TENOL [Tenold], gnr. 4 Tenol (Vik sogn). Eldste omtale av kirken er i 1322-23 (Tunhvalls kirkiu, DN VII:98), sist gang noe før 1340 (Tunhuals kirkiu/kirkian a Tunhuale, BK 50a-b). Kirken skal ha vært en stavkirke, og etter tradisjonen ble den ødelagt av jordras engang på 1400-tallet. Lokaliteten ”Kirkegaarden” skal være på bnr. 13 og 15 under (gnr. 4) Tenol. I tillegg til at det ved graving i området gjennom årene er funnet skjelettdeler, er stedet påvist arkeologisk, og kirkegården har en utstrekning på om lag 25x30 m. Kirken sto midt i det gamle tunet, og gamleveien strøk over eller rett forbi (Buckholm 1998:24f, 43, Aaraas & al 2000b:133f). Ifølge Bendixen (1903:167, jf Kloster 1944:134) skal materialene fra den ødelagte kirken være gjenanvendt i Hopperstad kirke. Dette er trolig en flik av et kirkeflyttingssagn, fordi gjenanvendingen slik Bendixen refererer den (”efter sagnet skulde kirken være bortrevet af skred og materialerne brugt i Hopperstad”) er knyttet til raset. Han argumenterer da også mot en slik forklaring, ved å henvise til at begge kirker ble ført i BK, ”og der ved den sidstes [Hopperstad] opførelse ikke da kan være brugt dele af den første [Tenol]”. Kloster (op.cit.) refererer også en lokal tradisjon om at ”der siden [etter ’flyttingen’] længe var Kirkegaard paa Tenold, hvor Hofs Sogns Døde begravedes og siden blev begge Sogns Døde begravede ved Hopperstad, men ikke ved Hofs Kirke. Andre paastaar at et Drab, som skede paa Hofs Kirkegaard skulde have foraarsaget at ikke Døde der blevne begravne siden dette skjedde”. Tenol kirke ligger på den samme elvesletta som kirkene på Vik, Hove og Hopperstad, og de er nær nabogårder. Før ca. 1340 lå det kun to skyldparter til fabrica og fem til mensa, derunder j abølet j Fylini (BK 50b-51a). Der kirken skal ha stått heter det Kyrkjegarden og Kyrkjeteigen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. "I 1683 var Tesli kommet i privat eie og tilhørte kjøpmann Johan Manzin i Trindheim. Den neste eier er stiftamtmann Hans Kaas. Kaas var gift med Sofie Amalie Bjelke, en brordatter av rikskansler Ove Bjelke på Austråt. Kaas lot oppføre en stor og vakker hovedbygning på Teslien ca 1692. Han oppførte også en kapellkirke , men dette ble revet og inventaret ble forært til Nordli kirke i Namdal. Noe av inventaret er i dag oppbevart hos Vitenskapselskapet i Trondheim." referanse: http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=Tesli - lest 03.10.2011.
Lokalisering og avgrensing av kirkestedet er uavklart, jf. dog ID 85559. Bakgrunn for grov stedsfesting er dette: ST. THOMAS. Eneste omtale av Thomaskirken i skriftlige kilder er fra vinteren 1217-1218, da det kom til en trefning mellom slittunger og baglere. Sistnevnte hærstyrke befant seg da i Tønsberg. Førstnevnte kom over fjorden til Tønsberg og gikk i land ved Skiljasteinsgrunnen og deretter «(…) opp ved Gunnarsbø. Baglarane fekk tiend om det og let blåse folket opp på Haugar om kvelden med våpen. Men da det tok til å mørkne, for mange av hærfolket oppom Tomaskyrkja og sov der om natta» (Soga om Håkon Håkonsson kap. 34). Det er ikke gjort arkeologiske observasjoner som kunne stedfeste nærmere hvor kirken sto. Antagelsene om lokalitet er derfor flere. Nicolaysen (1862-66:190), med referanse til Klüwer som i 1832 beskriver en tuft rett sør (eller sørøst?) for den søndre gravhaugen på Haugar med størrelse 16x10 alen og et tilbygg i øst på 12x19 alen (Vestfoldminne 1967:36), identifiserer tufta som en mulig kirketuft: «Denne beskrivelse passer ligefrem paa en kirke». Fischer (1942) følger Nicolaysen, mens Wienberg (1991:35) antyder at Thomaskirken kan ha vært en trekirke som gråbrødrene overtok ved etableringen i første halvdel av 1200-tallet. Brendalsmo (1994 Bilag:4) mener Thomaskirken kan ha vært gårdskirke på Gunnarsbø, og at den på 1200-tallet ble omgjort til hospitalskirke og rededisert til St. Stefan og St. Jørgen. Eriksson og Karlberg (1994:71) konkluderer med at kirketufta ikke er lokalisert. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo - ny tekst 2016)
Tiller kirker 1 til 4 i Tiller sogn sto på Bystu ca. 2 km sydøst for dagens kirkested, jf. ID 26392 - Tiller middelalderske kirkested. Det ser det ut til at ny kirke (Tiller 2) bygd 1665 samme sted som middelalderkirken. Med utgangspunkt i et kart fra 1676-99, der også Tiller kirke er inntegnet, kan det være at 1665-kirken hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor, takrytter midt over skipet og med våpenhus utenfor vestinngangen. I 1801 ble den tredje kirken på Tiller innviet av biskopen, bygd om lag 100 m nord for der de andre kirkene hadde stått, ved veien opp mot Nordgard Tiller men fortsatt på grunnen til Bystu Tiller. Utseendemessig skal nykirken ha vært temmelig lik Klæbu kirke, et åttekantet grunnplan og med skifertak. Denne kirken ble ødelagt ved et voldsomt jordfall i 1816, og en fjerde generasjon kirke på Tiller ble innviet 1820 på et lite platå rett nordvest for tunet på Bystu Tiller, drøye 200 m vest for de to foregående lokaliteter. Denne kirken ble revet i 1899, og den femte kjente kirke i Tiller, dagens kirke, sto ferdig i 1901.
ST. KNUT I HARME (TILREM), gnr. 108 Tilrem (Brønnøy sogn). I 1934-35 ble ruinene av en middelaldersk steinkirke delvis utgravd på (gnr. 108) Tilrem i Brønnøy sogn. Tufta er merket på ØK med rune-R og ligger delvis under en vei mot vest ut fra gårdstunet på bnr. 1. Lokaliseringen skjedde på grunnlag av lokal tradisjon, og en støtte på korets sørmur allerede første dagen. Kirken hadde rektangulært skip med lavere, smalere og rektangulært kor. Den hadde kleberkvader utvendig i koret og innvendig i skipet, men bruddstein innvendig i koret og utvendig i skipet. På grunnlag av dekorerte elementer fra en rundbuet portal og et rundbuet vindu – begge muligens fra koret – samt sokkelprofil fra inne i skipet, kan kirken dateres til ca. 1150-1220. Antall og plassering av portaler i skipet er ukjent. Korbueåpningen var 1,4 m bred (Liepe 2001:36ff m/ref.). I Aslak Bolts jordebok (1432) nevnes noen skyldparter som tidligere hadde ligget til St. Knuts kirke ”j Harme” (thessar jorder atte Knutzkirkia j Harme, AB 90). Harme er et tapt navn, rimeligvis navnet på en opphavsgård med stor utstrekning, og den bør ha ligget et sted i Velfjorden i Brønnøy sogn, da Harmr synes å ha vært navnet på dette fjordområdet/bygda i middelalderen (NG 39). Knutskirken kan ikke være identisk med Brønnøy eller Nautsvik kirker, da Knutskirka i 1432 nevnes som nedlagt og de to andre fortsatt eksisterte i 1589 (jf NG 39, 49, Brodahl 1917:15ff). Av gårdene nevnt under Knutskirkens landskyld i jordeboka ligger kun én i Vefsen sogn (gnr. 104 Dilstadom) – de øvrige i Brønnøy sogn (55 Brekko, 94 Nørdra Husom, Mid Husom, 12. 14 Hognastadom, 99 Raudhello). Abølit j Harme (AB 90) er rimeligvis del av hovedbølet på opphavsgården. Det er således stor sannsynlighet for at Knutskirken er identisk med den undersøkte ruinen på Tilrem, og i så fall har Tilrem (*Tjalgarheimr) vært navnet på hovedbølet (se også Pedersen 1948 m/ref. for andre tolkninger av stedsnavnet Harme og beliggenheten for Knutzkirkia j Harme). Som de fleste av kirkestedsgårdene i Hålogaland var også Tilrem et høvdingsete på 1200-tallet. Da hertug Skules støttespillere rundt 1240 var på et raid i Hålogaland var de også innom Tilrem: ”Derifrå for dei til Brønnøy og tok ei anna skute, og derifrå til Tilrem. Der tok dei alt frå Jon Silke, som då var i Vega” (Soga om Håkon Håkonsson kap. 203). Jon ble likevel drept kort etter, sammen med Guttorm i Bjarkøy, til tross for at de hadde søkt tilflukt i kirken på Sandnes. Kirken er ikke nevnt i 1589, og den var trolig nedlagt før 1432 i og med at dens landskyld der omtales som fortid (thessar jorder atte Knutzkirkia j Harme, AB 90). Ifølge lokal tradisjon skal klebersteinen være hentet fra et brudd på Esøy i Tjøtta, og stein fra Knutskirken skal være benyttet ved gjenoppbyggingen av Brønnøy kirke etter lynnedslaget i 1866 – og trolig også etter en tilsvarende hendelse i 1772 (Brodahl op.cit.). Ifølge nyere geologiske undersøkelser ser dette ut til å stemme (Berglund 2007:241). Et sagn fantes tidligere om en kvinne kalt Groe og som var gift med adelsmannen Axel Gyntelberg på gården indre Torget (gnr. 90, Brønnøy sogn). Under et besøk til Knutskirken skulle hun ha forulykket, sammen med sine syv døtre, da de kjørte ut i Tilrumsvannet. Brodahl (op.cit.) vil identifisere Groe med en svært mektig kvinne trolig hjemmehørende på Torget, nevnt i et diplom i 1334 (DN II s. 176), og han vil knytte hennes besøk på Tilrem til at så vel Torget som Tilrem var adelsgårder på 1300-tallet. Ifølge sogneprest Morten Sommer var Tilrem i 1765 ”et offentlig markestæd og holdes een gang om året når borgerne der samles på den sædvanliige markestid” (Høvding 1958:42). Nordhuus (1848:46) mener at Tilremsmartnan ble etablert rundt 1750 som følge av at martnan på Tjøtta ble opphevet i 1747. Et parti av fjellet inn/øst for tunet heter Alteret. Innenfor 100 m fra kirketufta ligger det flere gravhauger og gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av midddelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)
Eldre beskrivelse:
Ruin etter romansk steinkirke fra tidlig middelalder, viet St.Knut (eneste kjente kirken i Norge viet til den danske kongehelgenen). Kirken tilknyttet storgården Tilrem, nevnt som lendmannsgård i Håkon Håkonssons saga. Størrelsen på kirken tyder på at den kan ha fungert som sognekirke. Markedsplassen kan også være grunn til størrelsen. Gikk ut av bruk før reformasjonen. Delvis utgravet. Tufta sees som overgrodde murer ca 0,8 meter brede og opp til 1 meter høye. Utvendig mål: ca 7 meter bred og minst 18 meter lang. Orientering Ø-V. Kirkeruinen er omgitt av et lavt tregjerde og vegetasjonen på ruinen blir jevnlig slått.
TIME (hovedkirke), gnr. 17. 18. Time øvre og nedre (Time sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 17) Time øvre er i 1379 (Þimins kirkiu, DN IV:512), men sognet nevnes allerede i 1319 (parochia de Thimin, DN XXI:22) og presten i 1329 (Ogmundr Asbiannar son præstr a Þimini, DN IV:189). Allerede i 1395 skriver presten på Time et brev på Lye (DN IV:650), og i 1441 kaller han seg prester a Lyghe (DN IV:881). Gnr. 23 Lye er nabogård i øst til Time. Årsaken til dette navneskiftet var at kirken på Lye da sto uten egen prest og var blitt anneks til Time kirke, og Timepresten overtok da prestebolet på Lye. Muligens ble Lye kirke nedlagt allerede på denne tida. Ca. 1620 var Time hovedkirke med anneks på Gjesdal. Tienden ble da svart i vanlige former (St.S. 283f). Kirken på Time var mest trolig en stavbygning, og mye vøling skjedde tidlig på 1600-tallet. I 1627 ble kirken revet og en langkirke i tømmer reist på om lag samme sted. Denne sto ferdig seint på 1630-tallet. I 1829 ble så kirken revet, materialer og annet solgt ved auksjon, og den nye kirken sto under tak innen året var slutt og ble vigslet i 1830. Etter lynnedslag i 1858 brant kirken til grunnen, og året etter sto nåværende kirke ferdig. Kirkegården ble renovert på 1950-tallet samtidig med at det ble plantet levegetasjon. Få år seinere ble kirkegården utvidet med jord fra Klokkergården (Hognestad 1959). Det kan se ut til at kirkene er bygd på om lag samme tuftsted. Et par hundre meter nord for kirken på Time ligger (21/3) Krossen. Bruket ligger i et markant og trolig gammelt veikryss, men navnet kan like sannsynlig antyde et tidligere kors i friluft. (Kildegjennomgang til registrering ava middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: TINDEN, gnr. 19 Tinden (Øksnes sogn). Kirkebygget på (gnr. 19) Tinden nevnes for første og siste gang i de sentrale skriftlige kilder i 1589: Langenesz och Yxnes kircker och Tinden korshus skulle betienis aff en residerende capellan vdi Langenesz; paa Langenesz skall skie tieniste tho hellige dage effter huer andre, den tridie paa Yxnes och huer niende hellige dag wdi Tienden; och da skulle de mijste tieniste paa Yxnes (Thr.R. 89). Det vites ikke, ifølge Rygh (NG 392), når det ble nedlagt. ”Av korshuset ved Tinden er der nu ingen tomt at se, heller ikke av kapellet i Finvaagen. Det samme er tilfældet med korshusene paa Værø i Bø og paa Melbo i Hadsel. Der har neppe været nogen kirkegaarder ved disse korshus; det som holder sig i lang tid efter nedlagte kirker av træ, er som regel kirkegaardsindhegningerne, naar disse har været bygget av torv og sten” (Nicolaissen 1920:7).