Benediktinerkloster, grunnlagt av Eystein Magnusson mellom 1103 og 1122. Funn av kongehode av marmor med EYSTEIN REX innhogget på kronen. Et av Norges eldste og mest velhavende kloster. Kirken viet Mikael. Klosteret overdrogs i 1420-årene av birgittinerorden, dobbeltkonvent for både munker og nonner. Etter klosteret var nedlagt ble kirken domkirke i årene 1531-33, deretter ble anlegget brent og revet i 1536.
Nåværende kirke bygd 1861, en murbygning, står på (gnr. 37) Myking på et platå på vestsida av en liten dal, rett sør for gårdstunet. Den erstattet en tømmerkirke bygd tidlig på 1600-tallet. Middelalderkirken var mest sannsynlig en stavbygning. Rundt 200 m opp/nordvest for kirken ligger en eldre kirkegård, og det er usikkert hvorvidt de to eldre kirkene sto på denne, eller om det kun gjelder stavkirken (NK III:68), jf. ID 156791. Kapellanen i Lindås kirke skrev på 1750-tallet at det like nord for daværende kirke fantes rudera etter ei munkekirke, rimeligvis stavkirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48).
Kulturlandskapstype: Elvesamisk kulturlandskap. 35 meter NV for fornminne R5 (eget skjema): Fornminne: Fangstgrop (K6). 6 meter i diameter, 0,80 meter dyp.
MÆL, gnr. 107 Ørnes (Mæl sogn). Nåværende kirke, en liten langkirke i reisverk, står om lag 100 m ned/sør for tunet på (gnr. 107) Ørnes, på elvemælen der elva Måne munner ut i Vestfjorden av Tinnsjø. Den ble vigslet 1839, bygd til erstatning for en stavkirke som ble revet 1839-40. ”Den nye kyrkja vart tømra av Gunleik Ingolfsland og fekk plassen sin på øvre sida av stavkyrkja. Truleg var stavkyrkja i bruk til den nye kyrkja var ferdig. Kyrkjene sto så nær kvarandre at klokkene kunne flyttast frå tårnet på stavkyrkja og over til tårnet på den nye kyrkja” (Hovden 1989:14). Stavkirken fra 1100-tallet sto ”paa same stella, berre nokle alnir lenger ut mot muren” (Einung 1926:180f). Materialene fra stavkirken ble spredd utover bygda etter rivinga. I våpenhuset mot vest (eit lete skjeltil) hadde det stått ”tvo glibbar (figurar). Den eine skulde syne ein hornblaasar, som hadde blaase so, at det eine auga hekk utapaa. Han vart kalla Tore og enda dagane sine paa Rollag ein joleftans kveld. ’E hev aller havt det so ljost nokon joleftan, som da Tore brann,’ sa Per Øysteinson” (Einung 1926:181f). Gårdsnavnet Krosskei antyder et tidligere kors i friluft. Oppe i fjellsida nord for kirken finnes lokalitetsnavnene Kyrkjeklove og Kyberget (=Kyrkjeberget?). Inntil kirkegårdens sørvesthjørne ligger rester av et gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
MÆLUM ST. LAURENTIUS, gnr. 70 Mælum (Mælum sogn). Nåværende kirke bygd 1728 (Bjørnstad 1970:12f) står på (gnr. 70) Mælum, men dagens gårdstun ligger noen hundre meter mot nordvest. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Mælum trolig også (dagens gnr. 69) Haukelien regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1398 ble prestbolet ført som prestboleno uten navn men med skyldstørrelse (RB 16), rimligvis et bruk av kirkestedsgården, og på 1570-tallet lå Mellom prestegaardt som bygselpart til Solum hovedkirkes mensa (St. 54). Fjellet mellom Mælum og (63) Gjærum heter Kyrkjeåsen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
MÆRE STA. MARGARETA, STA. MARIA, ST. QUINTIUS, ST. HUBERTUS (SPARBU), gnr. 3 Mære (Mære sogn). Eldste omtale av kirken er i 1277 (ecclesiam sancte Margarette de Mæren, DN III:13), men den har et krusifiks fra ca. 1150 (Brendalsmo & Frøysaker 1997:44). Gården (gnr. 3) Mære er kjent fra kongesagaene som sentralgård alt fra midten av 900-tallet, da i forbindelse med førkristne kulthandlinger (blot). I følge Snorre lot kongen, etter å ha drept noen, skamfert andre og tatt gård og grunn fra flere, deretter bygge kirker og vie disse, samt sette prester til dem og få hele folket døpt. Mære omtales i lensregnskapene 1548 og regnes av Hallan (1956:251) for å tilhøre den stabile kjerne i det eldste krongodset i Trøndelag. Da den nåværende middelalderkirken på Mære ble arkeologisk undersøkt under ledelse av Hans-Emil Lidén på slutten av 1960-tallet ble det avdekket rester av tre bygninger eldre enn steinkirken og under denne. Den eldste bygningen var konstruert med vegger av leirklint flettverk. Den kan dateres til folkevandringstid (400-570 e.Kr.). Bygningen hadde brent og det var deretter reist en ny konstruksjon på samme sted, en bygning med jordgravde vegger. Denne kan dateres til perioden folkevandringstid-vikingtid på grunnlag av en serie små gullblikk, “gullgubber” som ble funnet i samband med dette bygget. Utenfor “gullgubbehuset” på den ene siden ble det funnet et mindre antall kristne graver, noe skjevt orientert på vest-øst i forhold til yngre graver. Rett etter at “gullgubbehuset” gikk ut av funksjon ble det satt opp en bygning med jordgravde stolper på stedet. Det ble funnet 60 graver stratigrafisk relatert til denne bygningen, så den har helt klart vært en kirke. Denne var en liten enskipet stavkirke med rektangulært skip, kvadratisk rettavsluttet og smalere kor og med tregolv i skipet. Den var orientert på samme måte som den seinere steinkirken og var i bruk fra et stykke ut i 1000-årene og helt fram til steinkirkens nordvegg i skipet ble påbegynt på slutten av 1100-tallet. Rett øst for trekirken, under der hvor steinkirkens høykor seinere ble anlagt, har det muligens stått en annen bygning samtidig med trekirken. I kirkegårdsjorden rundt trekirken ble det funnet i alt 10 mynter fra 1000-årene i tillegg til en mynt fra 990-årene. Nåværende kirke er en romansk steinkirke med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Dateringer fra takverket (dendrokronologiske) i skipet viser at tømmer til dette ble hogd i 1198/99. Kvaderen er hogd i kleber fra et lokalt brudd kort vei øst for kirken, Slipsteinsberget. I den første hovedbyggefasen ble koret og den østligste del av skipet reist. Lidéns undersøkelser viser at dette bygningsleddet ble reist rundt den eldre trekirken. Trolig sto koret på Mære ferdig rundt 1150, kanskje noe tidligere. I neste hovedfase ble resten av skipet murt opp. I utgangspunktet var det tydeligvis ikke planlagt vesttårn, for det er ikke forband for tårnet i fundamentet for skipets vestvegg. Tårnet ble likevel reist samtidig med skipets vestre del, for det er forband i vestveggen over bakkenivå. Skipets tre portaler bør ut fra stiltrekk være hogd på 1160-70 tallet, selv om portalbuene i skipet i nord og sør har elementer som trekker ned mot 1140-60 tallet. Myntfunn viser at golvlagene inne i skipet ble avrettet i perioden 1180-1202, trolig som en av de siste etappene i denne byggefasen. Dyremaskene på stikkbjelkene over murkronen i skipet i Mære kirke bør være skåret før 1140. Siden mange av takstolene i skipet trolig ble ødelagt da tårnet raste, og siden maskene ble saget av og omplassert vilkårlig samtidig med at taket fikk flat himling, kan det være at enkelte masker fra koret er gjenanvendt i skipet. For også koret fikk trolig flat himling på denne tiden. Et større arbeid ved Mære kirke fant sted da store deler av tårnet i 1277 raste ned. Resten av tårnet ble revet og to støttepillarer ble murt opp med utgangspunkt i tårnets forband i skipets vestvegg. Ytterligere to støttemurer ble bygd med steinmasser fra tårnet opp mot skipets nordvegg. I 1589 var Mærems/Meerens kircke hovedkirke med annekskirker på Henning og Skei. Prestegården (gnr. 29) Tuv er nabogård til Mære i øst tvers av Mæresmyra. Også i 1774 og 1900 var Mære hovedkirke med de samme annekser. Planer om å bygge et kapell med kirkegård nær Kjesbu (Bodom kapell) ble fremmet i 1890-årene, men anlegget ble innviet først i 1905 (Brendalsmo 2006:634ff m/ref.). Eldste omtale av Tuv som prestegård er i 1431 (DN V:607), da indirekte ved at biskopens visitas er datert 29. april a Thufwe j Mærene sokn. Kirkens dedikasjon er basert på den innskrift Schøning i 1774 (II:89) fant på marmorplaten over relikviegjemmet i kirkens alterplate: “Ved opløsning af Abbreviaturer har [innskriften] saadan Betydning: Tertio Kalendarum Februarii Dedicatio hujus ecclesiæ in honorem Sanctæ Mariæ et Sancti Qvintini Martyris et Sancti Huberti Martyris, qvorum reliqviæ hic habentur”. Siste gang vi finner Mære kirke omtalt som Sta. Margareta kirke er i 1296 (DN II:37). Muligens kan det være i forbindelse med de store reparasjonene på slutten av 1200-tallet, da golvnivået i korets østre del ble hevet, at alteret i den sammenheng måtte forhøyes og kirken innvies på nytt og eventuelt med nye relikvier. Det yngste innvielseskorset på korets østvegg bør kunne ses i en slik sammenheng. I 1430-årene (AB s. 114) skulle erkebiskopen i forbindelse med visitaser ha fem nattleger a mærene. I området ved prestegården heter det Prestgardsskogen. Ingen av topografene har opplysninger om gravhauger oppe på åsen ved Mære gård og kirke. Kirkegården ble i 1840 utvidet mot nord og sør, og i 1938 ble den (i det store og hele) nåværende steingarden rundt kirkegården lødd opp. I 1936 ble det gjennomført ”ei støre oppussing av kyrkjegarden (…) Det ser elles ut til at kyrkjegarden alt frå gamalt har hatt eit heller stort areal, og noko større utviding har heller ikkje vore aktuelt før i seinare tid”. På 1960-tallet ble det utvidet med ca. 3 mål mot sør og ca. 4 mål mot vest, og i denne sammenheng ble bygdevegen Mære-Våset omlagt til vestsida av kirkegården og steingarden i sør og vest ble forlenget (Nordberg & al 1989:54ff). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
Møkster stavkirke og Møkster kirke 2 sto på Møkster gamle kirkested, jf. ID 222498.
Kyrkje med inventar, gravplass, omkringliggande steingard, og kyrkjeveg.
«Ved kongeleg resolusjon datert 4.4.1889, vart det gjeve løyve til oppføring av ny kyrkje for Møkster sokn. Kyrkja vart reist på strandstaden Kvalvåg på øya Stolmen, sør for Møkster, men fekk framleis namnet Møkster kyrkje. I resolusjonen heiter det mellom anna at "Efter planen vil kirken blive en langkirke, af tømmer, hvilende paa solid grunnmur og tækket med Hardangerheller, Taarnet tækkes med Kobber. Kirken vil rumme ca. 320 siddepladse". Arkitekt var Hans Heinrich Jess (1847-1916) som tidlegare mellom anna hadde teikna Austevoll kyrkje som sto ferdig i 1891. Byggmeister for den nye kyrkja var Mons Skare. Kyrkja vart vigsla 29.6.1892.Kyrkja er ei langkyrkje med rektangulært skip og eit noko smalare, polygonalt avslutta kor. Kyrkja er uvanleg orientert - i tilnærma nord-sør retning - med hovudinngang i nord. Framfor hovudinngangen er det bygt til eit tårn……Indre søyler deler skipet i eit midtskip og to sideskip, i nordenden av skipet er det eit orgelgalleri. Skip og kor har saltak, tårnet har åttekanta tårnhette. Både eksteriør og interiør har arkitekturdetaljar i nygotikk/sveitserstil. Skip og kor har vegger av lafta tømmerstokkar. Utvendes er veggene kledde med liggande bord med staffprofil langs kantane. Mot grunnmuren er kledninga avslutta mot eit vatnbord. Eit ekstra vatnbord er lagt inn ved undersida av vindauga. Mot takutstikka er kledninga avslutta med ein spissboga blindarkade. Hjørna er dekte av ståande bord.» (https://norgeskirker.no/wiki/M%C3%B8kster_kyrkje)
Kulturmiljøplan 2016 - 2028
Vernestatus: Kommunalt listeført. Ikkje listeført i «kirkelisten» v/Riksantikvaren
Vernekategori: A
Kulturminne med særs høg verdi og omssynssone H570
Kulturminneverdiar: Høg lokal og regional verneverdi. Kulturmiljøet sine verdiar er knytte til historiske
kunnskapsverdiar, opplevingsverdiar og bruksverdiar. Må prioriterast høgt i vidare kulturminnearbeid i
kommunen. Sjå eigen handlingsplan for kulturminne i Austevoll.
Eigarform: Den norske kyrkje/Austevoll sokneråd
Potensiale: Eit verdfullt kulturmiljø med stort lokalt og regionalt potensiale.
Tiltak i planperioden:
Dialog med eigarar
Kulturminneinformasjon – skilting eller app
Kartlegging og dokumentasjonsarbeid
Utarbeida eigen kulturmiljø-/verneplan kyrkjer, kapell og gravplassar mm