NES, gnr. 35 (=305) Nes (Øvre Ådalen sogn). Nåværende kirke er en tømmerkirke bygd 1858, og den står på (35=305/2) Holte nordre. Sognet ble opprettet i 1857 og kirken innviet 1860 (NK 211). Gården Nes ligger der Begna renner ut i Sperillen og er en stor gård. Det råder usikkerhet hvorvidt det stod kirke på Nes i middelalderen, Rygh (NG 68) og utgiveren av Jens Nilssøns Visitasreiser (JN 280 note 2) avviser den som en inkurie, og Norges Kirker (s. 211ff) nevner den ikke. Ifølge biskop Jens Nilssøn lå Hole kirke på 1590-tallet som anneks til Norderhov kirke men hadde likevel egen sogneprest. Grunnen var rimeligvis at ”der til [er] et annex, kaldis Næs, op i dallen liggendis 4½ mil fra Hole” (JN 17). Hadde Hole vært regulært anneks burde biskopen ha karakterisert presten på Hole som residerende kapellan og ikke som sogneprest. Selv om Stiftsboken 1774-77 ikke nevner en kirke på Nes er ikke det ensbetydende med at det ikke stod kirke her (jfr. Viker nedenfor), for Jens Nilssøn nevner hele tiden flere kirker enn Stiftsboken, som konsekvent kun befatter seg med kirker det da lå landskyld til. Biskopen er slik sett mer av en topograf, idet han også nevner nedlagte kirker samt kapeller uten landskyld og som gjerne da stod til forfalls. I tillegg må det betenkes at det finnes to bruk av (gnr. 35) Nes med kirkerelaterte navn: (gnr. 35=305/2) Kirkevold og (35=305/13) Kirkemoen (NG 69, ØK). Nåværende kirke med kirkegård ligger på 305/2, og 305/13 ligger rundt 100 m nord for kirken. Det er heller usannsynlig at vi skulle finne slike navn som operative og matrikulerte navn kun 50 år etter at det ble reist ny kirke på Nes – Norske Gaardnavne for Buskerud ble utgitt i 1909. Vi bør således holde for sikkert at det stod kirke på Nes også i middelalderen. Det er, ut fra bruksnavnet Kirkevold samt det forhold at nyoppretting av kirkesteder gjerne skjer på gamle og nedlagte kirkesteder, sannsynlig at middelalderkirken sto om lag på samme sted som den nåværende. Et slikt forhold framkommer likevel ikke av tilgjengelig litteratur, da det i den kongelige resolusjon av 1857 kun heter at det gis tillatelse til ”at opføre en Kirke paa Gaarden Nes og til like paa samme Sted at anlægge en Begravelsesplads” (Hegna 1957:136). Det lå ingen skyldpart i Nes til mensa ved Hole hovedkirke på 1570-tallet (St. 195) og som kunne ha indikert et tidligere prestebol til Nes kirke. (kartreferanse: CG 060-5-2). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: NES, gnr. 73 Synstnes (Lom sogn). 1363 lå kirkene på Bø, Gjeilo og Nes som anneks til Skjåk kirke (DN I:377). Ifølge Schøning (I:61) skal kirken ha stått på Syndstenæs, som 1775 alene svarte 4 huder i skyld og bestod av 4 gårder. Kirken er ikke nevnt i St. eller JN, og verken den eller sognet er kildebelagt på 14- eller 1500 tallet, så trolig er kirken lagt ned seinest på 1400-tallet. I 1424 het det at Nes lå i Mo (Lom) sogn (DN III:672). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Sønstenes også (dagens gnr. 74) Stusnes, (75) Nørstnes og (72) Knutstugu kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist (jfr. NG 57). Det lå ingen skyldparter i Nesgårdene til mensa ved Mo hovedkirke på 1570-tallet (St. 169f) og som kunne ha indikert et tidligere prestebol til kirken på Nes. Nesgårdene er nabogård til Mo der hovedkirken i Lom ble reist. På gården stod 1775 en ældgammel Stue som St. Olav (eller kong Håkon Håkonsson) ifølge tradisjonen skulle ha overnattet i (Schøning I:69). (kartreferanse: BO 090-5-2/BP 090-5-1/3).
Steinkirken på Nes hadde opprinnelig rektangulært skip med smalere, rektangulært kor samt tårn i vest, og et sakristi med spissbuet tønnehvelv på korets nordside. I tårnets sørøsthjørne, og med åpning fra skipet, løp en vindeltrapp opp til tårnets øverste kant. Korportalen hadde stiltrekk som peker i retning slutten av 1000-tallet eller tidlig 1100, og også åpningen mellom tårn og skip viste alderdommelige trekk (Bugge 1957:475ff). En rekke stiltrekk viser at veggåpninger og andre elementer ved kirken bør være ombygd rundt midten av 1200-tallet, mens selve kirken nok ble reist rundt 1100. Kirken fikk i nyere tid påbygd tverrskip mot nord (1698) og sør (1704), og på korets sørside et steinhvelvet sakristi. Kirken brant i 1773 (Schøning II:34). Kirken står på (gnr. 569) Nes klokkergård. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Nes klokkergårdgård også (dagens gnr. 36=568) Ullinshov (Nes prestegård) samt trolig enkelte andre gårder kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Nes er bygdenavn (NG 47). I 1743 fantes kun Næs og Ballishoel kirker (Røgeberg 2004:110). Et stykke nordvest for kirken ligger Prestmoen under Ullinshov.
NES ST. PETER OG ST. PAULUS, gnr. 72 Nes søndre (Nes sogn). Den romanske steinkirken fra midten av 1100-tallet har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med dyp innvendig apside (Nygaard 1996:51). Kirken står på (gnr. 72) Nes søndre, men til opphavsgården Nes i tiden da kirken ble reist må føyes (dagens gnr. 71) Kirkestuen, (73) Nes nordre, (70) Vestgarden og (69) Østgarden. Dette fordi samtlige av disse ifølge ØK ligger nær sagt i teigblanding. I 1398 ble prestbolet ført et stykke ned i fortegnelsen over mensa som prestbolæt, uten navn og med skyldstørrelse (RB 8), og i 1472 i bestemt form som prestgardenom a Nese (DN XI:231). På 1570-tallet lå Ness prestegaardt med bygsel til mensa ved Saude hovedkirke (St. 46). Det er ikke kjent på hvilket tidspunkt før 1472 Nes kirke ble anneks til Sauer hovedkirke. Det kan ha skjedd allerede før 1398, for plasseringen av prestbolet her som tredje innførsel i fortegnelsen over mensalgods, for øvrig ved siden av en skyldpart i Næsino (Nes søndre), kan antyde at prestbolet da kun var en skyldpart og ikke et bosted for prest. I 1472 var prestbolet et bruk av Nes steint og reint, men siden det var presten ved Sauer kirke som da var på prestgardenom og utferdiget et brev, viser det at det da ikke var egen prest til Nes kirke. Kirken var da helt klart anneks under Sauer, og trolig ble prestbolet på Nes brukt under prestegården ved Sauer kirke. "Paa loftet i Nes-kyrkja ligg ein stubb av ein utkrota krosstolpe" (Gunnhejm 1915:69). Rester av et stort gravfelt er synlig noen titalls meter nord for kirken, og en haug (25 m diameter, ca. 2 m høy) ligger på kirkegården inntil kirken i sør, slik at en skalk av haugen i nord er fjernet da kirken ble reist.
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: NESSA, gnr. 58. 59 (=141, 142) Nessa store og ytre (Årdal sogn). Eneste omtale av en Nesza kirkiv er i 1280, da den ble begunstiget i Asbjørn på Hebnes sitt testamente med en mark penger (DN I:70). Den er ikke nevnt i Stavanger bispedømmes jordebok ca. 1620, så den må være lagt ned før denne tid. Rygh plasserer denne kirken på (gnr. 58. 59=189. 180) Nessa store og indre i Nedstrand sogn (NG 302), men uten nærmere begrunnelse. En mer sannsynlig plassering ser derimot ut til å være (141. 142) Nessa store og ytre i Årdal sogn, ca. 5 km ut Årdalsfjorden vest for Årdal kirke. Sigurd Eikeland (1969:43ff) fører en lengre argumentasjon for dette, inkludert gjengivelse av korrespondanse med Asgaut Steinnes – som ikke tar standpunkt til mulig beliggenhet for Nessa kirke. Et godt argument hos Eikeland (1969:49) er lokal tradisjon på gården: «På Nessa lever ennå i dag tradisjon om at det skal ha stått ei kyrkje der. Daniel Kleppa har høyrt av gamle Johannes Hetland at det skal ha stått ei kyrkje på Smidjehaugen, som ligg straks nedanfor bygdeborga. På Smidjehaugen er ennå å sjå restar etter gamle husmurar, men området har vorte mykje rota i opp gjennom tidene. Det er og tradisjon om at tingstova stod i området ved Smidjehaugen (…) Kva skjuler seg bak det gamle namnet Krossnes der fjorden er på det smalaste midt for Nessa? (…) Oppe i Steinsvikfjellet mellom Nessa og Mølsosen heiter ein stad Kyrkjetonå. Det er tradisjon at der hogg dei tømmer til gamlekyrkja som står på Kyrkhus nå». Nessa ligger i nåværende Årdal sogn. I et brev om jordehandel i 1358 ble skyldparten sagt å ligge j sydri Ardals kirkiu sokn (DN IV:392). Rygh (NG 314) mener dette står i motsetning til Årdal i Sogn, noe som blir søkt da det dreier seg om forskjellige bispedømmer. Mer trolig benyttes betegnelsen for å skille mellom kirkene på Nessa og i Årdal – en avstand på rundt 4 km. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
Nåværende kirke ble reist 1862 på (gnr. 71) Arnegård, om lag 400 m østsørøst for der stavkirken stod på (77) Olsgård eller (78) Grimsgård. Dette er godt inne på en nordgående odde mellom Hallingdalselva i øst og Rukkedøla i nordvest. Jfr. brevet av 1430 (j bønom j Næs by, DN XV:58) utgjør en rekke av dagens gårder på denne odden og ellers i området en gammel storenhet kalt Nes (jfr. NG 81). Stavkirken, som ble revet 1864, hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning. Ved arkeologiske undersøkelser 1965 ble det avdekket rester av en kirke eldre enn stavkirken. Denne kirken, som hadde brent, hadde (trolig) hatt tilnærmet kvadratisk skip reist på svill. Det kunne ikke påvises spor etter et kor. Under den brente kirken ble det dokumentert graver eldre enn kirken, men det kunne ikke med sikkerhet registreres noen bygning i tilknytning til disse. Kirkegården ble utvidet 1836 med 1 ½ - 2 mål av klokkergårdens grunn. I 1907 ble den nedlagt som gravplass og det er seinere oppført et menighetshus på området. Kirkegården omgis delvis av mur delvis av gjerde (NK 9ff, 18). "Paa Gaarden Devægge, tæt ved Nes Kirke i Hallingdalen, fandtes (...) ifølge Sagnet (...) en fra Skotland fordreven Greve. Han blev kaldet Clemet, og fik siden Tilnavnet Bonde, og hans kone hedte Belju. Hun lod bygge Nes Kirke" (Faye 1948:209). På Arnegård drøye 100 m sørvest for kirketufta ligger rester av et gravfelt.
Beskrivelse overført fra ID 32735:
Kant i kant og N for bedehuset, finnes markeringen etter den gamle stavkirken på Nes. Brosten markerer grunnmuren av en trekirke som brant i en annan del av 1200-årene.Bruddsten markerer grunnmur for skip, kor og apsis i den stavkirken som ble reist etter brannen på annen del av 1200-tallet, og revet i 1864. Naturheller markerer grunnmurer for de tømrede tilbygg som stavkirken fikk på 1600-1700-tallene. Våpen hus i V, tverrskip i N og S. Sakristi i Ø. Området der kirken lå er gressbevokst, og to store bjerketrær står i N-lige tverrskip. FUNN: Fra kirken: C 2963-64, 3651-54, 12721. Fra utgravning av kirketuften: C 31623-29.
Lokaliseringen av kirkestedeene på Nes er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er "gammel kirkegård" på ØK-kart og synlig kirkegård i Norge i bilder v3 (flyfoto Ørland Bjugn 1969) samt dette: Eldste omtale av kirken på (gnr. 10) Nes finnes i 1520-36 (ecclesie sancti Andree jn Neess, DN XII:569). Utover på 1600-tallet blir Nes kirke nevnt i forbindelse med at strandsitterne i Bjugn ønsket å bygge egen kirke (1625, 1633), den nevnes i en skattematrikkel (1647), den omtales i en rapport som svært forfallen (1665), den gjennomgår omfattende reparasjoner (1674-1680), den får nytt frittstående klokketårn og nye tak (1688), blir på ny gjennomgående reparert (1720-årene) men brenner så ned til grunnen i 1770 på samme dag som Å kirke. I 1774 stod den nye kirken ferdig. Schøning (I:316) besøkte området samme år: "Vesten for bemeldte Gaard [Tønnel, en adelig setegård] staaer Næss Kirke, som tilforn har staaet et lidet Støkke længer hen mod Østen, og Gaarden nærmere; men da den gamle Kirke var forraadnet, blev den fløtted til det Sted, hvor den nu staaer, og bem. Birgitta Biælkes Liig, som der laae begraven, fløttet og nedsat i den nye Kirkes Chor; men denne Kirke afbrændte 1766 ved Lynild. Nu er den igien smukt opbygget, og har et temmelig anseeligt Spir". Den eldste kjente kirken sto rett sør for/inntil tunet på nåværende bnr. 12 Nesgården, avmerket på ØK som Gammel kirkegård. Birgitta Bjelke, datter av kansler Jens Bjelke, gift i 1630 med von Offenberg og bosatt på setegården Tønnel, døde i 1674. ¿Den gamle Kirke¿ stod altså med stor sannsynlighet fram til etter 1674, da kirkestedet ble flyttet snaue 100 m mot vestsørvest. Da denne rundt 100 år seinere brant etter lynnedslag ble en ny kirke reist samme sted. Utover i 1870-årene vokste et krav fram i bygda om større kirke. En tradisjonell lokaliseringsstrid oppstod, men kirkebygget ble til slutt reist på forutsatt sted på (8) Hellem, om lag 2 km mot nordøst og mer sentralt i bygda. Gammelkirken fra 1774 ble solgt til Austefjord kommune på Sunnmøre og 18. april 1879 ble nykirken innviet av biskopen. Både kirkene fra 1774 og den stående kirken ble bygd i tømmer, sistnevnte en langkirke omlag identisk med Jøssund kirke som stod ferdig tre år tidligere. Kirken fra 1774 hadde følgende mål: skipet 10x9 m med et våpenhus i vest på 4,8x4,5 m, koret 6x7,5 m med et sakristi i øst på 3,5x4 m. Tuftene for de kirkene som ble bygd etter at den gamle kirken råtnet etter 1674 er godt synlig. Kirkegården er delvis inngjerdet med mur delvis med et trådgjerde, noen støpjernskors står fortsatt og en forhøyning omlag midt på viser hvor kirkebyggene stod. Den eldste kirken skal ha stått ¿(¿) like øst for Albertstua (også kalt Jørstadstua og Smedstua) ved Nesgården. På dette stedet fins det en stein som ifølge tradisjonen var en del av grunnmuren¿ (Brendalsmo 2006:405ff m/ref.). Både i 1589 og i 1774 (Schøning I:283) lå kirken på Nes som anneks under Ørlandet (Veklem) kirke mens den i 1898 (Helland 1898:38) var anneks under Bjugn. Etter bestemmelsene i Reformatsen 1589 skulle Nes kirke betjent av sognepresten på Veklem hver fjerde helligdag. Det er ikke belagt prestebol til Nes kirke i middelalderen. Verken Schøning eller de andre topografene, eller Nicolaysen (1862-66:567), har opplysninger om gravhauger eller andre typer fornminner på Nes. Rygh (1880:23) nevner derimot at det i 1872 ¿udenfor kirken¿ fantes en langhaug og en omtrent rund haug og at det var funnet "stykker af jern" i sistnevnte. Nærmere sjøen lå det flere langhauger, hvorav det i den ene var funnet klinksøm. Disse haugene har således ligget ut for den yngste kirken.
Kulturlandskapstype: Slåttemark og beitemark/sjøsamisk.
Fornminne: Árran (ildsted), rund til kvadratisk steinsetting, 1,2 x 1,2 m i diameter. 10 hodestore steiner er synlige.
Gravd ut av Tromsø Museum i 2017. Ildstedet datert til 1049-1270 AD, tidlig middelalder.
2019: Fra den slettede duplikatlokaliteten ID 18203 (REF: sak 95/06125) som inneholdt opplysninger om flere av lokalitetene rundt Polmasjok:
"Steinsetting/eldsted: 4 m SSØ fra vei og 40 m ØNØ for krysset til hovedvei:
1,20 x 1,26 m kvadratisk til uregelmessig steinsetting. Bestående av hodestore stein, de fleste synlig i dagen: Delvis tilgrodd med lyng, bjørkekratt i bakkant. Kulturminnet ligger på en NØ-SV-gående strandvoll/terrasse."
NES STA. CATHARINA (?) (BRANDBU), gnr. 59. 60 Nes østre og vestre (Brandbu sogn). Middelalderkirken på Nes var bygd i stein, trolig på 1100-tallet, da den på 1600-tallet ble beskrevet med skip og kor (Bugge 1932). I 1743 skal en ny kirke i tre nylig ha blitt reist, ”næst ved staar Murene af den forrige Kirke”. Årsaken til nybygget skal ha vært at den middelalderske steinkirken var for liten og forfallen (Røgeberg 2003:134, 2004:180f: Næs-/Næsskierchen, jfr. NG 159). Det ser ut til at ruinen, og likeså (deler av?) kirkegården, befinner seg i hagen på Nes gård, like nord for nåværende kirke (Lange 1980). På odden rett ned for kirken heter det Kjørkjetangen. Et stykke nordvest for kirken på en odde ut i Randsfjorden ligger ei gravrøys kalt Prestrøysa. Om lag 100 m sør og sørøst for kirken ligger rester av et gravfelt i sjøkanten. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Lokaliteten er utvidet mot vest for å inkludere den veste delen av kirketuften, som tidligere registrert på ID 52647.
NES, gnr. 72 Nes (Nes sogn). Eldste omtale av kirken er før 1340 (kirkian a Nesi, BK 39a), men prest nevnes allerede i 1322-23 (sira Andres a Nese, DN VII:98). Kirken ble i 1722 beskrevet som en eldgamel stavkirke ”med et spidst taarn midt paa siden. Kirken er tekket med bord, indvendig malet, i alle maader velholden”. Den ble revet i 1836, og året etter sto nåværende kirke ferdig (Heiberg 1970:14). Kirken står på (gnr. 72) Nes, på bnr. 31 helt nede ved Lustrafjorden. Det ser ut til at nykirken ble bygd rett sør for/inntil den gamle. I 1686 ble bygningen oppgitt å være 15x6 m, men da var stavkirkens kor erstattet med nytt kor i tømmer – trolig i samme bredde som skipet. Mye materialer fra stavkirken er gjenanvendt i nåværende kirke. Kirken fra 1837 ble i 1909 påbygd våpenhus i vest og sakristi i øst (Laberg 1926:55ff, Aaraas & al 2000b:233f). Før ca. 1340 lå det kun fem skyldparter til fabrica, men det het videre at Nota at landskylld oll annur en halfr annar ok æitt spann liggr till prestekiu (BK 39b). Tydeligvis var det da ikke lenge siden at det kun hadde vært skyld til fabrica, og dermed trolig et eksempel på en prest på ”fastlønn”. Ca. 1600 var Nes anneks til hovedkirken på Dale (JBB 146ff). Nes ligger ute på en odde i Lustrafjorden. På dennes vestside heter det i strandkanten nederst i et bratt heng Krossen, og på andre sida av odden, rett ned/sør for kirken heter det Krossviki – antydninger om tidligere kors i friluft. Kirkegården har alltid vært for grunn, og i 1909 ble det påført store jordmasser. I 1966 ble en utvidelse vigslet etter at ny mur var bygd og jordmasser igjen påført (Fossøy & al 1986:22). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)