Fornminne: En sláhpa under en kjempe-, skråliggende steinblokk. Et árran i vestre del. Plassen under denne er 4 m lang og 2 m bred. Plassen under er 4 m på det høyeste. På denne elvesletta er 4 nyreg. av sláhpa/heller. Dette ligger i et område med trekkvei for reindrift. Landskapsbruk: Reinnomadisme.
MO, gnr. 11 (=89) Mo prestegard (Mo sogn). Kirken står på (gnr. 89) Prestegården, hvis opprinnelige navn er Mo (NG 402). En eldre stavkirke ble revet på 1830-tallet og den nåværende kirke, en langkirke i tre, ble reist på den eldre kirkens tuft og vigslet i 1839 (Nenseter 1962:3). På 1570-tallet lå det en skyldpart (1 hud) i Prestegaardenn til mensa ved Moland hovedkirke (St. 223), hvilket viser at det tidligere var prestebol til kirken på Mo. 1665 het Mo prestegård Moe Annexgaard og var da enkesete (NG 404). Rett opp/vest for kirken og prestegården heter det Prestlii. (KIldegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Mo kirke ligger i Rana kommune i Nordland og er en listeført korskirke bygget på tidlig 1700-tallet. Kirken er av tre og har plass til 350 personer. Arkitektene bak kirken var Grenstad og Poulsen.
MO, gnr. 11 Moen (Mo sogn). Eldste omtale av kirken er i 1589 (Moe kircke, Thr.R. 70). Nåværende kirke står på (gnr. 11) Moen, på elvesletta rett på nordsida av Surna. Rundt midten av 1600-tallet ble den beskrevet som en langkirke i stavkonstruksjon med svalganger mot nord, øst og sør, og i 1648 ble det bygd til et tverrskip i tømmer mot nord. Få år seinere ble det bygd nytt våpenhus, uvisst ved hvilken korsarm. Over skipet var en takrytter. Hovedinngangen ser ut til å ha vært mot sør. At koret i 1670 var ”segit ifra Kirken” tyder på at dette bygningsleddet kan ha vært en yngre utskifting i tømmer av et eldre kor i stavteknikk, eller et yngre tilbygg. I 1703 ble det bygd til et sakristi i tømmer mot øst. I 1727 ble kirken karakterisert som til nedfalls, og ny kirke ble bygd året etter. Dette er den nåværende kirke, en tømmerbygning med Y-formet grunnplan, våpenhus mot sørvest, dåpssakristi mot nordvest og sakristi mot øst og takrytter over krysset (Hyldbakk 1957:137ff, 1959:136ff). Det ser ut til at nåværende kirke ble reist på samme tuft som den eldre kirken. I 1589 var Mo anneks under Stangvik hovedkirke (Thr.R. 70). I 1931 ble det funnet en ubrent mannsgrav fra yngre vikingtid inne på kirkegården (VS 14612). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
MO, gnr. 76, Mo (Mo sogn). Nåværende kirke bygd 1883 står på mælen der elva munner ut i bunnen av Eidsfjorden, på (gnr. 76) Mo. En middelaldersk stavkirke ble i 1593 erstattet av en tømmerkirke. Denne ble sterkt ombygd og forlenget østover i 1831. Tømmerkirken sto på samme sted som stavkirken. Nåværende kirke ble reist like sør for tømmerkirken, og deretter ble denne revet. I 1982 ble den gamle kirkegården utvidet mot vest (NK III:90ff, 98). Før 1350 lå det få skyldparter til mensa hhv. fabrica og krossen, men en rekke kyr til de to sistnevnte (BK 60b-61a). Ca. 1600 ble det notert i Bergen bispedømmes jordebok at det da ikke lå landskyld til kapellets fabrica (Mou copelle haffuer jngen renthe, Tienden beløper sig til 2 Pund Hafrekorn, JBB 175). Mo tok derimot tiende som de øvrige kirker i gjeldet (JBB 175, 176), så det blir mer et spørsmål om kapellstatus her skyldes anneksering av en høgendeskirke eller om vi står overfor et regulært kapell av typen votivlokalitet. Beliggenheten på en gård i munningen av et dalføre samt det forhold at kapellet ca. 1600 hadde sogn, peker helst i retning av den første muligheten. På (80) Farestveit i Modalen ligger en liten gravplass omgitt av en steingard, en hjelpekirkegård for Mo kirke, opprettet 1869 (Litleskare 1933:36, kartreferanse: AM 066-5-2/AN 066-5-1). Rett sør for kirken, mellom denne og fjorden, sto det fram til 1883 en liten, svært gammel tømmerbygning kalt Prestestova, til bruk for sognepresten på Hamre når han overnattet i forbindelse med prekenbesøk, og som rimeligvis har røtter tilbake til opprettelsen av prestegjeldet rundt 1350-1400 (Litleskare 1933:36f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: "Kildegrunnlaget for en kirkelig bygning på Moan er sparsomt og ikke minst lite konkret. Når Moan likevel bør kunne føres opp som et mulig kirkested i middelalderen, skyldes det den sterke lokale tradisjonen om en kirkebygning på gården og at bygningen skal kunne lokaliseres til et sted kalt Korsen. Om det har stått en kirkebygning på Moan, er det nemst sannsynlig at det i så fall har vært et lite kapell eller korshus." Brendalsmo 2006:488.
Lokaliseringen av kirkestedet er uvklart. Bakgrunnen for en meget grov lokalisering er dette: HELLIG GUDMUNDS KAPELL, gnr. 199 Dal (Hovin sogn). Kapellet er ikke omtalt verken i RB eller St, kun JN nevner det og da som et fungerende kapell på linje med kapellene på Furuset, Holt, Kjos og Lund. Det er noe usikkerhet rundt lokaliseringen av kapellet. Muligens kan det ha stått ved Gardermoen utfra presiseringen paa Moen (NG 334). Ifølge lokal tradisjon kan det derimot ha stått på (gnr. 199/46) Rulnes under (199/3) Sætre – som igjen ligger under (199) Dal – helt nord i bygda (NK 244f). Trolig var kapellet bygd med utgangspunkt i en av de mange såkalte bondehelgener. Av kallsboken 1732 framgår at Hellig Gudmund ble ansett som en bygdehelgen ”hvortil mange siuge og skrøbelige søgte hen at bære offer… Nu Gud være æret er det Dødt og Magtesløs, og stokkerne hvormed den var indheignet, og det den tid befundne offer til sammen gebrændt; efftersom i hvor offte den tilforn blev Ruineret blev den stedze igien af samme gamle Tømere opbygt” (NK 245). Ifølge Daae dreide det seg egentlig om den hellige biskop Gudmund Aressøn på Hole (1201-1237). Han ble dyrket også i Norge ”og havde her et Capel i den nu saakaldte Majorskov paa Grændsen af Eidsvold og Ullensaker. Capellets Navn gav senere Anledning til et fulstændig opdigtet Stedsagn om en ny St. Gudmund, en romeriksk Bondegut, hvem nogle Kvinder skulde have lemlæstet og dræbt efter et forgjæves Forsøg paa at forføre ham til Udsædelighed” (Daae 1879:211).
Fornminne: Hustuft (gammetuft, "utmarksløe"). Vises som en rund voll i terrenget. Mulig inngang i øst. Tufta er 5,5 m i diameter, og vollen er ujevn, fra 0,3 - 1,2 m brei og mellom 0,2 og 0,4 m høy. Tufta er ganske tydelig i terrenget og vegetasjonen på tufta gjør den godt markert. Den er bevokst med lyng og gress og spesielt det lange gresset skiller tufta fra terrenget rundt. Det er forresten også noen overgrodde steiner midt i tufta som nok er et ildsted. Det ligger et par brente stokker ved ildstedet. Landskapsbruk: Reinnomadisme