TUDDAL, gnr. 105 Øverland (Tuddal sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 105/1) Øverland. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Øverland også (dagens gnr. 97) Bøen, (98. 99) Gvåle, (100) Greivejord, (101) Rui, (103) Gjuvstøl og (104) Solheim kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist (jfr. Karlsrud 1987:207 utgjorde gnr. 97-100 + 105 det gamle bedlaget). Som tilfellet trolig er for navnet Hjartdal, har muligens også i dette tilfellet Tuddal vært navnet på opphavsgården der kirke ble reist. I 1369 eller kort tid før brant kirkian j Tuthdale, mest trolig kirken på Øverland. En kar ved navn Kjetil Karlsson ble deretter frikjent av biskop Magnus på Hamar for å ha vært skyld i brannen. Kjetil skal ha tent et lys i Den hellige Toves kove den dagen kirken brant, men vitner kunne sverge på at han hadde slukket det før han gikk (DN V:261). Av dette framgår det at kova må ha stått temmelig nær kirken, inne på kirkegården – trolig en (tidligere) bolig for en einbumadr (anakoret). På et tidspunkt før 1570-tallet var det prestebol til Tuddal kirke (St. 209). Kyrkjeåi renner ned langs kirkegårdsmuren som grense mellom Øverland og Gvåle. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Fornminne: Steinsetningen var firkantet og hadde en lengde av 5,25 m, 3,40 m bred og hadde en høyde av ca 90 cm. Steinsetningen er sannsynligvis rester av en gravrøys.
TUFT, gnr. 5 Tuft nedre (Tuft sogn). Nåværende kirke ble reist 1880 til erstatning for en stavkirke som da ble revet. Nykirken ble bygd på ei slette inntil sørsiden av den gamle kirkegården. Stavkirken hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, nær kvadratisk kor som på et seinere tidspunkt ble ombygd som en forlengelse av skipet. Kirkegården ble utvidet mot sør i 1880, 1911, 1949 og 1959 (NK 439f). Ifølge tradisjon på slutten av 1700-tallet var kirken tidligere en lovekirke, og at den etter Svartedauen var blitt ”henstaaende ubrugbar” (NK 439). Kirken står på (gnr. 5) Tuft nedre, en gård som ca 1900 hadde matrikkelnavnet Tuft-Ødegården (NG 370). I 1395 ble prestbolet ført som prestbolet alt uten navn eller skyldstørrelse (RB 85) og var rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. På 1570-tallet lå Thufft øde som bygselpart til mensa ved Efteløt hovedkirke (St. 87), hvilken med rimlig sikkerhet kan sies å representere det tidligere prestbolet. I 1366 ble da også et bruk av Tuft kalt præst Tuft (DN III:394). Fra stavkirken er bevart skipets vestportal og sørportal, samt en 1,3 m høy kirkemodell av tre (NK 442ff). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21
TUNE (hovedkirke), gnr. 65 (=2065) Tune lille og store (Tune sogn). Den romanske steinkirken hadde rektangulært skip og et smalere, rektangulært kor med (sekundær?) apside, samt vesttårn. I gotisk tid ble det bygd til tverrskip i nord og sør, og koret ble erstattet med et større kor i skipets bredde. Kirken framstod dermed som en kirke med korsformet grunnplan. Kirken ble erstattet med en ny steinkirke i 1863, men denne brant i 1908 og ble erstattet med dagens kirke bygd 1909. De to yngre kirkene skal være reist på samme sted som middelalderkirken (NK 225ff). Kirken står på (gnr. 2065) Tune store. I 1397 ble prestbolet ført som prestbolet sæm kallaz Valaskioll og med skyldstørrelse (RB 489), rimligvis et bruk av kirkestedsgården. Valaskioll er identisk med dagens (63=2063) Tune prestegård (NG 296). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Tune store og prestegården også (dagens gnr. 64=2064) Tune lille regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Tune er omtalt som den ene av to fylkeskirker i Vingulmork i eldre Borgartings kristenrett (B 8). Tune var i 1426 hovedkirke med annekser på Borge, Glemmen og Holleby (DN XVII:453, 455). 1457 skulle biskopen på visitas liggia a Rygiof j nath fore thet oss burde former ¿ [ha?] læghit a Twnom j nat (DN V:809). I tiden 1407-1454 er det bevart en rekke brev der pavene refordeler Tune sogneprestembede og kannikedømme til forskjellige liebhabere og stokker om på en rekke andre tilsvarende embeder i Sør-Norge (se henv. under prestegjeldet). Kirken har en døpefont i kleber fra slutten av 1100-tallet (NK 228). Ei bukt i Tunevannet rett nord for kirken kalles Kirkeverpen, og plassen Klokkerød ligger rett øst for kirken.
TVEIT, gnr. 13 (=110) Tveit prestegård (Tveit sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 110) Tveit prestegård, hvis opprinnelige navn er Tveit (NG 1), er i 1379 (Þuæitar kirkiu, DN I:459). Kirken har bevart kummen fra en døpefont i sandstein datert til 1250-1350 (Solhaug 2001:95). Presten ved Tveit kirke var på slutten av 1300-tallet prost på Aust-Agder (PN 24, DN IV:510), og i samme tidsrom også kannik ved domkirken i Stavanger (DN I:459, XXI:220). Dette åpner muligheten for at Tveit var en av de tidlige hoved- eller fylkeskirkene. I 1429 derimot satt prosten ved Øyestad kirke (DN IV:837). Den romanske steinkirken fra første halvdel av 1100-tallet hadde opprinnelig rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apside. I 1867 ble skipet forlenget mot vest ved et påbygg i tre (Ekroll 1997:244). Kvader i korets hjørner og portal (samt muligens også skipets østhjørner) er i tønsbergitt, hvilket viser at denne kvaderen er prefabrikert ved bruddet nær Tønsberg. Noen av kvaderne har figurer i høyt relief. Kirken står ved vestbredden av Topdalselva. Navnet Kalkfjellet og to dype dammer 500 meter vest for kirken viser hvor et antall av kvaderne samt kalk til mørtelen og ble brutt. 3 september 1429 var det trolig visitas på Tveit, i og med at to kanniker og Øyestadpresten/-prosten var til stede (DN IV:837). Rundt 1620 var Tveit hovedkirke med anneks på Birkenes (St.S. 213). Til denne tid, da Stavanger bispedømmes jordebok ble satt sammen, ble det samtidig laget oversikt pr. kirke over dens inventar og «ornamenter». Tveit har den lengste inventarlisten av samtlige kirker, og blant alle gamle og nye alterduker, lysestaker, messehagler og kalk og disk nevnes at kirken har «1 schab i alteritt mett laas for» (St.S. 212). Altså et låsbart rom i alteret for oppbevaring av utstyr til messen og som ikke skulle være tilgjengelig for andre enn presten. Denne type skap ble oftest laget i veggene i koret, men i kirker der det middelalderske steinalteret er bevart ser en tidvis slike firkantede hull i siden av alteret. Prestbekken renner sør for kirke og prestegård. Det nevnes også at det da var 29 gårder i Tveit sogn (St.S. 215). I heiene vest for kirken ligger Kjerregårdsmyrane, men et slikt navn har trolig referanse til det visuelle og ikke til funksjon. Noe lenger vest finnes derimot navnet Lomlands kirkevei. Inne på kirkegården finnes flere steder formasjoner i terrenget som antyder at kirken er blitt reist midt i et gravfelt. (kartreferanse: BL 006-5-4). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014).