FIMREITE ST. ALBANUS, 85 Fimreite (Norum sogn). Eldste omtale av kirken er før 1340 (kapellan a Fimræiti, BK 37a). Gården ligger på en odde ut i Norafjorden, og tunet ligger på et platå 75 moh. Ifølge gårdstradisjonen skal kirken ha stått på ei flate rett øst for nåværende tun, på bnr. 8 under (gnr. 85) Fimreite. Her er det gjentatte ganger funnet skjelettrester innenfor et område på om lag 1 mål (Buckholm 1998:20, 42). Nede ved stranden fantes tidligere Fresviknavnet for ei båtstø, og som ved Njøs kirke het det at folk fra Fresvik skulle ha gravlagt sine døde ved kirken her (Bendixen 1903:170). Før ca. 1340 var Fimreites kirketiende lagt til kirken på Ylmeim (BK 36b), hvilket vel kan bety at sistnevnte for en periode (?) hadde behov for økonomisk støtte til vedlikeholdet. Alternativt at kirken på Fimreite da sto til nedfalls. I tillegg tok Ylmeim kirke skylda av de to gårdpartene som lå til Fimreite, slik at det ikke var inntekter til verken mensa eller fabrica ved Fimreite på dette tidspunkt (BK 37a). Brevet av 1353 om pantsetting av deler av Fimreite (DN VIII:195) viser uansett at denne gården da lå i Ylmeim (Norum) sogn, så muligens kan kirken ha blitt lagt ned i dette tidsrommet. Dedikasjonen etter DN I:331. Der kirken skal ha stått heter det Kyrkjegarden. Bnr. 8 rett opp/sør for nåværende tun heter Krosseng, en antydning om et tidligere kors i friluft. (kartreferanse: AV 074-5-4). (Kildegjennomgang til registreringa v middeladerkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/&02235-69)
FINSLAND, gnr. 24 Finsland (Finsland sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 24) Finsland er ca. 1620 (Findsland kierche, St.S. 235). Kirkestedet er likevel fra middelalderen, da inventarlisten i 1620 viser identisk inventar som for de øvrige kirker i stiftet, samt at en av tjærekjelene da ble betegnet som gammel. Kirken hadde også «1 schab i allteritt med jndlaas for» (St.S. 235), noe som viser til et alter bygd av stein – det vanligste i middelalderen. I 1749 reiv kirkelyden den daværende kirken og ny kirke sto ferdig i 1751. Den ble bygd «noko nordfor kyrkja vi har i dag», og dårlig byggegrunn ble årsaken til nok et nybygg allerede i 1803. Samtidig med at den nåværende kirke ble reist noe vest for 1751-kirken, ble kirkegården utvidet vestover. Det var utvidelser også i 1899 (A.G.D. 1954:1f). Ifølge Lauvsland (1959:317) sto de to kirkene eldre enn den nåværende «½ kyrkjebreid lenger nord enn nåverande tomt. Bygningen blei skjev og dei kunne ikkje få huset i orden ved grunnarbeide. Så tok dei seg dugeleg på tak i 1802-03. Jamna ut grunnen litt sør for gamlekyrkja, reiv ho ned og bygde ny, rett vakker og stor kyrkje på fast grunn». Nåværende kirke sto ferdig i 1803 men ble ikke vigslet før i 1812. Nåværende kirkegård har tilnærmet sirkelform. Ca. 1620 var Bjelland hovedkirke med annekser på Grindheim, Finsland, Åbø (Åseral). Kirketienden i Bjelland og Grindheim ble da svart som reide i form av skinn, mens prestetienden fra Bjelland samt anneksene på Grindheim, Finsland og Åseral (Åbø) ble svart som reide i form av smør, ost, sauer og lam (St.S. 234f). «På heidedraget sudaust for [24/6] Neregarden, ein stad som heiter Stien, er mange gravrøyser, sume er lange, men ikkje meir enn 2-3 m breide. Staden der røysene ligg hev alltid heit ’Den gamle kjøregaren’» (Lauvsland 1959:316). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Fornminne: Hustuft, oval nedgravd tuft, lengde ytre mål 11 m, bredde ytre mål 7 m, nedgravd til topp av voll ca 60 cm. Små bjørketrær oppå vollene av tufta. Et dyr har hatt hi inni en veggvoll med inngang fra innsiden av tufta.
FISKUM ST. OLAV, gnr. 154 Fiskum (Fiskum sogn). Den romanske steinkirken står på (gnr. 154) Fiskum prestegård, rett opp for Fiskumvannet ved et lite fossefall. Den har rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor. Ny kirke i sognet ble reist på gården Darbu og innviet i 1866, mens middelalderkirken etter hvert ble en særskilt stiftelse (NK 376f). Til opphavsgården hører også (dagens gnr. 153) Fiskum. Fiskum var setegård i 1621 (NG 279). Ca. 1400 ble prestebolet ført som Fiskæimi prestbolet og med skyldstørrelse (RB 90), rimeligvis et bruk av Fiskum, og på 1570-tallet lå Fiskem prestegaardt med bygsel til Haug hovedkirkes mensa (St. 90). I 1400 skulle biskopen under visitas ha 1 nattlege firi Fiskæims ok Bærgh og han tok 8 huder samlet i katedratikum for kirkene på Haug, Fiskum og Berg (RB 553). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
FISTER, gnr. 4 (=75) nedre Fister (Fister sogn). Eldste omtale av en kirke med sogn på (gnr. 75) Fister nedre er i 1390 (Fists kirkio sokn, DN I:522), men kirken har en døpefont i kleber datert til 1250-1350 (Solhaug 2001:41f). En eldre kirke, trolig en stavkonstruksjon, ble gjenstand for omfattende vøling tidlig på 1600-tallet men trolig ikke nybygd. Ny kirke, den nåværende, ble vigslet i 1867, og deretter ble den eldre kirken revet og materialene solgt ved auksjon (Brandal 1994:121f, 1997:160f). Også presten på Fister var innblandet i konflikten mellom Stavangerbiskopen og hans kanniker, og i 1300 ble han sammen med prestene på Hundvåg, Høle og Soma dømt til bøter for ulovlig å ha bannlyst en rekke hirdmenn (DN IV:48). Fra andre halvdel av 1400-tallet nevnes ikke lenger prest ved Fister kirke, så da var den nok blitt anneks under Sæbø (Hjelmeland) kirke og prest – slik den (fortsatt) var rundt 1620 (St.S. 103). Kirken står på Kjørkjebakkjen. Et stykke nordøst for kirken ligger Prestholmen. Kirken er reist i et større gravfelt, jf. ID 24119. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
FITJAR, gnr. 65 Fitjar (Fitjar sogn). Fitjar var kongsgård allerede under Harald Hårfagre, og periodevis oppholdt han – og deretter Håkon den gode – seg der. I 1660 ble gården lagt ut som sjefsgård for leder av Sunnhordalandskompaniet (Aaland 1933:59ff). Mest sannsynlig har det stått en trekirke på Fitjar før det ble reist en steinkirke på 1100-tallet. Treverk fra ei kiste, funnet ved arkeologisk utgraving like ved nåværende kirkes kor, ble i 1997 datert til AD 890-1025 (NK 244). Steinkirken på (gnr. 65) Fitjar ble revet i forbindelse med oppføring av ny kirke i 1867. Steinkirken hadde rektangulært skip med smalere, innvendig kvadratisk kor. Kirken var bygd av relativt småfalen, tuktet kvader. Murhjørner, portal- og vindusinnfatninger var i grønnsteinskvader. Kvaderen og øvrig bygningsstein fra middelalderkirken er i stort monn gjenanvendt i nåværende kirkes grunnmur samt i kirkegårdsmuren. Steinen skal ifølge tradisjonen være hentet fra et brudd i Sandvikvåg sør på øya, like ved den tidligere fergekaia. Skipet hadde rundbuede portaler i vest og nord, koret i sør. Korbueåpningen var 4,1 m høy og 2,4 m bred (NK 233f). Det kan se ut til at steinkirken sto rett nord for den nåværende kirke men innenfor eksisterende kirkegård. Kirkegården er utvidet mot øst, sør og vest. Mot veien i nord er muren bygd av stein fra middelalderkirken, men vestre del er nyere. Trolig har den eldre muren vest for kirken ligget rett vest for nåværende kirke, idet det her er en svak terrassering. I 1997 ble hele den gamle del av kirkegården på kirkens nordside omgravd og påfylt (NK 243f). I 1306 lå det 8 skyldparter + fem kyr til mensa, og fire parter til fabrica (BK 69a-b), men det ble da ikke ført prestebol til kirken. ”100 Skridt nordenfor Kirken, findes paa en lav Gravhøi en fiirkanted Grav, hvis Sider ere omgivne med et Slags afrundede Volde, og den hele Figur har Udseende omtrent som en Reboute med stumpede Hjørner. De 2 Sider ere 17, og de to andre 16 ½ Alen lange, og paa en af disses Midte er en Indgang i Form af en Rende, som formodentlig har tjent til at aflede det Vand, der har samlet sig indenfor disse Jordvolde. Graven er omtrent 3 Alen dyb. Dette sjeldne Monument kaldes af Almuen Thinghole (Thinghullet) eller Thinggroven (Thinggruben)” (Neumann 1836:276). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)