Funnsted for: Gravfunn. Funnet besto av to små økser fra yngre jernalder og til Bergen museum er innlevert en tverrøks eller pålstav i 1877. På tverrøksen fantes rester av et treskaft og et bredt økseblad. Et spydblad funnet i eller før 1848 er også innlevert til Bergen Museum.
HINDREM, gnr. 98-101 Hindrem (Stranda sogn). Eldste omtale av kirken er i 1589 (Hendrems kircke, Thr.R. s. 47). Kirken sto på (gnr. 98) Negarden rett inntil/nordøst for nåværende tun, og hvor det fortsatt er kirkegård med et lite redskapsskur. Schøning skrev i 1774 følgende om kirken: “Hinrems Annex-Kirkes Bygning, som er kun liden, med et lidet Taarn og Spiir paa, synes ogsaa af ham [pastor Iver Olufsøn i Leksvik] at være foranstaltet, ved Ao. 1665 omtrent, hvilket Aarstal staaer indbrændt paa Kirkens Vinduer”. Schøning viste også til andre steder i kirken hvor det fantes årstall fra samme periode, som et annet vindu i koret (1651) og kirkeklokken (1673). Kraft hevder at Hindrem kirke ble reist i 1616, mens Rosvold med henvisning til at Fredrik III`s navn er innskåret på en del av kirkens stoler, mener det skjedde i 1653. En vindfløy som i dag står på redskapsskuret på den gamle kirkegården har likeledes årstallet 1653. I en besiktigelse fra 1664 heter det om kirken at den “i sig selv [dvs. skibet] var og er liden, førend koret anno 1648 blev tilbygget, og grundvolden derunder og svillerne er skrøbelige”. Dette må bety at stedets middelalderkirke fikk nytt kor i 1648 slik Røstad kirke fikk det i 1652-54, og at også kirken på Hindrem ble fornyet i to etapper. Det er således rimelig at skipet fra den gamle kirken fortsatt sto i 1664, muligens med en takrytter fra 1653. Schøning kan således ha rett i at årstallet for når den gamle kirken fullt og helt var skiftet ut med ny tømmerkirke er ved Ao. 1665 omtrent. Den kirken som sto på Hindrem fram til 1897 var en liten langkirke av tømmer. Etter en noe opprivende prosess på slutten av 1800-tallet ble det besluttet å bygge ny kirke for bygdene Vanvikan (Stranda) og Hindrem på Vanvik østre (114-115 Vanvikan). Også dette er en langkirke av tømmer (Brendalsmo 2006:565ff m/ref.). Det er ingen indikasjoner på et tidligere prestebol til kirken på Hindrem. Gården omfatter et helt lite ”dalføre” avgrenset mot nabogårdene ved bratte fjell i nord og sør og med store skoger i vest. Nåværende (102) Svebakken og (103) Hagen er skilt ut fra Hindrem i nyere tid. Lokal tradisjon (flyttingssagn) forbinder kirken på Hindrem med kirker på (125) Breilia og (104-107) Seter. Det kan dessuten være at en tradisjon som Christiansen (1958:208) nevner, om at menigheten begynte å bygge på Trøabakken men at materialene endte opp i Leksvik, har å gjøre med at kirken på Hindrem på et tidspunkt er blitt flyttet innenfor gårdsvallet. Ingen av topografene har opplysninger om fornminner på eller ved kirken på Hindrem, og heller ikke i dag er slike å se. Det gamle tunet lå tidligere inntil kirkegården på nordsiden.
Beskrivelse fra lokalitet:
Kirken på Stranda gamle kirkested (ID 85597 - Sløgstad)ble i 8. januar 1731 ”heelt Ramponered”/”ganske sammenbrudt og til dels nedreven” av flodbølger som følge av ras fra Skafjellet tvers av Storfjorden. Kirken sto da ”omtrent 2de bøsseskud fra Søen paa en slet og flad Plan”. Det sies videre i besiktigelsen etter ulykken at ”Kirche gaarden som var giort af Mur er paa den østre og Nederste Side aldeles nedbrut, saa at samme er bedrøveligt at see”. Deretter ble ny kirke reist om lag 150 m opp fra der den ødelagte kirken hadde stått, ”der Fagervoll no er”. Denne var en tømmerkirke med korsformet grunnplan og sto ferdig i 1731. Den gamle kirkegården ble opprettholdt og var det fortsatt i 1938, men var innen den tid blitt utvidet. I 1838 ble nåværende kirke reist nede ved fjorden igjen, på det ghamle kirketsedt på tuftene etter den ødelagte kirken.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Kirken på stranda gamle kirkested (ID 85597) ble i 8. januar 1731 ”heelt Ramponered”/”ganske sammenbrudt og til dels nedreven” av flodbølger som følge av ras fra Skafjellet tvers av Storfjorden. Deretter ble ny kirke reist om lag 150 m opp fra der den ødelagte kirken hadde stått, ”der Fagervoll no er”. Denne var en tømmerkirke med korsformet grunnplan og sto ferdig i 1731. I 1838 ble nåværende kirke reist nede ved fjorden igjen, på tuftene etter den ødelagte kirken.
SLØGSTAD (STRANDA), gnr. 53 Sløgstad (Stranda sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Sløstada kirkio, AB 133). Det er ingen kunnskap om den eldste kirken på (gnr. 53) Sløgstad, før i 1722. Da blir kirken beskrevet som en eldgammel og påbygd kirke som trengte vøling. Trolig besto den eldste delen av en rektangulær bygning i stavkonstruksjon, i ettertid påbygd tverrskip/korsarmer mot nord og sør samt takrytter i vest. I tillegg var den på flere steder skordet opp. Målene var følgende: ”midtskips 22x22 fot, skipet 36x22 fot, koret 20x22 fot, krossarmane 20x22x2 fot”. Denne kirken ble i 8. januar 1731 ”heelt Ramponered”/”ganske sammenbrudt og til dels nedreven” av flodbølger som følge av ras fra Skafjellet tvers av Storfjorden. Kirken sto da ”omtrent 2de bøsseskud fra Søen paa en slet og flad Plan”. Det sies videre i besiktigelsen etter ulykken at ”Kirche gaarden som var giort af Mur er paa den østre og Nederste Side aldeles nedbrut, saa at samme er bedrøveligt at see”. Deretter ble ny kirke reist om lag 150 m opp fra der den ødelagte kirken hadde stått, ”der Fagervoll no er”. Denne var en tømmerkirke med korsformet grunnplan og sto ferdig i 1731. Den gamle kirkegården ble opprettholdt og var det fortsatt i 1938, men var innen den tid blitt utvidet. I 1838 ble nåværende kirke reist nede ved fjorden igjen, på tuftene etter den ødelagte kirken. Den er en tømmerbygning med åttekantet grunplan, kortilbygg i øst, våpenhus i vest og takrytter midt over skipet (Gjerding 1938:10ff). Strøm (II:140f) beskrev kirken i 1766 som følger: ”Slyngstad, den nederste Gaard i Dalen, som ligger paa Nordre Side af Elve-Munden, og er bleven udseet, som det beqvemmeste Sted, til en Præstegaard for den her i Kaldet nyelig beskikkede Sognepræst, der og allereede har ladet indrette smukke Vaaninger og en smuk Have. Paa denne Gaard staaer Strands-Kirke, som tilforn har ligget noget nærmere ved Stranden, men blev siden, i Anledning af en sær ulykkelig Oversvæmmelse, som herefter skal ommældes, forflyttet derfra og sat et Par Bøsse-Skud høiere op; dog saa, at Kirkegaarden blev staaende paa sit gamle Sted, og anvendes endnu til forrige Bruk, uagtet den ligger ganske adskilt fra Kirken (…) Kirken er ikke meget stor, men dog ordentlig bygt i Form af et Kors, og tillige opført af Tømmer”. I 1589 lå Stranda som anneks til Ørskog kirke (Thr.R. 64), men i 1759 ble den skilt ut som eget kall (NG 126). Rett nord for kirkestedet er et noe utstikkende fjellparti kalt Presten. I 1889 ble kirkegården utvidet mot nord og i 1928 mot vest. I 1938 ble riksveien utvida slik at kirkegårdsmuren mot øst ble flyttet 2 m innover (Gjerding 1938:42). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
STRANDEBARM (hovedkirke), gnr. 53 (=118) Berge (Strandebarm sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 118) Berge (ytre). Kirken er ikke nevnt i BK, mest trolig fordi siden der den skulle stått mangler. Middelalderkirken skal ha vært en stavbygning (jf også NG 7), muligens treskipet, og som brant i 1659 sammen med nabogården (51. 52=120. 119) Bru (nedre og øvre). Bru-tunet lå da på samme side av elva som kirken. Ifølge tradisjonen skal det ha vært tre brødre på Bru som fikk bygd kirken. Imidlertid kunne de ikke ”blive enige om tomten, idet de to vilde have den opført paa nordre side af elven, hvor ogsaa den nuværende kirke staar, den tredie paa søndre. Denne satte ild paa den paabegynte bygning, hvorfor de andre slog ham ihjel, men maatte til straf give kongen sit gods efterat have fuldført kirken”. Ny kirke ble reist i 1659 eller 1661, trolig på samme tuftsted som stavkirken, en tømmerkirke med korsformet grunnplan. Denne ble i 1876 erstattet av den nåværende kirke. Muligens kan kirken til en viss grad ha fungert som lovekirke, da det i kirken finnes en prekestol fra 1674 og som bærer innskriften Lofvet vere Gud som halp mig du af nøden paa Strandebarms fjor (Bendixen 1891:14ff). ”Den gamle kyrkja [1600-tallskirken] stod på kyrkjegarden. Somme ville ha henne [nykirka] nærare sjøen. Dei løyste striden fredeleg ved avrøysting, fortel Torkjel Håbrekke. Den flokken som ville ha kyrkja der ho no står, stilte seg opp der, den andre flokken, som ville ha kyrkja nærare sjøen, gjekk dit. Dei vart berre få”. Gammelkirken ble revet etter at den nåværende sto ferdig (Eide 1951:70). Ifølge Olafsen (1903:24) var ildstifteren ridderen Ivar Slede fra Oma, og han skal ha skjenket prestegården for å sone sin synd. Tradisjonen hevder at presten bodde på en av nabogården Bru eller Berge. Nåværende prestegård på (54=117) Prestegarden må være skilt ut fra Berge, og opprinnelig navn skal ha vært Ofverhuus (1668) eller Ivershuus (1723). Rygh mener at dersom det siste navnet er det rette, kan det vise tilbake til Ivar Slede (NG 11). Muligens er tradisjonen om de tre brødrene og brannen en variant over et kirkeflyttingssagn, og i så fall må Bru regnes som tradisjonsbelagt kirkested. En slik tolkning er mulig også dersom Bru var en del av den opprinnelige storenheten – mulig navn Stranda (jf NG 7). En innskrift på veggen i den tidligere stavkirken (her hviler Gartur Ommundsson) viser til en grav under golvet foran korbuen (Bendixen 1904:428). I kirkegårdsmuren lå tidligere en runestein med innskriften Østeini Iddæ sati þæna stæin skyldæliga (Bendixen 1891:17f, jf Neumann 1836:271). Rett ut/sørvest for Prestegården heter det Prestøyri. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Funnsted for: Jernalderfunn. I Årsberetning av 1878 s. 210 av Ziegler er funnstedet beskrevet slik: "Et par hundrede alen nordvest for Skjelbostads huse fandtes for nogle aar siden under en større sten og omtr. 1/2 alen ned i jorden" sitat slutt. Etter å ha besøkt Skjelbostad fikk vi opplyst av Elling Skjelbostads kone at de hadde sprengt bort en større sten like ovenfor bytet til 104/2. Det stedet hun pekte ut hvor stenen hadde ligget lå 40 m nordvest fra det nye bolighuset på 104/3, og omtrent 60 m rett øst for vegen gjennom gården. Dette stemmer ganske godt med avstanden 200 alen fra husene på 104/1, men retningen er nordøst og ikke nordvest som beskrevet av Ziegler. Hvis en måler ut 200 alen ca 125 m i nordvestlig retning vil en komme bort til stedet hvor de gamle husene på 104/3 står. Disse er nå under rivning, men det ligger en del større stener ikke så langt fra husene der så en kan ikke se bort fra at funnstedet kan ha vært der. Opplysningene er innhentet fra Elling Skjelbostads kone og fra kopier fra fylkesarkeologens arkiv. I årsbertningen av 1878, s. 288-289 er funnene beskrevet slik. a. Yngre jernalders funn fra Skjelbostad, Voll sogn i Romsdalen. 3 bruddstykker af klingen af et enegget sverd af jern, tilsammen 80 cm lange med en bredde af indtil 4,5 cm. (2078). b. Paalstav af jern, 12 cm lang, har været 5-6 (cm) bred ved eggen, men nu adskillig afrustet; skafthullet er fyldt af en af jernrust gjennemtrengte træmasse (2079). c. Øxeblad af jern, skjegøxeformet 16 cm langt, 12 cm bredt ved eggen. (2080). d. Spydlignende redskab af jern, nu 29 cm langt, men meget afrustet i skaftenden, i den ene ende spadeformet tilspidset, i den midtre del smalere med firesidet tversnitt. 1,5 cm i tverrmål, i den anden ende gaar det over til en bredere plade, med indbuede kanter dets bestemmelse synes usikker. (2081). Funnet under en sten paa den nævnte gaard (fjr. s. 210). Årsberetning 1878 Ziegler s. 210. Paa Skjelbostad skal det findes indlaftet tømmerstokker fra den gamle kirke i sengebuen, en efter gammel bygningsskikk i Romsdalen opført særskilt bygning til sovested for gjæster og vejfarende folk, nu gaaet af brug. Paa Bø, Gjerde og Skjelbostad findes endnu slige stuer. Det indvendige af den paa Bø og Gjærde aftegnedes. Et par hundrede alen nordvest for Skjelbostads huse, fandtes for nogle aar siden under en større sten og omtr. 1/2 al. ned i jorden et sværd en øxe, et huljern og en celt af jern uden at kul og aske sporedes, markfund fra yngre jernalder skjenket til museet (jfr.anf. tilvekstfortegnelse no. 53) af finderen Iver Skjelbostad. Opplysningene er innhentet fra kopier fra fylkesarkeologens arkiv.