KJERRINGØY, gnr. 49 (=124) Kjerringøy (Kjerringøy sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 124) Kjerringøy er i 1589 (Kierlingøens korszhusz, Thr.R. 82). I 1763 ble en gammel kirke på stedet revet, og det het da i besiktigelsesrapporten at kirken var blitt bygd av allmuen for ”uminnelig tid siden”. I kirken fantes da ei klokke med innskriften ”Til Kjerringøens Kaarshus er jeg støbt Ao 1669, og haver Ingeborg Svendsdatter tilforæret 12 Rd”. Noe materiale fra gammelkirken ble gjenanvendt i den nye, hvilket vel betyr at den ble reist på gammel tuft. Slik denne kirken framstår på et foto fra ca. 1860 var den en langkirke i tømmer med smalere, lavere kor og sakristi inntil koret i øst. Over skipet, helt i vest, var en liten takrytter. Skipet skal ha vært ca. 11x6 m. Kirkegården var da nylig blitt utvidet mot øst – et nytt gjerde ses rett inntil sakristiet – og det var på utvidelsen at nykirken, en nåværende, ble bygd i 1883. I 1892 ble kirkegården utvidet med 800 m2 mot nord, og nok en gang i samme retning i 1919. I 1938 ble det etablert en ny kirkegård annensteds i sognet (Wiig & Storli 1983). I 1432 lå Kjerringøy j Bodina sokn (AB 93), dvs. prestegjeld. I 1589 lå Kjerringøy som anneks til Bodø hovedkirke (Thr.R. 82), i 1743 ble kirken betjent av den residerende kapellan på Rørstad/Folden (Mordt 2008:177f). I 1886 ble Kjerringøy skilt ut fra Folden som eget sognekall (NG 246), men ble på 1960-tallet ble det nedlagt og innlemmet i Bodø prestegjeld. Bnr. 2 av Kjerringøy heter Prestegården. En bekk som renner ned forbi kirken heter Kjerkbekken. Nordspissen av Store Kjerringøy rett ut for kirkestedsgården heter Galgodden. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkrikegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
KJOSE ST. BARTOLOMEUS, gnr. 143 Nes (Kjose sogn). Kirken står på bnr. 5 under (143) Nes, og dagens kirke ble bygd i 1850 til erstatning for en eldre kirke reist i 1605. Denne, samt middelalderkirken, stod trolig rett nord for dagens kirke på innsiden av kirkegården (Brendalsmo 1990:55). I 1398 ble prestbolet ført som prestbolet alt sæm Næss æits men med skyldstørrelse (RB 46), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Kjose er et tapt gårdsnavn, ikke et bygdenavn (NG 329). Prestbolet tilsvarer (dagens gnr. 143) Nes (NG 330), og på 1570-tallet lå 3 huder i Ness som bygselpart til mensa ved Tanum hovedkirke (St. 59). Hvilke av dagens gårder som inngikk i opphavsgården Kjose er vanskelig å avgjøre, men utfra lokaltopografi, navnetyper og den seine datering av to av de tre navnene bør i alle fall iregnes (dagens gnr. 143) Nes, (144) Kroken og (145) Kleppene. I 1401 skulle biskopen under visitas ligge firir Tunæim Bergh ok Kioser iij neter og han tok (samlet) 6 huder i katedratikum (RB 570). I brevet fra 1372, og som trolig angår Kjose kirke, kan skadevolderen ha vært enten kirkeverge eller kirkeeier ¿ eller begge deler (DN XV:28). Bukta nord for kirken ut i Farrisvannet heter Kirkebukta.
Fornminne: Gravhaug, fjernet ved dyrking. På dette stedet lå det en langhaug som var 40 meter lang og 20 meter bred. Orientert VNV-ØNØ. Nå er det kun en meget svak forhøyning som kan minne om haugen.
KLEPPE, gnr. 1 Kleppe (Klepp sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 1) Kleppe er i 1280 (Klæps kirkiv sokn, DN I:70). Fra kirken er det bevart en døpefont i kleber, datert til 1150-1350 (Solhaug 2001:60), og i 1639 fantes en runeinnskrift, datert til 1100-tallet, på en plank i daværende kirkes nordre sval (Særheim 1996:26f). Kirkestedet kan muligens være etablert allerede rundt år 1000 (se nedenfor). Middelalderkirken ser ut til å ha vært en stavkirke, og den ble revet eller kraftig ombygd i 1646-48, slik at den i 1740 framsto som en langkirke i tømmer. Denne ble i 1846 erstattet av nåværende kirke. Den eldre kirken ble revet og grunnmuren kjørt bort før nåværende kirke ble bygd (Særheim 1996:22ff, 63ff). Det ser likevel ut til at nåværende kirke ble reist noe til side for den eldre (Særheim 1996:69), uvisst hvor. Ca. 1620 var Kleppe hovedkirke med annekser på Orre og Bore (St.S. 289f). I 1431 ble det testamentert en skyldpart i gården (23) Sørbø i Kleppe sogn til kannikene ved domkirken i Stavanger (DN IV:846), nabogård til Kleppe og rimeligvis et bruk utgått av Kleppe. Rundt 1620 ble det notert at Kleppe prestegård het Sørbø (St.S. 290). I 1723 kalles Sørbø nedre for Klep Præstegaard, og til samme tid var (22) Sørbø øvre underbruk til Prestegården (NG 130). Hvordan overføringen er kommet i stand, og når, er vanskelig å si, men det kan ha skjedd mot slutten av 1500-tallet som følge av reformasjonen. En bauta med runeinnskrift ble i 1846 funnet i kirkens grunnmur; før dette lå den ved inngangen til koret i kirken revet 1846, og før det i svalgangen til middelalderkirken. Steinen er datert til tidlig 1000-tallet (NG 130) eller seint 900-tallet: «Tore Hordsson reiste denne steinen etter Åsgjerd, kona si, dotter til Gunnar (som var) bror til Helge på Kleppe». Etter innskriften er det hogd inn et kors, der stammen er lenger enn armene. En annen runestein, funnet i en steingard på Klepp, har fine ornamenter, og også denne synes å ha vært en gravstein fra 900-tallet (Særheim 1996:23). Inntil nord- og sørsiden av kirkegården løper Kyrkjebakken hhv. Prestevegen. På (17) Tu, om lag 3 kilometer sørsørøst for Kleppe, fantes «Lunderkilden». Hit kom folk helt inn på 1800-tallet for å søke helsebot, særlig på jonsokkvelden. De drakk av eller badet i kilden, og deretter gikk de opp til «den heilage steinkrossen» som var reist ikke langt fra kilden, hvor det ble holdt takkegudstjeneste (Særheim 1996:43f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)