HADSEL ST. STEFAN (hovedkirke), gnr. 62. 63 Hadsel (Hadsel sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 62) Hadsel er i 1381 (Hodhusæghls kirkiu, DN II:468), men prest/kannik nevnes allerede i 1321 (sira Arne a Hofdasegle, DN II:144). I 1639 ble en kirke på stedet revet, og en tømmerbygning med korsformet grunnplan og kor/sakristi tilføyd østre korsarm ble bygd på samme tuft. Denne ble revet i 1826, to år etter at nåværende kirke sto ferdig. Nykirken, en tømmerbygning med åttekantet grunnplan og takrytter, ble reist tvers av veien for gammelkirken – om lag 100 m nordvest for denne. (Bottolfsen 1975:302f, Simonsen 1991:80). Disse eldre kirkene er reist på en gårdshaug med målene 160x80 m (Gabrielsen 1998:56 m/ref.). Biskop Nannestad anførte i 1750 at kirken da hadde ”Steen-Altare med en hvid Marmor-Fliis mit paa Altaret, under hvilken har ligget et Skrift som Bisc. Krog har bortaget”, samt at ”Kirkegarden er stor og vel indhegnet med Steengierde og Port” (Wolff 1942:36f). I 1589 var Hadsel hovedkirke med annekser på Melbu, Sand, Sortland, Langenes, Øksnes, Tinden, Bø, Gaukværøy og Malnes. Sognepresten skulle avhjelpes ved en kapellan (domestico sacellano) på prestegården og res.kap. på Langenes hhv. Bø. Sognepresten skulle betjene Hadsel og Melbu, kapellanen Sand og Sortland, residerende på Langenes hadde ansvaret for Langenes, Øksnes og Tinden, og res.kap. på Bø skulle ta seg av Bø, Gaukværøy og Malnes (Thr.R. 88ff). Vesterålen var ved reformasjonstiden et av de 20 kannikgjeld i Nidaros bispedømme (Dybdahl 1989:190f). Dedikasjonen til St. Stefan er etter DN XVII:711-712. Rett opp/vest for kirken heter det Kjerkåsen. Drøye 100 m nordøst for den eldre kirkegården ligger et større gravfelt fra vikingtid (Simonsen 1991:81). Drøye 200 m nordøst for den eldre kirkegården ligger (minst) fem nausttufter, den største med målene 20x30 m (Gabrielsen 1998:56f m/ref.). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
HAFSLO ST. PETER (?), gnr. 53 (=143/2) Hafslo prestegard (Hafslo sogn). Eldste omtale av kirken er før 1340 (kirkian j Hafslo, BK 37a, 41a-b), men en prest nevnes i 1271 (Haflidus persona de Hafrslo, DN V:7). En treskibet stavkirke på (gnr. 143) Hafslo prestegård ble revet i 1878 og erstattet av den nåværende kirken, på samme sted. Fra en eldre akvarell (1819) ser det ut til at den eldre kirkegården hadde sirkelformet eller langoval avgrensing. Stavkirken hadde gjennomgått flere om- og påbygginger gjennom årene, og rundt 1700 ble koret nybygd i tømmer. Da den ble revet skal kun reisverket og vestveggen ha tilhørt den opprinnelige bygningen. Den hadde portaler i skipet mot både vest og sør. I 1722 ble målene oppgitt å være 22x15 alen (skipet) hhv. 15x12 alen (koret) (Heiberg 1900:21f, Aaraas & al 2000b:208ff). Ved utgravning i 1978 kunne det ikke påvises spor av en eldre kirke under den nåværende (Anker 2000:69f m/ref.), så det er mulig at den nye ble bygd noe til side for den gamle. Dedikasjonen er mulig ut fra at kirkens klokke fra 1300-tallet ble kjøpt til den sæle apostelen Peter sin pris (se nedenfor). Før ca. 1340 lå det litt skyld til både mensa og fabrica (BK 37a-b), og som ved de langt fleste kirker lå det en god skyldpart i kirkestedsgården til mensa. Denne parten er likevel ikke omtalt som prestebol før ca. 1600, så muligens skjedde det her et makeskifte ved reformasjonstiden. Det er ikke tegn til at gården var konfiskert krongods. Ca. 1600 var Hafslo hovedkirke med annekser på Fet, Joranger, Solvorn og Urnes (JBB 143ff), og i 1743 var situasjonen den samme (Løyland 2006:287). Området rundt Hafslovannet heter fra gammelt Fylkesbygdi, i motsetning til ”ne i Solvodn” (NG 51f). ”Blant Oldsager i Hafsloe kan endelig og regnes Levningerne af den saa kaldte Borgerskandse, under Gildreskreen, som Kopangers Borgere og Hafsloes (Fylkisbygdens) Bønder skal have opkastet mod Sverres Krigshær i Aaret 1183” (Neumann 1836:255). ”Ved Hafsloe Kirke staaer en ikke ubetydelig Bautasteen (og) i Kirkegaardsmuren sammesteds er funden en afbrudt Runesteen” (Neumann 1836:253). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
To gravrøyser. I NØ: Fornminne 1: Rest av gravrøys (Parelius' 3), uklart markert, unntatt mot SV, og temmelig utydelig i terrenget. I SV står en skalk igjen (3 x 1 m N-S). Ellers anes omkretsen. Bygget av kuppelstein med største mål ca 0,3 m. Jordblandet. Bevokst med gras og lauvtrær. Mål: tverrmål ca 4 m, bevart høyde ca 0,5 m. Nesten kant i kant med mot SV: Fornminne 2: Lignende røysrest. Kanten er bevokst i en hesesko med åpning mot N, hvor kanten er helt fjernet. Skalkens største br ca 2 m. Mål: tverrmål ca 6 m, høyde ca 0,5 m.
HAKADAL ST. LAVRANS, gnr. 58 Kirkeby østre (Hakadal sogn). Kirken ble betegnet som et øde kapell på 1590-tallet men ble trolig ikke lagt ned, for en ny tømmerkirke ble reist på (trolig) samme tuft tidlig på 1600-tallet (NK 193). I 1393 ble prestbolet ført som alt prestbolet uten navn og uten skyldstørrelse (RB 413), så rimligvis var det et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Til samme tid lå det andre gårdparter til kirkens fabrica: Jtem j Kirkiu rudhi øyris bol gaf Øyfuinder a Kirkiu by (RB 414). Kirken står på (gnr. 58) Kirkeby østre, og utfra lokaltopografi og gårdsgrenseløp bør (dagens gnr. 59) Kirkeby vestre og nabogården (57) Kirkerud regnes til opphavsgården da kirken ble reist. Kirkestedsgårdens opprinnelige navn er tapt. I 1400 tok biskopen under visitas 2 nattleger firi Skæidzmo, 1 nattlege firi Nytiiudal ok Hakadal, og han tok årlig (samlet) 6 huder i katedratikum av de tre kirkene (RB 559f). Snaue 100 m nord for kirken ligger restene av et gravfelt.
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Sognekirke. Hallvardskirken nevnt indirekte 1271, men kan være eldre. Kirkegård nevnes i 1276, St.Anna-alter 1514. Kirken sto som ruin på 1600-tallet, stein derfra brukt til arbeider i Korskirken 1632.
Beskrivelse fra Kirke:
Steinkirke, etter Scholeus-stikket 1580 en langkirke uten særskilt kor og med takrytter over midten av bygningen.