Sand kirke i Sand sokn i Vinger og Odal prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1891. Kirken har langplan, og er tegnet av G.Schüszler. Kirken stod i middelalderen drøyt 700 m nordvest for der hvor dagens kirke står, fortsatt på (gnr. 34) Sand nedre, jf. ID 157989.
SANDAR STA. MARIA OG ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 43 Prestegården (Sandar sogn). Den romanske steinkirken, som hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning samt et gotisk vesttårn (Brendalsmo 1990:52, 55), stod på (gnr. 43) Prestegården. Den ble revet i 1790 og ny kirke bygd på samme sted (NG 260), slik at nordre korsarm på nåværende kirke står over fundamentet av den revne kirkes skip. 1346 finnes opplysning om oppbevaring av skipssegl i kirken, ved at en ”Dyre Aslaksson lyste firir mek [Borghar Thorgeirsson prester a Sandom] tha ær han took vth segll syth af Sanda kirkiu” (DN VII:197). I 1398 ble prestbolet ført som prestbolet alt uten navn men med skyldstørrelse (RB 55), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården hvis opprinnelige navn er Sandar (NG 260). Resten av gården var trolig krongods, jfr. brev skrevet a Sandom av lagrettsmenn eller fogden på Tunsberghus. Opprettelsen av hele gården som prestebol skjedde trolig ved reformasjonstiden, gjennom makeskifte med kronen, for å gi presten ved Sandar hovedkirke en høvelig gård. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør også nabogården (41) Mo ha ligget til opphavsgården Sandar i tiden da kirken ble reist. I 1401 skulle biskopen under visitas ha 2 nattleger på Sandar og han tok 4 huder i katedratikum (RB 569). 1404 var biskop Eystein på visitas i august (DN I:595), i januar 1410 visiterade profasten j Tunsbærghi sira Halbiorn a Sandom (DN III:596). Gården Sandar ved bunnen av Sandefjorden var i middelalderen utskipingsplass for tømmer som ble solgt til blant andre tyske og hollandske kjøpmenn (jfr Soga om Håkon Håkonsson, kap. 109, skibs haffnen, DN XXI:221, 1400), og på gården kan det tidligere ha vært kaupsted. Uttrykket kaup ble benyttet så seint som 1422 (En bønder fyrnemdir skulu hafwa frialssan vægh vttan at fyrnemdom garde, til skipa at fara rida ganga ok aka mæd þæim warnenge sæm þæir þer kaupa en æi mæd sperrom borduido æder skatuido ok æinga alaugo at hafwa æder bæit a fyrnemdre strand ok se her wt j vforsomader aller kirkiune ok prestens retter, DN I:682). 1399 ble det anført, i fortegnelsen over landskyld til presten ved Lavranskirken i Tønsberg, at en sira Thorgeir (vel prest ved Lavranskirken) måtte kompensere for ikke å ha svart avgift for tollæn j Sanda fyrdi (RB 190, jfr 192). Det samme gjaldt sira Halbiorn, prost ved den samme kirken (RB 200) og sire Steinar, prest ved Peterskirken i samme by (RB 195). Trolig var disse prestene overdratt en regal rett til å kreve inn toll ved all handel i Sandefjorden. Fra tidlig på 1400-tallet og til langt inn på 1700-tallet var det konflikt mellom prestene i Sandar kirke og bøndene i omegnen. Prestene ville ha slutt på at bøndene førte trelast over og lagret denne på det de mente var prestegårdsgrunn. 1422 ble aktiviteten beskrevet som følger: ”bønder fyrnemdir skulu hafwa frialssan vægh vttan at fyrnemdom garde, til skipa at fara rida ganga ok aka mæd þæim warnenge sæm þæir þer kaupa en æi mæd sperrom borduido æder skatuido” (DN I:682). Bøndene påstod på sin side at de hadde hevd fra Alders Tid på å kunne så vel føre som lagre og bearbeide sitt trevirke på det de hevdet var kongens og ikke prestens grunn, nemlig et spesielt område av gården Sandars grunn nede ved stranden. Trolig var dette det området som på 14- og 1500 tallet ble beskrevet som almenning (DN V:401, Sørensen 1900a-b). 1400 ble grensene beskrevet som følger: ”præstebollit Eigger fra Siøgaarden och vester thill Oddefield, fra Oddefield och Vester offuer Lange stranden derszom skibs haffnen er, Derfra thil Kroszriffuen och Vester offuer Sperrbacken thill Pugestadtz Broe, och derfraa langs op effter Becken thill Bugaardtz Broen, och der aff Nordt i Brecke kløff” (DN XXI:221). Navnet Kroszriffuen kan i slik sammenheng være en antydning om et såkalt handelskors, reist for å markere handelsfreden. (Kildegjennomgang til registrering av middeladerkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Beskrivelse fra lokalitet:
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: SANDBU ST. OLAV(?), gnr. 15-19 Sandbu nedre og øvre, Sandbu sørigård, Sandbu nordigård, Nord-Sandbu øvre (Vågå sogn). Kirken er siste gang nevnt 1503, og ifølge tradisjonen 1775 stod kirken ¿strax ved, og ovenfor Sundbu, hvilket ble belagt ved de mange Menneske-Been, som der af Jorden opgraves¿ (Schøning I:79). Sandbu har vært i flere ridderes eie i middelalderen (Schøning I:38-43). ¿Både på Sandbu og Tolstad var det høgjendekyrkjor eller privatkyrkjor for dei forneme ættene som budde der. Døypefonten frå Sandbukyrkja er enno på garden, og fonten frå Tolstadkyrkjo finst enno att på samlingane på Maihaugen (¿I gamle dågå¿, s. 19)¿ (Skrede 1964). Dedikasjonen er etter Rygh med utgangspunkt i et brev fra 1491 (DN I:1008), der det blir nevnt at messe ble holdt på Sandbu bl.a. på St. Olavs dag (NG 97). Dette året ble det gjort en avtale mellom presten på Vågå og Sandbumennene, at som motgave mot landskyld skulle presten holde tre messer på Sandbu slik det hadde vært fra gammelt (presthen aff Vlenshoff burdhæ ath haffuæ mæssæ i Sanbo wor nw thet waar saatemaal i dannemenss a hørendhe ath presthen a forde Wage haffuæ mæssæ i Sanbo som gammelth haffuer wareth tridiæ dag jwlæ tridiæ dag paaske ok sancti Olaffz dagh for gamlæ gaffuer). Brevet antyder at kirken på Sandbu lenge hadde hatt status av gårdskapell (oratorium), men at Sandbumennene hadde kjøpt seg noen årlige messer i kapellet. På 1570-tallet lå det ingen skyldparter i Sandbu til mensa ved Vågå hovedkirke (St. 167) og som kunne indikert et tidligere prestebol til kirken på Sandbu, men det lå en stor part (4 huder) i Sanndbo til kirkens fabrica (St. 168). (kartreferanse: BU 091-5-3). Kirken: 1491 (presthen a forde Wage haffuæ mæssæ i Sanbo som gammelth, DN II:966), 1503 (testamentarisk gave fra Vågåpresten til Sandboss kirkie i tiere tunne ok brodløn meth, DN I:1008)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Kirken er siste gang nevnt 1503, og ifølge tradisjonen 1775 stod kirken ”strax ved, og ovenfor Sundbu, hvilket ble belagt ved de mange Menneske-Been, som der af Jorden opgraves” (Schøning I:79).
SANDE STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 21 Sande prestegård (= Sande, Sande sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor som er blitt forlenget i seinmiddelalder står på (gnr. 21) Sande prestegård. Gårdens opprinnelige navn er Sande (NG 28). Ca. 1400 ble prestbolet ført som prestbolet alt men med skyldstørrelse (RB 103), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Til samme tid lå det en part i nørdræ Sondini til kirkens mensa. Det store antall diplomer med henvisninger til sognet dreier seg nær samtlige om jordhandel med gårder i Sande. På tunet av dagens prestgård, noen hundre meter nord for kirken, ligger et gravfelt med en del større gravhauger. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårderav NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er ID 114097, samt dette: Kapellet er ikke nevnt i RB eller St., og det er ukjent hvorvidt det kan ha ligget prestbol eller landskyld til det. Kirkebygget stod trolig på søndre del av gårdens tun, som ligger på ryggen av Raet. Rett øst for det nåværende [1969] våningshuset er det en liten flate. Mot nord og øst omgis den av en gammel steinmur som kan være rester av kirkegårdsmuren. Det er ikke påvist og kjennes ikke opplysninger om fundamenter eller graver her, men området er delvis oppdyrket (NK 32). Til kirkestedsgården må regnes (dagens gnr. 132. 134) Sander østre og vestre. Et bruk av Kapell-Sander heter (133/3) Kapellbråten. Sander er nabogård i vest til kirkestedsgården Ski. Kirken er ikke nevnt før på 1590-tallet og da som kapell (JN 114). Det ble trolig lagt ned i løpet av 1600-tallet. Rett nord for tunet på Kapell-Sander ligger tjernet Kapelldammen. Et større gravfelt strekker seg stykkevis fra øst for gårdstunet, over dette og mot vest. (kartreferanse: CP 040-5-1). Kirken: ¿Saa droge wi fra forschne Enishoug aa, til Enishoug 1 pilskud derfra, paa den høgre haand naar mand drager synder ad, saa droge wi der fra fierdeparten aff 1 fiering (trolig: til en gård) kallis Capel-Sander, aff it lidet træ capel som staar østen for husenne, och haffde wi det paa den høgre haand, och paa den venstre haand det østre Sander ret fram om husenne¿ (JN 114).
Lokaliseringen av kirkestedet er gjort på bakgrunn av ID 85381-2 samt dette: Sande lå til ei adelsslekt i 1329 (herra Petrs j Ædoeyu, DN II:172), den samme som satt med kirkestedsgården Edøy. Eldste omtale av kirken er i 1432 (Sandz kirkio, AB 137). Tidlig på 1700-tallet ble kirken beskrevet som en stavkirke med korsformet grunnplan, tårn over midten, et mindre tårn over et tilbygg i øst og et våpenhus i vest. Bygningen hadde da følgende mål: koret 20x28 fot, skipet 44x28 fot, tverrskipene 20x20 fot og våpenhuset 12 fot i kvadrat. ¿Thi sønden paa Øen ligger de fleeste og beste Gaarde i en meget behagelig Situation, tillige med Sandøe Kirke, som egentlig staar paa den Gaard Søre-Sandøe eller Kirke-Sandøe, og er en temmelig stor Stav-Kirke, inden til meget vel prydet med Malning, Forgyldning og andre Ornamenter¿. I 1835 ble kirken revet og en langkirke i tømmer med innsnevret kor og sakristi i øst og våpenhus i vest reist ¿på den gamle kyrkjestaden¿. I 1863 og 1874 ble bygningen sterkt skadet av kraftige stormkast. I 1880 ble det bestemt å bygge ny kirke etter at den eldre var revet. Nåværende kirke har en grunnplan tilnærmet lik den eldre fra 1835 (Strøm II:285, Rabben 1980, Ørstavik 1977). Nåværende kirke er reist få meter nord og til side for de eldre tufter. I 1589 lå Sande som anneks til Herøy (Thr.R. 62), i 1865 ble det skilt ut som eget kall (NG 18). Rett ned for kirken heter det Kyrkjesanden. På (73) Nordre Sande heter det Korsneset, en antydning om et tidligere kors i friluft. Kirkegården ble sist utvidet og omarbeidet på 1960-tallet (Rabben 1980:28).
Kulturlandskapstype: Utmark. Sjøsamisk bruksområde. Fornminne: Stein oppmuring, synliggjøres av en bueformet mur mot bergvegg i SSV. Høyden er fra 0,3 m til 0,5 m. Berget danner et naturlig hulrom mot muren.
SANDE, gnr. 66 Sande (Sande sogn). Sande lå til ei adelsslekt i 1329 (herra Petrs j Ædoeyu, DN II:172), den samme som satt med kirkestedsgården Edøy. Eldste omtale av kirken er i 1432 (Sandz kirkio, AB 137). Tidlig på 1700-tallet ble kirken beskrevet som en stavkirke med korsformet grunnplan, tårn over midten, et mindre tårn over et tilbygg i øst og et våpenhus i vest (Nicolaysen 1862-66:506). Bygningen hadde da følgende mål: koret 20x28 fot, skipet 44x28 fot, tverrskipene 20x20 fot og våpenhuset 12 fot i kvadrat. I 1743 ble kirken beskrevet som ”en stavebygning med støtter” (Mordt 2008:86), dvs. oppskordet.”Thi sønden paa Øen ligger de fleeste og beste Gaarde i en meget behagelig Situation, tillige med Sandøe Kirke, som egentlig staar paa den Gaard Søre-Sandøe eller Kirke-Sandøe, og er en temmelig stor Stav-Kirke, inden til meget vel prydet med Malning, Forgyldning og andre Ornamenter”. I 1835 ble kirken revet og en langkirke i tømmer med innsnevret kor og sakristi i øst og våpenhus i vest reist ”på den gamle kyrkjestaden”. I 1863 og 1874 ble bygningen sterkt skadet av kraftige stormkast. I 1880 ble det bestemt å bygge ny kirke etter at den eldre var revet. Nåværende kirke har en grunnplan tilnærmet lik den eldre fra 1835 (Strøm II:285, Rabben 1980, Ørstavik 1977). En oval forhøyning inne på kirkegården, sør for/inntil nåværende kirke antyder hvor tidligere kirker har stått. I 1589 lå Sande som anneks til Herøy, i 1865 ble det skilt ut som eget kall (NG 18). Rett ned for kirken heter det Kyrkjesanden. På (73) Nordre Sande heter det Korsneset, en antydning om et tidligere kors i friluft. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69 - oppdatert tekst 26.10.2015)
SANDE, gnr. 75 Sande (Sande sogn). Eldste omtale av kirken er i 1327-28 (ecclesia de Sandum, PN 134). Nåværende kirke står ved nordbredden av Gaula, på (gnr. 75) Sande. Den eldste kirken var trolig en stavkirke, og denne ser ut til å ha blitt erstattet rundt 1620 av en tømmerbygning der skipet hadde målene 10x9,5 m, koret var om lag halvparten så stort men med noe større bredde enn lengde. Tømmerkirken ble så i 1864 erstattet av den nåværende. I 1861 gikk det to ras som tok med seg tunet opp for kirken, mens denne ble reddet av kirkegårdsmuren (Aaraas & al 2000a:256, Helland 1947.36f). Det kan se ut til at samtlige kirker har stått på samme tuftområde. Ca. 1330 lå det litt skyld til mensa, mens kirken kun hadde inntekter av tienden og 10 kyr (BK 27a). Ca. 1600 lå Sande som anneks til hovedkirken på Holmedal (JBB 126ff). Sande prestegård, opprettet i nyere tid, ligger på (61) Steien tvers av elva for kirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)