Naustet er opppbygd av grovt tømmer og på dørbladet skal årstallet 1612 være risset inn. Gjenbrukt tømmer. Det sies at bygningen trolig var et bolighus opprinnelig.
Kilde:
[02.04.1993 - Registrert av Per Tennfjord og Helge Åsen. Kilde: Rauma kommune, kommunedelplan for kulturminner, vedtatt 25.04.1995]
SANDNES, gnr. 38 Sandnes (Stamnes sogn). Eldste omtale av kirke på (gnr. 38) Sandnes er i Soga om Håkon Håkonsson ca. 1240 (sidan gjekk dei til kyrkja, kap. 203). Derettter nevnes den i reformatsen 1589 (Sandnesz kircke, Thr.R. 78). Ifølge Brodahl (1916:7ff) ble det sannsynligvis bygd ny kirke på Sandnes i 1644. I lensherrens kirkeregnskaper heter det for 1651-52 at ”Sandnes Capel er skyldig bleven 1644, som salig Knut Stenssøn til dets opbyggelse bevilget haver, som Iørgen Knudsen skyldig var 93 ½ rdlr”. Denne kirken var, ifølge en besiktigelse av 1666, en tømmerbygning med korsformet grunnplan, våpenhus i vest og kortilbygg i øst. I 1767 ble Leirfjordens almue lagt til Sandnes sogn, og samtidig ble det bestemt at ny kirke skulle bygges 2-3 km nordover på nabogården (37) Stamnes. Dette er i dag tettstedet Sandnessjøen (DJ 187-5-4). 1768 ble første gudstjeneste holdt, i en bygning med korsformet grunnplan. Denne ble i 1882 erstattet med ny kirke med samme utforming og med gjenbruk av materialene fra den gamle, på samme sted. Dette er den nåværende Stamnes kirke. Stedet der kirken på Sandnes sto er trolig en lokalitet kalt Kirkegårdssletta (ØK). Kirken på Stamnes brant så i 1774. I 1861 ble Stamnes hovedkirke i stedet for Alstahaug (NG 93f). Det er ikke gravplass rundt den nåværende kirken i Sandnessjøen, en trebygning med korsformet grunnplan. Gravplassen ligger 6-700 m mot sørøst, rett nord for Kjerkåsen. Brodahl (op.cit.) hevder at Sandnes kirke helt fram til nedleggelsen var høgendeskirke uten eget sogn og tiendeinntekter, og at den alltid ble benevnt kapell. Dette er ikke riktig, da den i 1589 ble omtalt som kircke. At det samtidig ble anført at ”Bønder oc husmend der hosz liggendis er regnit till Alstehoug kircke”, skyldes nok kun at både Alstahaug og Sandnes lå i kort avstand fra hverandre på samme øya og ble betjent av samme prest – Sandnes kirke dog kun hver syvende søn- eller helligdag. I 1589 var Sandnes anneks til hovedkirken på Alstahaug (Thr.R. 78), så også (Sannæss capell, af træ) i 1743 (Mordt 2008:173). ”Paa Sandnes gamle kirkegaard, der har staaet ubrugt i over 100 aar, sees paa flad mark en opreist meget hellende sten, kallet Thorolfstenen, omtrent 1 ¼ alen høj, ¾ alen bred paa det bredeste og ¼ tyk, af grov stenart, rimeligvis den samme, som omtales af Kraft (N.F. 678), men dog muligens kun en gravsten fra senere tid; nogen gravhaug sees der ikke, og heller ikke træffes ellers paa Sandnes nogen haug, som med bestemthed kan antages for gravhaug” (Aarb. 1868:184). I sagaene gis det et klart inntrykk av Sandnes som høvdingsete allerede på Harald Hårfagres tid: ”Nord på Hålogaland er det ein fjord som heiter Vefsn. Der i fjorden ligg det ei øy som heiter Ålost [Alsten]; ho er både stor og god. På øya er det ein gård som heiter Sandnes; der budde ein mann som heitte Sigurd. Det var rikaste mannen der nord; han var lendmann og ein klok mann. Sigrid heitte dotter hans; ho galdt for å vera beste gifta på Hålogaland” (Eigilssoga kap. 7). Under kampene mellom kong Håkon og hertug Skule rundt 1240 sendte hertugen menn nord til Hålogaland, og høvdingene Guttorm i Bjarkøy og Jon Silke fra Tilrem var da på ”garden Sandnes. Og medan dei sat i stova om kvelden, kom det inn ein speidar frå vårbelgene. Men dei fekk mistanke, og Guttorm gav han eit slag med ein øksehamar. Deretter kom han seg bort. Sidan gjekk dei til kyrkja og tenkte vere der om natta. Men i kveldinga kom vårbelgane. Dei kringsette straks kyrkja og baud dei gå ut” (Soga om Håkon Håkonsson kap. 203). Deretter gikk Guttorm ut kirkedøra, Jon ut prestedøra, men begge ble drept: ”Dei tok mykje gods der og ei trettensesse som Guttorm hadde ått”. Rett ut/nordvest for nåværende kirke heter det Klokkervika. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)
STAMNES, gnr. 56 (=47) Stamnes (Stamnes sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 47) Stamnes. I 1686 ble en eldre kirke erstattet av en tømmerkirke, som så ble erstattet av den nåværende langkirke i 1861 (Bendixen 1904:37). I Bergen bispedømmes jordebok ca. 1600 ble Stamnes ført eksplisitt som kapell (JBB 75), og det lå ingen landskyld til kirkens fabrica (op.cit. s. 178). Derimot lå det landskyld til mensa (op.cit. s. 180), og kapellet tok tiende (op.cit. s. 178, 180). Før 1350 lå det kun seks skyldparter samt noen kyr til mensa, og to parter til fabrica; prestebol er ikke nevnt (BK 61a). Hvorvidt vi her har å gjøre med en anneksert høgendeskirke eller et votivkapell er uklart, men beliggenheten ved et gårdstun taler for den første forklaringen. Omlag 300 m mot sør, tvers av Sundet, er det en odde ut i fjorden som heter Krossen. ”Paa kvar side av kyrkjegarden, for vestre og austre enden av den gamle Stamneskyrkja, var der ein gravhaug, og paa kvar haug stod der ei gamal kjempe-eik (…) gravhaugen raste ut, noko av kyrkjegarden og. Dei fann gravgods i haugen; sverd, munnbit av hestebeitler, bryne o.m.a. Haugen austanfyre kyrkja var mindre og laag slik at kyrkjegardsgjerdet gjekk yver (…) Der ligg enno noko att av haugen utanfyre kyrkjegardsmuren” (Litleskare 1936:14f). ”I gilet millom Stamneskyrkja sin korgavl og Hallahaughammaren kjem der ut ei alltid rennande uppkoma med det friskaste vatn som nokon veit. Staden heiter ’Par(ad)iset’” (Litleskaret 1936:97). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Kirkestedet i Sandnessjøen ble flyttet til Stamnes i 1768 da ny kirke ble bygd her. Tidligere sto kirken på Sandnes gamle kirkested, ID 85542 (Sandnes kirke 1 og 2). Dagens kirkested ble etablert 1768.
Steinkirken, som er bygd av kalksteinskvader, har rektangulært skip med et smalere, rektangulært kor med tønnehvelv. Nær skipets nordvesthjørne løper en vindeltrapp i vestveggen opp til loftet over skipet. Sakristiet på korets nordside er en tilføyelse fra seinmiddelalderen, liksom et tverrskip på skipets nordside er etterrerformatorisk (Bugge 1957:472ff). Kirken er trolig reist på 1100-tallet, men skipets spissbuede vestportal og enkelte andre spissbuer viser at det er gjort bygningsmessige endringer tidlig på 1200-tallet. På korets østvegg utvendig fantes 1775 en innmurt stein i murlivet, hvorpå det var ¿afbildet et Kors indsat som i en dobbelt Ring¿ (Schøning II:85), muligens et vigselkors. Dedikasjonen baserte Schøning (II:86) på at et engstykke vest for kirken i 1775 bar navnet Mari Lia. Stange er opprinnelig gårdsnavn for kirkestedsgården, mens bygda også ble kalt Skaun (NG 154, 173). Stange var nok krongods i første halvdel av 1200-tallet, for da ribbungene fikk høre at kong Håkon var i Tunsberg angrep de Skaunbygda: ¿Der var det tettsett med kyrkjer og gode gardar. Men så snart som vaktmennene vart var dei, ringde dei med hærklokka i hovudkyrkja på Stange¿ (Soga om Håkon Håkonsson. Kap. 126). Det framgår at kongens sysselmenn da satt på Stange. Rett nordøst for kirken og prestegården under bnr. 6 heter det Korslund, en mulig referanse til et tidligere kors i friluft. At det var tett med kirker i Skaun stemmer godt med så vel belegg i diplomatariet som med muntlig tradisjon. Kirkestedsgårdene Kjemstad og Huseby er nabogårder til Stange i vestnordvest, og flere andre av gårdene i den fruktbare skråningen ned/vest mot Mjøsa har hatt kirker.
STANGVIK, gnr. 16 (=117) Stangvik (Stangvik sogn). Eldste omtale av presten og dermed kirken er i 1432 (sire Haluardher j Stangarwik, AB 111). Nåværende kirke står på (gnr. 117) Stangvik indre, der også Stangvik prestegard ligger, i strandkanten der Prestegardselva munner ut i Stangvikfjorden. På 1770-tallet ble kirken beskrevet som en stavbygning med korsformet grunnplan, svalganger rundt hele og takrytter over korset – og trolig også et funthus/våpenhus i vest og sakristi i øst. Utvendig var veggene panelt. Samtlige korsarmer var treskipede med tønnehvelv over midtskipene, og i midtrommet under takrytteren var det krysshvelv. I en gammel messebok sto det nedtegnet at kirken skulle være oppført i 1407. I 1783 brant kirken og all prestegårdsbebyggelse som følge av lynnedslag. Ny kirke, en tømmerbygning med korsformet grunnplan, takrytter over krysset og våpenhus i øst og nord, sto ferdig året etter på branntufta. Begge disse kirkene sto midt på nåværende kirkegård og nærmere Prestelva enn nåværende kirke. På 1880-tallet var tømmerkirken heller brøstferdig. Nåværende kirke ble vigslet i 1897, og byggestedet var rett utenfor daværende kirkegård. Dette nye stykket rundt kirken ble etablert som gravsted på 1930-tallet. Gammelkirken ble revet i 1896. Kirken er en langkirke i tømmer med et lite sakristi i øst, tverrskip ut for koret og tårn i vest med utvendige trappehus til galleriene (Bøe 1997 m/ref.). Biskopen på visitas skulle ha j Stangauik iiij næter (AB 190), og rimeligvis var Stangvik dermed hovedkirke på denne tiden selv om prestegjeldet ble benevnt Surnadal (AB 192). Gården var utgangspunkt for skipreidenavnet (Stangarwika skipreidho, AB 110, DN IX:232). I 1589 var Stangvik hovedkirke med annekser på Øye, Skei, Halsa, Rindalen og Mo (Thr.R. 69f). Oppe i fjellet øst for kirken ligger Prestgardsetra, og Prestgardselva er skillet mellom Stangvik indre og ytre. Allerede på 1770-tallet var kirkegården avgrenset ved en steingard, hvilket er svært tidlig til å være utenfor byene. Prestgardsetra ligger opp/øst i fjellet, og forbi denne vestover renner Prestgardselva. Et fjellparti rett nord for denne setra heter Bålikyrkja, trolig navnsatt ut fra likhet med en kirkebygning. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)