælæghs bordhaldz, tyder likevel på at statusen som annekssogn ble oppfattet som midlertidig. Eidskog kirke hadde trolig en bra inntekt av offer fra pilegrimer og andre reisende; gården lå ved hovedveien mellom Solør og Värmland, og biskop Øystein bygde på 1390-tallet opp om Olavskulten på stedet. Lokal tradisjon refererer kirkeflytting: ”Den eldste kjerka her i bygda meiner dei har stått på Adelsby, austre delen tå Matrandgarden. Og denne kjerka skulle ha vøri stavkjerke. Den gongen sokna Skillingmark i Sverige til denne kjerka. Men i Svartedauden si tid skilde Skillingmark seg ut. Og ved dette leite vart kjerka flytt til Midtskog” (Fjellstad 1966:15). Adelsby ligger om lag 100 m østsørøst for der nåværende kirke står, og muligens kan tradisjonen referere til bønnehuset som ble reist på 1390-tallet. ”Da Olav den hellige rømde til Gardarike over Värmland, så tok han vegen om Matrand. Vestan der den gamle kjerka sto, var det ei open grasslette. Han satte seg på ein stein og kvilde, for han kjende seg både trøtt, svolten og tyrst. Som han sat der og grunda, sprang det fram ei ile ved føtene hans. Olav og mennene hans drakk av denne ila før dei dro vidare. Denne ila fekk sidan namnet Olavs-ila” (Fjellstad 1966:18). ”Da Olav Haraldson vart helga, vart det sett opp ein stor kross på Matrand. Og det var truleg ved den før nemnde steinen og kjelda. Segna fortel at pilegrimane, som var på sin veg til Nidaros, heldt messe og song ved denne krossen. Og dei gav gåver til den, så den vart halden ved like. Dei fleste pilegrimane som la vegen sin gjenom Eidskog, kom over Vestmarka. Og der var det sett opp eit såkalla sålehus til dei” (Fjellstad 1966:19). Denne tradisjon må holdes for meget vederheftig, da det er høyst usannsynlig at de middelalderske diplomer eller kongesagaene skulle ha vært kjent ute på bygdene der tradisjonen blir holdt vedlike. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - teksten er redigert og supplert 14.08.13, Jan-Erik G. Eriksson).
EIDSVOLL HELLIGKORS, ST. PETER OG ST. PAUL (hovedkirke), gnr. 63 Eidsvoll prestegård (Eidsvoll sogn).Kirken står på (gnr. 63) Eidsvoll prestegård. Den ble reist som en romansk steinkirke med den svært uvanlige grunnplan i form av et latinsk kors og med tårn over krysset. Ved utgravninger inne i kirken er det dokumentert graver eldre enn den stående kirken (NK 287). Tidlig på 1000-tallet er gården med kirke nevnt i Soga om Olav den heilage (kap. 75): ”Kong Olav var den gongen på Eid øvst på Romerike. Kjetil kom dit nett då kongen gjekk frå ottesongen… [Så] gjekk han i kyrkja og let syngje messe for seg.” I 1393 ble prestbolet ført som prestbolet allt Austerhusa og med skyldstørrelse (RB 429), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Austerhusa er identisk med dagens Eidsvoll prestegård (NG 375). Opphavsgården da kirken ble reist het trolig Eid (jfr. NG 369f). Dette vises tydelig ved at sognet gjennom hele 1300-tallet ble kalt så vel Eid som Eidsvoll, men eldste belegg for Eidsvollr ser ut til å komme i første del av 1300-tallet. Av dagens gårder som hørte under Eid i tiden da kirken ble reist må foruten Austerhusa iregnes (61) Kirkemyrer og (62) Eidsvollbakken, og utfra lokaltopografi og gårdsgrenseløp trolig også (59) Egger. I 1400 ble det notert at det skulle gjøres åbud på prestbolet hvert tredje år (RB 559). Videre at biskopen under visitas skulle ha 3 nattleger firi Æidzualla ok Duraall og 1 nattlege firi Fæghrin ok Vrdadal, samt at han tok 6 huder (samlet) i katedratikum årlig av de to førstnevnte kirker og 2 huder (samlet) av de to sistnevnte. I 1426 og 1433 skulle biskopen under visitas ha ij nætter a Eidzuallum (DN IV:829, VI:448). Eidsvoll regnes for å ha vært samlingsstedet for lagtinget for det indre av Østlandet, Eidsivatinget (Sveaas Andersen 1995:257). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
EIKEN, gnr. 77 Eiken øvre (Eiken sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 77) Eiken øvre er ca. 1620 (Eige kierke, St.S. 256), men sognet nevnes allerede i 1417 (Ækasokn, DN VIII:258). Kirken dro dessuten landskyld av gårder i sognet ca. 1620 (St.S. 256). Inne på kirkegården blant gravstøttene står 3 steinkors av «Birkeli-typen», samtlige trolig brukket av et kort stykke under korsarmen. Nåværende kirke, en tømmerkirke med korsformet grunnplan bygd 1818, står på en odde ut på østbredden av Lygnevatnet. Den skal stå på samme tuftsted som den eldre kirken den erstattet, og denne skal ha vært noe mindre. Nykirken ble bygd slik at den eldre tufta nå ligger under nordre del av nåværende kirke, og materialet fra den eldre tømmerkirken ble gjenanvendt i den nye (Lauen 1968:10ff, 32f). Den eldre kirken ble betegnet som gammel ved kirkesalget i 1725. Kirkegården er blitt utvidet med 50 m2 i det nordvestre hjørnet i 1860, og med ca. 1000 m2 mot sør i 1899-1900 (Lauen 1968:34). Ca. 1620 var Liknes hovedkirke med annekser på Feda, Hægebostad og Eiken. Til samme tid hadde prestetienden fra Hægebostad og Eiken form av smørtiende eller reide, mens fra de øvrige kirkene ble svart vanlig tiende. Hægebostad kirke mottok kirketienden som reide (St.S. 255f). Ifølge lokal tradisjon skal «den gamle kirken» i Eiken ha stått på Kyråssletta (VAF top./ark. arkiv). Odden der kirken står heter Kyrkjeodden, og nordøst for kirken heter det Kyrkjeberget, Kyråsknodden og Kyråssletta. Det er likevel mulig at de to siste navnene har relasjon til kyr og ikke kirke, selv om de finnes rett ved navnet Kyrkjeberget. Rett på utsiden av kirkegårdsmuren mot nord ligger en stor gravhaug med en reist bautastein på, og en annen ligger i kirkegårdsmuren ved østre port. Det er også gjort gravfunn fra eldre jernalder inntil kirkegårdens nordvesthjørne. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Kulturlandskapstype: Bofasthet. Fornminne: Brønn, diameter ca 2 m, dybde ca 1,3 m. Store steiner synlig i "veggen" i VSV. Mose vokser i "veggen" i N. Vann i bunnen. En brukket stolpe ligger i N-retning.