HERØY, gnr. 4. 5 Herøy (Herøy sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 4. 5) Herøy er i 1432 (Herøy kirkiu, AB 35, 51). Kirken må da ha vært i noe forfall, i og med at erkebiskop Aslak nylig hadde ilagt en lokal stormann bøter for så vel hordøme som for den helligbrøde han hadde begått da han tok steinen af Herøy kirkiu oc bygdhæ sig ein ogn aff. Den seinromanske steinkirken står på (4) Sørherøy. Det eldste bygningsleddet er det nær kvadratiske koret, og som ble reist som skip inntil en eldre, da stående trekirke. Etter at trekirken var revet ble et bredere og høyere, rektangulært skip bygd i vest og en apside tilføyet koret i øst. Golvet i apsiden er hevet fire trinn over golvnivået i koret, og her ble et steinalter bygd. Kirken hadde da portaler i koret mot nord og sør – den nordre nær østveggen, og i skipet mot nord, vest og sør. Den opprinnelige korbuen, som hadde en bredde på 2,9 m, ble revet i 1880. Den hadde tre halvsøyler i recess på hver side, og hver av søylene hadde uthogde menneskehoder på toppen. Den seinromanske kirken har klebervader inn- og utvendig og i veggåpningene. I skipets østvegg, inntil hjørnet sør for korbueåpningen, var det et sidealter. I korets østvegg, sør for bueåpningen inn til apsiden, er det en alternisje, og på nordsiden av bueåpningen er det et repositorium. Kirken er rikt utsmykket med sokkelprofiler og med dekorstein i koret. I seinmiddelalder, trolig rundt 1400, ble skipet forkortet ved at vestveggen og de vestligste 4 m av skipet ble revet og ny vestvegg reist. Vestportalen ble gjenanvendt. I sin opprinnelige form var Herøy den største av steinkirkene på Helgeland. I 1879-80 ble korbueveggen og skipets vestvegg revet, skipet ble forlenget mot vest med noe over 10 m, og mot den nye vestveggen ble det murt opp et tårn (Christie 1973, Liepe 2001:29ff m/ref.). Christie (op.cit.) mener kirken ble bygd i tiden 1150-1250, Liepe (op.cit.) ca. 1150-1220. Kleberstein til kirken er trolig hentet fra Haltøya i Vefsnfjorden (Berglund 2007:241). Ved restaureringen av kirken på 1960-tallet ble kleber hentet fra brudd i Bjørnådalen. Ved utgraving under koret i 1959 ble det funnet i alt 236 mynter og brakteater, de eldste fra slutten av 1100-tallet (Nilsen & Smørvik 1999:9, 26). I 1589 var Herøy anneks til hovedkirken på Alstahaug (Thr.R. 78), så også i 1743 (Mordt 2008:173). I 1861 ble Herøy skilt ut fra Alstahaug prestegjeld som eget sognekald (NG 100). De to øyene Nord- og Sør-Herøy er skilt ved et smalt sund. Ifølge Rygh (op.cit.) bør navnet herøy forstås som ”herr m., Folkemængde, Krigerskare”. Rett sør for kirken ligger Kjerkåsen, og rett ned/øst ligger Marikjeldo. Et større område drøye 50 m øst for kirken er merket med rune-R på ØK. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
HERØY STA. MARIA, gnr. 39 Herøy (Herøy sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Herøyia kirkio, AB 137), av prest i 1385 (Biærnæ Simvnr son prestr i Hæroeyghvm, DN III:463). Nåværende Herøy kirke står på (gnr. 37) Myklebust (AK 101-5-2). Den middelalderske steinkirken sto på (39) Herøy, på østspissen av ei mindre øy noen kilometer sørøst for nåværende kirke. Kirken ble revet i 1859, og en tømmerkirke ble reist rett vest for den eldre kirken. Middelalderkirken ble revet og stein fra denne ble benyttet til grunnmur for den nye samt til å forhøye kirkegårdsmuren. I 1916 ble tømmerkirken demontert og flyttet til Myklebust hvor den ble gjenreist i en noe endret form, og kirkestedet på Herøy ble lagt øde. Seinere ble bruken av kirkegården tatt opp igjen. Steinkirken hadde ved rivingen rektangulært grunnplan med målene 22,3x8,6 m (utvendig), portaler i skipet mot vest og nord og i korpartiet mot sør. Veggene var delvis kledd med kvader i lokal marmor, og hele eller deler av kirken har hatt en profilert sokkel. Mot skipets sørøsthjørne var det på et tidspunkt blitt satt opp en forstøtningsmur mot vestre del av sørveggen. Etter at kirken ble revet ble det påført et 0,7-1,2 m tykt lag sjø- og skjellsand, og over dette et 5-15 cm tykt lag myrjord, over hele kirkegårdsområdet. Ifølge Eide er det trolig at kirken ble bygd på 1100-tallet (Eide 1974, Rabben 1972:42ff, Ekroll 1997:271f). Dette antyder dermed at kirken opprinnelig hadde rektangulært skip med smalere, rektangulært kor, og at den rektangulære form ved rivningstidspunktet var et resultat av en ombygging av det eldre koret. Kirken sto på kanten av en knaus som går bratt ned i sjøen, men det er tvilsomt om dette skulle være grunnen til at den ikke hadde sørportal. Dedikasjonen er etter DN XVII:681 (1474). 26. juni 1433 var biskop Aslak Bolt i visitas på Herøy (DN V:631), og generelt skulle han være j Herøiom iiij næter (AB 190). Prestegjeldet lå som prebendekall til kapellanen ved Vår Frue Kirke i Trondheim fram til 1747 da det ble et fritt kall (NG 36), og før reformasjonen var Herøy et av de seinmiddelalderske kannikgjeld (Dybdahl 1989:189ff). I 1589 var Herøy hovedkirke med annekser på Hareid, Ulstein, Sande og Rovde (Thr.R. 61). I 1766 var Herøy hovedkirke med Sande og Rovde som annekser. I tilknytning til kirken og gården er det kjent en gildestue på Herøy på 1430-tallet (DN V:631). I tillegg skal det ha stått et ”kloster” på en haug på Herøy kalt Klosteret (Strøm II:275). Dette dreier seg rimeligvis om et selehus, muligens med et tilhørende kapell. Ifølge en lokal tradisjon skal ”3de Søstre som vare i Havs Nød” ha lovet å bygge kirker dersom de ble reddet, og de lot bygge på Herøy, Kinn og Giske (Rabben 1972:40, sitat fra sogneprest Grüner i 1819, og han nevner flere andre varianter over dette og lignende sagn mht. bygging av kirke på Herøy). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
HESBY (FINNØY/SKUDEGJERD, hovedkirke), gnr. 15 Hesby (Hesby sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 15) Hesby, også kalt Finnøy (samt Skudegierd som er navnet på prestegården, St. S. 23, NG 249), er i 1296 (Finnroey kirkiu, DN I:84). Rygh (NG 245f) vil forklare navnet Finnøy med at det er mannsnavnet Finni sammensatt med øy, og mener det bør gå tilbake på en opphavsgård i folkevandringstid. Navnet er således ikke et (opprinnelig) områdenavn men et gårdsnavn. Prestegårdens navn viser at den er utskilt fra Hesby (NG 249). Kirken står som del av tunet på Hesby. Steinkirken har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Et kraftig vesttårn ble fjernet tidlig på 1800-tallet. Korportalen ble murt igjen ved restaureringen 1871, samtidig som korbuen ble utvidet og kirken fikk ny forhall i vest. Stiltrekk ved veggåpningene kan datere disse til midten av 1200-tallet. (Lexow 1958:46f, Daae 1899:315, 333). Det er bevart rester av kirkens middelalderske døpefont i kleber som er gjenanvendt som dekorative elementer i kirkens forhall fra 1871 (Lexow 1958:49), datert til 1225-1275 (Solhaug 2001:40f). Kirken er likevel trolig fra 1100-tallet, for den kan ha fått nye veggåpninger i løpet av middelalderen slik vi finner det ved svært mange andre kirker. Dersom det er riktig at Fru Ingeborg på Fit lot bygge nytt todelt vindu i korets østvegg i 1309 (DN IV:82), må det nåværende tredelte vinduet – som også er middelaldersk – være yngre. Ifølge en tradisjon skal Hesby kirke være bygd på 1090-tallet: «(Da) skal have boet i dette præstegield, de 2de i gamle skrifter, sær renommerede mænd germani fratres sc. Find og Aslach Collungssønner. Find, som den ældste broder og derhos meget bemidlet, som skal have været eponijmus til den øe Findøen, har boet paa gaarden Hæsby, næst hos kirken, og da med første catholske biskop i Stavanger hans raad og myndighed bygte Findøe, eller Hæsbye, kirke, hvortil hand og skal have faaet assistance af 2de munke, som besøgte Engelland og Schotland, og der jndsamlet collect til denne kirkes fulde istandsettelse» (Løyland 2006:93). Denne tradisjonen hadde amtmann de Fine fått fra «den kongelige historieograph Tormod Thorfæsen paa Stangeland i Carmsund». Hesby var høvdingesete på 1000-tallet og var i middelalderen bosted for ei lendemannsætt (Daae 1899:100, Iversen 2008:56). Denne ætta hadde rundt 1400 egen huskapellan (þa sem ek var fru Katrinar cappellan j Hest by sem herra Ogmundz Finndzsons hustrv, DN I:640). I 1409 ble Hesby avstått til kronen etter fordringer (DN I:619). Hesby var rundt 1620 hovedkirke med Talgje som anneks (St.S. 93). 21. oktober 1446 (DN IV:898) samt 26. november 1449 (DN IV:914, 915) var biskop Gunnar trolig på visitas på Skudegjerd. Rett ved kirken står en bauta, sørøstover fra kirkegården ligger rester av et stort gravfelt, og kirken må være reist i kanten av dette. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
Heskestad kirker 1, 2 og 3 sto på Heskestad gamle kirkested, jf. ID 74455. Nåværende kirke bygd 1905 ble reist om lag 700 meter nord for der middelalderkirken sto, fortsatt på Heskestads grunn.
Gravfet bestående av 6 gravrøyser i et område 150 x 15 m, orientert ØNØ-VSV. I Ø på knaus innerst på neset: Fornminne 1: Røys, noe uklart markert og noe utydelig i terrenget. Rund, med flat profil og noe ujevn overflate. Bygget av knantet stein med største mål ca 0,3 m. En del stein synlig utenfor. I SV-kant to store steiner (største mål 0,7 - 1 m). Nedgrodd med lyng. Mål: tverrmål ca 6 m, høyde ca 0,3 m. Ca 1 m NNV for fornminne 1: Fornminne 2: Lignende røys som fornminne 1. Mål: tverrmål ca 4 m, høyde ca 0,3 m. Ca 45 m VSV for fornminne 1, på knaus: Fornminne 3: Røys, noe uklart markert, men temmelig tydelig i terrenget. Rund med svært ujevn overflate. I N, SØ og SV er det 3 groper (tverrmål 1 - 2 m, dybde ca 0,7 m). Bygget av kantet stein med største mål opptil 0,5 m. Stein synlig over store deler av røysa. Utkastet stein N for røysa. Overvokst av lyng, einer og noen små bjørketrær. Mål: tverrmål ca 11 m, høyde ca 1 m. Ca 25 m V for fornminne 3, på lavere rygg: Fornminne 4: Røys uklart markert og utydelig i terrenget. Rund med avflatet profil og ujevn overflate. V-lige halvdel er kastet ut, slik at Ø-lige del står i profil, særlig tydelig i S-del. Stein synlig stort sett bare i denne profilen. Bygget av stein med største mål ca 0,3 m. Nedgrodd av lyng. Mål: tverrmål ca 7 m, høyde ca 0,5 m. Stein fra røysa trolig brukt til N-S-gående steingard 4 m V for røysa. Ca 9 m VSV for fornminne 4: Fornminne 5: Lignende røys som fornminne 4, men tydeligere. I midten og i V-del en grop, (tverrmål ca 1 m, dybde ca 0,3 m). Ellers ujevn overflate. En del stein trolig fjernet. Bygget av kantet stein med største mål ca 0,3 m. En del stein synlig. Overvokst med lyng. Mål: tverrmål ca 9 m, høyde ca 0,5 m. Ca 8 m SV for fornminne 5, ytterst på ryggen (i V): Fornminne 6: Røysrest, uklart markert og utydelig i terrenget. Flat profil. Synes nesten helt utkaste, slik at bunnlaget står igjen. 1 m S for midten en grop (ca 1 x 0,5 m Ø-V, 0,2 m dyp). Gropa går ikke til bunns til berget. Nedgrodd med lyng. Mål: tverrmål ca 7 m, høyde (målt i gropa) ca 0,4 m. Røys 1 - 3 ligger på 34/8, røys 5 - 6 ligger på 34/felleseie.
HESTAD, gnr. 50 Hestad (Vik sogn). Eldste omtale av kirken er i 1327-28 (capella de Herstadom, PN 134), og kirken har en døpefont i kleber fra 1250-1350. Kirken står ute på odden som heter Øyratangen og som er landskapsvernområde, og som danner skillet mellom Viksvatnet og Hestadfjorden. Ifølge lokal tradisjon skal dette være bygdas eldste kirkested – fra 1100-tallet. En yngre hånd ca. 1620 har føyd til Sande etter Hesta i fortegnelsen over kirkens fabrica (JBB 127). Sannsynligvis viser dette til at kirken på Hestad ved reformasjonen ble lagt ned og at kirken på (gnr. 75) Sande i vestre enden av Hestadfjorden da tok over som sognekirke. Av kirkeregnskapet fra 1624 framgår det nemlig at Hestad kirkes landskyld da var delt mellom Viksdalen og Sande kirker, og i 1686 blir den omtalt som Hestad Øde Kirche. Til samme tid ble bygningen beskrevet som en stavkirke med et påbygg i tømmer. Skipets mål var 9,6x? m, koret var 3,3 m i kvadrat. Rundt 100 år seinere ble kirken beskrevet som eldgammel, og i 1805 ble den revet (”nedrive og oppattbygt”) – dvs. nåværende kirke, en liten langkirke i tømmer, ble reist på samme sted med anvendbare materialer fra de eldre kirkene. Stedvis i nåværende kirke finnes materialer fra stavkirken, og de nederste omfar er tømmer fra den eldre tømmerkirken. Kirkegården er i løpet av 1900-tallet blitt utvidet ved flere anledninger, men den eldste delen befinner seg innenfor muren rundt kirken. Siden 1917 har kirken vært i Fortidsforeningens eie (Hjelmeland 1961:117ff, Aaraas & al 2000a:251f). Ca. 1330 lå det fint lite skyld til både mensa og fabrica (BK 28a-b). Ca. 1600 lå Hestad som anneks til hovedkirken på Holmedal (JBB 126ff). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)