Den eldste byloven nevner en Peterskirke, en stavkirke. "Peterskirken, som muligens er identisk med Apostelkirken, kan derfor godt tenkes å ha inngått i Dominikanerklosteret da dette ble opprettet i første halvdel av 1200-tallet." Ikke identifisert eller lokalisert.
Den stående Hospitalskirken bygget 1705, erstattet middelalderkirke tilknyttet hospitalet som ble grunnlagt av erkebiskop Jon Raude i 1270-årene. Hospitalet i kontinuerlig drift siden middelalderen. Middelalderens kirke og hospital ikke arkeologisk kjente. Kirkegårdsområdet lenger S mot Kongens gate.
Lokaliseringen er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: Kirken ble sannsynligvis lagt ned på 1400-tallet, siden verken den eller sognet nevnes i diplomer på denne tiden og siden den ikke nevnes av JN som øde. Det lå ingen skyldpart i Hov til Løten kirkes mensa på 1570-tallet (St. 143f), hvilket kunne ha indikert et tidligere prestebol til Hov kirke. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Hov også (dagens gnr. 183) Hovsødegården og (181) Tangnes kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. (kartreferanse: CT 066-5-1). Kirken: 1775 (er nu ødelagt, og af den alleene til overs Kirke Dørren, sterkt beslagen med Jern, Schøning II:66) Sognet: 1332 (Hofs sokn a Fauskum, DN II:194)
Ca 5 meter SSØ for en lyktestolpe i lysløype, og ca 8 meter ØNØ for sti-skille: Fornminne 1: Rundrøys, uklart markert og ikke så lett synlig. Består av forholdsvis stor rundkamp, og er sterkt forstyrret i midtpartiet. Fra denne røysa er det gjort funn fra eldre folkevandringstid (400-500 e. Kr. f.): T. 14050: Bruddstykker av liten flat nål av bein, ornert på den ene siden. Et lite jernstykke, samt skjelettrester av menneske (Museets tilvekst 1929). Røysa er overgrodd med mose, gress, rogn, bjørk, seljetrær og einer. Mål: diameter 7 meter, høyde 0,5 meter. Ca 12 meter SSV for fornminne 1: Fornminne 2: Rundrøys, ganske godt markert, men ikke så lett synlig pga tett vegetasjon. I sentrum av røysa er et rektangulært kammer, bygd opp av stor flatsidet rundkamp. Kammeret er orientert NNØ-SSV og måler 3,5 x 0,8 meter, dybde 0,4 meter. Østre langside er noe utrast. I kammeret (og noe utenfor) er det funnet spor etter tre ulike skjelettbegravelser (Museets tilvekst 1929). I den eldste, datert til eldre folkevandringstid (grav I), ble det funnet: T. 1?049 I a: Del av en flat beinnål, ornert på den ene siden b: Del av beinnål med ovalt tverrsnitt c: Et lite spinnehjul av kleber og d: En liten perle av bent leire e: En mengde bryddstykker av et tynnvegget spannformet leirkar. Grav II var en mannsgrav fra merovingertiden (ca 600-800 e. Kr.f.), og den inneholdt: T. 19049 II a: Stkr. av et kort, enegget jernsverd b: Del av et økseblad av jern c: Del av en jernkrok d-e: To bryner av skifer og tre stkr. ildflint. Grav III var en kvinnegrav, også fra merovingertiden, og den inneholdt: T. 19049 III a: To små skålspenner av bronse b: En forholdsvis stor perle av bergkrystall, deriblant en ganske stor av glassmosaikk c: To spinnehjul av stein Den eldste graven ble trolig forstyrret en del da de to neste gravene ble anlagt. Gravkammeret ble undersøkt i 1926 av daværende telegrafbestyrer Einar Olaussen (senere Høvding). Rundt røysa sees fortsatt i dag en til dels godt bevart fotkjede. Røysa er overgrodd med gress, mose, bjørk og seljetrær. Mål: diameter 8 meter, høyde 0,8 meter. Ca 3 m N for røys 1, kant i kant og NØ for en sti: Fornminne 3: Rundrøys,noe uklart markert og ikke så lett synlig. Oppdaget ved en kort befaring høsten 1989. Nærmere beskrivelse ikke foretatt.
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for meget grov lokalisering er dette hos Rygh s 147:
HOV, gnr. 118. 122 (=328. 332) Storhov og Lillehov (Tomter sogn). Opphavsgården i tiden da kirken ble reist bør ha bestått av (dagens gnr. 328) Storhov og (332) Lillehov. Kirken skal ha stått til forfalls ca. 1610 (NG 147). I 1493 ble gården lagt til et alter ved domkirken på Hamar (DN I:976), hvilket trolig medførte at kirken på Hov dermed gikk inn under biskopen – om han da ikke for lengst hadde kontroll med den. Det lå ingen skyldpart i Hov til Romedal kirkes mensa på 1570-tallet (St. 145f) og som kunne antydet et tidligere prestebol til Hov kirke. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Eldre Beskrivelse:
"I MA stod en Kirke paa Hov i Tomter S. (GN. 118, 122). Den kjendes fra JN 14, Hvor der siges, at der da (1598) ikke længere gjordes Tjeneste i den. Faye, Nogle Oplysninger om Stange Menighed og dens Præster (Christiania 1869) siger, at den skal være "sløyfet" 1610. Er deri noget riktigt, maa det være, at Bygningen blev nedrevet da."
HOV ST. ANDREAS, gnr. 60 Hov søndre (Hov sogn). På slutten av 1500-tallet lå Hov kirke som anneks til Land hovedkirke (St. 181, JN 298). En eldre kirke skal ha blitt revet i 1648 og ny kirke stod ferdig året etter. 1778 stod denne for fall – muligens kan den ha brent, i og med at det ble funnet kull da kirketomta ble ryddet i 1780. I 1780 ble nåværende kirke innviet. ”De gamle murer på kirkegården viser kirketomtens opprinnelige størrelse. Da kirken ble bygd i 1781, ble det ved inngangen til kirkegården mot øst og nord også reist overbygde porthus”. Ca. 1920 ble kirkegården utvidet mot øst i og med at hovedveien ble lagt om, i 1958 skjedde en utvidelse mot sør og i 1976 mot vest (Aas et al 1981). Nåværende kirke står på (gnr. 61) Hov søndre, trolig på samme tomt som middelalderkirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
HOV (Sunndal), gnr. 50 Hov (Hov sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Hofs kirkiu, AB 121). Nåværende kirke står på (gnr. 50) Hov, på nordsiden av Driva der denne munner ut i Sunndalsfjorden, i sentrum av Sunndalsøra. Det aller meste av gårdsvallet er nedbygd av industri og boliger. I 1647 brant kirken – muligens en stavkirke – ned til grunnen som følge av vådeild. Ny kirke sto ferdig på samme tuft sto året etter, en tømmerbygning med korsformet grunnplan og våpenhus. I 1661 ble den beskrevet som en veldholdt bygning ”uden Taarn, Spir og Klokkehus, uden Svaler mens ellers Bordtækning paa den tredie Part af Kirken”. Den ble dårlig vedlikeholdt og i 1725 ramlet den sammen under en kraftig høststorm. Året etter ble ny kirke reist, en tømmerbygning med korsformet grunnplan og uten takrytter. I mars 1727 ble nykirken nær totalt ødelagt av snøras, men den var likevel i bruk fram til 1729. Da ble det reist en mindre tømmerbygning med korsformet grunnplan på samme sted med materialene fra den ødelagte kirken. Bygningen ble godt vedlikeholdt og i 1820 fikk den takrytter over krysset og nytt tak, men i 1849 ble den sterkt skadet av fallvinder. I 1864 ble ny kirke bygd rett på utsida av daværende kirkegårdsgjerde, en langstrakt tømmerbygning med åttekantet grunnplan, sakristi i øst og våpenhus i vest. Denne ble i 1883-1885 fullstendig ramponert av fallvinder, og nåværende kirke ble reist på samme tufta i 1887. Kirken er en langkirke i tømmer med smalere kor i øst og forhall/tårn i vest (Sande 1981:179ff, 337ff, Sande 1984:335ff, Walset & al. 1987). ”Ved opkasting af Grøft til Grundmuren til Den nye Kirke [1864], stødte man paa adskillige Menneskeknokler samt Rester af Ligkisterne, hvoraf nogen var forsynede med fingertykke Jernhanker af vel ½ Alens Længde. Ved Kirkegaardens Udvidelse mod Vest fandtes 1850 en langagtig paa 3 Sider tilhugget Sten, der nu ligger i Muren ved Kirkegaardsporten” (Glükstad 1979:28). Kirken lå i 1589 som anneks til Løykja hovedkirke (Thr.R. 69). Den har trolig i en periode i seinmiddelalder vært hovedkirke, da den hadde prest i 1386-87 (DN III:469-470, II:503) og prestegård i 1544 (DN XIII:678). I 1853 ble Hov og Romfo eget prestegjeld (Ekren & al. 1994:13). Rett øst for kirken går Prestvegen, noe lenger øst heter det Presthagan, et stykke av Driva heter i dette området Prestelva og ned for kirken heter det Kyrkjegata. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
HOVE, gnr. 26 Hove (Vik sogn). Eldste omtale av kirke og prest er før 1340 (kirkian a Howe, BK 50a). Den romanske kvadersteinkirken på (gnr. 26) Hove har rektangulært skip med smalere, rektangulært kor med (trolig sekundær) apsidal avslutning og kvadratisk tårnfot i vest med tretak. Tårnfoten i stein ble murt opp av Blix på 1880-tallet, tidligere sto det en tømret tårnfot der. Skipet har vestportal i tårnfoten samt sørportal i både skip og kor. De to østligste portalene er rundbuet, samt også bueåpningen mellom skip og tårn, mens tårnets vestportal er for ødelagt til at bueform kan avgjøres – trolig har den vært senromansk. Skipet har to vinduer mot nord og to mot sør, koret mot nord og apsiden mot sørøst, øst og nordøst. Kirken er tydelig bygd i to etapper med et skille i skipet. Den er trolig bygd rundt midten av 1100-tallet, og den ble kraftig restauret av Blix på 1880-tallet (Anker 2000:137ff m/ref, Aarass & al 2000:136). Sognene til Hopperstad og Hove ble nedlagt i 1875 og ny kirke bygd på (gnr. 40) Vik prestegard i 1877. Stavkirken på (39) Hopperstad og steinkirken på Hove ble likevel stående. Ved Hove kirke skal det aldri ha skjedd gravlegging (Kloster 1951:140, trolig m/ref. til prost Dahl i 1824). Hvorvidt dette er et faktum, eller om det er basert på forfatterens ideer om Hove kirkes status og funksjon i middelalderen, er uklart. Trolig er det snarere så at gravlegging ved Hove kirke har eksistert gjennom (det meste av?) middelalderen men tatt slutt på 1500-tallet, i forbindelse med den (om-)organisering av kirkene som da skjedde. Før ca. 1340 lå det ingen landskyld til kirkens mensa og kun fire parter til fabrica, og det het dessuten at Kirkian a Howe a þessar jardir ok tækr prest landskylld af sa er a inprimis... (BK 50a). Dette bør bety at det på denne tiden var prest ved kirken, men at det ikke lå inntekter til ham verken i form av landskyld, tiende eller kirkekuer. Det ble heller ikke ført noe beløp for tiende til fabrica, ei heller prestebol til kirken, hvilket trolig gjør Hove til den mest entydige høgendeskirken i Sogn og Fjordane og som ikke enda var helt under Kirkens kontroll. Alternativt kunne Hove alt på dette tidspunkt ha ligget som kapell med betjening en sjelden gang, og en hovedkirkeprest ha fungert som kirkeombud (jf tækr prest landskylld af sa er a). Uansett er ikke prest eller kirke på Hove nevnt i skriftlige kilder mellom ca. 1340 og ca. 1600, og et Hove sogn omtales ikke i det hele tatt før ca. 1600. På denne tiden lå Hove som anneks til hovedkirken på Hopperstad (JBB 158ff). ”Rundt om Hofs Kirke ligger en Mængde større og mindre Gravhøie, af forskjellige Former, men alle ransagede” (Neumann 1836:250). I 1743 var Hove anneks til Hopperstad (Vik), og tjeneste i Hove ”formedelst dend tranghed ichun forrættes paa sognedage i fasten da der er liden conflux af folch. Hvilke kircher, nemlig Hopperstad hovedkirche, og Hofs annexkirche berettes, effter gammel sagn, at være opbygte af 2de søstre, der icke kunde taale, at være i een kirche med hinanden” (Løyland 2006:301f). Rike funn tilbake fra romertid viser til Hove som en tidlig sentralgård, og gården var trolig tidlig krongods (Anker 2000:141f m/ref.). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)