LØRENSKOG, gnr. 111 Hammer (Lørenskog sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor (NK 179), står på (gnr. 111) Hammer rett øst for gårdene og ned for en ås. Rygh har 1594 som eldste kilde til gårdsnavnet Hammer (NG 280), men muligens kan den skyldparten i Hamre som i 1393 lå til Gjerdrum kirkes mensa (RB 415), og som hos Rygh er ført til et bruk av (27) Fjælstad i nabosognet Gjerdrum (NG 303), i stedet gjelde Hammer i Lørenskog sogn (RB 682). Kirken er ikke er nevnt med gårdsnavnet i middelalderen, kun bygdenavnet Lørenskog. Utfra lokaltopografi og navnetyper bør i tillegg til Hammer også (dagens gnr. 112) Torshov og (113) Nordby kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Eventuelt kunne denne ha hett Leireimr (jfr. NG 276). Det ble ikke ført prestbol til kirken i 1393 (RB 406), men på 1570-tallet lå det en bygselpart i Hammer til mensa ved Skedsmo hovedkirke (St. 127) hvilket er en indikasjon på et tidligere prestbol. I 1400 skulle biskopen under visitas ha 2 nattleger firir Fith ok Aker og kirkene på Rælingen og Lørenskog, og han tok 4 huder i katedratikum for Fet og 1 firir Ræling ok Løyrinskogh (RB 561, DN VI:448). Aker var bygdenavnet på den del av Fet sogn som lå vest for Glomma og den del av Skedsmo sogn som lå øst for Leira (NG 245). Om lag 100 m vest for kirken, oppe på åsen ligger et gravfelt.
LØVØYA ST. HALVARD OG ST. MARTIN, gnr. 30/1 Falkensten med Røre, Røre øde og Skavli (Borre sogn). Den gotiske steinkirken, som består av et rektangulært kirkerom uten utvendig skille mellom skip og kor (Brendalsmo 1990:52), står på Løvøya, ei øy som ligger til (gnr. 30) Falkensten. I 1398 ble det ikke ført prestbol til kirken, men først i fortegnelsen ble det ført 3 smørlauper skyld i Øynne sjalfr (RB 71). På 1570-tallet lå en skyld på 1½ pund og 1 fjerding salt i Loffuøenn, Medøenn og Elløenn til mensa ved Borre hovedkirke (St. 70). Rundt 1900 lå disse øyene under (gnr. 29) Apenes, men i 1604 ble Øenn (trolig Løvøya) og Mid Øenn regnet for hver sin fullgård (NG 113). Det er således mulig at det var prestbol til kirken i seinmiddelalderen, men på grunn av stedet den er bygd og tidspunktet den bygd er det mer sannsynlig at kirken hele tiden er blitt betjent fra en annen kirke. Kirken stod i middelalderen kun få titalls meter fra strandkanten, og få meter fra kirkens sørøsthjørne fantes en Olavskilde som i nyere tid er blitt flyttet. Kirken stod øde, noe den trolig hadde gjort i drøyt 100 år, da en privatmann ca. 1720 fikk løyve til å sette den i stand, men den forfalt igjen seinere (NG 128). Kapellet ble restaurert 1930-1950. ”Ved kapellet er der en kilde – St. Olavs brønn. Til denne kilden valfartet syke – ofte langveis fra – for å få sin helbred tilbake. Ved kilden var reist et skur til vern for de besøkende. En hollender, sier sagnet, var kommet ut for en sterk storm, skipet hans hadde lidd skade, og nå søkte han inn til Løvøya for å reparere. Til dette arbeidet tok han trevirke fra nevnte skur. Men da han var ferdig og stakk til sjøs igjen, kom han ut for en slik overhendig storm at han holdt på å forlise. Han skjønte da at dette kom over ham for den helligbrøde han hadde begått ved å ødelegge skuret. Han ga da det løfte at han ville bygge en kirke der hvor skuret hadde stått, dersom han ble frelst av stormen. Skipet klarte å ri stormen av, og eieren innfridde sitt løfte. Sagnet fortelles også på en annen måte: Da hollenderen seilte ut fra havnen, vendte han hodet og så seg tilbake mot øya og kilden der skuret hadde stått. Da ble hodet stående i den stilling han hadde dreid det, og han kunne ikke få det tilbake. Men da han hadde gjort løftet om å bygge en kirke, fikk han straks hodet tilbake i sin naturlige stilling” (Øverland 1954:152f). Bukta nord på øya heter Kirkebukta, og det trange sundet mellom Løvøya og fastlandet heter Drasundet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: LÅGØY, gnr. 22 Lågøy (Solund sogn). Kirken skal ha stått rett sør for havnebebyggelsen i Lågøyvågen, på bnr. 1 under (gnr. 22) Lågøy. Lokaliteten er inntil/rett sørøst for gammeltunet, på en liten knatt i et ”dalføre” som går mellom Lågøyvågen og Lågøysundet. Det er ikke gjort funn av skjelettrester eller tuft i dette området (Aaraas & al 2000b:51f, Buckholm 1998:27, 43). I første halvdel av 1300-tallet er kirken oppført som Cappellan j La øy hhv. Præster tækr j La øy (BK 56b), men uten at det ble ført spesifiserte inntekter, og den er ikke oppført i registeret samme sted. Ut fra diplomet av 1291 (DN XII:14) kan det se ut til at det er kong Erik Magnusson selv som har reist kirken på Lågøy (En hwar sem swa fær om at mistyrmir kappellona er gudhi er gor edha þui sem hon hefuir at vardueita, DN XII:14) – eller det er bygd av munkene fra Munkelivs kloster som da eide gården (jf. Bendixen 1903:160). Stedet der kirken skal ha stått kalles Kyrkjehaugen og rett ved ligger Kyrkjeberget.
LÅNKE, gnr. 158. 159 Lånke lille og store (Lånke sogn). Eldste omtale av en kirke på Lånke er i 1533 (Lunke k., OE s. 52), men sognet nevnes i 1520 (Lwnkesoghen Lexdall, NRJ II:189). Den lå i 1589 som anneks til Værnes kirke (Thr.R. s. 53). Kirken står på elvesletta der Leksa munner ut i Stjørdalselva fra sør. Schøning noterte kort om kirken i 1774 (II:21): ”Lunke Kirke er kun en maadelig stor Træe-Bygning, med et Spir paa”. Selv om Schøning ikke kommenterte kirkens alder, skal det ifølge Helland (1909:88) være reist en ny kirke på det gamle kirkestedet i 1750. Dette siste er nok feil. Hoås (1999) dokumenterer et nybygg tidlig på 1600-tallet, og han har ingen kilder til omfattende reparasjoner eller nybygg på 1700-tallet. 1600-tallets kirke ble revet i 1899 og skal ha vært “en liden smuk, rødmalt langkirke”. Den er som den foregående også en langkirke av tømmer (Brendalsmo 2006:557f). 1899-kirken ble bygd på vestre del av tuftene etter 1600-tallskirken (kor og sakristier), mens skipet ble bygd på ny grunn i forlengelsen mot vest (Hoås 1999:41). I og med ast denne nåværende kirken, samt dens forgjenger, står nær elvebrinken i nordvest, er det sannsynlig at middelalderkirken sto på disses sørøstside der den eldste del av kirkegården ligger. Lånke kirke står ifølge ØK på bnr. 7,12 av (157) Rødde, en gård som vel må være utskilt fra (158. 159) Lånke i vikingtid/tidlig middelalder. Dette må skyldes et makeskifte, for disse bruksnummer ligger midt inne i gårdsvallet til (159) Lånke store, og Rødde har sitt gårdsvall sør for Lånkegårdene oppover langs Leksa. En indikasjon på et tidligere prestebol til kirken på Lånke er at Stor-Lånk i 1661 (s. 44) var kapellangård, og bygselen lå til mensa ved Værnes kirke. Et flyttingssagn knytter Lånke kirke til en kirke på (gnr. 182-184) Dyva. Ute på flatene ved Lånke kirke, på bnr. 5 av (159) Lånke lille, fantes det tidligere to gravhauger men som begge er forsvunnet. Av løsfunn er det kommet inn tre spydspisser, den ene i tuftene etter en haug (Leirfall 1970:183). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70 - oppdatert tekst 02.05.2016)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: MAGERØYA, gnr. 37/1 Magerøen (Heims sogn). Det er først med Schøning i 1775 (II:213) at vi får opplysninger om en kirkebygning på Magerøya: “Ved den vestre Siide af Indløbet til Hefne-Fiord, ligger den Øe Magerøen, paa hvis indre eller søndre Kant, har i fordum Dage staaet et Capell, paa et Sted, hvor endnu sees Tomter efter det, og som kaldes Capell-næsset eller Capell-Rommet”. Da det i 1922 ble samlet inn folkeminne i Hemne ble det sagt at “kyrkjegarden alt da var pløgd opp til åker, og at det berre stod att to steinhyller som vart kalla Kapellporten” (Hallan 1959:104). Hallan mener derfor at det aldri har vært snakk om noe sogn, men heller et selehus for sjøfarende. Dette høver godt med at Magerøya langt tilbake i tid er blitt benyttet som overnattingsplass for de skip som gikk hovedleia langs kysten (Hallan 1959:43). Et foto i topografisk arkiv på NTNU/VITMUS av Kapellporten tatt i 1925 viser to steinheller som har seget kraftig. Steinene er nok blitt reist som bautaer på førkristne graver, og vi har her trolig et eksempel på en sammenblanding av en tradisjon om en kirke og to merkverdige steiner, slik vi også finner det for gården Vik rett øst for Trondheim. Det førkristne gravfeltet nord på Magerøya ser ut til i stor grad å ha blitt utpløyd. I en av de store røysene på Kapellneset ble det like etter 1900 funnet et stort vokslys, med form omtrent “som et alterlys”. Det er mulig, med Hallan, å anta at det dreier seg om et selehus for de sjøfarende, muligens reist i seinmiddelalderen i forbindelse med økt sjøtransport som følge av de intensiverte fiskeriene. Men siden både Schøning og lokal navnetradisjon omtaler et Capel/Kapellporten, gir det bedre mening å anta at det dreier seg om en kirkebygning. I motsetning til hva Schøning skrev hevder lokal tradisjon i dag at kirken eller kapellet skal ha ligget på odden nord på Magerøya, på ØK-kartet kalt Kapitelskaget, trolig en feilstaving for Kapellskaget (Brendalsmo 2006:423 m/ref.). På den samme odden ligger det dessuten et gravfelt.
Kirken ble oppført av Oslo Småkirkeforening med bidrag fra norske prester, derfor kalt Prestenes kirke. Kirken er oppført i fri romansk stil med pussede murer utvendig, ark. August Nielsen og Harald Sund. Innviet mars 1926.