LOEN, gnr. 70 Loen (Loen sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian j Loda, BK 13a). Nåværende kirke bygd 1838, en liten tømmerbygning med grunnplan som en avlang åttekant med rektangulært kor i øst og et nær kvadratisk våpenhus i vest, står på (gnr. 70) Loen på platået nær gårdstunet på bnr. 1. Kirken avløste en liten langkirke i tømmer bygd i første halvdel av 1600-tallet, og den ble trolig reist på samme tuftsted som den eldre kirken. Også middelalderkirken, mest sannsynlig en stavbygning, skal ha stått på samme sted. Også i dette tilfellet ble materialer gjenanvendt i nybygget, idet kirken fra rundt 1600 ble beskrevet i 1722 med våpenhus i stavverk, skip og kor i tømmer og et tårn. Koret hadde tidligere svaler, og disse ble revet i 1690-åra, så muligens var dette den eldre stavkirkens skip (Aaland 1932:126ff). Ca. 1330 lå det høvelig med skyld til mensa men kun noen få parter til fabrica (BK 12b-13a). På slutten av 1500-tallet lå kirken som anneks til Innvik (JBB 111ff), og fra 1842 til Stryn (Aaland 1932:126). På gården er det gjort en rekke gravfunn fra romertid, folkevandringstid, merovingertid og vikingtid. På (34) Tunål i Oppstryn står en av de ”hellige hvite steiner”, 0,8 m høy over bakkenivå, med rund topp og en innhogd fure rundt/under toppen (Aaland 1932:48, 60f). (Kildegjennomgang til registrering av middalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
LOGTUN ST. MIKAEL, gnr. 92 Logtun (Frosta sogn). Kirken står på (gnr. 92) Logtun ytre. Den framstår i dag som en seinmiddelalderkirke med rektangulært skip og rektangulært, smalere kor, og et flertall elementer av så vel romansk som høygotisk kvaderdekor. Høyst sannsynlig ble kirken fullstendig ombygd ca. 1500. Den seinmiddelalderske ombyggingen vises ved kirkens byggemåte, da skipet er kort og bredt, nær kvadratisk, koret har større bredde enn lengde, skipet mangler nordportal, veggene er relativt lave, murverket er en uryddig blanding av store og små steiner uten klare skifteganger, portalene har en tilsvarende blanding av steinsorter og kvader/tuktet bruddstein, og de er satt sammen av dekorert kvader fra forskjellige stilperioder. Et gjenanvendt attisk profil i korportalen antyder at kirken første gang ble ferdigstilt på 1150-60 tallet, og man aner dermed konturene av en opprinnelig, rundbuet romansk kirke med marmor- og trolig grønnskiferkvader i veggåpninger og utvendige hjørner. Hvorvidt det har vært flere enn denne ene hovedbyggefasen ved den romanske utgaven av Logtun kirke er ikke mulig å avgjøre, men på 1200-tallet er minst en av portalene blitt skiftet ut med mer tidsriktig gotisk steinhoggerkunst. Deretter ble kirken totalt ombygd ca. 1500, bevitnet ved erkebiskop Gautes (1475-1510) segl på krukken i alterplatens relikviegjemme. Logtun var lagmannsgods i seinmiddelalder, så trolig var det lagmannen Erik Amundsson (funksjonstid 1458 til etter 1497) som lot ombygge kirken rundt 1500. I og med at kirken ble reist på krongods, og i tillegg på stedet for Frostatinget, er det sannsynlig at kongen stod bak byggingen av den romanske utgaven av den. I 1589 var kirken på Logtun hovedkirke i Frosta prestegjeld med kirkene på Lo, Vang (Åsen), Røstad (Leksvik) og Hindrem (Stranda) som anneks. Også i 1774 var Logtun hovedkirke, men med annekser kun på Vang og Lo. I 1866 ble det bygd ny kirke noen kilometer lenger nordøst, på kirkestedsgården (77) Presthus, og den gamle kirken på Logtun ble delvis revet to år seinere. Omfattende restaureringsarbeider fant deretter sted i 1903-04 (Brendalsmo 2006:567ff m/ref.). Dedikasjonen er etter innskriften på kirkens kalk fra 1350-1400 (Ecclesie Laghatuni munus tibi gratum sit presentatu Michael). I 1432 (AB s. 114) betinget erkebiskopen seg nattlege på Frosto i 4 netter for seg og sitt følge under visitas. At forhandlingene med biskopen under visitas 2. februar 1433 om Mikkelskorn ble undertegnet apud ecclesiam Laghatwn (DN V:623) kan tyde på at det da ikke var prestebol til kirken. Eldste omtale av slikt er i 1589 (Thr.R. 47), men det kan være at (89/7, 93/15) Prestaunet få hundre meter øst for kirken antyder et prestebol eldre enn (89) Mo som var prestegård i 1661 (s. 120). Schøning noterte seg følgende fornminner i området i 1774 (I:257): “Østen for Kirken, paa Lagtun, sees en Bautastein, staaende paa en liden Høi, sat uden Tvil til Erindring af dem, som ere begravne i de, strax vesten for Kirken, ved Kirkegaarden beliggende Høie”. Løytnant Fougner innberettet i 1868 til Fortidsforeningen følgende (Aarb. 1869:176): “i nærheten af...Logtu (...) findes spor efter gravhauger men i regelen smaa og utydelige”. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
MO (LOM) STA. MARIA, DØPEREN JOHANNES OG ST. OLAV (?) (hovedkirke), gnr. 70 Lom prestegård (Lom sogn).
Stavkirken står på (gnr. 70) Lom prestegård hvis opprinnelige navn er Mo (NG 57). I sin opprinnelige form hadde kirken rektangulært skip med smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning. Trolig har kirken hatt sørportal i koret og portaler mot nord, vest og sør i skipet. I 1634 ble skipet forlenget mot vest, og i 1663 ble det bygd til tverrskip mot nord og sør. Ved arkeologiske undersøkelser under golvene i 1973 ble det dokumentert spor etter en mindre stolpebygning, mest sannsynlig en kirke, under den stående kirken. Stolpekirken kan trolig dateres til 1000-tallet ved hjelp av myntfunn (Christie 1978). Lom var områdenavn for bygdene Lom og Skjåk fram til 1863 (NG 47). Mo var på 1400-tallet stevnegård i Lom, og 1617 nevnes Moons thingstue (Schøning I:66). Mo var nabogård til kirkestedsgårdene Nes og Andvord. Kirkens dedikasjon er basert på Schønings tolkning av et diplom fra 1382 (DN I:472). I brevet beskrives en avhending av skyldparter til fabrica hhv. mensa ved Mo kirke og presten som mottaker på disses vegner (ok gafuo ok afhændo gudi till hæiders sancte Marie guðs modor sancto Johanni baptiste sancto Olawo ok ollum guðs hællgom monnum till lofs ok wyrdingar ok sinum salom fæddræ þæiræ ok moedræ frændæ ok forælldris mannæ till syndæ aflausnær ok salæ hialpæ). Dette kan være en referanse til kirkens dedikasjon, men det kan også være et standard formular, og dedikasjonen er derfor noe usikker. I 1429 omfattet sognet også Bøverdalen, der det (tidligere) stod en kirke på Galle (DN III:701), og på et tidspunkt før 1498 lå også kirkene på Skjåk og Hove som anneks til Mo (DN II:999). 1743 var Lom hovedkirke med annekser på Hoff, Schieager og Garmoe (Røgeberg 2004:301). På ukjent dato var biskop Ivar i 1202-20 på visitas i Lom kirke (DN II:4), likeledes visiteradhom a Moonom biskop Torstein i 1299 (DN I:90), biskop Ingjald i 1313 (DN I:140) og biskop Sigurd i 1389 (DN III:485). Ved sistnevnte tilfelle gjennomgikk biskop og prest landskyld som lå til mensa/fabrica. 25. januar og 14. mars 1437 var det visitas på Mo (DN I:758, 759, IX:270). 22. februar 1440 var wyrdæligx herræ ok andæligx faders herræ Peters med gudz nadh biskups j Hamre på prestegården j hans visiteringh (DN IX:277). 6. februar 1443 var biskop Gunnar med to kanniker j waro fyrsthe wisiteringh aa Monom, DN III:774). 1. februar 1470 var biskopen wisitæradom a Loom (DN XV:96). Muligens var det visitas 2. februar 1498, for da makeskiftet Mopresten fra kirkens mensa en gård med wærdeligz herres oc andelig faders samticke biscop Herman i Hammer (DN II:999). 4. mars 1526 var biskopen på visitas på Mo (DN XVI:469). Et stykke nordvest for kirken ligger Prestegårdsskogen, kort vei mot sør Presthaugen, i sørøst Prestfossen og i øst Prestøye. Rett nordøst for Mo ligger gården (gnr. 35) Blakar, og på denne middelalderske adelsgården fantes 1775 bevart ”en af massive firekantede Jærn-Stænger sammenkjædet saa kaldet Jærn-Biælke, som skal være brugt til at slaa over deres Sale eller Stuer, i Giæstebude, for derpaa at hænge Lamper” (Schøning I:53). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
LOMEN, gnr. 33 Lomen øvre (Lomen sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 33) Lomen øvre på grensa mot (34) Lomen søndre er i 1344 (Lomens kyrkiv, DN II:264), men presten nevnes i 1325 (Asle prestar a Lomene, DN II:157). Kirken har dessuten foten av en døpefont i kleber datert til 1150-1200 (Solhaug 2001:63). Prestegård nevnes 1345 (setzstofwonni a prestgardenum j Huams hærade, DN V:184). Rundt 1750 ble stavkirken fra andre halvdel av 1100-tallet nær fullstendig ombygget. Etter 1914 er den kun blitt brukt til Olsokmesser hver sommer. Kirkegården er nå ute av bruk (Jahnsen 1983:65f). Nåværende Lomen kirke står på (30) Hove 1,8 kilometer vest for stavkirken, og rett opp/nordøst for denne ligger Krøssengen under (24) Egge – muligens med referanse til et tidligere kors i friluft. Gjennom middelalderen har betegnelsen på sognet skiftet mellom Lomen og Kvamsherad (DN II:264, DN IV:160 osv.). Kvamsherad skal ha bestått av Lomen sogn, eller muligens kun gårdene på østsida av vassdraget, med tillegg av Kvålegårdene i Slidre sogn (NG 295). Rundt 1620 var Slidre hovedkirke med annekser på Lomen, Hegge, Rogne, Volbu, Fyrstrå, Øyjar (St.S. 146ff), og situasjonen var den samme i 1743 (Røgeberg 2004:185). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - tektsen er oppdatert 12.11.13).
Lokalisering og avgrensing av kirkestedet er uavklart. LOSNA (LOSNEGARD), gnr. 4 (=65) Losnegard (Solund sogn). Første og eneste omtale av kirken er i 1408 (Losno, BK reg.). Navnet Losnegård opptrer ikke før i 1667, før dette heter gården Losna (NG 197). Kirken skal ha stått ute på et lite nes rett ut/øst for gammeltunet. Kirkegården var tidlig på 1800-tallet fortsatt synlig og hadde da en utstrekning på om lag 24x25,3 m, og det er funnet skjelettrester i dette området. Graver ble ca. 1820 observert i vest og nord på kirkegården: ”Kirken syntes selv at ha ligget mer mot øst. Her var kirkegården lagt i en runding, der måske har omsluttet et rundt kor” (Bjordø 15/2 1938, Buckholm 1998:27, 43). ”Paa Losnøen (…) sees Spor af en Kirke, som [Sigrid Erlandsdatter] flyttede fra [gnr. 6] Kirkøen [se Rutle ovenfor], og benyttede siden som et Huuscapel” (Neumann 1836:249). Dette er et kirkeflyttingssagn, noe også Bendixen (1903:162) indirekte argumenterer for. Den er den innerste øya i øygruppa som danner nåværende Solund kommune i Sognesjøen. Der kirken skal ha stått, på en flate litt inne på det høyeste stedet på det lave Kyrkjeneset, refererer Bendixen (op.cit.) følgende: ”Stedet er nu ryddet, men kirkegaardens retning kunde paavises, og dens bredde n.-s. opmaaltes til 24 m., længden ø.-v. til 25,30 m. Grave fandtes i nord og syd. Kirken selv synes at have ligget østlig, hvor muren maa have gjort en runding, saa koret har maaske været avsluttet med en apsis. En tværmur, som skjelnedes, kan have været fundamentet for korvæggen, eller skillet mellom kor og skib; dette siste laa tydelig indover i vestlig retning. Kirken har ligget langs med strandlinjen, n.v.-s.ø.”. Kirken er ført i registeret i BK i 1408 (BK reg.), men den er ikke ført i fortegnelsen med landskyld og tiende. Muligens kan Losna kirke før ca. 1350, da BK i det store og hele ble opprettet, ha vært utenfor Kirkens råderett. Som også Bendixen (op.cit.) påpeker, kan det faktum at kirken kun er nevnt i BK`s register, uten at det der er henvist til på hvilken side det skulle finnes opplysninger om den, vise at kirken kun var et huskapell. Gården var på 1300-tallet eid av Losnaætta (NG 214). Øya heter Losna og var vel opprinnelig én gård. (Kildegjennom,gang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Lokaliteten omfatter kirke og kirkens uteområder med trapper, murer og beplantning. Kirke er en treskipet basilika i nyromansk stil, tegnet av ark. Harald Aars, innviet i 1912. Kirken må sees i sammenheng med Lovisenberg sykehus, som er registrert med id 165261. I forbindelse med graving ved kirken på begynnelsen av 1900-tallet ble det funnet en godt bevart spydspiss av jern, ant. fra sen vikingtid eller tidlig middelalder, id 128986.
Lovisenberg - historikk:
Mest sannsynlig var området Lovisenberg en del av kirkegodset i middelalderen, men ble lagt under kronen i forbindelse med reformasjonen i 1536/37. I 1629 delte Christian IV ut mye av det tidligere kirkegodset til bymark for Kristianias befolkning, og Bymarken kom til å danne grense for byen frem til 1848. Bymarken ble tidlig todelt: det som var en åpen allmenning brukt som beitemark for alle byens innbyggere og lukkede løkker hvor velstående borgere anla sine sommerresidenser med tilhørende hageanlegg og gårdsdrift.
Lovisenberg bestod av to løkker som ble delt ut i 1710 og 1712. Allerede før 1750 var begge løkkene på samme hender og på begynnelsen av 1790-tallet kjøpte farger Johan Gottfried Bautlen løkken. Han ga den navnet Lovisenberg, etter sin kone Lovise. Kart fra 1795 viser navnet Lovisenberg.
Da banksjef Fritz Heinrich Frølich kjøpte løkken i 1853, utvidet han den med over 30 mål. Han anla boligområdet Frølichbyen og videreutviklet løkken med parkanlegg, terrasser, flere lysthus og en grotte, andedammer, karpedammer, broer og beplantning. Lovisenberg ble et selskapelig sentrum under Frølich. Og om vi skal tro kildene; en evig kanonade av festrus og ball, da Frølich brukte huset som helårsbolig. Noen av eiketrærne han plantet den 17. mai 1864 står fremdeles og han ivret for at St. Hanshaugen (Merrahaugen) skulle bli en park hvor arbeidere kunne søke rekreasjon. Frølich var også en aktiv pådriver for Norges første jernbane; Kristiania til Eidsvoll. Frølichs vakre bolig er i dag museum på sykehuset.
Frølich testamenterte eiendommen til Lovisenberg interesseselskap, som solgte den til grosserer Oluf C. Kiær i 1882. Samme år gav han de 69 målene videre til Diakonisseanstalten, under ledelse av Cathinka Guldberg. Kiær var frem til sin død i 1907 en viktig velgjører for diakonissene, for i tillegg til selve tomten opprettet han flere legater og gav jevnlig store pengegaver til søstrene.
Cathinka Guldberg (1840-1919) var diakonisse og grunnleggeren av sykepleieutdanningen i Norge. Hun studerte i Tyskland og arbeidet ved flere krigslasaretter, blant annet ved fronten under krigen mellom Østerrike og Preussen i 1866 og i Alexandria i Egypt. Hjemme i Norge startet hun Diakonisseanstalten på Grønland i Kristiania (nåværende Asylet), så i Ullevålsveien og fra 1888 på egen eiendom på Lovisenberg. I 1915 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs orden, som første norske kvinne.
Diakoni er kirkens omsorgstjeneste, og det kristne livs- og menneskesynet står sentralt i gjerningen. Diakonissene er nevnt i det nye testamentet som menighetens barmhjertighetsarbeidere. Det er på denne ideologien at Cathinka Guldberg ble utdannet, og startet utdanning av diakonisser i Norge i 1868.
Diakonissesøstrene på Lovisenberg utvidet eiendommen, til totalt 112 mål i 1892. De hadde ansatte i gårdsdriften, ansvarlig var gårdsfullmektig Edvard Hansen. Gartnerarbeidet stod søstrene for selv, til å begynne med under ledelse av gartnersøster Elisabeth Dahnsen.
Søstrene opplevde sterkt press på sengeplassene, og å skaffe bolig og aldersbolig til sine egne. Derfor kom det raskt til flere nye bygg, og i 1912 ble diakonissenes egen kirke innviet.
Under krigen ville tyskerne rekvirere sykehuset som bolig for sine offiserer, men diakonissene sto imot og sykehuset fortsatte sin drift. Her ble både jøder og motstandsfolk behandlet og skjult ved en rekke anledninger.
Også etter krigen har sykehuset blitt utvidet en rekke ganger. Det historiske anlegget fremstår imidlertid som relativt intakt og har høy verneverdi i kraft av sin høye arkitektoniske kvalitet med tilpasset påbygningsarkitektur. Anlegget har stor helsehistorisk betydning både knyttet til sykepleierutdanningen i Norge og til viktige begivenheter og personer i norsk helsehistorie . I tillegg utgjør anlegget en sterk miljøskapende faktor i området med sine vakre parker og trær.
Formål og begrunnelse:
Formålet med å føre Lovisenberg kirke og uteområdene på Gul liste, er å ta vare på et kirkebygg med høye arkitektoniske kvaliteter og som utgjør et sentralt element i den kristne diakonisseinstitusjonen Lovisenberg. Det kan knyttes til viktig norsk helse- og sykepleiehistorie og har nasjonal verneverdi. Bygget har høye arkitektoniske kvaliteter og fremstår som svært velholdt. Det er en del av et større miljø av tilhørende bygninger og har høye miljøkvaliteter for både Lovisenberg sykehus og lokalmiljøet på Lovisenberg. Området er inkludert i Byantikvarens oversikt over fredningsverdige bygninger og anlegg (Fredningsstrategien).
Kilder og litteratur:
Byarkivet i Oslo: Petroclus von Hirsh’ kart over Christiania 1794 og 1795.
https://www.oslo.kommune.no/natur-kultur-og-fritid/byarkivet/bygningshistorie-og-historiske-kart/
Holden, Finn: Byløkker i Oslo, løkker på bymarken. Valdres: Andresen & Butenschøn, 2007.
Jahnsen, Aug. B.: Kvindelig Diakoni I Norges kirke gjennem femti år. Et mindeskrift ved
diakonissehusets femtiaarsjubilæum. Christiania: Johannes Bjørnsdads Bogtrykkeri, 1919.
Oslobilder.no
PBEs arkiver.
Snl.no