ONARHEIM, gnr. 152 Onarheim (Onarheim sogn). Onarheim var adelsgods i middelalderen, og Onarheimsgildet bør ha hatt tilknytning til gården. Kirken står på en odde der Onareimselva munner ut i Onareimsfjorden. Nåværende kirke ble reist 1893 til erstatning for en kirke ferdigstilt 1819/20, ”paa en Del af den gamles Tomt”. En middelaldersk steinkirke ble i 1686 beskrevet med skip av stein og kor av tømmer. I 1819 ble skipet revet og nytt skip reist mens det gamle koret ble ombygd. Steinkirken ble trolig bygd i andre halvdel av 1100-tallet med rektangulært nær kvadratisk skip og smalere, rektangulært kor. Den var bygd i kvader, i det minste utvendig. Ved en utgraving i 1962 ble deler av nordmuren og vestmuren dokumentert under og øst for den nåværende kirkens kor (NK 267f). Middelalderkirken skal ha stått ”meir nede på kyrkjegarden”, og kleberen skal ifølge tradisjonen være hentet på Baldersheim i Strandvik (Heggland 1964:273). Kirkens inntekter er ikke nevnt i BK, trolig fordi siden der de skulle stått mangler. Den er heller ikke ført i registeret til BK i 1408, men Onarheims sokn nevnes ca. 1350 (BK 33b). Prestebol til kirken er ikke ført i BK, men et brev fra 1333 viser at presten på denne tiden i det minste hadde eget hus (preststofunni a Onareimi, DN IV:203). En øvre, gammel kirkegård på kirkens vestside kalt Vossabakkjen (Vossabolken) er omgitt av gamle steingjerder. Da nåværende kirke ble reist ble samtidig kirkegården utvidet: ”grensa for kyrkjegarden i nord og aust vart flytt langs bygdevegen”. I 1893 ble det satt opp en støttemur under ”Vossabakkjen” (område III-IV). Kirkegården ble noe utvidet mot sør i 1951 av Bjoa Buldoserlag, og i den sammenheng ble en del av den gamle kirkegårdsmuren revet (Heggland 1993). Rett opp/nord for kirken ligger Kyrkjevika. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Kulturlandskapstype: Gammel innmark. 400 m VNV for Kokelv bro, 75 m N for veien, 250 m ØSØ for huset på 22/18: Fornminne 1: Gammetuft (R6, Km1), gasvokst, rektangulær 11 x 6 m orientert N-S, to rom og inngangsparti i østrelangvegg. tufta har voller og er noe nedgravd i bakken. 50 m Ø for fornminne 1: Fornminne 2: Gammetuft (R6, Km2), grasvokst, rektangulær 8 x 6 m orientert Ø-V, ett rom og inngangsparti på langveggen mot N. markert med voller med høyde opptil 0,3 m, bredde opptil 1 m. Mellom de to tuftene er to/tre tufter, nokså overgrodd, kan være fra steinalder.
KOLBERG (ONSØY) STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 27 Kolberg nordre (Onsøy sogn). Den romanske steinkirken, som hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor samt et vesttårn stod på (gnr. 27) Kolberg nordre. I 1877 ble den erstattet av en teglkirke reist på samme tuft (NK 235f). I 1397 ble prestbolet ført som Prestbolet Thorp og med skyldstørrelse (RB 514), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Prestegården er skilt ut fra (30. 31) Torp vestre og østre (NG 312). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Kolberg nordre og Torp også (dagens gnr. 19) Onsø prestegård og (28) Kolberg søndre ha ligget til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1358 avhendet konventet på Hovedøya gården Kolberg (Reg. 1555, jfr. DN XI:261). Det ble ikke ført kirkeregnskap for Kolberg kirke på 1570-tallet. Dedikasjonen etter en kilde fra 1743 (Røgeberg 2003:206). Kirken ligger rett under høyeste punktet på nordsiden av Kirkeberget, og oppe på dette, rundt 100 m sør for kirken ligger restene av et gravfelt.
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: OPEDAL, gnr. 74 Opedal (Ullensvang sogn). I middelalderen sto det en kirkebygning/korshus – i 1340 kalt bønhusinu a Oppudali (DN XII:90) – og trolig også et herberge eller selehus (se nedenfor), trolig det som i 1551 benevnes Oppedals Closter (DN XXI:955) – på (gnr. 74) Opedal. Kirken er ikke nevnt ca. 1600 (JBB 227f). ”Gaarden Oppedal, som Ligger tæt over for Ullensvangs Præstegrd.: Paa den har staaet Kircke førend Ullensvangs K. blev bygget. Tegn til Grundvolden sees endnu; men da den anden Kircke blev bygt saa tæt ved er denne Ruineret” (Meldal s. 7). Trolig er dette en omforming av et tradisjonelt kirkeflyttingssagn. Kirken skal ha stått på bnr. 22 av Opedal, på en liten flate i den vestre del av gammeltunet. Ifølge lokal tradisjon skal det være funnet skjelettrester i dette området, og det har vært avgrenset ved en kirkegårdsmur (Buckholm 1998:30, 44). ”Kapellet har vore ei lita stavkyrkje. Då dei skaut opp Kyrkjegarden, fann dei flate steinar som har gjort teneste som underlag for stavane. Inne i tufta fann dei spikrar med flate hovud og ein 15 cm lang lykjel som kan vera frå kyrkjedørslåsen. Kring kapellet var ein lten innmura kyrkjegard. Gamle folk har fortalt at då dei skaut opp dette stykket, fann dei mannebein, og dei fann restar av gravsteinar” (Kolltveit 1963:257). Det skal også være funnet en klebersteinskiste på gården (Bendixen 1904:512), og gravsteinene som er flyttet til Ullensvang kirke (se denne) bekrefter kirkegården. Kirken var trolig en stavbygning (Bendixen 1904:39), og den skal etter lokal tradisjon ha stått fram til rundt 1780 (Olafsen 1901:5f) selv om den var forfalt allerede rundt 1650 (Bendixen 1904:512). Bendixen (1904:511) antar at gården i middelalderen lå til cisterienserne på Lyse kloster. Ifølge Lie (1920:539) bør navnet Krossåkeren kunne relateres til stedet der denne kirken sto. På Opedal finnes også navnet Krossvoll: ”I bygdesegni i Ullensvang (Opedal) heiter det at her samlast dei til gudsteneste før Ullensvangkyrkja vart bygd” (Kolltveit 1952:471). Et område under gnr. 74/1 heter Krossvoll, og bnr. 9 heter Munkegard. Der kirken sto heter det Kyrkjebråtet. Rundt 1900 fantes fortsatt en god kilde på gården, Munkekjello. Videre fantes rester av en kjeller kalt Munkekjælderen, og den skal ha hatt kleberinnfatninger rundt vinduene (Olafsen 1901:4).
Beskrivelse fra Enkeltminne:
I middelalderen sto det en kirkebygning/korshus – i 1340 kalt bønhusinu a Oppudali (DN XII:90) – og trolig også et herberge eller selehus (se nedenfor), trolig det som i 1551 benevnes Oppedals Closter (DN XXI:955) – på (gnr. 74) Opedal. Kirken er ikke nevnt ca. 1600 (JBB 227f). Kirken var trolig en stavbygning (Bendixen 1904:39), og den skal etter lokal tradisjon ha stått fram til rundt 1780 (Olafsen 1901:5f) selv om den var forfalt allerede rundt 1650 (Bendixen 1904:512).
VANG ST. EDMUND (OPPDAL), gnr. 271 Oppdal prestegard (Oppdal sogn). Nåværende kirke, en tømmerbygning med korsformet grunnplan bygd 1650-51, står på (gnr. 271) Oppdal prestegard hvis opprinnelige navn er Vang. Eldste omtale av kirken er i 1533 (Updal k:, OE s. 26), men prest på stedet er nevnt i 1297 (Æilifi presti j Vppdale, DN II:40). En stavkirke på Vang ble i 1637/-38 reparert og utvidet, men denne ble revet da det på slutten av 1640-tallet ble besluttet å reise en ny og større kirke. Nykirken ble reist på samme sted som den eldre kirken. Ifølge Schøning (II:267) skal et bygningsledd fra den nedlagte kirken på Ålbu lenger vest i bygda ha blitt ført til Vang og satt opp her som våpenhus på nåværende kirke. Kirken var ifølge sogneprest Anders Hanssøn Bernhofts beretning av 1689 dedikert St. Edmund: “..den forige gamle Kirke her paa Steden (:der St: Etmunds Kirke)” samt at landskylden ”i fordum tiid blev givet St Eadtmundo Martyri etc. efter Sl. Hr Morten Biørnesøns [sogneprest 1591-1606] antegnelse” (Brendalsmo 2006:464ff m/ref.). I 1537 het odelsgutten på kirkestedets nabogård (266-269) Håkår interessant nok Jetmundhe (DN XXI:826). Det er ikke belagt prestebol til kirken på Vang før i 1503 (DN III:1027). I 1661 (s. 157) ble den ført som Prestegaarden, og det ble bemerket at den ikke tidligere hadde vært skyldsatt. Den er heller ikke ført i de seinmiddelalderske sentralkirkelige jordebøker, og den er heller ikke nevnt blant det krongodset som erkebiskop Gaute fikk i forlening i 1490. I sogneprest Bernhofts Oppdalsbeskrivelse fra 1689 hevdes det at ”Jus Patronatus til Opdals Kirke har af Alders Tiid hørd Kongen allene til, som det ennu perpetuerer til Hans Kongelige Majestæt Voris Allernaadigste Arfv-Herre” (Johnsen 1930-34:209). Trolig var Vang derfor gammelt krongods, en av de mange sentralgårder i Trøndelag som ble konfiskert på 1000- eller 1100 tallet. Gården er om ikke den største så i alle fall den mest sentrale i et landskap som (trolig) på 1100-tallet ble lagt inn under Frostatingslova, og det gir god mening å anta at de tidlige rikskongene ønsket seg et administrativt brohode i dette området. Det er således mulig at Vang var en av de tidlige krongodsgårder hvor det ble reist fylkeskirke, og at presten pga. de store utgifter i forbindelse med reisende over Dovre på et tidspunkt i seinmiddelalder fikk Vang i forlening og dermed bosted. 3 september 1440 var trolig erkebiskop Aslak på visitas i Vpdall (DN III:760). Rett nordøst for kirken og prestegården finnes lokalitetsnavnene Presthaugen og Prestløkkja. Neden for kirken, der Skjordøla møter Driva, ligger (271/12) Prestmoen. Kan dette navnet antyde prestens bosted før Vang ble prestebol? Rett ned for kirken ligger et meget stort gravfelt. Antallet gravminner er nærmere 800. Flesteparten stammer fra vikingtid, men allerede på 500-tallet var det 120 dekar store området i bruk til gravlegging (Farbregd 1993). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
OPPEGÅRD (STA. GERDRUDA?), gnr. 36 Oppegård søndre (Oppegård sogn). Dagens kirke erstattet i 1876 en kirke reist 1722 og som i sin tur erstattet en stavkirke som var blitt forlenget mot vest med et tømret skip. Trolig stod samtlige kirker på samme lokalitet (NK 76). Ca. 1400 ble prestbolet ført som prestboleno Grimaughum og med skyldstørrelse (RB 138), rimligvis et bruk av (dagens gnr. 34) Grønmo, og denne parten lå til mensa ved Nesodden hovedkirke på 1570-tallet uten bygsel (St. 4). Kirken står på (gnr. 36) Oppegård søndre, i en liten ”enklave” i hjørnet mellom (34) Grønmo og (35) Bålerud. Ut fra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Grønmo, Oppegård søndre og Bålerud også (dagens gnr. 32) Oppegård vestre og (33) Oppegård østre samt den tapte gården Austagarde (jfr. NG 92f) ha ligget til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Skyldparter i flere av brukene av denne opphavsgården lå ca. 1400 til mensa ved Oppegård kirke og de ble ført først (RB 138): J pretboleno Grimaughum (Grønmo), J Vppigarde (Oppegård), J Barda rudi (Bålerud), J Austagarde. Opphavsgårdens navn er tapt (NG 93). Kirken kalles vekselvis Giærdaruda, Gerdarudin, Gierdrim eller Rudin, samtlige bygdenavn ifølge Rygh (NG 95). Dedikasjonen etter en opplysning i 1734 (Røgeberg 2003:344), men den kan også være en etterkonstruksjon av et bygdenavn (jfr. NG 95).
Oppløyfjord (Bogen/Lund) kirkested / Oppløyfjord kirke 1
opphav
Trøndelag fylkeskommune
informasjon
Bakgrunn for grov lokalisering av kirkestedet er dette: I 1873 ble det gitt tillatelse til å bygge ny kirke på Kolvereid mot at den gamle ble flyttet sør i sognet, til gården Bogen på sørsiden av Opløyfjorden. Her ble kirken stående fram til 1965 da den igjen ble flyttet, til gården Lund ytterst i Opløyfjorden. (RA sak 06/02235-70 om Kolvereid kirkested).