Falnes kirke 1 og 2 sto på Falnes gamle kirkested, jf. ID 43994. I 1851 ble kirke 2 fra 1646 revet, og det meste av den ble solgt på auksjon. Samme året ble ny kirke, den nåværende på bnr. 21, 22 av Falnes, tatt i bruk (Telhaug 1951, jubileumsskrift 2001).
FANA HELLIGE KORS KIRKE OG HOSPITAL (hovedkirke), gnr. 96. Fana prestegard (Fana sogn). Kirken står på (gnr. 96) Fana prestegard. I middelalderen var et hospital tilknyttet kirken, og dette skal ha ligget på en haug utenfor kirkegården, like vest for kirken. Rester av grunnmurer var ennå synlige i 1779. Den middelalderske steinkirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Sannsynligvis hadde den et vesttårn i middelalderen, revet muligens i 1644 etter at kirken brant som følge av lynnedslag. Skipet har portaler mot nord og sør, helt mot vest, og rimeligvis har det vært en bueåpning fra skipet ut i tårnfoten og en vestportal i dette. Koret har portal mot sør, uvanlig plassert helt mot øst. Skipet hadde tre par rundbuede vinduer på langveggene, mens koret hadde to par vinduer i langveggene og to vinduer nede i østgavlen og ett oppe i gavlens trekantfelt. I 1870 ble skipet forlenget mot vest med 3,5 m, og i 1926-27 ble det bygd til ny tårnfot i skipets forlengelse mot vest. Middelalderkirken har kleberkvader i veggåpningene og utvendige hjørner, brudt i Varge i Os. Karakteren på murverket i bygningens eldste deler viser et typisk romansk murverk, og kirken bør således være reist før 1150 (NK I/1:1ff). Ved korets sørøstre hjørne finnes flere steinhoggermerker (Bendixen 1904:356). Det vises av brevet fra 1228 (DN II:6) at kirken (allerede) da hadde flere prester (rectori et fratribus), så muligens var Fana en av de gamle fylkes- eller hovedkirker. Også vesttårnet kan peke i denne retning. Hele gården var likevel trolig ikke prestebol, for kong Håkon skrev i 1310 et brev at Fana (DN II:104), så mest sannsynlig var Fana gammelt krongods. Status som fylkes-/hovedkirke kan sies å bekreftes ved nettopp denne kombinasjonen: at gården lå til kronen mens Kirken v/biskopen rådet kirken; det var da også biskopen med kapitlet som i 1303 overdro kirken til kapellgeitsligheten ved Apostelkirken (DN III:58). At kongen dermed fikk kirken tilbake – som kongelig kapell – gir ytterligere støtte til en slik hypotese. Dermed kan byggingen av steinkirken, ikke usannsynlig i første halvdel av 1100-tallet, knyttes til kongen. Ombygginger og etableringen av hospitalet på 1200-tallet (de novo fundari) kan relateres til kannikene ved domkirken i Bergen, endringer etter dette i middelalderen til kannikene ved Apostelkirken. Den eldre del av kirkegården er omgitt av et steingjerde; om det tidligere har vært gravplass sør og vest for kirken er denne i nyere tid fjernet pga. veianlegg (NK I/1:22). Fana kirke er ikke nevnt verken i registeret eller i fortegnelsen inne i BK, hvilket vel henger sammen med at den etter 1303 var kongelig kapell. Kirken inntok etter reformasjonen en særstilling og ble som tidligere kongelig kapell lagt under slottsskriveren på Bergenhus; i 1621 ble den lagt til lektoratet i Bergen, hvis innehaver var sogneprest til kallet, men han lot det bestyres av en kapellan. Da dette embedet ble nedlagt i 1749 ble således kirken et fritt sognekall (Bendixen 1904:354). På gården fantes tidligere navnet Presttun, nå tapt (Litkleskare 1929:19). Også dette antyder at presten ikke hadde et eget bruk av gården, men hadde ”prestestove” med tilhørende bygninger. Rett øst for kirken og prestegården ligger Klokkarvatnet, og skolen rett nord for kirken heter Kirkevoll skole. Mht. sagnet om kirkens hellige kors, se nedenfor. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderskirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Frelserens kirke i Farsund ble først vurdert som listeført, men ble etter nærmere vurdering tatt ut av listen fordi bevart materiale fra 1700-tallet var svært begrenset.
FEDA ST. NICOLAUS, gnr. 10 Feda (Feda sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 10) Feda er i 1362 (Fetto kirkio, DN II:367). 60 år tidligere hadde erkebiskopen av York skrevet en uttalelse for Viljalm av Kilnsea, som da var prest i York erkebispedømme, at Viljalm hadde et godt rykte og at han ble tillatt å forrette i York erkebispedømme (RN III:55). Viljam hadde nemlig få år tidligere fungert som sogneprest i St Nikolas' kirke i Feda i Stavanger bispedømme, og det var nødvendig å ha biskopens løyve for å være prest i et nytt bispedømme. Feda kirke står på odden på østre bredd der Fedaelva munner ut i Fedafjorden. Middelalderkirken var trolig en stavkirke. Ny kirke ble bygd i 1593 (St.S. 254), en tømmerkirke med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Denne ble stående til 1800, da den ble beskrevet som meget brøstfeldig. Nåværende kirke, en tømmerkirke med korsformet grunnplan innviet 1802, ble etter alt å dømme reist på samme tuftsted som den eldre kirken. I 1854 ble kirkegården utvidet med 900 kvadratalen (Tønnessen 1952:16ff, 79). Ca. 1620 var Liknes hovedkirke med annekser på Feda, Hægebostad og Eiken. Til samme tid hadde prestetienden fra Hægebostad og Eiken form av smørtiende eller reide, mens fra de øvrige kirkene ble svart vanlig tiende. Hægebostad kirke mottok kirketienden som reide (St.S. 255f). Ca. 1620 ble det av ukjent årsak ikke ført tiendeinntekter eller antall kirkekyr til Feda kirke. Samtidig ble det notert at fogd Niels Jenssønn hadde bodd på Feda i en årrekke, og i 1576 hadde han (urettmessig) solgt Feda og en ødegård, men disse ble ført tilbake til kirken kirkevergen i 1582 (St.S. 255). Feda var tingsted i seinmiddelalderen (bl.a. DN II:1091). Øst på kirkegården ligger en gravhaug (Vårdøyhaugen), og det ligger to større hauger under kirkegårdsmuren i vest. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
FEDJE, gnr. 168 Fedje (Fedje sogn). Kirkestedet hadde ikke kirkegård i middelalderen. Nåværende kirke bygd 1941, en steinkirke, står på (gnr. 168/15) Eide, på en høyde over det sentrale havneområdet i fiskeværet. Kirkestedet er ikke omtalt før i Bergen bispedømmes jordebok ca. 1600, da som Fedie copell, og uten at det ble ført noe beløp for tredjeårs katedratikum til domkirken (JBB 75). Rimeligvis lå det ingen landskyld til kapellet, og trolig er det blitt oppført i seinmiddelalder som fiskeværskapell. Fram til 1659 ble tømmerkirken på Fedje omtalt som korshuus, da omtalt som ”æld gammelt”, da et nytt kapell på stedet ble innviet dette året. Korshuset hadde et trekors på gavelen. Kapellet ble bygd som følge av at en skipper i havsnød hadde lovet å bygge ny kirke på det første sted der han og mannskapet kunne høre andakt, men da han kom til Fedje mente han pengene best kunne brukes her. I 1702 var det fortsatt samme skipperen som førte tilsynet med kapellets økonomi. Kapellet ble revet i 1888 og erstattet av en ny tømmerkirke, som drøye 50 år seinere ble erstattet av den nåværende. De tre eldre bygningene sto alle på samme tuftsted (NK III:75ff), og trolig står også nåværende kirke på eller nær ved dette stedet. I 1679 ble den første gravplassen anlagt på Fedje; inntil da var kirkegården på Austreim blitt benyttet. Dens opprinnelige utstrekning er i stor grad i behold. Nåværende kirke står på kirkegårdens vestre del (NK III:84). Bosetningen på Fedje kunne i stor grad drive et visst landbruk i tillegg til hva de drev på sjøen. Rett nordvest for kirken, mellom Mulen og Moldøyni, heter det Kyrkjesundet. På neset rett nord heter det Kisteneset. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
RINDE (FEIOS) ST. PETER (?), gnr. 60 (=160) Rinde (Rinde/Feios sogn). Eldste omtale av kirken er 1322-23 (kirkia a Fedium, DN VII:98). Nåværende kirke på (gnr. 160) Rinde ble bygd i 1866 til erstatning for en stavkirke. En tolkning er at denne skal ha hatt rektangulært skip og smalere, rektangulært kor og en samlet lengde på 22 m mens bredden var (på det meste) 6,6 m (Tjønn 1966, Aaraas & al 2000b:120f). En annen mulighet er at kirken ble reist med skip og kor i samme bredde. Det kan se ut til at koret hadde sørportal mens skipet hadde portal kun mot nord. En støpul var bygd inntil skipet i vest, middelaldersk men trolig sekundær, og kirken hadde på 1600-tallet svalganger rundt hele. Ut fra stilen på skipets nordportal kan kirken dateres til andre fjerdedel av 1100-tallet. En sekundæranvendt bit av en planke med dekor i Urnesstil, trolig del av et dørblad, kan antyde en eldre kirke på stedet (Anker 2000:143f m/ref.), eller at kirken som ble revet i 1865-66 hadde fått korpartiet ombygd allerede tidlig i middelalderen. Gamlekirken ble revet før den nye ble reist, så trolig står nåværende kirke på samme tuftsted som den gamle (jf. Tjønn 1966:12). I forbindelse med nybyggingen ble det kjøpt til et areal på 200 m2 på sørsida av kyrkegårdsmuren (op.cit.), trolig som kompensasjon for reduksjon i gravleggingsarealet pga. nybyggets størrelse. Før ca. 1340 lå det høvelig med landskyldparter til både mensa og fabrica (BK 49b), og det var prestebol til kirken. Ut fra visitasoppsettet fra 1322-23 (DN VII:98) kan det se ut til at det var gårdeieren (Erlinger a Fedium) som skulle stå for økonomisk støtte ved biskopens besøk – altså at det ikke var eget mensalgods til Rinde kirke. Ca. 1600 lå Rinde som anneks til hovedkirken på Leikanger (JBB 134ff). Dedikasjonen er (trolig) en lokal tradisjon, da kirken ca. 1800 hadde en stor (1,94 m høy) figurframstilling av St. Peter (jf. Tjønn 1966:7). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)