FØRDE, gnr. 21 Skei (Førde sogn). Eldste omtale av kirken er i 1327-28 (ecclesia de Firdi, PN 134, DN III:147). Nåværende kirke bygd står på (gnr. 21) Skei. Kirken står på et framstikkende platå/”nes” i landskapet, like ved det elveløpet som Jølstra hadde fram til 1780. Middelalderkirken var trolig en stavbygning. Denne sto fram til rundt 1620-25, da den fikk bygd til nytt skip i tømmer mens den gamle kirken fortsatt ble stående. I 1838 ble gammelkirken erstattet av en liten langkirke i tømmer, og denne ble revet i 1885 for å gi plass til nåværende kirke. Samtlige kirker skal ha stått på samme sted (Aaraas & al 2000a:220f). Ca. 1330 lå det høvelig med skyld til både mensa og fabrica (BK 21a-b). I 1552 lå Førde kirke i Jølster prestegjeld (DN VI:774), ca. 1600 var Førde hovedkirke i eget prestegjeld med annekser på Naustdal, Vevring og Holsen (JBB 122). Men i og med at Førdepresten var den som tok opp vitneprov ved Vevring kirke i 1552, må Førde da ha vært residerende kapellani. En holme i Jølstra, rett før denne møter Anga, heter Prestholmen. Rett øst for kirken ligger en åsrygg kalt Prestholten. Bnr. 18 av Skei heter Kyrkjevollen (NG 325). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
FÅBERG (hovedkirke), gnr. 162 Fåberg prestegård (Fåberg sogn). Kirken står på (gnr. 162) Fåberg. 1775 var kirken en trekirke med korsformet grunnplan, nybygd 1726 på den eldre kirkens sted, og denne hadde vært en stavkirke: ”ved Kirkegaardens vestre Port staae 2de breede, med Løv-Værk, udhugne Dør-Stolpe, hvilke maae tilforn have staaet ved en af Kirkens Indgange” (Schøning I:161ff). Disse, sammen med rester av to andre portaler, er nå i Universitetets Oldsaksamling Oslo og er datert til andre halvdel av 1100-tallet. Beslagene på selve døra er datert til 1200-tallet (Bøhle 1977:15). Stavkirken skal ha vært treskipet og koret hadde apsidal avslutning (Lillevold 1957:187). Kirken fra 1720-årene, innviet 1727 (Bøhle 1977:27), står fortsatt. Ifølge Schøning skal prestegårdens opprinnelige navn være Skey, ifølge Rygh Fágaberg (NG 231). Uansett gir begge navn antydninger om at gården er utskilt fra en større gård. I februar 1743 brant prestegården (Røgeberg 2004:150). Prestegårdens skyld 1775 var ringe 2 huder og 4 skinn, hvilket også indikerer at den er et utskilt bruk. Ei slette rett øst for kirken, mellom denne og Jørstad nordre, kalles Gildesvollen (Skre 1998:69). Trolig var dette et bruk av Jørstad og som på 1570-tallet lå som skyldpart (3 kalvskinn i Gildissuoldt) til fabrica ved Fåberg kirke (St. 152). 1743 var Faaberg hovedkirke med Lillehammer som anneks (Røgeberg 2004:300). Det ser ikke ut til at det ble ført bygselrett i Fåberg prestegjeld på 1570-tallet, hvilket gjør det vanskeligere å benytte skyldparter i anneksenes kirkestedsgårder som indikasjon på tidligere prestebol. 22. mars 1458, 17. februar 1464 og 6. april 1468 var biskopen på visitas på Fåberg (DN II:824, I:867, II:867). Det er et flyttingssagn som knytter Fåberg kirke til en påbegynt kirke på Onsumjordet (gnr. 122 Onsum, se nedenfor). Rett ved/øst for kirken stod i 1775 flere bautaer (Schøning I:161ff), og den ene, 3 m høye som står der i dag har innskriften ”Roar reiste denne stein etter Olve, sin far”. Denne er plassert her i nyere tid (Bøhle 1977:57), og den er merket av på ØK med en rune-R. Steinen stod tidligere ved nåværende kirkegårds nordøsthjørne. ”Etter den gamle vegen på grensa millom Fåberg og Brøttum er det ei kjelde med helsebot-vatn i. Ho skal vera etter Sant-Ola, den gongen han for her” (Grimstad 1948:143). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
FÅVANG, gnr. 139 Bakke (Fåvang sogn). Nåværende Fåvang kirke står på (gnr. 139) Bakke. Schøning (I:144) karakteriserte kirken 1775 som ”en liden Kors-bygning, opført af Staver eller Reis-Værk”. Ifølge lokal tradisjon skal Fåvang kirke opprinnelig ha stått på (143. 144) Trosvik men blitt flyttet til sin nåværende plass på 1630-tallet og nybygd der (Norheim 1954). Ved en mindre arkeologisk undersøkelse under golvet i den nåværende kirken 1982 kunne det ikke påvises spor som tydet på at kirkestedet var eldre enn den stående kirken, og det kan være at nåværende kirke er bygd med materialer fra en eldre stavkirke (Skre 1988:48ff). Verken Schøning eller Hiorthøy antyder at kirkestedet skal ha vært flyttet, og de besøkte stedet om lag 150 år etter at flyttingen eventuelt skulle ha skjedd. En flytting ville mest trolig ha blitt nedfelt i skriftlige kilder eller en tradisjon som de to topografene ville fått del i. Det er således rimelig å utgå fra at dagens lokalitet også er den middelalderske, og at den flyttingen Norheim refererer er et kirkeflyttingssagn. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
AKER (hovedkirke), gnr. ukj. [nå gnr. 218] (= Aker, Vestre Aker sogn). Den romanske steinkirken er en basilika med midttårn, apsidal koravslutning og et lite kapell med apside inntil korets nordside. Kirken er bygd i første halvdel av 1100-tallet av kvader i kalkstein fra lokale brudd. Den ble sterkt skadet ved brann i 1592, og i 1703 ble tårn, kirkeklokker og hele inventaret ødelagt etter lynnedslag. Den ble kraftig restaurert/rekonstruert i 1858-61 (Ekroll 1997:197). Kirken er nevnt som fylkeskirke i Borgartingslovas eldre kristenrett (B 8), tidlig på 1000-tallet (Rindal 2008:xxiii). Gården Aker er borte som jordbruksenhet, men navnet er bevart i så vel kirkens navn som i et bruk av opphavsgården – Lille Aker (NG 96). Gården var krongods i vikingtid og tidlig middelalder. En del sider mangler i RB, derunder fortegnelsen over landskyld til Aker kirke (RB 115). Før 1389 hadde presten ved Aker kirke fått seg eget prestebol (DN IV:559). I 1400 skulle biskopen under visitas ligge firi Aker ij neter og han tok 4 huder i katedratikum (RB 550). I 1396 lå ”alt Mykklæ Aker ok kirkiuna med ollum prestleghom ingioldum” (dvs. hovedbølet av gården Aker og kirken der) samt 12 aurebol i litla Aker til Nonneseter kloster (RB 299), og privilegiebrevet ble bekreftet 1442 av kong Kristoffer av Bayern (Reg. 1972). Denne rettigheten løper tilbake til slutten av 1100-tallet. Fra 1587 var Aker kirke underlagt Akershus slottskirke, og 1723–1849 var den i privat eie. Deretter ble den overtatt av Aker kommune 1849 – fra 1852 Christiania kommune. Gjennom middelalderen og fram til 1855 var Aker eget prestegjeld. Ettersom bygningen var i svært dårlig stand og «ikke bemerkelsesverdig ved annet enn sin alder», ble riving vedtatt på midten av 1800-tallet. Kommunal overtagelse reddet likevel kirken, og utvendig restaurering, inklusive bygging av nytt sentraltårn ble gjennomført ved arkitektene H.E. Schirmer og W. von Hanno i 1861. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-112).
Kloster- og kirkested. Fransiskanerkloster med kirke ble etablert på stedet i 1290-årene. Etter reformasjonen ble klosteret tatt i bruk som hospital. Hospitalet ble bygget opp igjen i 1580, etter brann i 1567. Brannen var ikke total, og deler av kirkens bygningsmasse sto tilbake. Ny kirke og gråsteinsbygning fra 1730-tallet. Kirken brant på nytt, og ble gjenreist i perioden 1794 til1796. Nytt kirkeinteriør på 1880-tallet. I perioden 1934 til 1939 tilbakeføres kirken til sin opprinnelige karakter fra 1796. Dette skjer under arkitekt Wilhelm K. Essendrop som på samme tid oppfører en ny hospitalbygning i anlegget. Gamlebyen kirke står delvis på klosterkirkens fundamenter. Levninger etter klosteret finnes trolig på Oslo Hospitals grunn sør for kirken.
Eldste omtale av et franciskanerkloster (minoritter, barfotbrødre, gråbrødre, auster brødra) er i et avlatsprivilegium utstedt av pave Nikolas 4 i 1291 (conuentus fratrum minorum Asloensium, DN VI:57). Etableringen skal ha skjedd før dette tidspunktet, trolig i 1286 eller kort etter (Lange 1856:443), og med støtte fra hertug Håkon V Magnusson og kong Eirik som hadde gitt brødrene tomt å bygge på (RN 649). Kongenes vernende hånd over gråbrødrene vedvarte (jf. DN VI:73). Dette til tross, så ble brødrene kraftig motarbeidet av Oslobiskopen, og byggingen deres av kirke ble stanset og delvis revet ned i 1291. Franciskanerne var direkte underlagt paven, og han grep inn i denne konflikten (DN III:31). Det ble foretatt en arkeologisk undersøkelse av kirkens østparti med den oktogonale avslutning i 1935 (Fischer 1950:132f). Kirken ser ut til å ha vært bygd i tegl med grunnmur av stein. Trolig er kirkens fundamenter benyttet for de senere byggene på stedet. Gråbrødrene ble rikt dotert av samfunnseliten, også den kirkelige (f.eks. DN II:75, DN III:160, DN V:835). Paven bestemte i 1297 at Predicatorum Minorumque hadde rett til å preke, høre skriftemål, pålegge pønitens og begrave døde som ville gravlegges på disses gravplass, samt å hente disse døde i deres hjem og føre likene til kirkegården i prosesjon og med kors (DN IX:73), noe som opphav til mange og lange konflikter med særlig sogneprestene rundt om, i og med at disse dermed fikk store inntektstap. I 1513 utstedte «frater Petrus Matthie prior conventus ordinis Predicatorum, frater Haquinus Hauordi lector et custos, frater Haluardus Erici gardianus conventus ordinis Minorum» avskrifter av eldre avlatsbrev for kirkene i Oslo stift (DN IV:1064). Deretter er kildene tause om brødrene. Når konventet ble nedlagt er uvisst, men i 1538 overdro kong Kristian III brødrenes bygningsmasse til Oslos borgere for at disse skulle etablere et hospital på stedet (Lange 1856:446). Samme år ble Lavranshospitalets inntekter lagt til dette Oslo hospital (Nicolaysen 1862-66:732). Videre fikk det nyopprettede hospitalet seg tillagt inntektene fra et alter ved domkirken (1546), inntektene fra det da nedlagte leprahospital i Tønsberg (1547) samt av en rekke kongelige eiendommer (1550). De fleste av anleggets bygninger brant i 1567, mens kirken ble stående fram til Gamlebyen kirke ble reist på samme stedet i 1796 etter en brann i 1794 (Berg 1939:135, Faye 1882:67, 72). Hospitalet skulle betjene fattige og syke. Over tid ble hospitalets innretning justert i forhold til type beboere, men institusjonen befant seg på slutten av 1800-tallet fortsatt på samme sted. At det var gravplass til klosteret er belagt i en rekke kilder (jf. DN IV:226), men denne har ikke latt seg påvise arkeologisk. Sannsynligvis har den ligget nord for kirken på den andre siden av Ekebergveien, gateadresse Ekebergveien 2. Her var gravplassen for hospitalet og fra 1734 for en ny hospitalskirke – fra 1796 Gamlebyen kirke. Denne kirkegården ble utvidet i 1860 og 1869 og kalt Oslo kirkegård. Den ble en del av Gamlebyen gravlund i 1961. (Kartreferanse: CO 045-5-3).
Lengst i N: Fornminne 1: Tuft. Klart markert. Tufta er oval orientert ØV. Vollene består av rundkamp, bruddstein og torv. Bevokst med gress og lyng, flere stein i dagen. Tuften har et "tilbygg" i Ø enden av den N-ligste vollen. Det er grøftet rundt tufta. Tuftas lengde er 10 m, bredde 6,5 m, vollenes bredde inntil 1,5 m, orientert ØV. Ca. 13 m S for fornminne 1: Fornminne 2: Tuft. Klart markert, tilnærmet rund. Vollene består av rundkamp og torv. Bevokst med lyng og gress, flere stein i dagen. Det er grøftet rundt tufta. Diameter 5,5 m, høyde 0,5 m, vollenes bredde ca. 1 m.
GARDER ST. LAVRANS, gnr. 100 Garder (Garder sogn). Middelalderkirkens utseende er ikke kjent. En tømmerkirke ble oppført tidlig på 1600-tallet, og denne ble erstattet av den nåværende kirke i 1881. Samtlige kirker er trolig blitt reist på samme tomt (NK 15). Kirken står på (gnr. 100) Garder. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Garder også (dagens gnr. 101) Presterud (jfr. NG 15f) og (99) Hovum kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Ca. 1400 ble en skyldpart i Prestrudi ført først i fortegnelsen over mensa til Garder kirke (RB 127). Prestrudi ca. 1400 var trolig likevel ikke prestbol, men kun en skyldpart som lå til mensa ved Garder kirke og som presten hadde inntekten av, i og med at det ikke betegnet som prestbol. Navnet viser likevel at det på et tidligere tidspunkt var egen prest med prestbol ved Garder kirke. På 1570-tallet lå en bygselpart i Presterudt til mensa ved Vestby hovedkirke (St. 10). 1426 var Garder kirke uten egen prest og ble betjent av prestene fra Vestby og Hobøl (DN I:711). Eneste bevarte inventarstykke fra middelalderen er en Madonnafigur fra begynnelsen av 1500-tallet (NK 17).