Nåværende kirke innviet 1866 står på (gnr. 16) Meland, om lag 200 m nordøst for det gamle kirkestedet, jf. ID 156372 Meland gamle kirkested, hvor Meland stavkirke 1 og Meland kirke 2 sto.
I 1919 tok fru Maren Fredriksen på Melbu gård initiativet til å reise en ny kirke på gårdens grunn. Det var hensikten at kirken ikke bare skulle være for gårdens folk, men ”også for de tilgrensende gårders beboere”. Gårdens eier avga tomtegrunn på det såkalte Frydenlund, et område drøye 100 m ned/sørvest for gårdstunet: ”mellem haven og landeveien udover og [kirken] får en rett heldig beliggenhed tæt op til det av Chr. Fredriksen indrettede gravsted. Ved gavebrev av 1932 er imidlertid gravpladsen udvidet således, at alle gamle Melbo-folk kan stedes til hvile, når deres dage er omme. Gravplads for 160”. Kirken sto ferdig og ble innviet i 1936, en langkirke i tømmer med tårn i vest og et sakristi på hver side av koret.
Det er ikke avklart hvor den middelalderske stavkirken i Melbu sto. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
Bakgrunn for lokalisering av kirkestedet er ID 84935-3 samt dette: GRØTTE (MELDAL), gnr. 76 Meldal prestegard (Meldal sogn). Middelalderkirken på (gnr. 76) Meldal prestegard ble revet i 1650 og nåværende kirke, en langkirke av tømmer, ble innviet året etter på den samme tuften. Kirken er en kopi av forgjengeren fra 1651 og står på samme sted som denne. Prestegårdens opprinnelige navn er Grøtte. Eldste omtale av kirken er indirekte ved presten i 1310 (sira Siugurdar er a Griotom, DN III:88). Det finnes indikasjoner på at kirken på Grøtte kan ha vært en av de tidlige fylkeskirker: Grøtte var trolig krongods på slutten av 1100-tallet (Sverre-soga, kap. 68), en prest ved kirken i 1310 var velstående nok til å kjøpe seg provent hos kannikene (DN III:88), og en prest ved kirken beseglet en kanniks testamente sammen med en annen kannik og en messedegn ved domkirken i 1440 (DN V:692) (Brendalsmo 2006:455f m/ref.). 30 januar 1529 var erkebiskop Olav wdj Meldall i wor visiterinng (DN XII:424). Eldste omtale av et prestebol til kirken på Grøtte er ca. 1550 (DN XII:631). Inne i fjellet nordøst for kirken ligger Klokkargardsetra på grunnen til (gnr. 73) Grefstad. Schøning anførte om fornminner på Grøtte i 1773 (I:212): ¿Paa Marken, tæt ved Præstegaarden og Kirken i Meldal, sees ogsaa Spor efter endeel Kiæmpe-Høie. Præstegaarden der har tilforn staaet tæt hos Kirken, paa en Bakke over den, men blev fløttet af Provsten H. Horneman¿. Under terrengbearbeiding i dette området i 1964, blant annet med bulldozer, ble det observert både svart, kullholdig jord og store, flate steinheller like under markoverflaten. Marstrander (1968:110) tolker hellene som rester av flatmarksgraver og vil på bakgrunn av Petersens undersøkelser av et større flatmarksgravfelt på en annen gård i Meldal, tidfeste også gravene på Grøtte til perioden 300-600 e.Kr. På et lite jorde, rett inntil og sør for prestegården og noen titalls meter rett opp for og nordøst for kirken ligger i dag en stor gravhaug. Sannsynligvis er det flere i det samme området. Dette må være restene av det samme gravfeltet som Schøning omtalte i 1773 og som Marstrander omtaler som temmelig ødelagt etter terrengplanering i 1964.
MELHUS ST. ANDREAS, gnr. 90 Melhus prestegård (Melhus sogn). Nåværende Melhus kirke, reist tidlig på 1890-tallet, står på (gnr. 90) Melhus prestegård på samme sted som middelalderkirken. Eldste omtale av kirken er i 1533 (Meelhus kirke, OE s. 95). Melhus ble trolig på et tidlig tidspunkt konfiskert av rikssamlingskongene, og den var fortsatt krongods i 1520. Eldste belegg for en prestegård er i 1589, så muligens er denne etablert ved makeskifte tidligere på 1500-tallet. Kirken som ble revet i 1890-91 var en middelaldersk steinbygning med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Byggingen ble trolig påbegynt kort før 1150, og koret stod trolig ferdig rundt 1160. Ut fra stiltrekk bør skipet ha stått ferdig nærmere 1200 – kanskje rundt 1190. Et trappeløp i skipets sørvesthjørne, et lite vindu i vestgavlen og en liten døråpning i gavlen mellom skip og kor viser at kirken hadde flat himling og fullt loft. Hvorvidt dette var en opprinnelig ordning lar seg ikke avgjøre. Da middelalderkirken ble revet ble tre av de fire portalene tatt vare på og er murt opp igjen i den nye kirken. Gauldal fylkes segl slik det ble avtegnet av Schøning på 1770-tallet viser en mannsfigur over et Andreaskors og med innskriften SIGILLUM COMMVNITATIS DE GAVLADAL, og det er således sannsynlig at Melhus kirke var viet St. Andreas. Kirken var dermed trolig en av de tidlige fylkeskirker i Trøndelag, for Gauldælafylke (Brendalsmo 2006:492ff m/ref.). På ukjent tidspunkt i 1495 var erkebiskop Gaute på wiseterungh i Medellhws (DN I:985). På 1430-tallet (AB s. 114) betinget erkebiskopen seg 5 nattleger på Melhus i forbindelse med sine visitaser. Melhus er tidligere blitt holdt for å være et av kannikgjeldene i erkestiftet i seinmiddelalder, noe som nok ikke var tilfellet, jfr. et brev av 1291 (DN III:30) der Gunner prestr a Medalhusum nevnes separat fra kannikene omtalt i samme brev. Om fornminner på stedet noterte Schøning (II:230f): “(…) saa at bemeldte Kirke staaer paa et Næs, yderst paa hvis Spidse har fordum ligget en rund Kiæmpe-Haug”. Denne haugen med flere andre kom bort da byggingen av jernbane sneiet vekk den ytterste delen av platået der kirken står (Melbye 1992:16). Dette gravfeltet lå under 100 m vest for kirken. Videre skrev Schøning (II:235): “Paa den flade Mark, neden eller norden for Melhuus, ligger 2de runde Kiæmpe-Haue, under den Elve-Mæl, paa hvilken Kirken staaer; men neden for bemeldte Flade, lenger hen mod Vest eller Nord, ligge adskillige andre, baade runde og aflange Haue”. I 1911 ble det anlagt ny kirkegård på østsiden av daværende riksvei og utvidet i 1990. Deretter ble den gamle kirkegården ved kirken utvidet nordover i 1992 (Melbye & al 1992:152f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Lokaliseringen av kirketstedet er uavklart. "Meltingen i Mosvik: Stavkirke ved Meltingen skal ha blitt revet på 1500-tallet og benyttet i kirken i Mosvik, flyttesagn finnes." ( http://lokalhistoriewiki.no/ Udokumenterte kirker i Nord-Trøndelag - lest 20.09.2011)
MJØLVIK (MELVIK), gnr. 101 Mjølvik (Tromsø sogn). Eldste omtale av en kirke i Kirkeværet på (gnr. 101) Mjølvik på Sandøya er i 1589, og den lå da som anneks til Tromsø kirke og ble betjent hver femte helligdag (Melwijg kircke, Thr.R. 90). Øya var kommet under erkesetet før 1432 etter en barnedrapssak (AB 101). Kirken sto opp for ei vik helt sør på Sandøy. Innerst i dalføret og litt nordøst for tidligere bebyggelse ligger den godt synlige kirkegården. Bosetningen i været tok til på 1300-tallet og ble forlatt på 1600-tallet, og i området vises tufter etter mer enn 50 bygninger. Den sørvestligste tufta i været kalles Prestestua og var vel oppholdssted for Tromsøpresten ved messene. Kirketufta er blitt undersøkt av Simonsen tidlig på 1950-tallet. Kirkegården er avgrenset ved en ca. 1 m bred og høy steingard med inngang i nordøsthjørnet og har de ytre mål 25-26x24 m. Stikkprøver antyder om lag 400 graver i området. Gravene fantes også inne i kirken. Kirketufta synes midt på kirkegården, en torvvoll med ei syllsteinsrekke på 4x8 m. Opp mot østgavlens innside ses alterfundamentet. Undersøkelsene viste spor av tre suksessive kirker på samme tuft. Den eldste var reist rundt 1450, en liten orientert salkirke med vindfang/våpenhus i vest. De indre mål var 6,7x4,8 m, der selve bygningen ¿ bortsett fra østveggen som var i skallmur ¿ var en trekonstruksjon med utvendige kraftige jordvoller. Den neste kirken på stedet var i noenlunde samme byggeteknikk, og den hadde brent seinest rundt 1610. Også den tredje kirken på stedet ser ut til å ha vært en konstruksjon omtrent tilsvarende de to eldre, og den sto til forfalls i det øde været i 1689. I 1666 het det at ¿Kircken er opbygt aff en fiskeboo, og seer ilde du baade inden og uden¿. Trædal, med utgangspunkt i de seinere års arkeologiske undersøkelser av andre nordnorske kirketufter, stiller seg noe kritisk Simonsens tolkning av bygningsrestene (Simonsen 1991:127f, Trædal 2008:408ff m/ref.). Nåværende bebyggelse på Sandøya ligger en snau kilometer nordøst for Kirkeværet, på inn-/østsida av øya. Mjølvik er eneste gården. En odde ut fra Kirkeværet heter Prestneset.
MELØY, gnr. 77 Meløy (Meløy sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 77) Meløy er i 1589 (Melløø kircke, Thr.R. 80), men sognet nevnes allerede på 1440-tallet (Mioløy sokn, NGL IV:773). I tidsrommet 1661-66 ble middelalderkirken revet. Trolig ble den gamle stående mens nykirken ble reist. Denne brant som følge av lynnedslag i januar 1704. Ny kirke sto ferdig først rundt 1711, trolig på samme tuft, en tømmerbygning med korsformet grunnplan og tårn over korsskjæringen. Denne ble revet i 1868 og materialene solgt på auksjon. Menigheten hadde fått kjøpe kirken fra Det Nordlandske kirke- og skolefond i 1827. Nykirken, den nåværende, ble bygd ved siden av den gamle, inne på kirkegården men litt mot sør. Bygningen er en langkirke i tømmer, påbegynt 1864 og innviet 1867. Eldste kjente utvidelse av kirkegården (mot nord og syd) skjedde i 1867, og rundt denne eldre delen var det i 1967 fortsatt steingard. I 1884 kom en ny, stor utvidelse, også denne avgrenset ved steingard samt kirkegårdsport i smijern. I 1903 var kirkegården 52 m bred og ble da forlenget med 15 m. I 1915 kom det steingard også på kirkegårdens nordside, og fem år tidligere var arealet indelt i felter skilt ved veier. I 1933 ble kirkegården nok en gang utvidet mot nord, nå med 2 mål. Seint på 1950-tallet ble så kirkegården parkbehandlet og tilsådd (Andreassen & al. 1967). I 1589 lå Meløy som anneks under hovedkirken på Rødøy og ble betjent av presten derfra (Thr.R. 80), og i 1743 var situasjonen for Meløe annexkirke, af træ, den samme (Mordt 2008:174). Mennene på Meløy var en av de gamle lendmannsættene på Hålogaland, og Guttorm på Meløya var rundt 1200 i baglerflokken. Da kong Sverre raidet dette distriktet i 1199 ”fekk birkebeinane tak i Bjarne Mårdsson og Brynjolv på Meløya og mange andre gjæve karar, og heldt dugeleg styr i gardane og pengekistene deira” (Sverre-soga kap. 159). Meløy var fra 1570 hovedgård for adelsmannen Trond Benkestokk (DN VI:805). I 1835 svarte Meløy i 12 bruk en samlet skyld på 23 ½ våg og var en av de største i Nordland (Helland 1908:598). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
Det har vært fem kirker i Meråker sogn, inkludert dagens kirke. Det fire første kirkene sto på By, eller Kirkeby/Kjørkbyen, ca. 3,6 km nordvest for dagens kirkested. Jf. ID 118056. Meråker kirker 3 og 4 har feilaktig vært registrert på dagens kirkested. Informasjoen om disse kirkene er nå flyttet til ID 118056.
Nåværende kirke i Meråker står på (gnr. 18) Fundaunet, dit kirkestedet ble flyttet 1874 fra (gnr. 7) Kjørkbyen hvor det fortsatt er gravplass, jf. ID 118056. En må likevel holde det for sikkert at det sto kirke i Meråker også i middelalderen, på Kjørkbyen: ”Den nederste Deel af Mæraker, hvor Kirken staaer, paa Gaarden Kirkeby (...) Mæraker Kirke ligger omtrent 4½ Mil fra Hoved-Kirken, mod N.N.O. Den er opbygget af Almuen, som og holder den ved liige. Man beretter, at da Kirken blev bygget (hvilket maa være skeet for omtrent 150 Aar siden, i det længste, da Reformatsen ei nævner den), blev i Grunden funden en Mængde Menneske-Been og Stumper af forraadnede Liigkister. Dette viiser da tydelig, at her har i de ældre Tiider staaet Kirke: men da den nu atter blev opbygd, var Stedet overvoxet med en tyk Grane-Skov” (Schøning II:18, 22). I 1793 ble nok en ny kirke reist på Kjørkbyen til erstatning for den forrige. Nykirken var en rektangulær, nær kvadratisk tømmerkirke med takrytter og inngang midt på skipets sørvegg. Denne ble revet samtidig med at kirkestedet ble flyttet til Fundaunet i 1874, og tømmeret fra gammelkirken ble gjenbrukt i skipet på den nye kirken som fikk tilbygd kor og forhall. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-7)
Fornminne: Jordkjeller. Meget synlig, intakt, støpt innvendig tak. Godt kjent lokalt og enkel å lokalisere. Blant annet brukt som røykeri, nå restaurert. Landskapsbruk: Bofasthet.