VESTVIK (VERRAN), gnr. 52 Vestvik (Verran sogn). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Wisuick kiercke, OE s. 84), men kirken har også en døpefont av kleber datert til 1250-75 (Solhaug 2000:102). Nåværende kirke står på (gnr. 52) Vestvik. Utover det at det må ha stått en trekirke på Vestvik på 1500-tallet er lite kjent om kirken før det bygges ny i 1823. Denne var en langkirke av tømmer som ifølge Helland fikk svært kort levetid: “Da kirken stod paa en uheldig tomt, idet den bløde lergrund hvert aar foraarsagede forskyvninger af bygningen, blev det ved kgl. resl. af 22de oktober 1904 meddelt tilladelse til at nedtage og ombygge den paa en ny tomt i nærheden af det gamle kirkested”. Nåværende kirke med kirkegård ligger drøyt 90 m nordøst for stedet for den gamle kirketuft og kirkegård. På tufta etter den forrige kirken er det reist en bauta. I 1589 ble kirken lagt som anneks til Sakshaug hovedkirke i Inderøy prestegjeld. Tjeneste udi Werren skulle skje to helligdager etter hverandre, den tredje i Hustad og den fjerde på Røra (Salberg). Schøning nevner i 1774 kun at kirken for nogle Aar siden ble overført fra Inderøy til Ytterøy prestegjeld. Fortsatt i 1900 lå Vestvik som anneks til Eid hovedkirke på Ytterøy (Brendalsmo 2006:618f m/ref.). Det finnes ingen antydninger til et tidligere prestebol til kirken på Vestvik. Ingen av topografene nevner gravhauger eller andre fornminner på gården Vestvik. På tunet til nabogården, få titalls meter fra den gamle kirkegården, ligger det i dag en middels stor gravhaug. (Kildegjennomgang til registrering av middeladerkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
VEUM, gnr. 85 Veum søndre (Veum sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 85) Veum søndre på en odde nede i dalbunnen der Veumåi, Bjønnstadåi og Dåsbekk møtes, dit kirkestedet ble flyttet i nyere tid (BL 030-5-1). Ved rivingen av Hegland kirke og overføring av en del av gårdene til Veum sogn, ble det bestemt å bygge ny kirke på Veum for å få plass til den større menighet. Etter motstand i bygda ble likevel ny kirke bygd og kunne innvies 1863 (Quisling 1888:413ff). Det middelalderske kirkestedet var opp i østnordøst for dagens kirke, oppe ved tunet på (85/1) Sørigard Veum der det heter Kyrkjegardsekra, rett ned/vest for Dansarhaugen. Avstanden mellom de to kirkestedene er ca. 1,3 km. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
VEVRING, 29 Vevring (Vevring sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (Wefringh kirkiu, BK 23a). Nåværende kirke bygd 1846 står på (gnr. 29) Vevring. Middelalderkirken var en stavbygning, og denne fikk trolig i første halvdel av 1600-tallet nytt skip i tømmer mens det gamle skipet ble omgjort til kor, og materialene fra det gamle koret ble brukt til å bygge våpenhus. I 1846 ble denne kirken revet for å gi plass for den nåværende (Aaraas & al 2000a:208ff). I 1686 ble skipets mål oppgitt å være 24x15 alen (15x9,5 m), koret var 9x11 alen (5,6x6,9 m) der bredden var størst, og våpenhuset hadde skipets bredde mens lengden var 5,5 alen (3,5 m). Nybygget i 1845 ble reist ”paa samme Sted som den gamle Kirke har staaet”. Kirkegården er blitt påført masser og utvidet ved flere anledninger, i 1860, i 1915 (mot øst) og i 1973 (mot nord). Den eldste del av steingarden ble satt opp i 1860 (Stendal 1996:17f, 80). Ca. 1330 lå det høvelig med skyld til mensa, men til fabrica lå kun tienden samt leie av tuttughu kum komu til tuær siðan (BK 23b). I 1427 ble Vevring ført til Naustdal sogn (DN XII:190), så trolig var da Naustdal for en periode hovedkirke i et prestegjeld. Kirken hadde i middelalderen et korsalter som hadde 1 mmb i inntekt av en gård (BK 23b). Ca. 1600 lå Vevring som anneks til hovedkirken på Førde (JBB 120f). Også til Vevring kirke knyttes tradisjonen om at det er en av de tre fordrevne kongsdøtrene fra England skal ha latt bygge kirken (Stendal 1996:12). Et stykke øst for kirken, oppe i fjellet, heter det Kyrkjehaugane. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
3 m V for kjerreveien, 15 m N for brinken, der veien svinger ned mot hytta: K1: Arran, ujevn rekangulært, kan være to deler, 1,8 x 1,2 m, orientert NV-SØ. To store steiner i N-delen, mindre steiner mot S, Ø og V. 15 steiner synlige, ytterligere en kunne kjennes under torva. Godt synlig, bra markert. 8 m mot SSØ, midt på kjerreveien: K2: Arran, ujevn fasong, som kan være resultat av senere trafikk. 5 steiner delvis under torva dannet et kammer, og S for dette lå en stor, flat stein. Total lengde 1,3 m, bredde 0,7 m. Godt synlig, lite markert. 3 m SV for K2: K3: Syllmur av naturstein, 3 x 1,5 m, orientert NV-SØ. Bygd inn mot naturlig berg som stikker opp i dagen i N, og ligger i nerkant av liten forsenkning. Trolig mur til et lite hus. Rett S for K3, i forlengelsen av denne mot S: K4: Rektangulær forsenkning, 10 x 3,5 m, orientert ØNØ-VSV. Deler av tørrmur eller fem solitære steinsokler på rekke langs S-kanten av forsenkningen, ca 1 m høye kanter mot N og V, ca 0,5 m høy kant mot Ø. Kan være fundament for hus, eller naturlig forsenkning kombinert med stolpefundament til en gammel telefonlinje. Liten steinhaug på Ø-siden av veien, rett Ø for rekken med steinsokler i K4. 4 m Ø for K4: K5: Gammetuft, ujevn form, ca 4 x 3 m, ytre mål, orientert Ø-V, inntil 1,2 m tykke torvvoller omkring med åpning mot NV. Åpningen i vollen er ca 0,5 m bred. Tuften viser seg som en forsenkning, ca 0,2 m dyp, ca 2 x 1 m indre mål. Godt synlig, bra markert. Lengst i N, 10 m NØ for K1: K6: Arran, hesteskoformet, 0,5 m x 0,5 m, med åpning mot N. 4 steiner helt eller delvis synlige, en kan kjennes under torva. En stein tydelig varmepåvirket. 1999: Kulturminne 1: Fellesgammetuft ca 107 m NØ for eksisterende sæterhytte og 21 m V for liten bekk til stormyra, flat bakketopp med overgang til myr i N og kulturbeite i S. Tørr gressbevokst mark med ung tett bjørkeskog. Lengst i N, rektangulær fellesgamme, 6,5 m N-S go 4,0 m Ø-V, vollbredde ca 1,2 m og vollhøyde 0,3-0,4 m. Innvendige mål 3,5 m N-S og 2,0 m Ø-V. Midt i tufta var det 9 arransteiner, de fleste lett overgrodd. Tufta er gress og mosebegrodd med en del småbjørk på vollene. Noe stein i NNV hjørne av tufta. Inngang i SSØ, godt synlig og tydelig markert. Dette er trolig Åne-gammen, en fellesgamme som Åne og Ellen Nilsa bodde i frem til 1930-tallet. De drev med geiter, kyr, fangst og duodji. Paret hadde ingen barn, da Ellen døde flytta Åne ned til Målselv. 10 m S for kulturminne 1 ligger: Kulturminne 2: Sommerfjøs, rektangulær, orientert NS, 5,5 x 4,0 m, har værtbygd opp på steinsyll i hjørnan og på midten. Rester etter bygningskonstruksjonene vises ennå, 3-4 taksperrer og never etter torvtekkinga finnes under torva. Det kan synes som om gavelveggene er ramlet ut til hver side, mose og gressbevokst samt en del småbjørk, godt synlig, men dårlig markert. Harald Larsen, sønn av Hilbert kan fortelle at de drev sommerfjøsen da de avviklet drifta slik at dette forklarer hvorfor tufta har så liten voll, bygningsrestene ligger forholdsvis flatt i terrenget. Sommerfjøsen var trolig bygd en gang på 1920-tallet. 3 m S for sommerfjøsen: Kulturminne 3: er det gravd ut et 13,0 m N-S x 9,0 m Ø-v stort hull som er minst 2 m dypt. Dette var en planlagt tomt/fundament til en storfjøs, trolig gravd en gang før krigen. 22 m SSV for kulturminne 2 ligger: Kulturminne 4: Gammetuft, øverst oppe i den nordlige kanten av slåttemarka, oval, orientert Ø-V 14,0 x 10,0 m, vollbredde inntil 3,0 m og vollhøyde inntil0,5 m. Innvendige mål 7,0 x 3,5 m. Ikke mulig å se inngang, tufta er gressbevokst, synlig, men utydelig markert. Alder - 1500-1800. Jordbor bekrefter trekull i midten av tufta. Harald Larsen kan ikke huske at det har vært noen historie eller folk knytta til denne tuften, slik at dette bekrefter muligens at denne gammen har vært i bruk får Åne-gammen. Ca 100 m NV for kulturminne 4 og ca 80 m N for eksisterende sæterhytte og 1 m SV for sæterstien ligger: Kulturminne 5: Ruiner etter en langfjøs (tidlige reregistrerings nr 74 og R18-K3-K4). Langfjøsen ligger på en bakkekam som heller ned mot sæterhytta. Tett bjørkeskog samt or, frodig bunnvegetasjon med gress, bregner, kjerringrokk og syregras. Langfjøs, orientert SSV-NNØ, rektangulær, 22,0 x 6,5 m. Høyden varierer fra 0,30 m til 2,0 m. På østsiden er det 4 steinsyller med ca 3,5 m mellomrom. Steinsyllene er 1,13 m i diagonalen, kvadratisk. På langfjøsets NV-kant, er det 2 låveganger, oppbygd på stien. Låvegangen lengst i NV er ca 8 m lang. Den andre er ca 5 m lang. Det vokser mye kjerringrokk, bregne, nesle der hvor det har vært fraukjeller. Det er fortalt at Hilbert Larsen bygde fjøsen i 1923, han hadde 24 kyr og opptil 100 geiter, var Balsfjords største gårdbruker. Ca 5,5 m NNØ for kulturminne 5 ligger: Kulturminne 6: Mulig kjølegrop (tidligere registrering R18 K5), rund grop med åpning i V. Ytre mål er 3 m i diameter. Vollbredde ca 1,0 m, høyde ca 0,50 m. På vollkanten vokser det skrubb-bær, gress og blåbær (nam). En stein er synlig under torva i N. Kulturminne 7: Ca 7 km lang sætersti/veg som strekker seg fra Takelvdalen til Sagelvvatn. Vegen strekker seg sånn omtrentlig N-S. I sør starter den ved Løvås går på vestsia av Finnvegåsen fortsetter i kant med stormyra opp til Hilbertsætra. Fra Hilbertsætra er vegen i god stand, den er ca 2,5 m bred og er fylt på med grus på steder i nærheten av myr. Sætervegen strekker seg videre under Muselvlia og over til ei nedlagt sæter Roli. Fra Roli går vegen nedover til gården Øverli hvor den ender ved Sagelvvatnet. Ca 400 m sør for Roli er vegen gruset for skogsdrift, og den opprinnelige steien er preget av nyere tids bruksspor fra tyngre kjøretøyer. Ut fra kartet virker det som om at denne sætervegen har forbindelser over til Ytre Fiskelausvatn og over til Storsteinnes i Balsfjorden. Vegen har trolig vært brukt som fløtteveg og ferdselsåre for folk og rein før jordbruket overtok. Andre forhold og vurdering: Hilbertsæter består foruten av de nevnte registreringer av to godt bevarte bygninger på tunet. Dette er Sæterhytta og Ostebua. Begge bygningene ble byged i 1934. Den er resaturert og ombygd i 1953. Melkebua er lafta (12 omfar) og kledd med tømmermannspanel. Det er torvtak, men nevra ligger feilveien med den rue flata opp mot torva. Bua har opprinnelig vært lengre. Lengde 3 m og bredde 3,4-4 m. Antakeligvis har bua vært flytta på, tømmeret er nummerert. Melkebua er i en tidlig fase av forfall, taket har delvis begynt å gi etter, den ene åsen på den ene langsia er knekt. Røtter fra ei bjørk på taket har sprengt seg igjenna, bua é fullt mulig å vedlikeholde. Melkebua blei også brukt til primlaging, denne ble kjørt tilbake til hovedgården om vinteren. Det ble også fortalt av Harald Larsen at familien brukte å fare dit i juni og for tilbake i september. Det er også en brønn rett nord for sæterhytta, denne ble også brukt som kjølested. Det skal også være flere høylaer og rydningsrøyser V og SV i nerkanten av slåttemarka samt rester etter høylaer N for jordene. Det ble også opplyst om silogroper/surforgrope rett ovenfor sætra langs Sætervegen. Torva henta de på de mindre myrene N for jordene. Hilbert Larsen slutta med sæterdrift under krigen, etter krigen ble det slått på jordene frem til 1954. I dag blir sæterhytta leid ut til lag og foreninger som er på tur. Området er et populært møtested for folk i påsketider. Det bruker også være organiserte påskeskiturer til Hilbertsætra. Hilbertsætra har mest sannsynlig vært et område hvor de svenske flyttsamene slo seg ned for kortere perioder, jordene var sannsynlige gieddier, da område ble overtatt av Hilbert Larsen var jordene allerede opparbeidet til kulturbeiter. Åne og Ellen Nilsa som bodde der i sin fellesgamme var trolig svenske flyttsamer som slo seg ned permanent og de har sikkert hatt slektninger som flytta gjennom områdene.
Skiptvet kommune. Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: VISTER, gnr. 68 Vister østre (Skiptvedt sogn).Kirken stod på Vister med en liten mulighet for at det var på (gnr. 68) Vister østre (Lystad 2000:23). Vister kirke er ikke nevnt i de kirkelige fortegnelser på 1500-tallet. Kirkebygningen ble likevel trolig stående, for i 1723 lå Wiwestad kirke som eiendom til (111. 112) Børen i Spydeberg (Hoel 1997:142). En mulig forklaring kan være at kirken ble opprettholdt som lovekirke et stykke inn på 1700-tallet selv om den nok offisielt var blitt lagt ned på 1500-tallet. Til kirkestedsgården lå i middelalderen (dagens gnr. 47) Vister vestre og (68) Vister østre (NG 87). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper kan flere av de omkringliggende gårdene ha hørt under opphavsgården i tiden da kirken ble reist, spesielt (dagens gnr. 69/3) Skallerud med (69/2) Bakkerud og (69/4) Falkensten. Det ble ikke ført prestbol til Vister kirke ca. 1400 (RB 176), og heller ikke på 1570-tallet lå det bygselparter i Vister til mensa ved Skiptvet hovedkirke (St. 16f) og som kunne ha gitt indikasjoner på et tidligere prestebosted på kirkestedsgården. Den skyldparten i Prestrud som ca. 1400 lå til mensa ved Vister kirke (RB 176), og som er gått inn under (dagens gnr. 77) Børud (se nedenfor), kan ikke regnes å ha fungert som prestbol for en prest ved Vister kirke slik Rygh antyder (NG 91). Dette også fordi gården Vister i 1404 ble sagt å ligge i Skiptvet sogn (DN X:102), hvilket bør forstås som Skiptvet hovedsogn. Vister kirke hadde kirkeombud oppnevnt av prosten fra og med slutten av 1300-tallet (DN VIII:360).