TVEIT (NISSEDAL), gnr. 8 Prestegarden (Nissedal sogn). Nåværende kirke, en tømmerkirke med korsformet grunnplan, står som del av tunet på (gnr. 8) Prestegarden. Den middelalderske stavkirken ”har stått der den nåverande kyrkja i Nissedal står (på den gamle kyrkjegrunnen) og blei riven då dei bygde den nye kyrkja i 1763-64” (Birkeland 1964:17ff). Gråsteinsmuren rundt kirkegården ble satt opp i 1781, kort etter at nykirken ble reist. En kraftig utvidelse fant sted 1925, og på slutten av 1950-tallet ble gravplassen ”parkbehandlet” (op.cit. s. 48f). På 1570-tallet lå det en større skyldpart (2 tønner korn) i Prestegardt j Nissedal til Kviteseid hovedkirkes mensa (St. 226), hvilket viser at det tidligere var prestebol til Tveit kirke. Utfra et brev datert 26. oktober 1441 (DN I:778), da biskopen på Holar (Island) i egenskap av vicarius for biskop Jens i Oslo visiterte på Tveit, ser det ut til at Tveit kirke da var hovedkirke med Tørdal og Drangedal kirker som anneks. I 1533 (DN IX:731) og 1561 (DN IX:785) lå Tveit kirke som anneks til Kviteseid (y Nysse dallen y Huydesø prestegelldtt), mens det i 1536 ble skrevet Nyssedal prestegeld (DN IX:755). Rett vest for kirken ligger Kyrkjeneset, seint på 1700-tallet kalt Kirkenæsset (Daae 1882:161). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
DAL (NITTEDAL) ST. OLAV, gnr. 24 Dal nordre (Nittedal sogn). Den romanske steinkirken, som hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor, ble revet i 1868 og en trekirke da oppført delvis på de gamle murene (NK 188). Kirken står på (gnr. 24) Dal nordre. Til opphavsgården da kirken ble reist må i tillegg til Dal nordre regnes (dagens gnr. 25) Dal nedre og (26) Dal østre. Det ble ikke ført prestbol til kirken i 1393 (RB 412), og det lå heller ingen bygselparter i Dal til mensa ved Skedsmo hovedkirke på 1570-tallet (St. 127f) og som kunne ha gitt indikasjoner på et tidligere prestbol til Nittedal kirke. I 1400 tok biskopen under visitas 2 nattleger firi Skæidzmo, 1 nattlege firi Nytiiudal ok Hakadal, og han tok årlig (samlet) 6 huder i katedratikum av de tre kirkene (RB 559f). Kirken har en kum fra en romansk døpefont i kleber. Den har vært rødmalt og er seinere overkalket (NK 191). Et bruk av Dal nordre få hundre meter nordvest for kirken heter ifølge ØK Klokkerstua, men det er usikkert hvor gammelt navnet er.
NJØS, gnr. 24 Njøs (Leikanger sogn). Eldste omtale av kirken er i 1322-23 (kirkia a Nioss, DN VII:98), men prest er nevnt allerede i 1306 (sira Symuni a Nios, DN VIII:17). ”Det eldste tunet på Øvre Njøs må ha lege nokså høgt oppe, om lag der som husa på statens forsøksgard på Njøs no står. Den gamle kyrkja på Njøs stod straks nedom, og eit lite stykke frå den gamle kyrkjetufti ligg ein haug dei kallar Stoppelshaug” (Bøthun 1965:297). Ruinene av steinkirken sto fortsatt i 1833 og også i 1881, men de siste rester ble trolig revet i 1883. Kirken hadde rektangulært grunnplan på ca. 8x12 m. Det var blitt benyttet kleberkvader i veggåpningene. Kirken var omgitt av ”en liden gravplads. Nærmere fjorden ligger støpelhaugen, hvor klokkestøpelen stod og endnu længere nede mod stranden laa en større kirkegaard [på Nokkaneset, Eggum 1977:25], hvor folkene fra Fresvik skulde have begravet sine døde, skjønt de havde kirke i sin egen bygd” (Bendixen 1903:169f). Ut fra opplysninger om en ”rundbuet indgangsdør” (i vest [?], det fantes også en i nord), er det mulig at kirken opprinnelig hadde innsnevret korparti, og at dette først i ettertid er blitt utvidet til skipets bredde. Tufta etter steinkirken er inntegnet på utskiftningskartet fra 1878, på bnr. 18 under (gnr. 24) Njøs. I dag er området åker, men veggrester fra kirken ble dokumentert i 1993, og denne delen av åkeren blir nå ikke dyrket. Det ser ut til å ha vært en mur til avgrensing av kirkegården, og det er ved flere anledninger funnet skjelettrester i dette området (Buckholm 1998:23, 42). Radiologiske dateringer av skjelettmateriale fra kirkegården viser at denne gravplasser var i bruk seinest på slutten av 1000-tallet (Aaraas & al 2000b:178). Før ca. 1340 lå det kun én skyldpart til fabrica mens det til mensa lå fem, derunder en part j øfre Nios j abølet (BK 47b-48a). Samtidig ble det anført under Henjum kirke at: Kirkian a Hemymum a þessar jarder ok tækr prestr a Nios landskylld af. Til samme tid het det at Tiund kirkiunnar [a Hemymum] er reiknad með tiund kirkiunnar a Nios (BK 48a). Hvilket betyr at Njøspresten på dette tidspunkt nøt inntektene av Henjum kirkes fabrica, i alt 23 ½ mmb, samt dennes kirketiende. Rimeligvis sto da Henjum uten egen prest. I 1470-80 framgår det tydelig av et blad av en jordebok for bispedømmet at kirken da var uten egen prest, i og med at Fredrik på Halland (Leikanger kirkestedsgård) da hadde hatt tiendekaupet av Njøs sogn i flere år (DN X:255). Av samme kilde framgår at de skyldparter i kirkestedsgården som lå til bispestolen i første halvdel av 1300-tallet fortsatt lå der 150 år seinere. Kirken er ikke ført på katedratikumslista ca. 1600, men den lå på denne tiden som anneks til Leikanger hovedkirke (JBB 76, 134ff). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Eldre beskrivelse:
Det fins i dag ingen synlige spor etter kyrkja, men i 1993 vart restar av langveggane påvist ved pløying. Kyrkja vart registrert og området bandlagt same år. Under registreringa fann ein bein i åkeren. Området er i dag synlig som ein open firkant midt ute i åkeren.
Kulturlandskapstype: Dyrket mark. Fornminne: Gammetuft (K2). Ytre mål 7 x 6 m. Vollene: 1,2 m bred og 0,3 m høy. Døråpningen i V-vegg er ca 1 m bred. Innvendige mål er 4,5 x 4 m. I N-veggen kjenner en Árran stein, selve Árran er 0,5 m i diameter. Forlengelsen/bearmet av Árran går i retning døråpningen. Merket bare en forlengelse. Fra gammetuften er det ca 30-35 m til steingjerde i sør og derfra ca 30 m til det gule huset.
AUKRA [Nord-Aukra], gnr. 1 Aukra prestegard (Akerø sogn). Eldste omtale av kirken er i 1495 (Okrøy kirke, DN I:984). Nåværende kirke står på (gnr. 1) Aukra, en tømmerkirke med åttekantet grunnplan bygd 1836. Den eldste kjente kirke var en stavbygning som i 1648 ble tilbygd to tverrskip i tømmer slik at grunnplanen ble korsformet. I 1663 ble stavkirkens kor, som var den siste rest av denne kirken, revet og erstattet med et kor i tømmer. Denne kirken brant ved lynnedslag i 1709, og i 1712 sto en ny tømmerkirke med korsformet grunnplan ferdig. Denne brant som følge av lynnedslag i 1772. På den brente kirkens tomt ble det kort etter (1774) reist en ny tømmerkirke med korsformet grunnplan – denne gang uten tårn – men også denne brant som følge av lynnedslag, i 1834. I 1836 sto nåværende kirke ferdig (Julnes & Rød 1985:10ff). De eldre kirkene ser ut til å være reist på samme tuftsted, men fra eldre foto ser det ut til at nåværende kirke er reist inntil men øst for den gamle kirkegården. I 1589 var Aukra hovedkirke med annekser på Vågøy, Bud, Hustad, Harøy og Sandøy (Thr.R. 65f). I 1755 ble Bud og Hustad skilt fra Aukra som eget prestegjeld med Bud som hovedkirke (Aas 1985:14ff). Schnitler beskrev forholdene på øya i 1768 (1974:93): ”Paa Øen ligger Agerøe-Præstegaard af en smuk Situation, tæt hos staar Kirken (…) Øen har vidløftige udmarker myrede og begroede med Lyng, derfor ikkun 12 Gaarder, ingen Skov, da paa de flæste stæder i heele Præstegiældet brændes Torv”. Ved bispevisitas i 1432 skulle erkebiskop Aslak Bolt ha j Aukrene, iiij næter (AB 190), og i 1539 var Aukra fortsatt hovedkirke (DN XI:652). Stedet der folk fra Otrøy landa (sør for kirken) etter overfart heter Kyrkjeberget, og samme navn finnes nord for kirken (Kjerkjeberget). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69).
NORDBY STA. MARGARETA, gnr. 105 Nordby østre (Nordby sogn). Nåværende kirke ble bygd 1826 til erstatning for en kirke som trolig ble reist kort etter 1600 og på samme sted som denne. Middelalderkirkens utseende er ikke kjent (NK 46f). Sannsynligvis er alle kirkene blitt bygd på samme tomt, på (gnr. 105) Nordby østre. Ca. 1400 ble det ikke ført prestbol til kirken (RB 116), og det lå heller ingen bygselpart i Nordby til mensa ved Ås hovedkirke på 1570-tallet (St. 4f) og som kunne indikert et tidligere prestbol. Derimot lå det ca. 1400 en skyldpart i Kirkiu rudi til fabrica ved Nordy kirke (RB 117), og samme part lå til kirkens fabrica også på 1570-tallet og med bygsel (St. 7). Bruket er identisk med (dagens gnr. 115) Kirkerud (NG 68). I et testamente fra 1358 (DN III:296) ble det gitt til både boenahalldz, jtem till vpphelldiss kirkiunni ok till lysyngar, så på dette tidspunkt kan det ha vært egen prest ved kirken. I så fall betyr det kun at presten ikke hadde eget prestbol men bodde på gården. På den annen side ble det 1341 makeskiftet en skyldpart den nå forsvunne gården Iarundæ rudi. Det het da at denne lå j Nordbiarbyghd j fyr næmfdri Aas sokn (DN XIII:16). Dette antyder at Nordby kirke da lå som anneks til Ås kirke. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper må i tillegg til Nordby østre også (dagens gnr. 104) Nordby vestre, (106) Nordby nordre og (115) Kirkerud, samt trolig også (116) Kakserud og (101) Skisjordet regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Rett nord for Kirkerud ligger Kirkerudtjernet. Om lag 100 m nordvest for kirken ligger restene av et gravfelt.