VANG (hovedkirke), gnr. 32 Prestegården (= Vang; Vang sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 32) Prestegården hvis opprinnelige navn er Vang (NG 309), ved sørbredden av Vangsmjøsa. Stavkirken, som ble revet i 1841 og remontert i Polen, stod rett ved nåværende kirke på det som i dag er den gamle kirkegården. Den skal ifølge sognepresten, med referanse til eldre billedmateriale, ha stått mellom nåværende kirke og hovedveien i sør. Det skal være funnet skjeletter både ved veiarbeider sør for kirken og da den satte opp bautasteinen i monter for få år siden. Stavkirken kan trolig dateres til rundt 1200 (Jahnsen 1983:59f). Inntil/vest for den kirken ligger rester av et gravfelt.
VANGSNES, gnr. 72 (=97) Vangsnes (Vangsnes sogn). Eldste omtale av kirken er før 1340 (kirkian a Wangs nesi, BK 50a). Nåværende kirke står på (gnr. 97) Vangsnes, ytterst på neset ut i Sognefjorden, kort vei opp for Fritjov-statuen og et stykke opp på ryggen mot fjellet. Vangsnes er en svært stor gård, og den dekker hele det store neset. En stavkirke på gården ble revet i 1861, og nåværende kirke ble reist på samme tuftsted i løpet av året. I 1686 ble det notert at stavkirken hadde sval på tre sider, og i 1854 ble kirken målt opp: skipet var 7x5,35 m og koret 3,75 m i kvadrat. Over korbueportalen er i dag innfelt en utskåret planke, 0,78 m lang og 0,27 m bred, med plantemotiv og med spor av middelaldersk bemaling – lik den i (den tidligere) Fortun stavkirke. I 1666 bestod sognet av de fire gårdene Vangsnes, Yksdal, Tvedt og Hovland, med rundt 100 mennesker totalt (Engan & Handal 1986:13ff m/ref.). Skipet hadde portaler i nord, vest og sør, koret mot sør. Skipets vestportal ved tidspunktet for oppmålingen var klart sekundært innsatt, uten at det antyder fravær av en eldre portal på stedet. Ut fra portalenes stiltrekk kan kirken dateres til andre fjerdedel av 1100-tallet (Anker 2000:147f m/ref.). Før ca. 1340 lå det fem større skyldparter til mensa, derunder en bra stor part j Wangs nesi j abølet, men bare én part til fabrica (BK 50a). Som innførslen i bispedømmets jordebok 1470-80 viser, hadde Erling Flokkung (på Vangsnes) sognekaup på tienden av Gaupne sogn, men fordi han ikke hadde overført biskopen denne inntekten måtte han avgi en skyldpart i gården sin (DN X:255). Ca. 1600 lå Vangsnes som anneks til hovedkirken på Leikanger (JBB 134ff). Rett sør/opp for kirken noen titalls meter ligger rester av et gravfelt som tidligere fantes på begge sider av kirken, og fra dette er det kommet inn gjenstander fra folkevandringstid, merovingertid og vikingtid. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
VANSE (hovedkirke), gnr. 103 Prestegården (Vanse sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 103) Prestegården, hvis opprinnelige navn er Vanse (NG 182), er i 1421 (Vanaseims kirkio, DN III:656). Prest ved kirken, som da også var prost, nevnes allerede i 1285 (DN XII:8). I seinmiddelalderen var presten på Vanse dessuten kannik ved domkirken i Stavanger (DN IV:839, VI:702), noe som vistes allerede i 1346 ved at det da satt en vicarius (kapellan) på Vanse (DN XII:95). Den middelalderske steinkirken står på på tangen mellom Prestvannet i øst og Brastadvannet i vest. Den opprinnelig romanske bygningen hadde fram til 1848 rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning. Nåværende våpenhus i vest er trolig nedre del av et middelaldersk vesttårn. I 1848 ble koret og skipets østvegg revet og erstattet av et stort, korsformet tilbygg (Meberg 1987). Kirkens nåværende spissbuede portaler har derimot tidliggotiske stilpreg fra 1200-tallet og er rimeligvis sekundære. Flere forhold peker i retning av at Vanse var krongods i vikingtid og middelalder, og at kirken er blant de tidlige fylkeskirkene. Bla. er ikke eget prestebol på Vanse nevnt før ca. 1620 (St.S. 249). En lang rekke brev ble utferdiget på gården av to eller flere lagrettemenn, så mye tyder på at gården var lagtingsted (DN IX:233, VI:561, IX:779). Ca. 1620 var Vanse hovedkirke med annekser på Briseid/Herad og Hekne/Spind (St.S. 247f).
Et brev av 1328, der Stavangerbiskopen innkalte «prestene sine» på Å (Lyngdal), Austad, Spangereid, Briseid og Spind til «oppvaskmøte» på Vanse i forbindelse med påstander om at disse for med løgn om Vansepresten (DN IV:178), kan tyde på at Vanse da var hovedkirke med de øvrige kirkene som annekser. Kort vei vest for kirken ligger (103/6) Klokkhammer, trolig en referanse til en klokker ved kirken (NG 200). På kirkegården og få titalls meter vest for kirken ligger rester av et gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Eldre beskrivelse:
Nicolaysen skriver: "Kirken (tegnet 1861) er af sten; dens oprinnelige form kan ej sees, da kun vestre, nordre og søndre mur af langhuset er levnet. Foran vestre dør er tilbygget et vaabenhus, med spidsbuet indgang, af stene fra det nedenanførte kongelige kapel paa Huseby".
VÅGE (VARALDSØY), gnr. 24 (=174) Våge (Varaldsøy sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 174) Våge. Middelalderkirken var trolig en treskipet stavbygning, i 1665 beskrevet med svalgang rundt hele. Stavkirken ble i 1729 (1722-26 jf. Olafsen 1903:25 m/henvisning til Nicolaysen) erstattet av en tømmerkirke. Nåværende kirke ble reist i 1885 (Bendixen 1904:436f), drøye 100 m ned/sørvest for de to eldre kirkene i grensen mot tunet på nabogården (25=175) Trå. De eldre kirkene sto nær tunet på bnr. 1 av Våge der kirkegården fortsatt vises på ØK. Kirken ble i 1729 beskrevet som ”den mindste der sees kunde”, skipet var 15x12 alner og koret 8x6 alner (Djuvsland 1985). Den gamle kirkegården er fortsatt i bruk. Den ble noe utvidet i 1878, og før dette er tømmerkirken beskrevet å ha stått midt på kirkegården. Etter at tømmerkirken ble revet ble terrenget nivellert, og et stort antall lass grus ble påført kirkegården. I 1911 ble det opprettet hjelpekirkegård på Mundheim (Næss & Kolltveit 1981:355f). Kirken er ikke nevnt i BK, mest trolig fordi siden der den skulle stått mangler. Ifølge lokal tradisjon skal Våge ha vært prestegård, ”og av den grunn har Våge alltid vore friteken for presteskyss” (Næss & Kolltveit 1981:91). Kirken er heller ikke nevnt i brevet 1329 om pavetiende (DN I:206). Et brev fra 1409 antyder at Varaldsøy da lå i Jondal hovedsogn (vitnesbrev fra 6 lagrettsmenn om utsagn fra de eldste menn i Waraldhs ey skipreide oc ionadallz sonk mht. grenser og eierforhold for skogsteig, DN XXI:249). Et kirkeflyttingssagn tilknyttet nybygget i 1729 har opprinnelig byggested ”paa Vaagenæsset” (Bendixen 1904:438), hvilket muligens kan være i nærheten av et sted kalt Langskipsnes. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
VÅGE (VARALDSØY), gnr. 24 (=174) Våge (Varaldsøy sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 174) Våge. Middelalderkirken var trolig en treskipet stavbygning, i 1665 beskrevet med svalgang rundt hele. Stavkirken ble i 1729 (1722-26 jf Olafsen 1903:25 m/henvisning til Nicolaysen) erstattet av en tømmerkirke. Nåværende kirke ble reist i 1885 (Bendixen 1904:436f), drøye 100 m ned/sørvest for de to eldre kirkene i grensen mot tunet på nabogården (25=175) Trå. De eldre kirkene sto nær tunet på bnr. 1 av Våge der kirkegården fortsatt vises på kartet, if. ID 85766.
HAUG (VARDAL, hovedkirke), gnr. 25 Haug (Vardal sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 25) Haug. Kirken som brant 1801 skal ha vært bygd i 1727 og erstattet da en stavkirke. I 1802 stod nåværende kirke ferdig på «en tomt nogle meter ovenfor stedet, hvor den gamle stod». Kirken gjennomgikk en hovedreparasjon i 1862, og kirkegården ble få år seinere utvidet og beplantet med trær mot vest. Kirken skal under Jens Nilssøns visitas i 1576 ha blitt «renset for de mange derværende ’afgudsbilleder’» (Blom 1899:56f). På 1570-tallet var Haug hovedkirke med annekser på Hunn og Bråstad (St. 177f). Situasjonen var den samme på 1590-tallet (JN 17) og trolig også i 1743 (Røgeberg 2004:147). Gnr. 23 Vardal prestegård, hvis opprinnelige navn er Thórisstadir (DN I:375, 415), har et temmelig stort gårdsvall og som dessuten ligger blandet mellom andre gårder vestover i dalføret. Flere av gårdene vestover i midtlia har gravfelt ved tunet slik det også er på Haug, så det at prestegårdsjorda strekker seg vestover er trolig et produkt av arronderinger og makeskifter i nyere tid. Et godt stykke vest for kirke og prestegård ligger et bruk av prestegården kalt (23/4.15) Prestberg, og rett ned for denne ligger Prestgrinna. Klokkerbekken renner ned langs kirkegården og Klokkergården. Det ser ikke ut til at det ble ført bygselrett i Vardal prestegjeld på 1570-tallet, hvilket gjør det vanskeligere å benytte skyldparter i anneksenes kirkestedsgårder som indikasjon på tidligere prestebol. Drøye 100 m vest for kirken og nordover ligger et større gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)