VIKER (ÅDALEN), gnr. 25 (=295) Viker (Viker sogn). Kirken er ikke nevnt på 1570-tallet, men 20 år seinere het det at den var en trekirke og at det ikke ble holdt tjeneste der (JN 280). På 1600-tallet var den igjen i bruk, men den hadde ikke landskyld og ble regnet for en gavekirke. Den eldste kjente kirken var en stavkirke som ble revet 1697 da nåværende tømmerkirke ble bygd på samme sted. Ådalen ble eget prestegjeld i 1857. Kirkegården, som er omgitt av en steinmur, er blitt utvidet i 1903, 1924 og 1955, den i 1924 i forbindelse med et gravkapell oppført 1926 (NK 198f, Skrataas 2002). Kirken står på (gnr. 295/28) under Viker om lag midtveis langs vestsiden av Sperillen. På 1570-tallet lå det en skyldpart i Wiker til mensa ved Hole kirke (St. 195), men den fikk presten intet av (for hand inthed). Muligens kan denne parten være en indikasjon på et tidligere prestebol til kirken på Viker. Rett sørvest for kirken ligger åsen Kirkehaugen. (kartreferanse: CH 057-5-1). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jna Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
VIKEN (VIKSDALEN), gnr. 43 Viken (Vik sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (kirkian j Wik, BK 27b), og den Þorstæin i Vik nevnt 1322-23 (DN VII:98) kan være presten på stedet – eller kirkeeieren. Viksdalen kirke står på (gnr. 43) Viken, nede ved munningen av ei kort elv som renner fra Lauavatnet og ned til Viksvatnet. Nåværende kirke ble tømra opp fra grunnen i 1847-48, i 1889 ble kirken bygd om og fikk i tillegg eget kor på 6x6,5 m, og i 1938 ble det reist et tilbygg på korets nordside. Nybygget hadde om lag samme grunnplan som den forrige på stedet, et rektangulært bygg med målene 17x8,5 m samt tårn i vest (skipet 12x8,5 m, koret 6x7 m). Nybygget i 1848 erstattet en eldre tømmerkirke (?) reist tidlig på 1600-tallet (1600-1620?). Middelalderkirken var mest trolig en stavkirke, og muligens var det (restene av) denne som sto i 1686, for da nevnes et ”Stiehus” på bygningen. Mye av materialene fra den eldre kirke ble gjenanvendt i 1847-48: ”Sokneprest Hansen kallar bygginga av kyrkja ein hovudreparasjon. Etter dette skulle det vera den gamle kyrkja som vart ombygd (…) Den gamle kyrkja vart rimelegvis nedreva og oppattbygd på same muren av det gamle tømmeret så langt som det rakk. Det gamle våpenhuset var truleg ikkje tømra”. I mellomtiden ble Hestad kapell benyttet til gudstjenester. Trolig er samtlige kirker reist på samme tuftområde, i og med at nåværende kirke ble reist på den eldres grunnmur (Helland 1947:50ff, Aaraas & al 2000a:246ff). Ca. 1330 lå det kun to skyldparter, tiende og fimthige kua til fabrica, og til mensa fem parter og tiende – derunder halfs manada matar bol j Vik (BK 27b-28a). Kirken er ikke nevnt i jordebok for Bergen bispedømme ca. 1600. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
VIKØY (VIKØR, hovedkirke), gnr. 7 Vikøy prestegard (Vikør sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 7) Vikøy prestegard hvis opprinnelige navn er Vikøy (NG 492). Middelalderkirken var visstnok en treskibet stavbygning med svaler rundt hele. Denne ble revet våren 1836 og den nåværende sto ferdig i 1839. Da gammelkirken ble revet ble det funnet 8 brakteater og mynter, den eldste fra slutten av 1200-tallet (Bendixen 1889:35f, 1904:449ff). Det kan se ut til at den revne kirken var en suksessivt ombygd stavkirke som endte som en tilnærmet tømmerkirke. Nåværende kirke skal være reist ”paa Løkken straks ovenfor [vest for] Kirkegaarden, hvilken i saa tilfelde ikke trænger til udvidelse”. Stavkirken stod inne på (nåværende) kirkegård, ”nær den vestre muren”, og tuftområdet ble etter nybyggingen benyttet til gravlegginger. Den gamle kirkegården hadde målene 67,5 (ø-v) x 47,5 (n-s) alen, dvs. 45,5x32 m, og den var delt i fire like store bolker med stier som skilte de fire fra hverandre slik at kirken ble stående midt i sti-krysset. Første kjente utvidelse skjedde i 1876, på begge sider av kirken slik at denne nå ble stående inne på kirkegården. Kirkegårdsmuren rundt utvidelsen ble bygd som kistemur, mens mot øst ble den gamle muren erstattet med den nye typen mur. I 1893 ble den gamle muren tatt ned og gjenoppbygd høyere. I 1915 ble kirkegården utvidet i full lengde mot elva i sør (Vikøy kyrkja 1938:10, 45ff). På 1950-tallet skjedde utvidelser mot nord og vest. Ca. 1330 lå det høvelig med skyldparter til mensa i tillegg til Presthusum, men ut over tienden lå det til fabrica kun en part i (4) Aksnes nedre, der det på Krossnes (se nedenfor) sto et kors med egen inntekt (BK 81b-82a). Innførselen 1330 bør leses slik at presten dro landskyld av Presthusum – ikke at bruket på dette tidspunkt var prestebol. Således i biskop Audfinns brev av 1329 om pavetiende fordelt på de forskjellige prester og kirker, mangler for tre kirkesteder presiseringen ”firir sik ok kirkiu sina luki prester”. I stedet heter det kun ”af Jona dale Vikoeyium ok Odda halfa mork” (DN I:206), hvilket trolig bør forstås som at det da ikke var egne prester ved disse kirkene. Ca. 1600 lå det en større skyldpart (18 merker smør, 2 lauper salt) i Kircheteg til kirken (JBB 224), muligens et bruk av kirkestedsgården. For øvrig lå det kun én annen part til fabrica. Rett ved kirken renner Kyrkjeelva ut i fjorden. Bnr. 2 av Vikøy kalles Holmen, men opprinnelig navn er Præstholm (NG 493). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
VILNES, gnr. 54 Vilnes (Vilnes sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (Wilnes kirkia, BK 25a). Nåværende kirke bygd 1674 står på (gnr. 54) Vilnes på en høyde rett opp for fjorden. Den er en tømmerkirke med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Den erstattet en eldre (stav-?)kirke som brant i 1673 etter lynnedslag (Loftheim 1963:169ff, Aaraas & al 2000a:273ff). Det ser ut til at nåværende kirke står på branntomta etter den eldre kirken. Ca. 1330 lå det noen få skyldparter til mensa, men kun én til fabrica (BK 25a). Prestebol er ikke nevnt. I jordebok for Bergen bispedømme ca. 1600 blir Vilnes betegnet som kirke i katedratikumlista, men den er ikke ført med landskyld til fabrica (s. 131), kun med to småparter til mensa samt tiendeinntekter (s. 132) og den lå da som anneks til hovedkirken på Askvoll. ”Ved Vilnæs Kirke findes 3 svære Bautastene” (Neumann 1836:256). Disse står fortsatt få meter rett vest for kirken og danner sammen med denne en korsform. Etter tradisjonen skal trollene i tre nærliggende fjell ha kastet steinene etter kirken da det første gang ble ringt med klokkene. På kirkegården står en stein som etter tradisjonen skal være fra grava til Atle jarl, mannen som øya der kirken står (Atløy) er kalt opp etter. Han var Harald Hårfagres mann i Sogn og Fjordane (Aaraas & al 2000a:273f). I fjorden vest for kirken ligger Kyrkjeholmen. Kirkegården er blitt utvidet i 1859, i 1874 (mot sør), i 1905 (mot nord) (Loftheim 1963:251ff). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
VINGELEN, gnr. 10 Vingelen (Vingelen sogn). Nåværende Vingelen kirke står i grensemerket mellom (gnr. 10) Vingelen og (17) Rød. Den eldre kirken skal fram til 1880-årene ha stått om lag 750 m vest for den nåværende, jf ID 61852: ”Det sto en kirke der [10/31] Persvingelen [alt. Persjordet, NG 411] gård står i dag. Ifølge bygdeboka ble Persvingelen flyttet fra 7 bøndersgården ved Vingelbekken til det sted den står i dag, på 1800-tallet. Jeg har selv vært med å grave opp en del ben av begravde mennesker på Persvingelen. I 1927 satte de opp en ny driftsbygning der, og det var fullt av ben over hele tomten, til og med der veien går i dag. Før i tiden lå Vingelen kirke (Dall Annexa) under Nidaros bispestol. Undersøkelser i Trondheim viser at opplysninger om Vingelen kirke ikke går lenger tilbake enn til Trefoldighetskirken fra 1653. Denne kirken ble revet i 1880-årene” (notat av H. Christie, RAA). De omtalte skjelettene, som ble påtruffet ved graving under fjøset, ble deretter gravlagt i tunet på et sted der det står en bauta. Bautaen står der lokal tradisjon utpeker kirketufta og ble reist i 1929. Ifølge Rygh (NG 412) skal den første kjente kirkebyggingen på Vingelen derimot ha skjedd i 1688. For øvrig tar Christie feil når det gjelder kirkestedets datering, da Vingild kirke nevnes hos Jens Nilssøn på 1590-tallet (JN 14) – men ikke i Stiftsboka 1577. Dette trenger ikke bety annet enn at kirken på Vingelen i 1570-årene ikke ble betjent. I 1996 ble det under graving av grøft over tunet ved stabburet funnet en noe råtten stolpe, 0,4 m høy med diameter 0,3 m og rett avkuttet i ene enden. Hvorvidt denne stammer fra den eldre kirken eller er del av fundamentet for en annen gårdsbygning er uvisst. På 1570-tallet lå det en skyldpart (6 pund smør) i gården Vingill til mensa ved Tyldal hovedkirke (St. 201), en indikasjon på et tidligere prestebol til Vingelen kirke. Bnr. 23 Prestegården under Vingelen ble en tid fra 1770 av benyttet som bosted for sognepresten i Tolga prestegjeld (NG 412), rimeligvis med utgangspunkt i nevnte skyldpart. Ifølge lokal tradisjon skal den første kirken på Vingelen ha vært en stavkirke, og meningen opprinnelig var å bygge den ”mykje lenger aust enn der ho no staar”. Men ”tuftkallene” flyttet tømmeret om natten til der nåværende kirke står (Nergaard 1921:28). Ut fra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør så vel Vingelen som Rød, i tillegg til (dagens gnr. 16) Rønningen og vel en rekke andre gårder (jfr. NG 410f), kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, supplert 20.01.2012)
Fornminne 1: Gravrøys, diameter 4 m, høyde 0.5 m beliggende ca. 800 m SØ for bebyggelsen på Borgvær. R1 3155 E4. Fornminne 2: Gravrøys, diameter 4 m, høyde inntil 0.5 m, beliggende ca. 180 m NØ for røys R1. R2 3155 E4. Fornminne 3: Gravrøys, diameter 3.5, høyde inntil 0.5 m, beliggende ca. 45 m NØ for røys R1. R3 3155 E4. Muligens ligger det enda ei røys ca. 11 m SSØ for røys 1. Fornminne 4-?:I området mellom Vesterhamn og Makkelvågen ligger det et stort kompleks av rorbutufter.