Kulturlandskapstype: Utmark. Samisk jakt- og fangstkultur. Fornminne: Grop (R1), lyngvokst, nesten rund, 2 x 1,8 m, dybde 0,5 m. En større stein i gropa.
REINLI, gnr. 12 Austegarden (Reinli sogn). Stavkirken står på (gnr. 12) Bakkatn (Austegarden), tett opp til grensen mellom denne og (11) Bøen nedre og (13) Kollsgard. I sin nåværende form er den enskipet med kor og apside i samme bredde som skipet, bygget ca. 1300, og apsiden og svalganger kan være sekundære. Arkeologiske undersøkelser viser at det har stått to eldre kirker på stedet; av den eldste er kun gravene bevart og den yngre har brent (Jahnsen 1983:69f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: Reknes hospital for spedalske ble opprettet i 1713 og nedlagt i 1861. Institusjonen lå i området hvor fylkeshusa ligger i dag. Sykehuset på Reknes ble bygd i 1716 og revet i 1882. Det ble bygget som sykehus for spedalsk og gjort om til sanatorium for tuberkuløse i 1897. Reknes hospital var fra åpningen i 1716 og frem til slutten av 1950-tallet en stor og betydningsfull institusjon i Molde. I hovedbygningens midtparti lå institusjonens egen kirke. Pasientene satte også sitt preg på byen, og skapte til dels både usikkerhet og frykt. På et platå i det nordøstre hjørnet av hospitalets tom lå institusjonens begravelsesplass med likhus. Opp dit førte en allé av asaltrær. I sin reisehåndbok fra 1892, Molde og Romsdalen, skriver Bastian Dahl at det fra gravplassen er en fortrinlig udsigt østover. Da Bjørnstjerne Bjørnsons veg ble bygget, grov man seg inn i platået som gravplassen lå på for å få en rimelig stigning på vegen opp fra Sandvegen. Ved senere gravinger i forbindelse med vegen har det gang på gang dukket opp likrester i området, sist i slutten av 1980-årene. Kirkegården lå der hvor krysset Bjørnstjerne Bjørnsons veg/Statsråd Astrups gate ligger, og strakte seg nedover mot Sandvegen.
VOLL ST. MIKAEL (RENNEBU), gnr. 14 Hårstad (Rennebu sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 14) Hårstad, på en odde ut i Orkla. Middelalderkirken skal ha stått på en åkerlapp mellom nåværende kirke og misjonshuset/veien omlag 100 m lenger opp/nordøst, også på Hårstads grunn. Dette er i nedkant av der hvor det gamle fellestunet for Hårstad lå inntil utskiftingene i 1860-årene. Det er ikke kjent funn av skjeletter eller kister ved grunnarbeider og som kan bekrefte dette. Navnet Voll i Rennebu er i dag både et gårds- og et grendenavn, og navnet Vollagrenda viser således til en tidligere storenhet. Eldste omtale av kirken er i 1533 (y Rennebo Vols k:, OE s. 26), men trolig er presten nevnt i 1297 (sira Magnusi presti, DN II:40). Ifølge Schøning ble en stavkirke på Hårstad revet i 1660-årene og nåværende kirke, en tømmerbygning med Y-formet grunnplan, ble bygd i 1668-69. Sammendrag av kirkeregnskapene fra 1659-74 indikerer at nykirken ble tatt i bruk i 1669 ved hjelp av inventar fra den gamle. Den bevarte portalen fra stavkirken er datert til ca. 1120-50, og rester av en svalgang viser at denne trolig ble bygd til på 1200-tallet. Funn av bygningsdeler under restaureringen av nåværende kirke i 1952 gjør det sannsynlig at stavkirken hadde midtmast. I 1533 (OE s. 26) fantes det to kirker i Rennebu, i Vollagrenda (Hårstad) og i Flågrenda (Hol), og sistnevnte var da sognekirke (y Rennebo Vols k: dabit j øre, Sognekirken y Rennebo dabit j span). I 1589 nevnes kun en kirke i Rennebu (Renboe kircke ligger fra h:k: 2 mijll vdi søer). En innskrift i et missale innkjøpt 1532 viser at kirken i Flågrenda, som trolig ble lagt ned rundt midten av 1500-tallet, var dedisert St. Mikael, mens kirken på Hårstad var dedisert St. Peter. Dette finner støtte i en lokal tradisjon om at kirken i Flågrenda opphørte å eksistere på 1500-tallet. Det er således usikkert hvorvidt det Renneboo prestebord som blir omtalt i Domkapitlets jordebok i 1558 (NRJ V:32b) gjelder mensa ved Flå eller ved Hårstad kirke (Brendalsmo 2006:458ff m/ref.). Det er ikke belagt prestebol til Voll kirke i middelalderen. Schøning noterte i 1773 følgende om fornminner ved kirkestedet (I:212): “(…) de fleeste og anseeligste Høie (…) deels paa Gaarden Volls Marke (…) hvor tillige, adskillige Bautasteine have været oprettede, een staaende og 2de afbrækkede”. Det er ingen gravhauger eller -røyser å se på odden der Rennebu kirke står, ei heller oppe ved tunet på Hårstad/Utstuggu. Den nærmeste gravhaugen ligger tvers av elva Hurrunda, på nabogården Voll. Haugen kalles Korshaugen, og det skal ha stått et steinkors på eller ved den. Lokalt er det en tradisjon om at kirken stod ved gravfeltet på gården Voll, da det skal være gjort funn her ”som godtgjør at der har ligget en kristen begravelsesplass” (Brandt 1927:37). Trolig dreier det seg om funn av skjelettdeler fra overpløyde gravhauger. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
Kulturlandskapstype: Utmark Fornminne: Steinsetting/kjøttgjemme (R1), murt opp av stein med en større helle (95 x 40 cm) på toppen. Et hulrom under denne hella.
RINDALEN, gnr. 18 Rindalen (Rindalen Eldste omtale av kirken er i 1548-49 (Rindall kiierckiie, NLR VI:164). Nåværende kirke står på (gnr. 18) Rindalen. Kirken ble i 1661 beskrevet som en stavkirke med korsformet grunnplan. Takrytter over krysset var blitt bygd i 1649, og det ble samme år bygd en ny korsarm – trolig en utskifting av et eldre bygningsledd da hele kirken i 1684 ble betegnet som kassabel. Den ble revet fem år seinere, og ny kirke ble samme året reist på den gamle tufta, men vigsling fant ikke sted før i 1693. Rundt 1870 fant man det nødvendig å bygge ny kirke, den gamle var liten, kald og i dårlig stand. Nåværende kirke sto i 1874 ferdig om lag ”ca. 100 Alen søndenfor den gamle paa en ny Tomt afstaaet af Rindal Præstegaard”. Kirken er en langkirke i tømmer med et lite kortilbygg i øst, tverrskip og tårn delvis bygd inn i skipet i vest. I de 1 ½ år mellom rivingen av gammelkirken og ferdigstillingen av den nye ble de kirkelige tjenester holdt rundt om, derunder i hovedlåna på Stortiset (Hyldbakk 1957:142ff, Børset 1999). I 1589 lå Rindalen som anneks til hovedkirken på Stangvik (Thr.R. 70), og i 1857 ble det eget prestegjeld (NG 421). I 1959-61 ble kirkegården spadd om (Børset 1999:33). Under bnr. 11 ligger et område rett ved et stort sandtak, kalt Prestgardslættet. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
RINGEBU (hovedkirke), gnr. 64 Ringebu prestegård (Ringebu sogn). Kirken står på (gnr. 64) Ringebu prestegård hvis opprinnelige navn ifølge lokal tradisjon skal være Nordrum (NG 144). Ved de arkeologiske undersøkelsene i Ringebu stavkirke 1980-81 ble det dokumentert spor etter en eldre kirke, og denne kunne dateres til 1000-tallet. Den nåværende kirken ble bygd tidlig på 1200-tallet (Skre 1988:41f). Prestegården brant 1742 (Schøning I:141). 1743 var Ringeboe hovedkirke med annekser på Fodevang og Wennebøjden samt Dybdalens capel ”i Setningsdahlens alminding, 4re miile i fiældet, tilhørerne bestaaer alleene af 3 matriculerede gaardparters opsidere og underliggende huusmænd som af almindingen ere opryddede og derfra afhændede til dessen beboere, hvilcke haver der selv bekostet sig denne liden nye kircke opbygget”, (Røgeberg 2004:300f). På ei slette mellom kirken og elven, kalt Gilles-vollen observerte Schøning (I:135) i 1775 rester av bygninger og kjellere, av ham tolket som spor etter et gildehus. Gilldisvellinom ble i et diplom fra 1305 eller 1356 (Schøning I:135) kalt herredsstevnebøen i Ringebu. Gildersvollen er i dag bnr. 22 under prestegården, beliggende tvers av veien for kirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).