STYRVOLL ST. LAVRANS, gnr. 64 Styrvoll søndre (Styrvoll sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med innvendig apsidal avslutning står på (64) Styrvoll søndre. Til opphavsgården da kirken ble reist må iregnes (dagens gnr. 62) Styrvoll nordre og (63) Styrvoll mellom, samt utfra lokaltopografiske forhold også (61) Eide nordre og (65) Eide søndre. På grunn av at det mangler en del blader i RB (s. 83) er jordegodset til kirken ukjent ca. 1400. På 1570-tallet lå det en bygselpart i Styrreuoldt til mensa ved Svarstad hovedkirke (St. 85), hvilket er en indikasjon på et tidligere prestbol ved Styrvoll kirke. I et brev i 1482 innrømmet erkebiskopen og biskopene alle botferdige som på visse kirkelige festdager besøkte eller på annet vis hjalp kirken på Styrevoll, hver 40 dagers avlat (DN II:921). Som for Svarstad kirke (DN II:543) der kildene er bedre, kunne det tenkes at brevet i 1482 var utstedt for å avhjelpe Styrvoll kirkes økonomi etter en brann. Kirkestedsgården ligger ved Kjærrafossen i Lågen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
STØDLE KRISTKIRKE (hovedkirke), gnr. 35 Støle (Støle sogn). Kirken står på (gnr. 35) Stødle på brinken av en terrasse som trolig har huset et større gravfelt, få kilometer øst for kirkestedsgården (9) Gjerde (Etne). Den opprinnelige steinkirken hadde rektangulært skip og et smalere, rektangulært kor. Kongsmenn fra Støle er kjent fra sagaene (Ingvaldsen 1996:38 m/ref.). Støle var i Erling Skakkes eie (NG 71), og muligens kan byggingen ha skjedd i hans tid rundt 1160. Den blir ca. 1600 omtalt som Christ kiercke/Hoffuid kiercke (JBB 209f). Forlengelsen mot vest i form av et utvidet skip er skjedd før 1650-tallet, men etter at et nybygg av forlengelsen – i tømmer – skjedde på 1690-tallet. Tårnet i vest ble bygd til i 1879, men det hadde stått et tretårn der også på 1660-tallet. Steinkirken har kvader i utvendige hjørner, korbuen og portalene. Den har korportal mot sør og portal i skipet mot nord, og det må i tillegg ha vært en vestportal i skipet. Kvaderen i veggåpningene er av kleber. I korets østvegg er det et lite rundbuet vindu med kvader i kleber (NK 71ff). Steinkirken utgjør i dag sakristi og kor i nåværende kirke. Ut fra ØK kan det se ut til at kirkegården har en eldre utstrekning mot vest og nordvest, mens den er noe utvidet mot sør og øst og mye utvidet mot nordøst. At kirken ikke er nevnt i BK – ei heller i registeret til BK – kan ha sin årsak at den fortsatt var adelig høgendeskirke, jf Erling Skakkes tidligere eierskap. Det er ikke kjent prestebol til Støle før (32) Enge nevnes som sådan ca. 1600 (JBB 10). Enge er en stor gård i Støle-elvas meanderlandskap mellom Støle og Gjerde, og det er uvisst hvilken gård den er utgått av – muligens Støle ifølge Dyrvik (1972:304). Rett øst for kirken heter det Kyrkjeåsen. De nærmeste gravhaugene fra det (tidligere) store feltet i nord og sør ligger rundt 100 m unna. I området rundt kirken er det gjort en rekke gravfunn fra eldre og yngre jernalder (Dyrvik 1968:232).Feltet på Støle inneholder 42 kjente gravminner (Ingvaldsen 1996:38). ”I Kirkegaardsmuren, tæt ved Kirkeporten, ligger en mægtig Bautasteen, 10 Alen lang, paa det bredeste 1 ½ Alen, men spids op til Toppen” (Neumann 1836:274). På gården finnes en fjellknaus kalt Hæ`lgaberg, og på denne er det hogd inn en mengde skålgroper og noen figurer; etter tradisjonen skal skålgropene være frambragt av doppskoen på gårdsvaktens spyd (NG 71). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Nåværende Støren kirke står på det som i dag er (gnr. 45) Støren prestegård, dit kirkestedet ble flyttet ca. 1665. Inntil da hadde kirkestedet vært tvers av elvas nåværende løp på det som i dag heter (45/1) Prestteigen, nord for nåværende kirke, jf. ID 215833. Prestegårdens opprinnelige navn er Støren.
STÅRHEIM, gnr. 83 Stårheim (Stårheim sogn). Eldste omtale av en kirke på det gamle høvdingsetet (gnr. 83) Stårheim er i 1324 (Stofræims kirkiu, DN I:177). På 1300-tallet var gården drottseten Erling Vidkunssons odel (DN I:176). Nåværende kirke står nede ved fjorden der Stårheimselva munner ut. Den ble bygd i 1864 til erstatning for en liten langkirke i tømmer. Denne var trolig reist rundt 1600, og den ble nær totalskadd i brann i 1859. Før det var en stavkirke i 1338 blitt brent ned, trolig av bøndene (jf DN VIII:107, NG 439). Denne ble erstattet av nye kirke på stedet, trolig også en stavkirke, som så rundt 1600 fikk sin etterfølger i tømmer (Aaraas & al 2000a:96ff). Det ser ut til at samtlige kirker er reist på samme tuftsted. Ca. 1330 lå det litt skyld til mensa men intet til fabrica (BK 17b). Til fabrica lå det ca. 1600 kun én landskyldpart, samt inntektene av 5 kirkekuer og kirkeparten av tienden, og kirken lå da som anneks under hovedkirken på Eid (JBB 105). 20 september 1328 var biskop Audfinn (trolig) på visitas på Stårheim (DN II:166). Det ser ikke ut til at det var prestebol til kirken i middelalderen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Sula er den største øya i ei stor gruppe av øyer, holmer og skjær rett nordvest i havet for Frøya. Sula har ei meget god havn inn fra nordnordvest og som nesten skjærer øya i to. På det høyeste punktet, i nord, står et fyrtårn, og rett ned under denne åsen, på sørøstsida, står nåværende Sula kirke. Den forrige kirken skal ha stått på et lite, grasbevokst område 20 m øst for koret på denne, på (gnr. 64) Sula. Denne gravplassen er godt synlig i terrenget. I hvert av hjørnene mot nordøst og sørøst ligger det kraftige steiner. Områdets utstrekning på omlag 10x18 m. Det ble på 1990-tallet gravd ei grunn grøft på skrå over dette området, og de støtte da borti rester av ei trekiste. Sula har i dag ingen egen gravplass. Hvor langt tilbake i tid Sula har hatt en fast befolkning er ukjent, men bosetningen må kunne føres tilbake til i hvert fall rundt 1200. Trolig er den eldre, for Sula ligger midt i et relativt stabilt gyteområde med faste innsig av skrei, og skreifisket kan derfor tidlig være velutviklet. En kirke på Sula (Sulens kircke) er første gang omtalt i Reformatsen av 1589 (Thr.R. s. 74). Den var da anneks under Dolm kirke, hovedkirken i Hitra prestegjeld. Ved reskript av 1740 ble det gitt tillatelse til å flytte kirkestedet fra Sula til (37) Sletten inne på Frøya. Kirken ble demontert rundt 1754, fraktet inn til Fast-Frøya og gjenreist her. Bygningen ble så innviet i 1755. I forbindelse med klarleggingen av eiendomsforholdene til kirken i 1760 ble det hevdet at kirkene på Sula og Titran hittil hadde vært underholdt av allmuen selv, og Sletten kirken fortsatte således å være en benådningskirke. På Sletten ble det reist ny kirke i 1879-80, en langkirke av tømmer, og den gamle kirken ble revet i 1882. Til tross for at kirkestedet ble flyttet ser det ut til at kirkegården på Sula fortsatt ble benyttet. Prost Rønne klaget etter en visitas i 1825 over at døde mennesker fortsatt ble gravlagt på Sula uten at dødsfallet ble anmeldt, og uten at det skjedde jordpåkastelse av prest. Dette skal ha opphørt i 1849. Kirken som ble flyttet rundt 1754 ser ut til, fra et foto tatt før rivningen i 1882, å ha vært en rektangulær langkirke av tømmer med utvendig stående panel. Kirken hadde da våpenhus i vest og et mindre, nær kvadratisk kor i øst. I 1864 var det blitt bygd til et lite sakristi øst for koret. Av stiftsskriverens regnskap for 1702 framgår det at kirken som ble flyttet rundt 1754 gjennomgikk en omfattende reparasjon i 1702, blant annet ble det skiftet ut fire par vinduer, taksperrer, sviller, golvåser og golv i tillegg til at taket ble tjærebredd. Av samme beretning ser det videre ut til at den forrige kirken på Sula hadde vært en bygning uten vinduer men med en ljore i taket, uten benker og uten takrytter. I 1699 hadde kirken en egen klokke, men denne sprakk under ringingen for sal. høysts. kong Christian den fembte samme år, og man lånte da en klokke fra kirken på Fillan (Brendalsmo 2006:407ff m/ref.). Det er ingen indikasjoner på et prestebol til kirken i middelalderen. Fra Sletten kirke er det bevart flere inventarstykker fra 1400-tallet. Vi må gå ut fra at disse ble overført fra Sula til Sletten sammen med kirken i 1750-årene, eller at noen av gjenstandene kan ha hørt hjemme i kirken på Titran sørvest på Frøya og som ble revet rundt 1775. Da de ble levert NTNU/VITMUS (T-2891-96) ble det kun bemerket at de have tilhørt den nedrevne Slettens kirke paa Frøien. Et sagn forteller at den første kirken ble reist på Sula som følge av et løfte som ble gitt på ei hollandsk skute i havsnød. Datteren til skipperen, eller rederen, lovet sin Herre og Gud at dersom Han berget dem fra stormen, skulle hun bekoste en kirke der hvor de kom i land. De grunnstøtte på Sula, hun holdt sitt løfte og en modell av den havarerte skuta hang i kirken helt til den ble revet (Fugelsøy 1958:96). Som rimelig er finnes det ingen opplysninger om førkristne gravminner fra kirkelokalitetene ute i skjærgården.
VINJE (SULDAL, hovedkirke), gnr. 27 Prestegården (Suldal sogn). Eldste omtale av kirke på (gnr. 27) Prestegården er i 1401 (Winniar kirkiu, DN XXI:224), men sognet nevnes allerede i 1319 (Viniusokn j Suladale, DN IV:129). I seinmiddelalderen var prestene ved Vinje kirker kanniker ved Stavanger domkirke (DN IV:898). Prestegårdens opprinnelige navn er Vinje (NG 369). Rundt 1620 var Vinje hovedkirke med annekser på Sauda og i Røldal (St.S. 110f). Middelalderkirken var trolig en stavbygning. Denne ble på 1640-tallet erstattet med en liten langkirke i tømmer som sto fullt ferdig først rundt 1670. I 1852 sto ny kirke, den nåværende, ferdig like ved den gamle – «eingrand lenger vest enn kyrkja no» (Hoftun 1981:77ff, 280ff). Vinje har så lenge en vet vært krongods, og den er blitt brukt som embetsgård for prestene fram til 1890-åra (Hoftun 1972:309f). Rett vest for kirken ligger Preståsen, og nede i Suldalslågen heter det Presthølen. Den eneste gjenværende gravhaugen i et større gravfelt ved kirken ligger rett utenfor kirkegårdsmuren i øst. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: SUND, gnr. 35 Sund (Vik sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 35) Sund er i 1533 (Sunss kyrke, OE 13), men sognet nevnes allerede i 1432 (Sundz sokn, AB 89). I 1589 beskrives den som korshus (Sundz korszhusz, Thr.R. 77, 101), og sammen med Vik og Vassås kirker ble den da betjent av en kapellan residerende ved Brønnøy hovedkirke. Sund korshus fikk da messe kun seks ganger i året. Nedleggingen av kirken på Sund må være skjedd før 1641, for nykirken på (15) Solstad i nåværende Solstad sogn er nevnt i dette året. I 1743 hadde ”Solstads capell, af træ” overtatt rollen som anneks (Mordt 2008:172). De gårder som lå til Sund sogn var kun åtte: Vestenberg, Dyngeset, Holland, Skåren, ytre Kvalø, Hjelmset, Kjøsvik og Sund (Brodahl 1917:3 m/ref.). I området ved det nåværende tunet på bnr. 1 av (gnr. 35) Vik er det ingen antydninger på ØK til hvor kirken skal ha stått. Tuften skal likevel ha vært påvist, da det ved jordarbeider er funnet menneskebein (Brodahl op.cit.). Et flyttingssagn forbinder kirkene på Sund og Solstad: ”Det var allerede bestemt at kirken skulle oppføres på Sund og syllstokkene var knyttet og på plass, men en natt kom de bort og ble gjenfunnet på tomten til det gamle Solstad kapell. Og etter dette var det ingen lenger som våget å protestere [og kirken ble deretter bygd på Solstad]”. Gården Sund var i seinmiddelalderen den beste i bygda og svarte 8 våger i landskyld, mens Indre Torget og Sømnes hver svarte 6 våger (Hansen & al 1976:8ff).
SUND, gnr. 5 Sund (Sund sogn). Den eldste kjente kirken var en stavkirke med tårn, bygd på (gnr. 5) Sund. Muligens var en eldre kirke brent i første halvdel av 1300-tallet, eller en eldre kirke hadde gjennomgått store reparasjoner (se nedenfor). Stavkirken ble demontert og deretter ble en tømmerkirke bygd – trolig på samme tuft, for gamle men brukbare materialer skulle gjenanvendes – i 1673. I 1877 ble ny kirke reist litt nord for tømmerkirken og denne ble deretter revet i 1878. Nykirken brant i 1994, og nåværende kirke ble bygd på omtrent samme sted som den foregående og vigslet i 1997 (NK I/2:69ff). Ny gravplass ble etablert tvers av veien for kirken i 1989. En gammel kolerakirkegård ligger i Grønabrekka, i utmarka om lag 400 m sør for kirken, anlagt 1849. En gravplass i (39) Telavåg var i bruk fram til 1918, og en ny ble etablert på Selstø innenfor Telavåg i 1918 (NK I/2:77). Før ca. 1350 lå det landskyld til fabrica, kun kyr og diverse typer tiende, til mensa lå det én skyldpart og tienden; prestebol er ikke nevnt (BK 53a-b). Samtidig framgikk det at kirken var i dårlig stand: j Dumbudal fim manadamatabol oc varo allar saman aðr en þæir [lakune] til kirkiu uppgærdar Botolfr oc Erlinger a Skoghe vidr byskups vitorde so at after skal leysast þægar pæinninghar (BK 53a). Noen hundre meter opp i nordvest for kirken heter det Preståsen, og få hundre meter nede ved fjorden heter det (5/2) Klokkarvik. Da kong Håkon Håkonsson i påska 1240 la til land i Grøningasund (Lerøyosen, nær ved Sund) med 10 skip, lot han reise to landtelt, ”og der ble holdt gudstjeneste på verdig måte” (Soga om Håkon Håkonsson, kap. 225). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkiekgårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)