SKJERVØY, gnr. 70 Skjervøyberget (Skjervøy sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 70) Skjervøyberget er i 1589. Den var da anneks under Tromsø kirke men ble betjent av en stedlig residerende kapellan (Skierfføen kircke, Thr.R. 91). I 1743 var Skjervøy residerende kapellani under Tromsø hovedkirke (Mordt 2008:188). Jf. ID 177394 Skjervøy gamle kirkested. Sognet ble utskilt som eget prestegjeld i 1776 (NG 176). Gården var krongods i 1647. Skjervøy utgjøres av gårdene Skjervøyberget og (69) Skjervøy prestegård. Nåværende kirke, en tømmerbygning med tilnærmet korsformet grunnplan bygd 1728, står nord i vågen og rett ved gårdstunet, inn for Reisafjorden i øst. Kirken ble i 1750 beskrevet som ”en nedrig Træ-Kors-Bygning, rød anstrøgen, med Steen-Tag, uden Taarn: 2 Klaaker hængende i en Stoppel eller Skiul ved Kirkens Østre Gavl; Uden Skrifte-Hus; Et lumpen Brenhus [benhus/ ossuarium] ved den vestre Ende af Kirken, opbygt af Tømeret af den gamle Kirke […] Om Kirken er ingen Indhegnelse, men om den gamle Kirkegaard er en forfalden Steen-Mur”. I 1755 fikk kirken bygd til et skrifthus, før 1770 våpenhus i vest, og før 1835 en takrytter. En eldre kirke ble i 1666 omtalt som ”er nyligen opbygt aff ny”. Denne skal ha vært liten og mørk og med små vinduer. Ifølge lokal tradisjon skal denne kirken ha stått like nedenfor den nåværende, nærmere sjøen – utenfor kirkegårdsmuren i sør. Bratrein foretok registrering i 1966: ”Like Ø for Prestegårdshagen og S for den nåværende kirkeinnhegning [en steingard bygd på 1930-tallet] ligger et lite åpent jorde med jordvoll på tre sider, mens det mot gatesida [RV 856] er avgrensa av hus og hager. Dette synes å være ei gammel kirkeinnhegning i omtrent kvadratisk form, ca. 26-27 m hver veg i retning Ø-V og N-S (mens den nåværende kirke – korskirke – er orientert i hovedretning NV-SØ). Rundt på tre sider er det oppkastet grøft og mot V og S synes muren for en stor del å bestå av jord oppkasta fra grøfta. N-sida av muren er tydelig oppmurt steinmur med torv oppå, og stein vises tydelig i det SV-hjørne og der stien krysser muren på S og N side. Selve muren er 30 – 60 cm høg med opptil 1 m mot V og 1.25 – 2 m brei. Inne i innhegninga var ingen rester etter tuft. I den østlige delen få meter fra hagegjerdet var et lite kvadratisk hull og et do. steinsatt ca. 30 cm x 30 cm og 10-20 cm djupt”. Trædal mener det er sannsynlig at også middelalderkirken sto på dette stedet (Wolff 1942:22f, Bratrein 25/6 1966, Trædal 2008:384ff m/ref.). Området er ikke avmerket med rune-R på ØK. Et par hundre meter nordvest for kirken ligger et jorde kalt Prestejorda, og rett ved denne – innunder fjellsida mot vest – ligger en gravplass. Et stykke nord for vågen, nær nordspissen, ligger en odde på østsida kalt Prestberget. (Kildegjennomgan til registreing av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)
SKJÅK, gnr. 21 Skjåk nedre (Skjåk sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 21) Nigard Skjåk. Det er mulig at kirken på Skjåk i 1429 stod til forfalls eller hadde brent, for biskop Sigurd bestemte da at en kirke på (gnr. 68. 69) Andvord skulle flyttes til Skjåk (DN I:758, 759). ”Kapellkyrkja på Andvord var ei stavkyrkje utan tårn, men med ein takryttar som klukkhus. Ho var ei langskipa kyrkje med svalgangar rundt. Kapellkyrkja vart sett opp nokre få skritt nedanfor husi på Nigard Skjåk, og vart nytta som soknekyrkje til 1630. I 1631 vart det bygt ny soknekyrkje på Skjåk av laftverk med eit lite tårn som klukkhus. Ho stod til om lag 1740” (Bruheim 1952:17). Nåværende kirke ble bygd 1752 (op.cit. s. 33), ifølge en erklæring fra Stiftsdireksjonen 1750 ”paa den gamle Schieager Kirkes grund” og på betingelse av at annekskirken på (gnr. 66) Nedre Hove samtidig ble revet (op.cit. s. 27, jfr. s. 28). Det kan se ut til at kirkene på Skjåk hele tiden er blitt reist på samme sted. Trolig lå kirken på Hove som anneks til Skjåk allerede før 1283 (DN I:287), og det var prester på Skjåk i alle fall fram til siste halvdel av 1300-tallet. 1363 lå kirkene på Bø, Gjeilo og Nes som anneks til Skjåk kirke (DN I:377). I løpet av 1400-tallet ble Skjåk anneks under Mo (Lom), for seinest 1498 blir prestegården omtalt som forhenværende prestegård idet den da ble makeskiftet bort av hovedpresten på Mo (DN II:999). Dette vises også ved at Prestagarden ikke ble ført til mensa ved Lom hovedkirke på Mo på 1570-tallet (St. 169f). Muligens kan det ha skjedd allerede før 1449, for da lå Skjåk i Mo sogn (DN VII:438). Rett nordøst for kirken ligger en liten holme i Otta kalt Klukkarøyé. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
SKÅDEN ST. LAVRANS, gnr. 47 (=127) Skåden (Innvik sogn). Eldste – og eneste – omtale av kirken er ca. 1330 (Skodynar kirkia eðer Lafrans kirkia, BK 14a). Kirketufta var rundt 1930 mulig å identifisere på bnr. 9 av (gnr. 127) Skåden, og etter dette skal kirkegården ha målt 22 x 16 m. ”I den indre part nær kyrkjegardsmuren hev synt tufti etter kyrkja, som hev vore svært liti, berre umlag 6 m brei. Tufti hev vore kalla Kyrkjegarden til siste tid. Etter gamall segn vart timberet av Skodinar-kyrkja nytta i stabburet paa prestegarden. Timberet er uvanleg tjukt og er sikkert fra amidalderen (…) All farge [på dekoren på disse stokkene] er limfarge”. Ifølge lokal tradisjon skal Skåden i eldre tider ha vært et høvdingsete (Aaland 1932:100). Lokaliteten ligger ifølge Bendixen rett inntil/øst for veien Innvik-Utvik, og der står i dag to nybygde hus på området. Da området ble ryddet i 1910 ble det observert graver, og tidligere en steingard som avgrenset området (Buckholm 1998:15, 40). Ut fra opplysningene i BK lå det da litt landskyld til fabrica men intet til mensa, og det er ingen opplysninger om tiende eller prest (BK 14a). Trolig lå kirken på dette tidspunkt som anneks til Innvik kirke 1 km unna og ble betjent derfra, noe som vel bekreftes ved at en sira Roghnaldr er nevnt ved begge kirker (BK 13a hhv. 14a). (kartreferanse: AS 090-5-4). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Kyrkja skal ha stått på ei mindre flate 5 m.o.h. A for vegen mellom Innvik og Utvik.
Fornminne: Rundhaug. På Veneset i kasfjordvannet var i utmark en rundhaug, 5 m i diameter, 0,65 m høy, hvori fantes en steinkiste, dekket av flate heller. Heri lå stumper av et jernsverd, stamt Ts. 951: Jernøks, 19 cm lang. Vikingetid. Merknad 1984: Dette neset er nylig grundig pløyet av Edvard Wulff, Kasfjord. Han bør kontaktes angående eventuelle nye funn.
SKODJE, gnr. 21 Skodje indre (Skodje sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Skodynar kirkio, AB 131). ”Øvre-Skoue, en stor Gaard, som egentlig bestaaer af tvende adskilte Gaarde, nemlig Yttre- og Indre-Skoue. Paa denne sidste staaer Skoue-Kirke, som i de ældre Tider er forflyttet fra Gaarden Leite i Stette-Bygden, og anlagt her paa en Bakke, hvor den har en ganske fordeelagtig Situation. Kirken er een af de riigeste i Provstiet” (Strøm II:99, jf. Fylling u.å.:5f). Flyttingen fra (51) Leitet er trolig et tradisjonelt flyttingssagn, selv om Peder Fylling hevdet at også alt inventaret ble flyttet med fra Leitet (bl.a. alterplate, en forgylt figurframstilling av apostelen Andreas og en liten klokke). I 1665 ble kirken beskrevet med korsformet grunnplan, men at den få år tidligere hadde vært enskipet – tverrskipene var da nylig bygd til. I 1750 ble denne kirken revet og en tømmerkirke med korsformet grunnplan oppført på det gamle tuftstedet. I 1859 ble denne kirken revet og nåværende langkirke i tømmer reist året etter på dens sted (Fylling u.å.:6f). Trolig var den eldste kjente kirken en stavkonstruksjon og tverrskipene i tømmer, da det ble utført stadige ”oppskordinger” av tilbyggene samt forbinde disse med den eldre bygningen ved hjelp av jernbeslag. I 1589 lå Skodje som anneks til Borgund (Thr.R. 63), og i 1858 ble Skodje med Vatne som anneks utskilt som eget prestegjeld (NG 157). Rett ned for kirken heter det Korsvegen, en svak antydning om et tidligere kors i friluft. På Nedre Skodje heter det Prestegardsskogen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)