STAVANGER TRINITATIS (ST. SVITHUN) DOMKIRKE (hovedkirke). Bispesetet i Stavanger ble etablert en gang i tiden ca. 1120-1128 (Johnsen 1945:23). Første biskop var trolig engelskmann Reinald, nevnt 1135 (Soga om Magnus Blinde og Harald Gille kap. 8, Daae 1899:223). Domkapitlets storsegl har innskriften «Sigillum [Capituli] Trinitatis : Ecclesie : Stavangrensis : Ecclesie» (Kviterud 2006:111), og domkirken var således dedisert Den hellige treenighet – en Kristkirke som domkirkene i Bergen og Nidaros. Dedikasjonen til St. Svithun er først nevnt i 1204 (Hohler 1967:24). Kirkebygningen hadde opprinnelig et treskipet, rektangulært skip med smalere, rektangulært, rettavsluttet og trolig lavere kor. I vest hadde den et høyt tårn. Etter en brann i 1272 ble vesttårnet erstatt med en forhall med en noe større grunnflate. Koret ble nybygd og forlenget, men opprinnelig bredde ble opprettholdt. Dets østfasade ble reist med to hjørnetårn og et stort vindu. Det romanske koret hadde krypt, og denne beholdt sin størrelse og utforming ved ombyggingen av koret (Fischer 1964:Pl. I., Tillegg 1967). Den gotiske korbueåpningen var opprinnelig smalere, og den hadde dører – trolig med gitter (Stige 2013). I 1745 fantes fortsatt de middelalderske glassvinduer i korets østvegg bevart: «Midt i brystet bag alteret er et meget stort vindu med mange skjønne postementer og runddelinger af huggen veksten; i en af samme runddelinger sees endnu en katholsk bisp i sin fulle habit, brent med adskillige kolører i glasset» (de Fine 1870:175). Den romanske kirken ble bygd i bruddstein med grønnskifer i veggåpninger og utvendige hjørner, mens det til det gotiske murverket ble benyttet kleber. Hohler, i en sammenligning med andre norske katedraler, mener å kunne lese ut to eller tre byggefaser for kirken. Han mener videre at den romanske bygningens størrelse tilsier at den er reist som bispekatedral, selv om dette eldste koret hadde for liten plass til et kapitel på 12 kanniker. Dette forhold kan likevel forklares ved at det var kongen som lot bygge kirken, ikke biskopen selv. Han mener katedralen er påbegynt ca. 1105, og at dens østre del er «blitt sammenbygget med arbeider lenger vest, kan hende en allerede eksisterende kirke» (Hohler 1967:49ff). Kirken hadde høye murer som avgrenset området rundt den mot øst og sør, mens det mot vest og nord var vanlig kirkegårdsmur. Det er blitt gravlagt inne i og utenfor domkirken så vel i middelalderen som etter reformasjonen. Øst for kirken faller terrenget bratt ned mot nordenden av Breiavatnet, og da det forlengede koret sto ferdig ble det nødvendig å fylle opp terrenget. Fram til midten av 1800-tallet var det en høy forstøtningsmur noen meter øst før korets østvegg. Da kirken ble omfattende restraurert i 1867-74 ble det benyttet stein fra Hundvåg kirke og fra Utstein kloster (Stige 2013). Eldste omtale av en bisperesidens til kirken er i 1297 (biscops garð, DN II:39), men anlegget må være betydelig eldre. Den bevarte delen i stein, som utgjør underetasjen i nåværende bygning i Kongsgård, regnes å være reist etter brannen i 1272 (Helle 1975:89). Nyere undersøkelser har vist at den sørlige delen av underetasjen opprinnelig har vært en separat bygning, og som er rundt 50 år eldre enn resten av den, altså fra første fjerdedel av 1200-tallet. Den besto av to hvelvede rom med et forrom mot vest, og den har trolig hatt to etasjer i stein. Samtidig ble det dokumentert rester av en stavbygning under gårdsplassen på vestsiden av nåværende bygning. Flere radiologiske dateringer viser at bygningen ble oppført en gang etter 1020 og revet før midten av 1200-tallet (Meling 2013). Det er ikke usannsynlig at denne bygningen kan være del av et gårdstun på stedet fra før Stavanger ble bispesete. Bispegårdsanlegget var omgitt av mur mot vest og nord, og i sør og øst lå Breiavatnet. Sørportalen i domkirkens kor står rett vis-a-vis biskopens kapell i bispegården, og det gikk tidligere en overdekket gang mellom de to bygningene. «Ved den østre side, ganske nær hos kirken, staar skolen, som og er en gammel af graa- og veksten grunnmuret bygning, der forhen har været en latinsk skole, havende en lector, rector og trenne lærere» (de Fine 1870:200). Denne bygningen ble trolig revet i 1839 (Helle 1975:109), og den ble sannsynligvis reist tidlig på 1300-tallet som følge av at hertug Håkon i 1298 (DN III:41) ga kannikene en tomt som senere ble omtalt som skoletomta. En skolemester nevnes første gang i 1298 (Arnulfus scolasticus Stawangrie DN IV:36), men trolig hadde kanniken magistro Andree omtalt i 1263 (DN I:58) samme funksjon. Det er videre sannsynlig at munker fra Olavsklosteret i byen allerede på 1160-tallet sto for den geistlige opplæringen ved bispesetet (Helle 1975:108). Biskopen fikk i kong Håkon Håkonssons regjeringstid (1226-1254) fornyet et privilegiebrev utstedt av kong Magnus Erlingsson (1161-1184), trolig rundt 1180 (Ersland 2013), der denne hadde gitt «guði oc hinum hælga Sviðuno boeen sialvan Stafangr» med leidang og sakøre (DN I:51). Dette gjorde biskopen med sitt kapitel til øverste myndighet i Stavanger, med full doms- og styringsrett, og et byråd med egen borgermester kan ikke med sikkerhet belegges før på 1550-tallet (DN VI:791, Ersland 2013). Brevets ordlyd kan trolig tolkes slik at kongen ga bort innmarka til gården Stavanger, men at han selv beholdt resten av gårdsvallet. Ved en arkeologisk undersøkelse i kryptens golv i 1967 ble det dokumentert et antall graver eldre enn den stående kirken. Gavene lå noe mer orientert enn kirken og lå delvis innunder korets murer. 11 av disse er blitt radiologisk datert, og samtlige er eldre enn domkirken. De fleste er datert til 1000- og 1100-tallet, noen tilbake til 800-tallet (Denham et al. 2013). I grunnmuren på den nærliggende Mariakirken ble det ved dennes nedriving funnet en bautastein med runeinnskrift fra 1000-tallet (Lexow 1958:60f), noe som kan antyde at domkirken og Mariakirken ble reist i et førkristent gravfelt. «Lige tvert overfor kongsgaarden [dvs. bispegården] paa landevejen er opreist et gammelt stenkors, 5 alen høj og 1½ alen bred, af en hel sten; paa søndre side af samme staar udhuggen et hjerte med et kors over; paa den nordre side vises at have været udhuggen runebogstaver, som nu ere aldeles ukjennelige; bakken, hvorpaa korset staar, har siden været brugt i gamle tider til retterplads og kalles Stejlebakken» (de Fine 1870:203f). Korset har en runeinnskrift datert til tidlig 1000-tallet, og som settes i sammenheng med Olav den Hellige og Erling Skjalgsson: Alfgeirr prestr reisti stein þenna ept Erling, dróttin sinn, es hann barðisk við Óleif (Særheim 1996:35f). En rimelig antagelse kan i så fall være at Stavanger var en av Erlings gårder og at det var han som etablerte et kaupsted i området ved Vågen i vikingtid. (kartreferanse: AL 023-5-3). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendlasmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
STEDJE (SOGNDAL), gnr. 64 Stedje (Stedje sogn). Eldste omtale av kirken er i Sverres saga, deretter i 1327-28 (ecclesia de Stediu, PN 134). Nåværende kirke står på (gnr. 64) Stedje, på et moreneplatå 70 meter over Sogndalsfjorden og dagens tettsted Sogndal. Gården var blant de største i Sogndal (Anker 2000:56). Kirken ble bygd i 1867 til erstatning for en stavkirke som ble revet samme året før nybygget ble påbegynt, og som ble reist på samme tuftsted som den eldre kirken. Skipet i stavkirken målte 14,5x10 m. Koret slik det sto ved rivingen målte 9x7,2 m, men dette var en tømmerbygning reist i 1607 til erstatning for et eldre kor i stavvirke. Fra stavkirken er bevart portaler tidfestet til 1180-tallet, samt to søylekapiteler med utskårne masker (Aaraas & al 2000b:190ff). Ifølge Sverres saga (kap. 82) var Stedje den siste av gårdene i Sogndal som i 1184 ble brent av kongens menn som hevn for sogndølenes drap året før på sysselmannen Ivar Dapi på Kaupanger. Da det samtidig tok fyr i kirken, ble denne reddet ved at soldatene lå våte segl over den. Før ca. 1340 lå det høvelig med skyld til mensa, men kun to parter til fabrica (BK 35a). Ca. 1600 var Stedje hovedkirke med annekser på Ylmeim og Kaupanger (JBB 139ff), og i 1743 var situasjonen den samme (Løyland 2006:292). Nåværende (ca. 1900) Sogndal prestegård, hvis opprinnelige navn er (21) Ål, ligger rett nord for/tvers av Sogndalselvi for Stedje kirke. Det er således lite sannsynlig at Ål skulle være utgått av Stedje. En innførsel i en jordebok for bispedømmet ca. 1500 viser at en større part av Ål – muligens hele gården – da var tilkommet erkesetet som kompensasjon fra Bård på Ål for tiendekaup av Solvorn sogn (Jtem j Aall xvij mamab som biscup Olaf fik af Bardhe j Aal fore tiundh j Soluerne, DN XV:128). Årsaken til at prestebolet ikke er skilt ut fra kirkestedsgården er nok at Stedje var krongods, noe som vises ved at kongens fogd bodde der (jf DN III:1123, 1530), hvilket ser ut til å ha vært vanlig praksis ved de gamle fylkeskirkene. Det er først i 1612 at gården benevnes Aal Præstegaard (NG 86). Brev i 1329 og 1358 refererer til Stedje som sted for biskopens visitas (DN V:81, I:533), i det første tilfellet fant visitasen sted den 27. september. Den 16. april (eller 19. august) 1396 var det (trolig) visitas på Stedje (DN IV:665). Kirken er ikke nevnt med prestebol før ca. 1600 (JBB 142 jf DN XV:128), hvilket er vanlig for kirker på krongods. På en søyle i stavkirkens skip fantes det en runeinnskrift: Denne stav ga Sigrid på Kvåle for Arntors sjel og til nåde for seg selv (Heiberg 1970:47). Om ikke Stedje var krongods fra gammelt, så ble den det etter 1184, men mye peker i retning av gammel fylkeskirkestatus. Stedje var den eneste kirken i Sogn med hovedtiende før ca. 1340 (BK 35a/32a). Rester av et gravfelt ligger i skråningen noen titalls meter øst for kirken. På en runestein i skråningen om lag 100 m sørøst for kirken er det risset inn med runer Kong Olav skaut mellom desse steinane; innskriften kan dateres til ca. 1100 (Aaraas & al 2000b:186). Ca. 1900 skrev Heiberg (1970:50) om denne steinen: ”I nordost for Kirken staaer en Runesten, der flere Gange har skiftet plads, og som i nærmeste Fremstid vil blive flyttet tilbage til sin vistnok oprindelige Plads, sydost for Kirken”. Rett sørøst for kirken heter det Støpelbakken (Heiberg 1970:48). Kirken på Stedje er forbundet med kirken på Kvåle og en kirke på Gildevangen/Skjeie (= 21 Ål?) ved et kirkeflyttingssagn (Heiberg 1970:50). På gården er det dokumentert sammenhengende bosetting 150-1100 i forbindelse med utvidelse av kirkegården, med høystatusgraver fra yngre romertid og merovingertid (Anker 2000:57). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sk 06/02235-69)
Lokalisering og avgrensing av hospitalet er uavklart. Bakgrunn for grov stedsfesting er dette: ST. STEFAN OG ST. JØRGENS HOSPITAL. Et hospital (spitalen) med kirke dedisert St. Stefan ble i første halvdel av 1200-tallet etablert av kong Håkon Håkonsson noe sydøst for bybebyggelsen (Soga om Håkon Håkonsson kap 333), dvs. på gården Gunnarsbø ute på byneset mot sørøst. Fra 1308 ble sancti Stephani de Tunsbergis et av de 14 kongelige kapeller. I 1349 ble det betegnet spitalsæns j Tunsberghi þen sydra, i motsetning til hospitalet nord ved Lavranskirken. En omtale av anlegget i 1445 benevner det som hospitalis sanctorum martirum Stephani et Georgij, ensbetydende med at det nå var blitt leprahospital. Trolig var Stefanshospitalet opprinnelig var et alminnelig sykehospital, men at etableringen av sykehuset ved Lavranskirken i 1315 forårsaket denne spesialiseringen (Johnsen 1929:239). Hospitalets eiendommer ble fra 1520-tallet en verdslig forlening, men uten forpliktelse om opprettholdelse av hospitalsdriften (NRR I:8, 38). Deretter ble stiftelsens verdier i 1547 lagt til det nyopprettede Oslo hospital «til evig Tiid» (NRR I:96). Området der anlegget lå, ble i etterreformatorisk tid del av byens løkker, inntil det på 1800-tallet ble del av den øvrige bybebyggelse. Ingen spor av det middelalderske anlegget er i dag synlige over bakkenivå, og det er ikke nærmere lokalisert. Rundt 1750 var det fortsatt spor etter kirkebygget: «Man kand og endnu, nogle faa Skridt fra Grunden, hvor Hospitalet har staaet, paa den Nordre Side, see en temmelig stor Fiirkant af store Kampe-Steene som har været lagd til Grundvold for en Kirke-Bygning, og der maa vist nok denne St. Stephans Kirke have staaet» (Müller 1842:55f). En mulighet er at denne kirken kan være identisk med en kirke nevnt 1218 som dedisert St. Thomas (Soga om Håkon Håkonsson kap. 34), og som skal ha stått området ved Haugar, og som kan ha blitt rededisert av kong Håkon i og med etableringen av et hospital til denne. At kongen eide grunnen vises også ved at gården Gunnarsbø er utkilt av gården Túnsberg i vikingtid. (Kildegjennomgang til registreringa va middeladerkieksteder av NIKU ved Jan Brendalsmo - ny tekst 2016)
Funnsted for: Sypdspiss av jern. Spydspiss av Pettersens vikingsskipstype K. Falen er godt bevart, mens bladet er ufullstendig. Funnet ca 30 cm under overflaten av tannlege I. Wille, 3000 Drammen. Bev. lengde 34,2 cm største bredde 3,1 cm. Tilvekst 1972.
STEIGEN (hovedkirke), gnr. 77-79 Steigen (Steigen sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 77/5.6) Steigen er i 1432 (Steighar kirkiu, DN V:618), men prest på stedet nevnes i 1321 (sira Arne a Steig, DN II:144, AB 115f). Prestebol til kirken nevnes i 1432 (prestgardenum a Steigh, DN V:618). Den tidliggotiske steinkirken hadde opprinnelig rektangulært grunnplan, målene var 23 x 11,4 m (utvendig). I 1868-69 ble den vestre halvparten revet. Den resterende østre delen ble dermed kor, mens nytt skip med vesttårn ble reist inntil dette i vest. Middelalderkirken hadde portaler nord og vest i skipet. Kirken hadde kleberkvader i veggåpninger og utvendige hjørner. Det er funnet rester av farget vindusglass, datert til ca. 1300 (Liepe 2001:34ff m/ref.). Liepe vil datere kirken til ca. 1250-1300. Under kirken ble det funnet rester av eldre gravlegginger, enkelte beliggende delvis under de middelalderske bygningsledd, og det ble funnet en mynt datert til 1065-1080 i lagene under golvet (op.cit. s. 78f m/ref.). Dette viser klart til en eldre kristen gravplass der steinkirken seinere ble reist, og trolig også til en eldre trekirke. Av de øvrige myntene (13) som er funnet ved utgravinger er de eldste fra første halvdel av 1300-tallet (Bratrein 1970:note 63). Få titalls meter nordøst for kirken ligger gårdshaugen, med målene 150x50 m, høyde 2 m, datert gjennom utgraving til vikingtid og middelalder (Gabrielsen 1998:34f). I 1589 var Steigen hovedkirke med annekser på Leines og Hamarøy. De to første skulle betjenes av sognepresten, mens en res.kap. skulle ta seg av Hamarøy (Thr.R. 83). I 1743 var anneksene de samme, men Leines var nå residerende kapellani (Mordt 2008:179). 19. juni 1432 var biskop Aslak Bolt på visitas på Steigen (DN V:618). 1750 het det at ”Kirkegaarden er med Steene nogenlunde indhegnet” (Wolff 1942:6). Steigen var høvdinggård i tidlig middelalder: ”Nikolas, son til Sigurd Ranesson, hadde til mor Skjaldvor, dotter til Brynjolv Ulvalde og syster til Halldor Brynjulvsson på farssida, og til kong Magnus Berrføtt på morssida. Nikolas var ein stor hovding; han åtte gard på Hålogaland på Ongul [Engeløy], ein stad som heiter Steigen” (Soga om Magnus Erlingsson kap. 38f). Nikolas hadde gård i Nidaros, og han ”hadde all styringa over bymennene på den tid”. Han ble drept av birkebeinerne under et overfall på Nidaros i 1176. Steigen var lagmannsgård seinest fra 1400 tallet (DN II:580, XXI:1061 etc.), hvilket antyder at gården ble konfiskert som krongods i borgerkrigstida. Et fjellparti øst for kirken heter Prestkona. Bnr. 6 av Steigen, med tunet noen hundre meter sør for kirken, heter Korsaksla, en antydning om et tidligere kors i friluft. Inntil kirkegården i nordvest ligger Sigarshaugen, Nord-Norges største gravhaug (diameter 35 m, høyde 3 m) og også registrert som tinghaug, samt dansehaug i og med dens flate overside. Ved utgravingen i kirken på 1960-tallet ble det funnet en perle datert til merovingertid, rimeligvis fra en grav. Om lag 500 m sør for kirken, på grensa mot nabogården (74) Laskestad, står en 4 m høy bautastein, trolig på en liten gravhaug. Middelalderske bumerker risset inn på dens bakside antyder en sekundær funksjon som grensestein mellom gårdene Laskestad (prestegård) og Steigen. På Steigen er det gjort et løsfunn av et lite bronsekors av østeuropeisk type, datert til middelalder. Nær Steigskaret en drøy kilometer nord for kirken ligger et tunanlegg (Vollmoen) med to rekker à åtte tufter, datert etter utgraving til folkevandringstid og merovingertid. I sentrum av den langovale formen ligger en haug som ikke er gravhaug, mens det rundt/utenfor tunanlegget ligger en rekke gravhauger. Drøye 2 km nordvest for kirken mellom sjøen og Steigberget ligger fire nausttufter, hvorav to er 20 m lange og 5 m brede (Simonsen 1991:54ff, Gabrielsen 1998:34f m/ref.) (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).